Agent 160 og xylofonens skjebnesvangre hemmelighet :)
Heisann! Det er lørdag, jeg har nettopp kjøpt inn en ny notatbok og det eneste dumme med i dag er at jeg nettopp spiste middag på O'Learys og der pleier man å få med gratis popcorn og det fikk jeg ikke i dag og jeg ble tilbudt å få det etter at jeg hadde spist opp middagen min der, men da var jeg jo skikkelig mett. Så livet mitt kunne inneholdt innmari god popcorn, men akk ;) Ellers har jeg nå MASSE blader å kose meg med i morgen da jeg skal ta toget til Gøteborg for en skikkelig familietur for dit kommer også mamma, broren min med samboer og lille O og onkel A og Mr. D (jeg har dekknavn mest fordi det er gøy med dekknavn, det gir litt hemmelig agent-følelse, og den følelsen vil være passelig når jeg snart poster påskekrim 2 for i år). Og altså, jeg skal til Gøteborg frem til tirsdag så det er jo ikke så lenge, men det blir innmari fint og koselig og vil forhåpentligvis inneholde både Universeum (verdens fineste museum der de for tiden visstnok har dinosaur-utstilling med dinosauranimatroner som i følge Universeums nettsider skal være usedvanlig realistiske og det er jo tøft) og skikkelig mye shopping av bøker (for jeg er ikke i nærheten av tom for uleste bøker, men jeg har en viss mangel på bøker som det virkelig frister å lese).
Her er den nyeste videoen til (min nyeste favorittkonto på Youtube) Girlfriend Reviews:
Og da kan jeg herved poste min andre påskekrim for i år (og jeg liker å skrive påskekrim skikkelig godt, mye fordi det er sånne historier som nærmest skriver seg selv siden det ofte er en klar plan for dem og slikt). Til forskjell fra min forrige påskekrim så er denne historien litt kortere og litt mindre detaljrik og innviklet og jeg vil tro at den også er litt lettere. Utover det håper jeg den oppfattes som underholdende og interessant og jeg vil herved ønske god påske og god fornøyelse. Neste innlegg kommer på onsdag da jeg er vel hjemme fra noe som burde ende opp som en ganske finfin tur til Gøteborg og vil kunne skrive om turen og dele bilder. Yay!
Her er den nyeste videoen til (min nyeste favorittkonto på Youtube) Girlfriend Reviews:
Og da kan jeg herved poste min andre påskekrim for i år (og jeg liker å skrive påskekrim skikkelig godt, mye fordi det er sånne historier som nærmest skriver seg selv siden det ofte er en klar plan for dem og slikt). Til forskjell fra min forrige påskekrim så er denne historien litt kortere og litt mindre detaljrik og innviklet og jeg vil tro at den også er litt lettere. Utover det håper jeg den oppfattes som underholdende og interessant og jeg vil herved ønske god påske og god fornøyelse. Neste innlegg kommer på onsdag da jeg er vel hjemme fra noe som burde ende opp som en ganske finfin tur til Gøteborg og vil kunne skrive om turen og dele bilder. Yay!
Agent
160 og xylofonens skjebnesvangre hemmelighet
Agent 160 tenker til
tider at så snart hun har løst et mysterium så kan hun få en velfortjent pause,
men det er ikke alltid tilfelle og det er i alle fall ikke tilfelle da hun kun få
uker etter å ha løst mysteriet med Max Magripps bortkomne katt blir ringt opp
av Adelaide Leufwenstad som har sitt helt eget mysterium. Samtidig er jo å løse
mysterier noe av det Agent 160 liker aller best og med det i tankene er ikke tanken
på å begi seg ut på dette eventyret så farlig, snarere tenker Agent 160 at det
blir gøy. Og slik kunne denne historien begynt. Tingen med historier er likevel
det at de gjerne har flere mulige begynnelser. Øyeblikket Agent 160 blir en del
av Adelaide Leufwenstads mysterium er én begynnelse, øyeblikket da Adelaide
oppdager at noen har stjålet xylofonen hennes er en annen og en tredje mulig
begynnelse er mange år tidligere og det er denne gangen som det nå føles
relevant å fortelle om.
