Noens noen :)
Heisann! Det er tirsdag og livet er ikke særlig spennende for tiden, men jeg har mye fint å lese på, jeg har Nintendo og Nanowrimo (som jeg skal komme tilbake til) og jeg har endelig begynt å se The Mandalorian og gleder meg etter første episode til neste utelukkende fordi Baby Yoda er så søt:
Det over er en video jeg fant på Youtube der man kan høre en versjon av Dear Theodosia fra musikalen Hamilton, bare at det handler om Baby Yoda i stedet :) Altså, jeg kan bli veldig stor fan av ting bare fordi jeg syns de er søte, det er en grunn til at yndlingspokémonen min alltid har vært Pikachu ;)
*
Ellers har jeg til sammen skrevet 23 600 ord denne måneden og Nanowrimo-historien min har nå litt over 60 sider :) Jeg er som vanlig dårlig på handling og det er mye å kommentere på, men en kul ting er at jeg fant ut at jeg ville hinte om at faren til hovedpersonen ønsker å bli superskurk før jeg røpet det for leseren med å la ham fortelle eventyr, men fra et perspektiv der det handler om den man helst tenker på som skurken. Så jeg har derfor skrevet nye versjoner av henholdsvis Snøhvit (der det handler om og der man skal få sympati med den onde dronningen), Hans og Grete (med fokus på damen som bor i pepperkakehuset) og på søndag skrev jeg en ny versjon av Tornerose. Og en ny versjon av Tornerose med fokus på skurken er jo egentlig ikke så originalt siden det er ideen bak filmen Maleficent, men jeg syns helt ærlig at min versjon av Tornerose med fokus på feen som står bak forbannelsen har en vel så god og til og med litt bedre historie enn Maleficent-filmen (jeg syns dette ble et ordentlig fint eventyr). I alle fall tenkte jeg å dele et utdrag fra Nanowrimo som er det eventyret (og det føles som det er eventyr jeg burde skrive under Nanowrimo for skrivingen flyter så mye bedre når jeg skriver eventyr enn alt annet under Nanowrimo) og så bables vi om noen dager :)
Noens noen
Som dame er det mange måter
man kan være noens noen. Man kan være noens søster, mor, kone, kusine, farmor
eller tante; bare for å nevne noe. Og hver gang Agatha tenkte på det ble hun
bare enda mer trist over å ikke være noens noe som helst. I stedet hadde hun så
alt for lenge vært alene og slik kunne det blitt om hun ikke hadde fått en ide.
Hun kunne skape seg sin egen skjebne, slo det henne en dag der ensomheten
tynget litt ekstra og alt føltes vanskelig. Fra den dag begynte Agatha å tenke
på seg selv som «tante Agatha». Hun begynte å tenke på seg selv som tante til
mannen på butikken, til andre feer selv om de ikke ville akseptere henne (fordi
hun var en sjelden fe-art som minnet mer om en alv som tilfeldigvis hadde
vinger, mens de var små feer som levde mer opp til den klassiske ideen om en
fe) og til kongeparet, blant annet. Og etter hvert ga Agatha seg hen så mye til
denne ideen at hun virkelig følte seg som en tante. Hvor enn mye det var løgn
så føltes det inderlig sant og det var en trøst i å føle seg som noens noen.
For Agatha var det dette hun trengte aller mest av alt.
Det fine var at de aller
fleste satte pris på det når Agatha tilbød seg å være en bonustante for dem.
Litt fordi Agatha var mild og god og hadde snille øyne med et blikk som føltes
litt som en klem når det traff deg. Og litt fordi det alltids kunne være fint
med en ekstra tante i livet sitt som kunne hjelpe til når det trengtes. Etter
hvert ble det derfor flere og flere som gjerne lot Agatha være tante og som
inviterte henne med et smil til spesielle anledninger. Unntaket var
kongefamilien. Agatha hadde flere ganger skrevet brev til kongefamilien der hun
tilbød seg å være tante for en eller flere deler av familien om de så ville og
disse brevene ble aldri besvart. Og når Agatha dro til hovedstaden for å spørre
kongefamilien så var det alltid en av feene Fia, Mia eller Lia som stoppet
henne. Dette var tre feer, som alle jobbet på slottet og som, av grunner Agatha
ikke kunne forstå, sterkt mislikte henne. Og når Agatha dro til slottet
fortalte den av disse tre feene som hun traff på alltid at kongefamilien
mislikte Agatha vel så mye, noe Agatha fant sårt og trist. Det Agatha dog ikke
visste var at dette var en løgn.
