Tekoppteaterets julefortelling og ymse annet :)

Heisann! Det er tirsdag og livet er fint fordi denne uka inneholder mye trivelig, dessuten liker jeg adventstida veldig godt. På den negative siden irriterer det meg at jeg fortsatt venter på en av bøkene jeg bestilte (og hver gang jeg venter på noe som bruker litt for lang tid på å komme tenker jeg at det aldri vil komme), dessuten har jeg så utrolig lyst til å vinne på så mange av julekalenderkonkurransene jeg er med på, men har ikke flaks og det er teit. Og likevel, i hovedsak er jeg ganske fornøyd med tilværelsen og jeg har nok av ting å drive med. Dessuten var jo en sånn greie det at jeg hadde lyst på noe nytt Switch-spill i livet mitt, men så kom jeg på at jeg har Breath of the Wild og det er noen sånne spill man alltid kan bli borte i, det er alltid der og venter på deg.

Ellers var det trivelig på julebord i blokka i stad, men jeg gikk litt tidlig fordi kaken ikke frista og fordi jeg ikke hadde noe å prate med noen om, dessuten var det julemat jeg kom dit for og det så ikke ut til at det kom til å skje noe spennende da måltidet var spist, men jeg er uansett glad jeg gikk. Og nå gleder jeg meg til mange ting, men mest av alt til Charlie og sjokoladefabrikken på teater på torsdag. Ellers så har jeg dessverre funnet ut at jeg nok ikke får sett oppsetningen av Et Juleeventyr på Bærum Kulturhus som jeg vant to billetter til i november, men jeg prøver å tilby billettene på Facebook og tar det med et smil.

Her er en fin sang fra en ny musikalcd som kom ut på Spotify forleden dag:


Denne sangen heter I'll save the girl og jeg liker den veldig godt, dessuten liker jeg stemmen til han som synger for den er skikkelig behagelig å lytte til. Musikalen heter for øvrig Superhero og har mye musikk jeg liker så hurra for det :)
*
Men nå tenkte jeg å poste en liten novelle her. For Pendelen har skrivekonkurranser hver måned og jeg deltar flittig fordi jeg tross alt vant på første forsøket mitt (Dødsannonsemorderen som ble vinner for april i år). Og konkurransen med frist 1. desember hadde "julefortelling" som tema så jeg skrev en julete historie om en gammel dame, musikaler og et tekoppteater. Siden novellen min ikke vant så tenkte jeg at jeg kunne poste den her :) Den er jo ikke perfekt og den bærer litt preg av at jeg måtte kutte en del for at det ikke skulle bli for langt, men jeg er veldig fornøyd med begynnelsen og alt frem til Lisette faller. Resten er ok, men begynnelsen er topp syns jeg. Og det er aspekter med denne historien som er mulig å kjenne igjen fra andre historier jeg har skrevet dette året, dessuten er egentlig den delen med å være flink på begynnelser, men å oppleve at historien ikke funker like godt når det må skje ting og blir dialoger og handling noe jeg har funnet ut at ofte skjer med historiene mine så i så måte er dette et klassisk eksempel på karolinsk historiefortelling.

Uansett håper jeg historien gir i alle fall litt julestemning og så kommer neste innlegg antakelig på fredag da jeg kan skrive om Charlie og Sjokoladefabrikken endeligvis <3