Adelaide er 36 år da
hun kontakter Agent 160, men en gang, 25 år tidligere, fyller hun elleve og får
en fargerik xylofon i bursdagsgave av faren sin. På den står det Adelheid
Løvenstad under en tangent siden det er det Adelaide egentlig heter frem til
hun i tenårene skifter navn med et mål om å ha et navn som føles mer elegant og
smått dramatisk. Xylofonen til Adelaide ender med årene opp til å bli en xylofon
hun gjerne og gladelig bruker til å komponere musikk og da mer spesifikt musikk
til ikke-eksisterende tv-spill. Med årene får Adelaide en jobb i et firma som
driver med et eller annet økonomi-orientert der hun tjener godt nok til å
flytte til et temmelig svært hus på vestkanten av Oslo. Der trives hun godt,
men en del av henne er likevel litt ensom siden hun ikke har mye familie og
venner og få hun kan dele sin hemmelige lidenskap overfor Nintendo med. Og så
blir Adelaide 34 år og får ideen om en klubb som kombinerer ønsket om noen å spille
Nintendo med Adelaides entusiasme over alt som er elegant og høyverdig og hun
setter et notat i avisa der hun søker Nintendo-fans med elegante navn. Og etter
litt om og men finner hun Polly Paxford Pillow, Georg Grübenholt og Lotta Liebenfeld
som blir medlemmer i Adelaides passe eksklusive klubb og med det også gode
venner.
Nå er dette to år
siden. Adelaide Leufwenstad er en elegant dame med klær som ofte kombinerer
svart og hvitt med rødt, hun har tykt skulderlangt rødbrunt går og gnistrende blå
øyne og hun har det generelt sett ganske fint selv om en del av henne alltid
frykter å bli gjennomskuet som mindre storslagen enn hun ønsker å fremstå som. Hun
har det fint i huset sitt, har noen å spille Nintendo med og komponerer stadig
nye melodier til tv-spill som burde eksistere en dag sånn hun ser det. Og
riktignok er hun fortsatt tidvis litt ensom, men det er noe med at man vender
seg til ting, man kan til og med glemme ensomhet for en stakket stund om man
prøver. Man kan gi seg hen til Nintendo og musikk og man kan, som Adelaide ofte
liker å gjøre, arrangere tv-spillkvelder der alle tar med noe godt å spise, Adelaide
selv byr på flere brusvalg og hun og de tre andre i klubben hennes spiller
Nintendo og koser seg med det. Og på sett og vis kan det sies at det er en av
disse spillkveldene som er det riktig skjebnesvangre i denne omgang for det er
nettopp under en slik spillkveld Adelaides xylofon ender opp med å bli stjålet.
*
Og likevel. Under
spillkvelden så er alt så fint. Det er Adelaide, det er Polly, Georg og Lotta
og det er lykken man finner i å vite at man kan spille Smash Bros. Ultimate og
avsky hverandre en smule underveis, men likevel tilgi fort og i bunn og grunn
ha det skikkelig hyggelig sammen. Dessuten liker Adelaide vennene sine og det
er dette som i ettertid vil gjøre at tyveriet føles ekstra sårt fordi en av dem
Adelaide trodde var en virkelig venn også er en tyv, noe som krasjer en hel del
med definisjonen hennes av en virkelig venn.
Den første som kommer
er Polly Paxford Pillow, som er en dame som er et sted i slutten av tjueårene
og har skulderlangt blondt hår som alltid er i hestehale. Adelaide vet ikke så
mye om hva Polly gjør når hun ikke er med på de månedlige spillkveldene, men
hun vet at Polly har en mann og en sønn, så vel som at hun temmelig åpenbart
har en viss sans for Donkey Kong siden det alltid er ham hun spiller om han er
et alternativ. Og hvis han ikke er et alternativ kan man banne på at Polly
påpeker det. Ellers har Polly det mest elegante navnet Adelaide vet om (hun
elsker klangen av Polly Paxford Pillow) og hun liker å prate litt engelsk i
tide og utide med en riktig sofistikert britisk aksent. Når Polly kommer har
hun med nybakte brownies pakket i en boks, noe som alltids er velkomment og Adelaide
smiler mens hun gleder seg til alle har kommet så de kan spise litt ymse
finheter før spillingen går i gang.
