Der jeg deler en dag fra Nanowrimo-historien min og sånt :)

Heisann! Akkurat nå burde jeg skrive, men jeg tenkte at jeg kunne prokrastinere med å blogge i stedet :) Men fin ting, Nanowrimo går veldig greit så langt og som jeg nevnte sist så er en fin ting i år hvor mye jeg koser meg med hovedhistorien. For jeg pleier ofte å ha bonusmateriale i historien der jeg skriver musikalsanger og har med dikt og ymse annet underveis sånn i tillegg til hovedhistorien og så er et problem at jeg ender opp med å kose meg mye mer med å skrive det. I år derimot hadde jeg tenkt å ha mange scener og sanger fra musikalen som fjøsnissen Molefonkus følger når han leter etter skatten som ideelt sett vil redde gården, men de tre scenene og sangene fra musikalen som jeg har skrevet så langt har det ikke vært noe gøy å skrive og jeg tror jeg nå har tenkt å ha ganske mye færre scener og sanger fra musikalen enn jeg først hadde tenkt. Å skrive om Molefonkus og alt han opplever og menneskene han møter og sånt er derimot veldig kos og det syns jeg er et godt tegn siden alt bonusmaterialet er det som først ville blitt kuttet under en redigeringsprosess uansett. Og jeg har skikkelig lyst til at i år skal bli det året der jeg skriver en bok under Nanowrimo som jeg på nyåret setter i gang med å redigere med ambisjoner om å på sikt få det bra nok til å kunne sende til et forlag. Det er jo lov å håpe. Uansett kan jeg skryte av at jeg har 15 000 ord og 64 sider for øyeblikket og jeg har fortsatt ikke skrevet dagens kvota. I dag ville jeg nådd 10 000 ord om jeg kun skrev minimumet hver dag så jeg ligger så langt godt an. Og mye av motivasjonen min i år er at jeg har nye kontroller til Switch og to nye spill, men så har jeg gitt meg selv absolutt forbud mot å spille Nintendo før jeg har skrevet minst 1700 ord og det funker veldig godt ;)

Utenom Nanowrimo så bekymrer jeg meg for penger (fordi jeg vil være et sånt menneske som har råd til å kjøpe julegaver og det vet jeg ikke helt om jeg er, dessuten har jeg lyst til å ha råd til å bruke penger på teaterbilletter og bøker når jeg vinner Nanowrimo), men jeg er løsningsorientert og nå har jeg mast på en person som tidligere har gitt meg oversettelsesoppdrag som jeg har fått betalt for. I tillegg har jeg meldt meg inn i en Facebookgruppe for kjøp og salg av ting i Oslo og planen er å titte gjennom bokhyllene mine for å se om det er noen bøker jeg har som jeg ikke trenger og som jeg skal prøve å selge der. Og jeg skal se gjennom spillene mine til Nintendo 3DS og Nintendo Wii og se om det er noe som jeg kan levere inn på Game Stop på Gunerius fordi jeg ikke spiller dem og det av og til kan være i alle fall bittelitt penger å hente i sånt. Og kanskje det går an å selge noen av dvd-ene mine som jeg sjelden ser på og, vi får se.

Og ellers leser jeg, jeg ser Grey's Anatomy (og jeg burde se første episoden av His Dark Materials-serien snart, men jeg har ikke kommet så langt enda), jeg spiller Nintendo og teite spill på nettbrettet mitt og jeg gleder meg mer enn jeg burde til 15. november da jeg endelig kan lytte til Frozen 2-cden på Spotify (hvis den blir lagt ut der da, men det burde være veldig stor mulighet for at den blir det). I mellomtida så kan jeg lytte i hjel Panic at the Disco! sin versjon av Into the Unknown fordi den er awesome!