Lisette og tekoppteaterets julefortelling

I en liten leilighet i en blokk som er enda gråere enn de tristeste novemberdagene, bor en gammel dame som er kjent som «hun rare gamle damen som synger for seg selv hver gang hun går til og fra butikken». Hennes egentlige navn er Lisette, men det er det alt for få som vet og de som visste det er døde for lengst. Lisette selv er ikke død og når hun synger for seg selv så skyldes det at hun elsker musikaler. Og en gang var Lisette skuespiller selv. Hun sto på scenen og hun ga seg hen til sang, dans og teater og i Lisettes hjerte har ingenting endret seg. Gammel har hun kanskje blitt, men hun føler seg som den samme rødhårede ungjenta med de tretten fregnene på nesa og de intense brune øynene som alltid smilte når hun våknet fordi hun visste at hun snart ville få lov til å gjøre det beste hun visste og til og med få betalt for det. Så mange år har gått siden sist og Lisette hater det, hater at hun er gammel og ensom og at livet er så mye tommere enn det pleide å være. Hun er pensjonist nå, dagene går i ett selv om ingenting skjer og det ene som gjør livet verdt å leve er å lytte til musikalmusikk, se musikalfilmer og synge for seg selv når man går på butikken mens man gir blaffen i om noen hører en fordi en av de få gode tingene med å bli gammel er at man får litt mer lov til å være rar. Når man er over åtti så kan man like godt innfinne seg med sine særheter og bare tenke at det er sånn man er, rett og slett.

Mye av tiden er Lisette likevel ganske trist. For jo da, hun finner trøst i musikalglede og den daglige turen på butikken, men så mye med å være gammel er for Lisette å savne. Hun savner veldig mange som ikke lever lenger; mannen sin (Lukas som kunne virke gretten og lite imøtekommende, men så visste hun at det bare handlet om sjenanse for når det bare var de to hadde han et skjevt lite smil som fikk alt i henne til å sitre og så danset de sammen hver kveld), familie og venner, dyr som aldri lever lenge nok. Og når Lisette sitter hjemme i leiligheten sin med strikketøyet, en kopp solbærtoddy og musikalmusikken spillende så ender hun til slutt opp med å tenke på alt som livet en gang var og hva det til sammenlikning er nå. Lisette prøver virkelig å akseptere realitetene, men ensomheten sniker seg frem ubedt likevel og hun føler seg ofte så innmari alene.

*

En historie kan ha flere begynnelser, helt avhengig av perspektivet, men når denne historien om Lisette begynner er det begynnelsen av desember og snøen har endelig lagt seg. Og en del av Lisette har lyst til å elske snøen fullt og helt, for det er jo så pent og det gjør kalde vinterdager lysere, men når det er alle andre årstider er det så mye lettere å glemme at man er gammel. Da kan man gå på butikken og føle seg helt trygg, men i desember kommer frykten for å falle; en frykt denne historien vil vise at ikke er helt ubegrunnet. Og Lisette vet jo at hun strengt talt ikke må gå på butikken hver dag for det er ikke så mange ting hun trenger, men hun syns den lille spaserturen er koselig, dessuten kan man alltids anskaffe nye kopper. For utenom musikaler har Lisette en annen lidenskap og det er å samle på kopper. Selv ville hun ikke brukt ordet «lidenskap» for det høres aldeles for alvorlig ut, men det er og forblir sant at hun liker kopper. Kopper som hun kan fylle opp med solbærtoddy og som varmer en gammel kropp, samtidig som det har en smak som får henne til å drømme seg bort. Og når alt begynner er det tirsdag og adventstiden har så vidt begynt og alt føles uendelig magisk der Lisette går gjennom snøen mot senteret for å kjøpe en ny kopp. Hun går der og hun synger musikalsanger og aner fred og ingen fare da hun sklir. Det hele skjer så plutselig, så inderlig tilfeldig, men for Lisette er dette begynnelsen på en katastrofal periode i livet. Akk og ve, tenker Lisette etterpå da hun har blitt hjulpet av snille forbipasserende og vært på legevakten og snart nok sitter hjemme med et vondt ben. Legene tror ikke det vil gå mer enn et par dager før hun føler seg bedre igjen og hun klarer å gå, selv om det gjør vondt, i stor nok grad til å gå ut på kjøkkenet eller badet og slike ting som strengt talt behøves i løpet av dagen. Men det betyr en pause fra de daglige turene på butikken og Lisette klarer ikke å glede seg over ord som «det går over» og «det kunne vært verre» når hun sitter der i sofaen og beinet gjør vondt og utsiktene til flere dager kun innenfor leiligheten hennes gjør at hun aller mest syns synd på seg selv.