Den neste som kommer
er Georg Grübenholt som er en mann i trettiårene med mørkebrunt kort hår og blå
øyne. Georg virker ofte litt gretten og han er heller ikke den som gjør mest ut
av seg, men han er også hyggelig nok til at Adelaide tar tverrheten hans med et
smil. Dessuten pleier han å ta med to, tre poser potetgull, noe han i dag har
pakket i en IKEA-bag, som de kan ha stående i skåler rundt omkring i stua og
det er et definitivt pluss i boka. Georg har ellers ingen spesifikk
favorittkarakter når de spiller tv-spill, han bare velger noe tilfeldig og han
pleier å banne på tysk hvis han taper fordi han visstnok har en tysk far. Akkurat
hva Georg jobber med eller driver med ellers prater han lite om, men Adelaide
bryr seg heller ikke så veldig siden det er det at han er med i «Nintendo-spillere
med elegante navn»-klubben hennes som tross alt er det viktigste. En ting
Adelaide dog ikke har lagt merke til med Georg er uttrykket han har hver
spillkveld, det er uttrykket til noen som har så lyst til å si noe, men ikke
tør og så irriterer seg inni seg over det i timevis etterpå. Og kanskje dette
er noe hun skulle ha lagt merke til.
Den siste som kommer
er Lotta Liebenfeld, som har skulderlangt hår som for tiden er farget lyseblått
og vel så blå øyne. Lotta er mer jordnær og vimsete enn de fleste Adelaide
kjenner og hun er også veldig søt og har en slags uskyldighet ved seg som gjør at
man bare må like henne og får lyst til å passe godt på henne og vokte henne for
alle urettmessigheter. Ellers pleier Lotta alltid å spille de søteste
karakterene som Kirby, Yoshi og Pikachu når de spille Nintendo sammen, hun pleier
å si at hun er 29 år og 33 måneder fordi hun fortsatt ikke har så veldig lyst
til at det at hun er over 30 år skal være en etablert sannhet og hun pleier å
kjøpe inn en svær pose smågodt som de kan forsyne seg med underveis.
Når de alle er på
plass så tar det ikke lang tid før de også er i gang med Smash Bros. Ultimate
der de kan kose seg med ting som å slåss på en måte som fremstår som veldig mye
mer koselig og fornøyelig enn slåssing fremstår i de fleste andre spill. Når de
velger karakterer lander Adelaide på Peach fordi hun liker prinsesser og i
grunnen gjerne skulle vært en prinsesse selv. Georg sier at han skal være Zelda
før han velger karakteren Link.
«Du vet at det er
prinsessen som er Zelda og at helten heter Link?» spør Adelaide og peker mot det
som faktisk er Zelda.
«Selvsagt, jeg mente
selvfølgelig Link,» sier Georg og legger til, «en kan jo tøyse litt» før han
ler nervøst på en måte som røper at han faktisk ikke tøyset, men tok feil.
Polly velger, som
alltid, Donkey Kong og Lotta sier smilende at hun skal knuse dem som Pikachu.
Så begynner de å spille og lyser opp tv-skjermen med en spennende match. Georg
ender som vanlig opp med å tape ganske raskt og sitter etterpå og følger med på
de andre med armene i kors og en litt bitter grimase. Polly taper raskt hun og,
men i stedet for å følge med på de andre reiser hun seg opp og titter litt på
ting, deriblant xylofonen som hun blir smått fascinert av. Så snart matchen er
over, Lotta har kunnet juble fordi hun vant og de tar en fem minutters pause
før de skal i gang med en ny match, har Polly noe på hjertet.
«Så fin xylofon,»
sier hun.
«Takk, den har jeg
hatt i mange år,» forteller Adelaide fornøyd.
«Kult. Jeg håper jeg en dag får tak i en
xylofon til sønnen min, jeg koste meg med det som liten og det vil jeg at han
skal kunne og,» sier Polly.
«Lykke til,» sier
Adelaide. Under den korte samtalen får de ikke med seg at Lotta finner frem
mobilen sin og tar et bilde av en sokk som ligger på gulvet som hun danderer på
skikkelig fint vis før hun sender et blikk i retning xylofonen og smiler for
seg selv.
De spiller flere runder
Smash Bros. med en og annen pause i ny og ne for å småprate og spise snacks.
Det er mye med dette som er veldig fint, såpass fint faktisk at det i grunnen
ikke er så rart at Adelaide ikke følger med på xylofonen sin. Hun tenker
faktisk ikke på xylofonen før hun sitter og rydder opp en halvtime etter at de
andre har dratt og da plutselig ser at xylofonen er borte. Og det er ganske
åpenbart at en av de tre vennene hennes har stjålet den, men hun aner ikke hvem
av dem og de nekter for det alle tre når hun ringer og spør om de tilfeldigvis
har sett xylofonen hennes. Man kan åpenbart konkludere med sikkerhet at en av
de tre besøkende vennene er en tyv og Adelaide konstaterer at hun veldig snart
skal kontakte en detektiv. Litt fordi hun inderlig gjerne vil ha tilbake xylofonen
av nostalgiske grunner og litt fordi den altså gjemmer en hemmelighet under en
tangent der man kan finne ut at hun egentlig het Adelheid Løvenstad. Adelaide
vil nødig at noen skal vite dette og detektivvirksomhet av det effektive slaget
er dermed definitivt på sin plass.