Sakens kjerne var den at
kongefamilien ikke en gang visste noe om Agatha og hadde de gjort det ville de
akseptert henne og ønsket henne velkommen, for de var svært vennlige og
imøtekommende og det faktum at Agatha var en annerledes fe som liknet mer på et
ganske høyt menneske med spisse ører som tilfeldigvis hadde vinger, ville ikke
gjøre dem det spor. Imidlertid gjorde det Fia, Mia og Lia en hel masse og det
var disse tre feene som hadde samarbeidet om å stoppe Agathas brev og andre
forsøk på å kontakte kongefamilien fra å lykkes.
Fia, Lia og Mia selv følte
at dette var helt logisk, hvor mye de mislikte Agatha og for dem skyldtes det
at faren deres i sin tid hadde blitt tråkket ned av en fe av samme sort som
Agatha. Mens denne feen ikke hadde ment å tråkke på ham, så hadde søstrene Fia,
Mia og Lia kommet til en uskjønn enighet om at feer av samme sort som Agatha
var fæle og onde skapninger som helst aldri skulle aksepteres.
Agatha selv fortsatte å være
tante til de som ville og mens hun følte seg litt trist over at kongefamilien
etter sigende ikke likte henne, trøstet hun seg med andre prosjekter. Og
likevel. Etter hvert som stadig flere forsøk med å prøve å ta kontakt med
kongefamilien slo feil begynte Agatha å føle seg veldig urettferdig behandlet
og et sinne begynte å blomstre frem. Dette sinnet vekket et hemmelig latent
talent som alle feer av Agathas type hadde, men som ikke våknet før de følte en
veldig sterk følelse. I Agathas tilfelle var dette følelsen av å være
urettferdig behandlet og hun merket at noe i henne hadde lyst til å hevne seg.
Og så skjedde det noe som tippet vektskåla helt, det ble nemlig kjent at
kongefamilien endelig hadde fått en datter og hele kongeriket skulle feire. Det
var en hel masse folk og feer som var invitert, men Agatha var det ikke og
dette fikk henne til å rase. Agathas egentlig så varme og gode hjerte ble mørkt og svart og hun dro rett til dåpen da den var og denne gangen kunne ikke Fia, Mia
eller Lia stoppe henne. I stedet brøt hun seg frem forbi dem og snart nok sto
hun i slottssalen.
«Hvem? Hva?» utbrøt kongen
og dronningen forfjamset og hadde Agatha tatt seg litt tid så ville hun kanskje
merket seg det at kongeparet helt tydelig ikke ante hvem hun var, men i stedet
bare brøt hun ut i monologen som hun hadde øvd på hele veien til slottet og som
kort oppsummert fortalte at hun var sint og såret over at hun hadde blitt
urettmessig mislikt av en kongefamilie hun bare ønsket å være en vennlig tante
for. Det at hun ikke hadde blitt invitert til dåpen var siste dråpen og nå
ville prinsesse Tornerose lide for dette med å stikke seg på en rokk og dø på
sin sekstenårsdag. Da Agatha hadde sagt dette angret hun øyeblikkelig for den
vesle prinsessen hadde aldri gjort noe galt. Men så oppdaget hun Lia, Mia og
Fia; som alle tre sendte henne drepende blikk. Og hun så hvor nære de var
tronen og tenkte at her tenkte alle som dem om henne og da fortjente de en
straff. For alt hun hadde ønsket var å være noens noen, være der når folk
trengte det og å dele av omsorg og da var det urettferdig deluxe når hun ikke
fikk slippe til i det hele tatt.
Agatha dro raskt fra dåpen
og prøvde å fortrenge de sjokkslagne blikkene i hennes retning, så vel som
dronningen og kongens gråt. Og hun fikk derfor ikke med seg det som hendte
etterpå.