*

Den kvelden har Lisette etter mye om og, men fått laget seg en kopp solbærtoddy som hun drikker i sofaen mens hun ligger med beinet høyt og med is på fordi hun har fått inntrykk av at det kan hjelpe. Hun har satt på en cd med ymse musikalfavoritter og sitter der og venter på at det skal få henne til å drømme seg bort slik som det pleier. Men ingenting skjer. Magien er brutt, verden er bare dum og Lisette føler seg enda mer alene enn på lenge.

Og likevel. Da Lisette legger seg den kvelden tenker hun ikke på at det er desember, som er en tid for små eller litt større mirakler. Som for eksempel en samling kopper i et lysegrønt kjøkkenskap som plutselig neste morgen har øyne, munn tegnet på med hanken som nese og som våkner til live i ly av morgengry.

*

Det er mørkt inne i skapet og Tor, som egentlig ikke har noe navn, men allerede har erkjent at han føler seg veldig som en Tor, liker det ikke. Og en del av Tor funderer på hvordan han kan vite hva han ikke liker når han enn så lenge ikke vet hva han rent faktisk liker, men alt i ham tenker «nei takk» når han tenker på at han er i mørket.

«Det går bra,» hører han en stemme si. Stemmen høres ut til å tilhøre en dame.

«Sikkert, men jeg håper likevel noen åpner skapdøren, her inne er det ikke noe koselig,» sier Tor og hopper en gang for liksom å understreke hvor mye det ikke er koselig å være en kopp som er stengt inne i et skap i mørket. Så er det som om det slår Tor at alt er annerledes denne morgenen for han har aldri vært bevisst før. Han har liksom bare vært en helt alminnelig hvit kopp med et bilde av en elefant på, en kopp i en verden av kopper på en hylle i det lysegrønne kjøkkenskapet til Lisette, men denne morgenen er han våken og full av tanker og ideer og det er de andre koppene også. Og en del av Tor undrer seg veldig angående hvordan alt dette kan ha gått til, men en større del av ham har bare lyst til å nyte det så lenge det varer. Men da vil han ideelt sett nyte det med skapdøren åpen så lys slipper inn og verden blir så mye mer enn bare mørke.

Og snart nok så kommer lyset da Lisette har hinket inn på kjøkkenet den desembermorgenen for å lage seg frokost og en kopp solbærtoddy. Hun har fortsatt vondt i beinet og alt hun vil er å sitte, men samtidig er hun både sulten og tørst og i henne bor det en stahet denne morgenen, et slags ønske om å bevise for seg selv at hun kan klare alt, selv nå. Hun åpner den lysegrønne skapdøren og ser de ti koppene hun for tiden har i samlingen sin og legger først ikke merke til at hver av koppene har fått et øye tegnet frem på hver side av hanken og en munn under hanken. Det er en detalj Lisette ikke oppdager før koppen hun holder, som er en hvit kopp med et bilde av en elefant på, sier «hei». Lisette setter ham fort ned på kjøkkenbenken mens hun holder seg for hjertet.

«Jeg mente ikke å skremme deg,» sier koppen og legger til, «jeg er Tor forresten.»

Etter et lite øyeblikks forundring skjønner Lisette at koppen hennes virkelig har snakket til henne og hun vet ikke helt hva hun skal gjøre med denne oppdagelsen. For ingenting hun har visst om kopper har gitt henne inntrykk av at de skal ha evnen til å snakke.

«Har du alltid kunnet snakke?» spør hun nervøst.

«Ikke før i dag,» sier en annen av koppene og Lisette ser på de ti koppene i det lysegrønne kjøkkenskapet og legger nå merke til at de alle har fått øyne og munn og at de betrakter henne med interesse.