Utover det er det veldig stor sannsynlighet for at jeg drar på kino i løpet av uka fordi det er lenge siden sist, dessuten er jeg litt nysgjerrig på for eksempel Maleficent 2. Og som en bonus så har jeg skikkelig lyst på kino-popcorn, men det har jeg for så vidt egentlig alltid ;)

Men nå tenkte jeg at jeg kunne dele et lite utdrag fra Nanowrimo fordi jeg kan det. Dette er kapittel 2, andre desember (jeg skriver en slags julekalender i år) og er dagen etter at Molefonkus har funnet ut at gården han bor på står i fare for å måtte selges. Så nå leter han etter løsninger og finner en musikal som kanskje inneholder en hemmelig skatt. Og dette er enda ikke redigert i det hele tatt så det kunne jo vært bedre, men jeg syns det er noen fine øyeblikk her likevel og det er jo kult. Som en ørliten presisering så sier jeg "hulen" om der Molefonkus bor og da sikter jeg til et hemmelig underjordisk rom man finner på låven om man åpner en lem som er gjemt under massevis av høy. Så det er ikke bokstavelig talt en hule, men Molefonkus kaller den det. :)

Uansett, god fornøyelse og så kommer neste innlegg antakelig på lørdag.

2. desember – der en musikal kan inneholde veldig viktige hemmeligheter

Selv etter dager som er skjebnesvangre og riktig kjipe blir det natt og deretter en ny dag og dette var også tilfelle i denne omgang. Klokker fortsetter å tikke, tiden fortsetter å gå og verden trasker trøstesløst videre. Og Molefonkus våknet neste morgen og hadde i første omgang glemt den katastrofale «du vet, gården må nok selges og alt er vanskelig»-greia. I stedet var han trøtt og gretten på samme måte som han alltid var i ly av morgengry og det var ikke før han hadde sneket seg innom familien Geitrams sitt kjøkken og stjålet seg en tekopp Gustav hadde satt fra seg mens han tok en dusj (noe som stadig gjentok seg fordi Gustav aldri lærte at om man satte fra seg varme tekopper og tenkte at de skulle drikkes når de var lunkne så var det en viss mulighet for at fjøsnisser kom og stjal dem før de senere i løpet av dagen leverte koppen tilbake) at han kom på det. Mer presist kom han på det i det sekund han hadde tatt en slurk av teen og en del av Molefonkus bekymret seg straks et øyeblikk for at han nå ville ha traumer i møte med tekopper fordi de hadde minnet ham på noe usedvanlig teit. Så ga han seg heller hen til tanken på det skikkelig teite, nemlig at gården var i fare. Forskjellen var at der svaret på dette hadde vært en fortvilende tomhet dagen før, var Molefonkus en annen fjøsnisse i dag. I alle fall var hans tanke nå at han måtte gjøre noe. Det var ikke sikkert han ville kunne løse dette problemet, men han ville alltid føle seg litt sur på seg selv om han bare ga opp og gikk og la seg uten å i det minste gjøre et forsøk. Så da Molefonkus var ferdig med tekoppen sin og alt han trengte å ordne for å gjøre seg klar for dagen sto han inne i hulen sin i en Mariusgenser, en brun bukse og med nisseluen parat og sa høyt til seg selv at han skulle redde gården. For om man sa noe høyt endte det kanskje opp med å bli sant, i alle fall håpet han at så var tilfelle. Denne dagen fikk vante oppgaver leve sitt eget liv, å prøve å finne løsninger når det gjaldt gården var viktigst. Skjønt etter at han i fem minutter hadde kost litt med katten Rafael for her kunne man da prioritere og kattekos var liksom en udiskuterbar ting som en alltid fant tid til. Sånn var det bare. Men SÅ var det på tide å lete etter løsninger.

*

De neste tre timene lette Molefonkus rundt på gården etter ideer og muligheter som kunne redde gården, men han fant ingenting. Han lette på taket, i skogene, snek seg innom hus og låver, gikk spaserturer i et fåfengt håp om å bare snuble i en skatt og ingenting hendte.