Før Agatha hadde dukket opp
hadde Fia gitt Tornerose skjønnhet som gave og Lia hadde gitt henne en vakker
sangstemme. For Fia, Mia og Lia var det slike gaver som var viktige for et
menneske å ha og Mia hadde lagt en plan om at når det var hennes tur så skulle
hun gi Tornerose popularitet. Etter at Agatha hadde vært innom dåpen skjønte
Mia likevel at hun måtte gi noe annet. Derfor var hennes gave at Tornerose ikke
ville dø, men bare falle i en evig søvn frem til hun ble fortalt det rette
eventyret. For Mia elsket eventyr og syntes det hørtes veldig riktig ut at et
eventyr skulle være løsningen. Da Agatha hadde vært i dåpen og sagt
forbannelsen sin hadde Mia dessuten kjent en dårlig samvittighet titte frem.
For hun hadde sett at Agatha i dåpen ikke hadde blikket til en som var ond, men
en som var såret og trist og hun begynte å tenke på hvordan hun hadde jattet
med når Fia og Lia frøs ut Agatha og feer som henne. Det ble kveld. Kongeparet
hadde begynt å beordre at rokker skulle brennes, Fia og Lia hadde begynt å
drikke champagne mens de feiret at det i det minste var håp ved at det rette
eventyret kunne redde prinsessen om hun stakk seg som sekstenåring og Mia på
sin side tenkte tilbake på alle måtene hun og søstrene hennes hadde fryst ut
Agatha gjennom lang tid. Nå innså hun at dette hadde vært urettferdig av dem og
hun besluttet å reise for å finne Agatha og forklare alt; en reise som endte
opp med å ta lenger tid enn forventet.
Saken var nemlig den at
Agatha følte seg så skyldig da hun dro fra dåpen at hun besluttet å reise
langt, langt bort; ikke minst fordi hun plutselig innså at ingen i kongeriket
nå ville akseptere henne eller la henne være tante. De tenkte nok nå at hun var
slem og fæl fordi hun tross alt hadde gjort en veldig slem forbannelse og
Agatha besluttet at hun måtte rømme. Den kvelden pakket hun alle tingene og
reiste til et annet kongerike der ingen visste hvem hun var. Der begynte hun å
tilby seg å være tante for de som ønsket det og hun skapte seg et nytt liv mens
hun prøvde å glemme fortiden og alt som hadde ført henne hit.
Det gikk seksten år.
Tornerose vokste opp til å bli en vakker og musikalsk prinsesse med
overbeskyttende foreldre som ofte brøt ut i gråt når de så henne, uten å
forklare hvorfor. Agatha holdt til i et lite og koselig hus i et land langt
borte og hadde det fint mye av tiden, men hadde mareritt hver natt om dåpen og
at alle ropte at hun var ond og fæl og ikke fortjente lykke. Og Mia reiste fra
sted til sted mens hun lette etter Agatha og hun hadde nesten gitt opp håpet om
å finne Agatha da hun endelig fant henne. Der sto en høy og elegant dame med
blekksvart hår, spisse ører og snille, men også litt triste øyne i hagen sin
mens hun vannet blomster og Mia følte seg straks nervøs før hun fløy opp til
Agatha og sa hei. Agatha kjente Mia straks igjen fra marerittene sine og virket
straks nervøs, men Mia spurte om de vær så snill kunne ta en liten prat der Mia
kunne forklare, noe Agatha gikk med på. Snart nok satt de i Agathas stue og så
fortalte Mia alt om faren som hadde blitt tråkket på av en fe av samme type som
Agatha og hvordan det hadde gjort at hun og søstrene hennes hadde mislikt
Agatha. Hun fortalte om hvordan det var de som hadde stoppet Agathas brev og
forsøk på å kontakte kongefamilien og hvordan sannheten var at kongen og
dronningen ikke en gang visste noe om Agatha og at hun hadde angret da hun så
Agathas blikk under dåpen. Sist, men ikke minst fortalte hun at hun hadde hatt
dårlig samvittighet i flere år og at hun håpet Agatha ville tilgi henne.
