Sound of Music på Folketeateret og sånt =D

Heisann! Det er tirsdag og livet er skikkelig finfint. Jo da, jeg har igjen litt mindre penger enn ønskelig på konto, dessuten er Nintendo-kontrollene mine enda mer frustrerende enn tidligere og det gjør at jeg egentlig trenger å vinne i Lotto eller noe sånn at jeg kan få tak i et nytt par kontroller (og det kan man ikke bare bestemme seg for) og jeg skulle ellers gjerne hatt lengre og mer grundige kommentarer på bloggen min og savner de personene som tidvis har bidratt med sånt. Men ååå, det er september og høst, det er endelig mye finvær i Oslo etter at september begynte ganske grått og vått, det er teaterplaner i livet mitt både torsdag og lørdag og jeg er heldig nok til at jeg denne måneden har lest hele to(!) terningkast 6-fantastiske bøker. Og neste uke inneholder biblioteket, Elvelangs (har nå et inderlig håp om at finværet holder til fredag 27. september sånn at jeg slipper å gå Elvelangs i drittvær siden det er litt mindre koselig da) i fakkellys og spillkveld, det er så mye fint å drive med og ja, jeg har det ganske fint nå =D
*
Her er en fin dans fra den nyeste SYTYCD-sesongen (som dessverre var ferdig i går):



Det er Bailey (som vant som første breakdanser) og Koine (som kom på andre plass i 2017) i en Broadway-rutine og det er veldig fornøyelig og fint =D

Men da tenkte jeg å poste min anmeldelse av Folketeaterets oppsetning av Sound of Music (som jeg så forrige lørdag) og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse!

Sound of Music på Folketeateret

Et unikt talent Folketeateret har er evnen til å lage produksjoner som føles som den ultimate tolkningen av klassisk musikalmateriale. For jeg har tidvis kritisert Folketeateret for å velge for trygge og kjente musikaler fremfor å satse mer friskt, men det de får ut av det de setter opp er det noe helt magisk ved. For eksempel Sound of Music. Jeg elsker jo filmen og at det er klassisk materiale med mye flott musikk er det ingen tvil om, men jeg var usikker på hvordan de kunne tilføre musikalen nytt liv og Folketeateret har fått det til og det til gangs. Denne forestillingen føltes bortimot perfekt.

Med det sagt så er det noen mangler ved selve manuset og dramaturgien i Sound of Music som jeg syns kom mer tydelig frem i sceneversjonen enn i filmen jeg vokste opp med, men det er ikke noe som man kan kritisere Folketeateret for, det handler mer om materialet sånn det er i utgangspunktet. Og for min del så er det egentlig bare en ting jeg vil kritisere og det er at jeg savnet «I have confidence» fordi det er yndlingssangen min fra filmen (og ifølge Wikipedia så er den med i noen scene-oppsetninger så det hadde ikke etter min mening vært noe i veien for å ha den med her).

Og der er jeg tom for ting å kommentere på for ååå, så mye jeg elsket denne oppsetningen. Jeg var i musikalhimmelen på lørdag og riktignok hjelper det jo at jeg i utgangspunktet elsker stemningen på Folketeateret og føler en slags ærbødighet over bare å være inne i selve teateret for det er et så flott lokale, men det var virkelig himla bra.

Og det jeg likte aller best var hvor organisk denne produksjonen var for jeg har likt flere produksjoner på Folketeateret før, men mer enn tidligere følte jeg at scenene fløt så godt sammen. Av alle musikaler jeg har sett uansett scene så er dette kanskje den scenisk mest fascinerende, ikke bare fordi scenografien er awesome, men fordi det alltid foregår noe i bakgrunnen. Som et eksempel så er scenen mye av forestillingen huset til Von Trapp og det huset presenteres nærmest som et gigantisk dukkehus der man kan se hva som foregår i flere rom samtidig. Og det skjer alltid noe i rommene selv når de ikke er del av hovedscenen som vi følger. Vi ser at det er folk som holder på inne på kjøkkenet mens det foregår en scene i Von Trapp-familiens stue, folk går fra rom til rom underveis, alt flyter sammen og det skapes hele tiden små tablåer som gjør at det føles som om man kunne sett denne oppsetningen flere ganger og likevel ikke oppdaget alle de små og fascinerende detaljene. Og jeg elsker dette, på samme måte som jeg ikke bare elsker scenografien i huset, men også skogen som er så stemningsfull og vakker at jeg skulle ønske Folketeateret kunne satt opp Into the Woods og gjenbrukt akkurat det skogtablået.

Men så er det jo alt det andre i tillegg. Som skuespillet og hvordan Lena Kristin Ellingsen er fantastisk som Maria, mens Håvard Bakke funker ypperlig som Kaptein Von Trapp. Som gåsehuden man får på slutten av første akt når Solveig Kringlebotn synger en norsk og nydelig versjon av «Climb every mountain» og det nesten føles feil å klappe etterpå fordi noen øyeblikk føles for mektige for applaus. Som hvordan hele ensemblet og alle barna er superflinke og det her er valgt skuespillere med særlig flott vokal for det er så dyktige sangere her at bare wow!

Og musikken bærer materialet så godt, stemningen er så god og historien er så flott fortalt. Dessuten syns jeg settingen, like før annen verdenskrig, kom tydeligere frem enn jeg har sett før og jeg syns de fikk til en flott balanse der man kunne se underdønningene av nazismen som på den tiden truet, samtidig som det likevel forble en musikal for hele familien hele veien, det ble aldri for mørkt, det var akkurat passe.

Og en del av meg lengter fortsatt etter nyere eller mer ukjente musikaler på Folketeateret, men samtidig så er det som nevnt en kunst å skape nytt liv ut av gammelt materiale. Og hvor mye Folketeateret har fått ut av Sound of Music er virkelig imponerende for igjen, dette er perfeksjon, det er virkelig feilfritt i alle ledd og ja, jeg elsket denne oppsetningen.

Terningkast 6!