Omsider fant han seg selv på loftet. Det brunmalte gårdsbygget der herr og fru Geitrams (som på sin side gjorde oppgaver mens de ofte sukket over situasjonen) bodde hadde et loft som Molefonkus ikke var på så ofte. Men nå tittet han rundt der i håp om å finne noe, hva som helst som kunne hjelpe. Og loftet inneholdt mye rart. Gamle malerier, ymse papirer (som dog aldri var relevante) og slitte gamle bøker og fotoalbum som nesten, men ikke helt klarte å distrahere Molefonkus mens han lette i vei. Mens han lette tenkte han på hvordan dette loftet en gang hadde vært som et magisk kongerike. Da Molefonkus var liten hadde foreldrene hans prøvd å få ham til å unngå huset til familien Geitrams fordi de ikke følte seg like trygg på at han skulle klare å unngå å bli oppdaget som de var. Den voksne Molefonkus var en Molefonkus som fulgte regler med den største selvfølgelighet, men som barn hadde han vært mye mer nysgjerrig og oppdagelseslysten og loftet hadde vært det beste stedet av alt. Det hadde vært en verden av eventyr og skatter og virkelig fascinerende å utforske. Og Molefonkus nå fant det litt interessant hvordan omstendighetene var så annerledes nå for loftet føltes trangt og kaotisk, mer enn eventyrlig og der han som barn hadde lett etter skatter med masse entusiasme så var det nå med en stille desperasjon fordi det var så mye som sto på spill. Han trengte å finne noe som ville redde gården og nå var loftet hans siste håp.

Plutselig så han noe. Dette noe var en blokk papirer som var stiftet sammen og på forsiden sto det «Luna og det magiske lyset – en musikal ført i pennen av Septimus Regn».

Molefonkus stusset. Han hadde aldri hørt om musikaler og visste ikke helt hva som ventet ham når han bladde gjennom papirblokken, men han bladde gjennom likevel og fant ut at en musikal i dette tilfellet var en liste over karakterer og sangtitler fulgt av en samling scener og sangtekster med noter til. Det var som et teaterstykke fylt av sanger og musikk og Molefonkus syns det så interessant ut, men var i ferd med å konkludere at dette nok var uvesentlig. Da Molefonkus skulle til å legge fra seg musikalmanuskriptet falt det ut et brev og Molefonkus sa «huh …» før han tok opp brevet og leste det.

Brevet gikk som følger:

«Kjære leser. Dette er Melchior.

Denne musikalen er skrevet av Septimus Regn og jeg er dypt overbevist om at denne musikalen inneholder en skatt. Musikalen handler om den snakkende katten Luna og hennes søken etter et magisk lys og foregår på fem steder som virkelig finnes. Etter å ha lest gjennom dette manuset er jeg helt sikker på at det finnes en skatt på et av de fem stedene musikalen foregår og den tror jeg vil kunne redde gården om den noen gang skulle være i fare. Kjære leser, dra ut i verden for da tror jeg du er nettopp den som vil finne musikalens hemmelighet. Og jeg har jo ingen garantier, dessuten skulle jeg sikkert reist selv, men jeg har mye å gjøre her og noen andre tror jeg nok er ment til å være den som drar på eventyr. Men jeg tror virkelig at noen vil finne en skatt på en av stedene i musikalen, det virker skikkelig sannsynlig og derfor er det jo verdt et forsøk.

Med vennlig hilsen fra Melchior»

*

Det første Molefonkus gjorde etter å ha lest brevet var å sukke melankolsk. For forfatteren bak brevet var hans for lengst avdøde far og å lese noe faren sitt brev var som å oppleve at han strakk ned en hånd fra himmelen eller noe, uansett var det som om Molefonkus nærmest kunne høre farens stemme når han leste ordene hans. En gang hadde han skrevet dette brevet, et brev som på lik linje med musikalen var ting Molefonkus aldri hadde kjent noe til.

Molefonkus snek seg ned fra loftet, ut av huset, hen til låven og opp på hemsen der han så ut av det lille vinduet og tenkte på faren sin. Faren som en gang hadde vært den mest irriterende positive personen Molefonkus hadde kjent, men som han kunne holdt ut haugevis med optimisme og livsglede fra om han hadde vært der fortsatt. Så leste han brevet noen ganger til og da oppdaget han skikkelig det andre viktige aspektet med brevet og musikalen, det med skatten. Akkurat som faren hadde understreket i brevet så var ikke fem plasser i en musikal det største grunnlaget om man skulle på skattejakt. Man hadde virkelig ingen garantier, ingen sikre bevis på at det en gang var noen skatt å finne. Samtidig var dette det nærmeste Molefonkus hadde kommet en løsning og et sted i hodet vokste det frem en drøm. Tenk om det var sant, tenk om det var en skatt som musikalen inneholdt nøkkelen til å finne og hva om den skatten kunne redde gården. Det var en virkelig besnærende tanke og i et minutt så Molefonkus for seg at han kom tilbake til gården med en stor skatt og hvordan han dermed reddet alle sammen.

