Den dypt dramatiske historien om Oppdrag: Sykehus!

 

Sagaen om hvorfor jeg forsvant nesten helt fra internett i over to uker eller Karolines heftige sykdomshistorie

Heisann, bloggen. Egentlig burde jeg oppsummere september (men det tar jeg igjen senere) og i det hele tatt har jeg ikke blogget på alt for lenge, men de siste ukene har ikke gått helt etter planen, og har i det hele tatt visst at 2020 ikke liker meg spesielt godt heller.

For sist jeg blogga nevnte jeg et par symptomer som hadde bekymra meg litt, men som jeg liksom ikke hadde tatt helt på alvor og nå har jeg fått en kraftig lærepenge om hva man bør ta alvorlig og hvor kjipt ting kan bli om man lar ting gå for langt.

Og alt begynte egentlig like før jul i fjor da jeg så litt blod når jeg var på do utenom mensen, noe det tok meg tre uker å nevne for moren min fordi det som kommer opp om man googler sånt gjerne er kreft. Her kommer vi til en ting som har gjentatt seg mye så lenge jeg kan huske, nemlig at jeg er dårlig til å nevne ting til moren min. Jeg liker å være optimist og jeg liker ikke å klage og mens det mange ganger er en fin ting, har det i år vært mest negativt. Uansett, der og da sendte jeg bare en melding til fastlegen rett før jul der jeg nevnte det med blod utenom mensen og han ba meg se an situasjonen. Og så var det jo en periode i vår der det ikke kom blod utenom mensen, men det betydde ikke at det var over og heller ikke at denne sykdomshistorien var over. Snarere hadde den så vidt begynt.

Fra februar og til september i år gikk jeg ned hele 17 kilo. I sommer og på sensommeren har jeg hatt perioder der jeg har måttet skikkelig mye på do og i september begynte jeg i tillegg å føle meg slapp og ha mindre matlyst. I tillegg kom blod utenom mensen tilbake. Og det er så himla lett å bortforklare ting som psykisk, som «å, jeg har jo gått mer turer», som «kanskje man må mer på do på grunn av varmen» og jeg brukte masse tid på å finne på unnskyldninger, samtidig som en del av meg likevel begynte å føle meg litt nervøs, ikke minst fordi andre ting plutselig i tillegg dukka opp.

I september begynte jeg omsider å bekymre meg høylytt til moren min fordi jeg hadde fått mer kviser enn jeg pleide og også sår i rumpa som først nå begynner å bli bedre etter at det har vært vondt å gå i over to uker. På toppen av dette hovna en finger som hadde hovna opp i august opp på nytt og etter noen dager med fingerplaster så den ut som om den hadde blitt påkjørt av en buss og hadde en kraftig infeksjon. Ankelen min hovna dessuten plutselig opp og dette i kombinasjon med feber helgen før 22. september fikk meg og mamma endeligvis til legen, noe som var begynnelsen på et nytt kapittel i livet mitt, nemlig 17 fuckings dager på sykehus.

For det viser seg at når fastleger ser at flere ting er galt på en gang så blir de bekymret og sender deg videre til en undersøkelse på Ahus og når den undersøkelsen gjør deg så stressa at kroppstemperaturen hopper fra 37,5 til 39,4 på få timer så ender man gjerne opp med å bli innlagt. Noe som er irriterende etter basically nada fravær på flere år, når man heller ikke noensinne har blitt innlagt på sykehus før.

*

Fin ting: sykepleiere er engler og gjennomsnille <3 Og jeg har timet ting godt med tanke på at slutten av september og begynnelsen av oktober visstnok ikke har vært preget av spesielt godt vær. Dessuten har jeg sluppet å forholde meg til munnbindpåbud på kollektivtrafikk og jeg har vært veldig trygg for pandemi generelt sett.

På den negative siden er 17 dager på sykehus likevel noe av det mest slitsomme jeg har vært med på.