«Vent et øyeblikk,» sier Lisette og får på knotete vis skjøvet en av de to kjøkkenstolene bort til kjøkkenbenken under kjøkkenskapet. På den setter hun seg ned, takknemlig over å hvile benet og så spør hun om noen kan forklare hva som har hendt. Koppen, som etter sigende heter Tor, forteller henne alt sammen, noe som strengt talt ikke er så mye å fortelle. De bare våknet den morgenen og var levende og det var det. Lisette skjønner at ingen av koppene helt kan forklare hvorfor dette har hendt, så vel som hvor lenge det kommer til å vare, men innser at hun bare må vende seg til at hun for øyeblikket har levende kopper i kjøkkenskapet. Heldigvis er Lisette ganske villig til å akseptere mirakler og uansett tenker hun at det ikke har så mye å si, der og da vil hun bare lage seg en kopp solbærtoddy og en lett frokost.

«Velg meg,» sier alle koppene i munnen til hverandre og Lisette ender opp med å velge en rosa kopp med lange øyevipper som har gitt seg selv navnet Sandy.

«Fillern,» utbryter Tor, som likevel takler det forholdsvis greit at han ikke ble valgt. Og slik begynner en litt annerledes onsdag i Lisettes liv.

*

Noen timer senere kjenner Lisette seg litt glad. Hun har fått dandert koppene foran seg på stuebordet etter en del slitsomme turer og nå har koppene introdusert seg og de har pratet litt sammen om løst og fast. Og Lisette tenker nå at alt med denne dagen føles litt som et ørlite mirakel. Og hun innser at man aldri kan vite med mirakler, men det er ganske koselig å ha noen å prate med, om det så er kopper og hun har skikkelig lyst til å nyte dette mirakelet fullt ut så lenge det varer. Samtidig så er hun likevel trøtt og merker at hun trenger å slappe litt av og det er derfor hun setter på cd-en med ymse musikalfavoritter på.

«Så fin musikk,» sier koppen Sandy.

«Takk, det er musikalmusikk, det er det beste jeg vet,» sier Lisette drømmende og legger til, «vet dere, jeg var skuespiller i musikaler en gang, å som jeg savner det.»

Et snev av vemod glir over Lisettes ansikt da og så sukker hun.

«Men, men, tiden går, alle blir gamle en dag og nå har jeg jo dere i alle fall,» sier hun og presser frem et lite smil. Deretter tar Lisette seg i å gjespe og hun mumler noe om at hun bare må hvile øynene bittelitt. Fem minutter senere sover hun på sofaen.

Mens Lisette sover lytter Tor og de andre koppene til musikalmusikken mens de tenker at det er veldig fint. Og de vet ikke hvordan, men allerede der og da tenker flere av koppene en tanke om at de vil gjøre noe for Lisette, skape et slags julemirakel. Det er jo bare en liten tanke akkurat da, lett og skjørt som et snøfnugg i håndflaten eller en sommerfuglvinge, men det er en begynnelse og ut ifra en begynnelse kan alt mulig magisk skje.

*

De neste dagene blir Lisette bedre kjent med koppene og trøster seg med det. Koppene på sin side finner seg fort til rette hjemme hos Lisette som fyller hele hjemmet sitt med musikalmusikk. Det er en verden av trillende toner som man kan bli borte i og en inspirasjon vokser frem i flere av koppene som kulminerer i en plan de får en mørk desembernatt. Utenfor er det en av de nettene der himmelen er usedvanlig klar og man, uten mye innsats, kan finne en hel masse konstellasjoner. Man kan føle seg så liten under en slik himmel, men likevel ikke alene. I stedet føler man seg som en del av noe mer, noe som er større enn en selv. Og koppene ser ikke himmelen og har kanskje ikke følelsen av at også de på et vis er som stjernestøv, men det er noe med å være i en sånn natt som gjør at man virkelig merker julestemningen; som jo aller mest handler om å gjøre andre glade.

I alle fall kommer koppene i prat den natten mens Lisette ligger i sengen sin og sover. Koppene står også nå fint oppsatt på stuebordet og det er et supert sted for å legge storslagne planer.