Agatha virket først litt
usikker, men valgte å tilgi Mia når alt kom til alt. Så fortalte hun om
marerittene og om hvor mye hun hadde tenkt på Tornerose, men at hun ikke visste
hva hun kunne gjøre. Mia nevnte trolldommen sin og hvordan det rette eventyret
skulle kunne vekke Tornerose fra noe som nå ville bli en evig søvn og ikke død.
Hun nevnte også at hun hadde tenkt at om Agatha fortalte eventyret som vekket
Tornerose så ville hun bli tilgitt og de besluttet å dra så fort de kunne
tilbake til kongeriket.
Da de kom frem var
kongeriket i sorg for Tornerose hadde nettopp stukket seg på en rokk og lå nå i
senga si i en dyp og ugjennomtrengelig søvn som kunne bli evig. Agatha og Mia
fant et hoff der kongen, dronningen, Fia, Lia og resten av hoffet alternerte
mellom å fortvile og å fortelle eventyr i håp om å treffe riktig og å fortelle
det rette eventyret som vekket prinsessen. Agatha og Mia fant ut at de måtte
prøve å se om de fikk det til, men først lette de opp Fia og Lia sånn at Mia
kunne fortelle dem at hun nå var Agathas venn (ord Agatha satte enormt pris på)
og at hun ikke ville fryse ut feer som Agatha lenger, uansett hva som hadde
hendt med faren deres. Deretter dro Agatha og Mia til kongen og dronningen der
Agatha beklaget og forklarte seg så godt hun kunne, men at hun og Mia var glade
i historier og gjerne ville prøve å vekke Tornerose. Kongen og dronningen
syntes det var verdt et forsøk og slik gikk det til at Agatha og Mia brukte
hele kvelden til å fortelle det ene eventyret etter det andre til prinsessen,
imidlertid hver gang uten hell.
Omsider begynte Agatha å
gråte for hun hadde ødelagt alt og hun følte seg så lei seg over alt som hadde
hendt og hvor triste de var i kongeriket på grunn av henne og hun var i ferd
med å bryte ut i et sammenbrudd der hun bablet i vei da Mia, som elsket eventyr
og hadde et godt blikk for hva som funket foreslo at Agatha kunne fortelle sin
egen historie, som om det var et eventyr.
Slik gikk det til at Agatha
fortalte dette eventyret du her har fått høre og det virket. Tornerose våknet
igjen og Agatha ble tilgitt og Fia og Lia fikk samfunnstjeneste i tre måneder.
Mia på sin side fant et nytt giv i å være profesjonell eventyrformidler. Og hun
og Agatha ble bestevenner; et vennskap som sørget for at Agatha ikke trengte å
være noens bonustante for hun var noens noen nå, hun var noens bestevenn.
*
Nå skjønner jeg jo at Nanowrimo er Nation Novel Writing Month og at litt av poenget er å nettopp skrive en roman, men hvis du trives så mye bedre med å skrive eventyr enn sjølve historien rundt, syns jeg du skal skrive nettopp eventyr og ikke fokusere så mye på alt annet. Eventuelt, hvis du likevel insisterer på å skrive en roman, så kan du reindyrke ei eventyrsamling når november er over. Et av de beste råda jeg lærte meg på forfatterstudiet i Bø kom fra Kyrre Andreassen og var ganske enkelt: gå dit det brenner! Du merker fort når du skriver hvor engasjementet ditt ligger, og hvis andre deler føles uviktige, så er det fordi de nettopp er det. Samlinga di med omskrevne og remixa eventyr trenger ikke nødvendigvis noen ramme rundt.
SvarSlettKoste meg med dette eventyret, og jeg likte spesielt twisten mot slutten med at det riktige eventyret var Agathas historie. Og jeg elska detaljen med at Fia og Lia fikk samfunnstjeneste i straff :)
Gå der det brenner er et godt råd og jeg tror egentlig ikke dette blir et år der jeg skriver én bok på 50 000 ord, men heller 50 000 ord minst til sammen, samlet av flere prosjekter. Tror ikke jeg kan få 50 000 ord ut av det prosjektet jeg egentlig skriver på.
SlettSå bra at du koste deg med eventyret og likte twisten mot slutten, det er kult =D