Og på en måte kan man dele opp sykehusoppholdet i tre faser og den første var «du er et mysterium» -fasen, som var den kjipeste fasen definitivt. For den første uka visste de ikke hva som var galt, de bare syntes det var mye forskjellig og hadde lite svar og selv var jeg uansett så slapp og trøtt at jeg ikke orka mye uansett. Denne uka behandla de fingeren og ankelen, de gjorde litt undersøkelser og det jeg husker best er likevel at jeg sov mye og at jeg var helt tom for energi, det og at jeg syntes livet var dritt.

Uke 2 var på mange måter en del bedre. Riktignok var det litt kjipt at korona-smitte i mammas barnehage gjorde at hun måtte i karantene, noe som gjorde at hun ikke kunne besøke meg før til helgen, men broren min var innom på torsdagen og det hjalp. I tillegg begynte ankelen og fingeren omsider å bedre seg litt denne uka og de begynte å finne ut litt mer. Blant annet fordi de tok en koloskopi.

For de som ikke vet det så er en koloskopi en undersøkelse der de ser på tykktarmen din. Og i seg selv er det ikke så fælt for man er bedøvet og mens det ikke nødvendigvis er det behageligste i verden at folk titter rundt i tarmene dine, så går det ganske fint. Det fæle er at man må tømme tarmene først med å drikke supervonde drikker og masse vann og saft for å gå masse på do før koloskopien og denne delen var det som gjorde meg kvalm etter den første koloskopien og enda mer syk etter koloskopi nummer to, for det ble en til, noe jeg skal komme tilbake til.

Uansett så gjorde koloskopien at da mamma var innom søndag for nesten en uke siden så var en lege innom som endelig faktisk hadde noen svar. Ting kan tyde på at jeg har en kronisk bakterietilstand i tarmene som kan forklare en del plager de siste månedene. Antakelig er det snakk om Ulceriøs Kolitt, som er en tilstand som jeg har fått inntrykk av at man dog kan leve ganske greit med. Ja, det er kjipt med medisiner og at det er kronisk og slikt, men likevel, ting kunne vært verre. At jeg i tillegg fikk infeksjonen i fingeren og den hovne ankelen (i tillegg til at jeg tydeligvis har munnsopp, for jeg nevnte at jeg hadde hatt en del munnsår og blemmer i leppene også og de sjekka opp det og når de var i gang) var rett og slett uflaks.

Og med litt ny motivasjon startet de siste fem dagene på sykehuset; dager som inneholdt noen kjipheter som at jeg ikke lenger fikk ha enerom. Og de første dagene taklet jeg veldig dårlig å dele rom, men det gikk heldigvis fint med hjelp av Imovane (aldri trodde jeg at jeg ville trenge sovetablett for å sove) sånn etter hvert. Disse dagene gikk både veldig sakte og veldig fort. Sakte fordi mye tid på sykehus handler om å være festa til senga fordi du får inn ymse ting og tang intravenøst og da får du liksom ikke godt noen steder. Fort fordi det var mye undersøkelser disse dagene av mage, lever og i tillegg en ny koloskopi og det var etter denne koloskopien jeg opplevde det skumleste jeg har opplevd noensinne.