Så kom han på et essensielt problem. Hvis han valgte å tro at det var en skatt et av stedene i musikalen, hvis han valgte å tro at musikalen inneholdt en hemmelighet som ville redde gården, hvis han gikk med på farens hypotese så måtte noen også reise. Og den som måtte dra ville jo da måtte være Molefonkus og det var en innmari skummel tanke. For hva visste vel han om verden. Han hadde aldri vært andre steder enn gården og engene og skogene rett i nærheten. Molefonkus kjente ingenting annet og egentlig var det jo slik han likte det. Han ville ikke utvikle seg, han trengte ikke å oppleve eventyr eller spenning for å klare seg greit. Alt han ville ha var gården og stemningen der. Gården og alt som i litt over førti år hadde vært livet hans. Han kunne ikke dra herifra. Ta toget til andre steder, reise til fjerne havner og små øyer, utforske verden. Ingenting med å reise var noe han kjente eller turte og med et sukk så han ned på manuset før han leste gjennom brevet enda en gang og kjente på at glippen av håp som et øyeblikk hadde vært der igjen falmet hen. Så hørte han et pip. Et veldig lite pip, lite nok til at de fleste ikke ville fått det med seg, men Molefonkus var ingen hvem som helst og så seg rundt og der var en av museene på gården. Nøyaktig hvor mange mus det var på gården visste ikke Molefonkus for de hadde merkelig nok aldri vært villige til å stelle seg på linje, klare for telling. Han antok likevel at det var et sted mellom fem og ti stykker og en av dem var denne musa som var bittelitt større enn de andre musene og som han derfor tenkte på som Storemusa i mangel på bedre navneideer.

«Hei,» sa han og musa pep som svar. Molefonkus kunne ikke snakke med dyr, men han var hemmelig overbevist om at han ofte forsto hva de mente likevel og han valgte å tolke musas pip som et «hei» tilbake.

«Hva tenker du? Burde jeg forlate gården og dra for å se etter en eventuell skatt basert på et brev, en musikal og en teori?» spurte Molefonkus. Musa svarte ikke, men lagde noen «tsk»-aktige lyder før den pilte av gårde. Molefonkus sukket, det var ikke alltid så mye hjelp å få i mus. Ikke for det altså, han var fortsatt veldig glad i musene på gården, men han glemte tidvis at det strengt talt var lite vits i å spørre dem om hjelp eller råd for det hadde de ikke å gi. Samtidig hadde det trøstet litt å si hei til musa bare fordi det hadde gitt ham noen å prate med. Akkurat det var det ikke egentlig så ofte Molefonkus hadde. Så leste Molefonkus enda en gang gjennom brevet mens han tenkte at han skulle sove på det. Kanskje det alt neste morgen ville være helt klart hva han burde gjøre. For i det øyeblikket virket hele ideen om å forlate gården for å lete etter skatten selv umulig, men noen ganger forholdt ting seg annerledes på nye dager der man våknet til nye minutter og muligheter og ingenting føltes like håpløst lenger.

Og det var med denne tanken Molefonkus den kvelden la seg. Han la seg i hulen sin med en redsel og en uro, ja, men også en håpefull tanke om alt som kunne virke desto mer mulig neste dag. Og uansett hadde han i alle fall denne mystiske og magiske musikaltingen å lese gjennom og det i seg selv var jo litt inspirerende. Så Molefonkus leste seg i søvn og sovnet med hodet fylt av ukjente melodier og en ide om at det i en annen og desto mer fiktiv verden fantes det en katt som opplevde sine egne selsomme eventyr.

*