«Jeg vil at vi skal gjøre noe for Lisette, noe for å trøste henne,» sier Tor. For ja, han har hatt det hyggelig disse dagene som levende og Lisette har smilt mye, men hver gang hun tror ingen ser det så glir det noe trist over ansiktet hennes. Tor har vært bevisst en ganske kort stund, men han tenker at det kanskje skyldes et savn eller det at man fortsatt tross alt kan føle seg alene, selv hvis man helt plutselig har levende kopper tilgjengelig. Og han vil ikke at noen skal være ensom og lei og i alle fall ikke nå. For det er desember og det føles som hele poenget med desember er at lykken skal føles litt nærmere.

«Enig,» sier en lyseblå kopp som har gitt seg selv navnet Louise. Så legger hun til, «men hva?»

Tor er usikker, og alle koppene bruker et par minutter til å tenke passelig dype og knakende tanker før koppen Sandy plutselig har løsningen klar.

«Vi kan sette opp en musikal for henne,» sier hun blidt. De finner ut at de skal velge noen av sangene de har hørt og så lage en liten julehistorie som knytter sangene sammen og så får det gå som det går. Deretter brukes resten av natten til å planlegge sanger og handling før de slitne, men blide ønsker neste dag velkommen, velvitende om at Lisette skal få en skikkelig overraskelse som lunsj den dagen.

*

Neste dag føles Lisettes fot verre. Hun vet ikke om den er det, men det føles ekstra ubehagelig å gjøre noe som helst bevegelser og hun føler seg helt utslitt da hun endeligvis har fått laget seg litt frokost som hun har satt foran seg på stuebordet. Så sukker hun tungt.

«Går det bra?» spør Sandy omsorgsfullt.

Lisette ser ned på koppen og hører omtanken i stemmen hennes.

«Det vil nok ordne seg,» sier Lisette, som ikke vil at noen skal bekymre seg for henne. Dessuten tenker hun jo at det sikkert vil bli bedre etter hvert, ting pleier å bedre seg til slutt. Og likevel, det lille snevet av positivitet som hun ofte klarer å lete frem har gjemt seg ekstra godt nå og mye i Lisette vil bare sove, bare glemme verden og alt. Hun er så lei av alt.

Koppene titter opp på Lisette og deler så blikk før Tor tar ordet.

«Vi tenkte egentlig å vente med dette til lunsj, men vi kan gjøre det nå. Vi har funnet på en historie bundet rundt noen musikalsanger og laget en musikal for deg. Kan vi fremføre den for deg nå?» Lisette virker litt forfjamset, men så smiler hun med tårer i øynene.

«Ja!» utbryter hun.

Den neste timen fremfører koppene musikalen sin. Og historien kan sikkert kommenteres på, dessuten har de ikke nødvendigvis nydelige sangstemmer alle som en, men Lisette kjenner den samme kriblende gleden som en gang førte til et liv på scenen. Hun virkelig fryder seg der hun sitter og ser på koppenes musikal og når den er ferdig føler hun seg så glad og takknemlig at hun ikke helt vet hva hun skal si.

«Takk,» sier hun omsider mens hun kjenner på en varm glede som minner om den hun fikk da Lukas levde og hun hadde noen å danse med hver kveld.

Når Lisette ikke så lenge etterpå sovner så er det med følelsen at noe viktig har endret seg. Hun vet ikke helt hva, men noe tungt har sluppet taket.

*

Hvorfor koppene ble levende aner ikke Lisette, men da hun våkner noen timer senere er de det plutselig ikke lenger. De står der foran henne på bordet, har til og med øyne og munn, men de har ikke noe liv. Det er som om ingenting har hendt og likevel, hun vet jo hva hun har sett og opplevd. Og mens noe av henne er trist over at koppene ikke er levende lenger, er noe annet inspirert. For har et mirakel en gang skje så kan det skje igjen, tenker hun. Og foten føles plutselig helt god, litt som et ekstra mirakel.

Den ettermiddagen danser en gammel dame som heter Lisette i stua si til herlig musikalmusikk. Og utenfor faller ny snø tett i lyset fra en gatelykt mens vinden visker at det er advent og fortsatt en tid for mirakler. Mirakler som et tekoppteater i stua mens man endelig igjen føler seg helt som seg selv.

Og snart er det nok en gang jul.

*