For det var torsdag og jeg hadde nettopp kommet tilbake på rommet mitt etter koloskopi nummer 2 på to uker da legen kom innom og var sånn «hei, du kan dra hjem etterpå, hallelujah» og jeg var så glad fordi man blir veldig lei av sykehus. Jeg mener: hadde jeg ikke hatt mitt og mammas nettbrett, tilgang på mammas høretelefoner og muligheten til å se Disney + ville jeg eksplodert. Uansett, etter koloskopien var jeg ganske sliten og lå og døset i senga og så satte de meg på solomedrol (som er en av de intravenøse greiene som lenker deg til senga i en periode) og mens jeg satt fast merka jeg at jeg måtte på do. Og så er det seriøst tiltak å gå på do for tida fordi jeg har ligget så mye at å reise seg er slitsomt deluxe, dessuten er det slitsomt å drasse med seg stativ med intravenøse væsker inn på do så jeg prøvde først å holde meg før jeg innså at det ikke gikk. Det jeg ikke visste var nøyaktig hvor slapp jeg var for da jeg prøvde å reise meg for å gå på do på torsdag så blødde jeg masse OG jeg nærmest besvimte sånn at flere sykepleiere måtte hjelpe meg. Og jeg har aldri mistet kontrollen på den måten før, det var skikkelig ekkelt og enden på visa var at jeg måtte få saltvann og blod intravenøst utover kvelden og at jeg måtte bli en ekstra natt der de hadde meg under ekstra observasjon for å følge med på hvordan det gikk med formen min. Personlig tror jeg at episoden skyldtes en blanding av lite næring (før koloskopi må man faste i flere timer først) og sikkert mye annet også og i ettertid er det jo fint at det hendte før jeg ble henta hjem fra sykehuset, men jeg var så lei meg på torsdag da det ødela for å kunne dra hjem.

Og så kom i går. I går da de egentlig foreslo å ta en ny koloskopi, noe jeg slapp etter et lite sammenbrudd bare av tanken på det, i går da de så at jeg var i mye bedre form og i går da moren min endelig kunne hente meg og kjøre meg hjem til hennes leilighet der jeg er akkurat nå.

Og ting går mye bedre. Jeg har riktignok fått en superlang medisinliste og jeg var superslapp bare av å gå i trapper for første gang på over to uker i går, så jeg innser at det vil ta litt tid før jeg er helt i form igjen, men jeg er ikke lenger på sykehuset og det alene er magisk. Dessuten har jeg i dag fått dusjet og det gikk bra og fingeren og ankelen begynner å bli bedre og ting går fremover. Det mest upraktiske nå er at jeg pga. enkelte medisiner ikke får på meg sko fordi beina mine har hovna opp, men jeg satser på at de hovner mindre de neste dagene for praksis får jeg jo gjort hjemmefra, men jeg har veldig lyst til å kunne dra på Norsk Gallup igjen på onsdag og fredag til uka. Enn så lenge er planen å dra til fastlegen for stell av såret på fingeren og ankelen på mandag og en liten prat og så tar vi det der fra.

*

Ting jeg har lært av dette:

-      Si fra til mamma om alt, selv om det virker som småting

-      Av og til er ikke optimisme og å tenke at alt ordner seg det lureste, dessuten må man ikke alltid være tapper og ta seg sammen

-      At jeg må bli flinkere til å slappe av og å ikke ha planer og at helsen må komme først

*

Det som er fint er at jeg har prioritert bøker mindre. Det føltes ikke så fint da jeg kun leste ut seks bøker i september og da jeg så langt kun har lest ut én bok i oktober, men samtidig så prøver jeg å huske at det faktisk ikke har så mye å si hvor mye man leser og at det ikke er verdens undergang om jeg ikke når målet mitt om å lese 100 bøker i år (og jeg har lest 77 bøker så langt i år så jeg har strengt talt ikke så mye å bekymre meg for tror jeg uansett). Greia er likevel det at jeg heller ikke vil stresse så mye med uvesentlige ting fremover. Jeg tror ikke jeg har blitt syk av lesemål eller lørdagsplaner nødvendigvis, men det kan godt hende at jeg tidvis har vært litt for «nå har jeg en plan og da holder jeg meg til den, basta bom» selv når det kanskje har vært andre ting jeg har trengt mer.

Så planen fremover er å slappe mye av, ta ting som det kommer og satse på at jeg kommer inn i det med nye medisiner og slikt greit, noe som heldigvis hjelpes av at jeg bor hos mamma for øyeblikket. Det fine er at nå er jeg i gang og nå vil alt bli bedre og det hjelper mye. For jeg tror at alt vil gå bra og jeg har lært mye og jeg syns de siste ukene har vært ganske kjipe, men livet ser lysere ut nå. Yay!