*
Etter et raskt møte
med Adelaide der Agent 160 har fått klarhet i situasjonen og funnet ut akkurat
hvorfor det er så essensielt at Adelaide får tilbake xylofonen sin, har Agent
160 tatt et par telefoner til henholdsvis Polly, Georg og Lotta og nå er hun på
vei for å besøke dem etter tur den påfølgende lørdagen. Og førstemann ut er Polly
som hun møter i en leilighet på Smestad. Agent 160 merker seg at det på døra
inn til Pollys leilighet står «Her bor Herman, Polly og Jeremias Jensen» og
stusser litt over at det ikke står noe om Paxford Pillow, som hun har hørt fra
Adelaide at er Pollys fulle navn, men hun tenker at det jo er noe hun kan spørre
om sånn tilfeldigvis og uansett spiller det ikke så stor rolle. Snart nok blir
Agent 160 vist inn i en lys og fin stue der det ligger en del leker på gulvet,
men helhetsinntrykket likevel er ganske ryddig og fint. Polly har dandert
stuebordet fint med to glass (et til hver) og en skål med kjeks og det tar ikke
lang tid før de begge har forsynt seg og sitter henholdsvis i sofaen (Agent
160) og sofastolen (Polly).
«Så, jeg har jo nevnt
litt på telefonen, men jeg er her altså i forbindelse med tyveriet av Adelaides
xylofon, en xylofon hun av ymse grunner virkelig savner. Og så var du en av dem
som var under tv-spillkvelden da xylofonen ble stjålet og i den forbindelse
tenkte jeg bare å prate litt med deg. Jeg satser på at det går bra,» forklarer
Agent 160.
«Jo da, selvsagt,» sier
Polly og legger til, «det er forresten skikkelig synd at xylofonen ble stjålet,
det er en veldig uheldig avslutning på en skikkelig fin kveld.»
«Så sant, så sant,»
istemmer Agent 160 og fortsetter, «men altså, så du noe interessant eller
mistenkelig under spillkvelden som jeg bør vite om?»
«Nei, jeg bare koste
meg med å spille Nintendo,» sier Polly med et smil.
«Jeg skjønner,» sier
Agent 160, som selv liker Nintendo ganske så godt.
«Har du noe forhold
til xylofoner selv forresten?» spør Agent 160 like etterpå.
«Å, jeg hadde en
innmari fin og fargeglad xylofon som barn og jeg har jo veldig lyst til at
Jeremias skal kunne ha en egen xylofon en dag selv. Men jeg ville ikke stjålet
en xylofon for at det skulle skje altså,» sier Polly og lyder veldig
insisterende.
«Jeg forstår,» sier
Agent 160, før hun plutselig tenker på skiltet på døra.
«Hvorfor står det
ikke noe om Pax Pillow på skiltet forresten, det er jo såpass stilig og elegant
at jeg skulle tro det ville ha vært med?» spør hun og til hennes overraskelse får
Polly et temmelig skamfullt uttrykk.
«Eh, det har seg slik
at det er en løgn det med Pax Pillow. Da Adelaide startet klubben sin så søkte
hun etter personer som likte Nintendo og hadde elegante navn og da tenkte jeg
at Jensen ikke var elegant nok så jeg løy og så har jeg liksom aldri fått meg
til å si noe om det,» innrømmer Polly. Agent 160 tenker på Adelaides sannhet om
at hun egentlig ble gitt navnet Adelheid Løvenstad, men skiftet navn i tenårene
og får litt lyst til å le. Hun klarer å dy seg, men en del av henne får lyst
til å fortelle Polly at Adelaide nok ville vært ganske hypokritisk om hun hadde
laget en stor sak ut av Pollys egentlige etternavn. I stedet for å si dette
sier Agent 160 i stedet, «det kan jo hende det egentlige etternavnet ditt ikke
hadde vært noe problem i det hele tatt.»
«Kanskje,» sier Polly
ettertenksomt, før hun legger til at hun jo også liker å late som om hun er en
Paxford Pillow. Og Agent 160 kan godt forstå at et slikt lite rollespill
sikkert kan være litt fornøyelig. Deretter tenker Agent 160 gjennom om hun har
noe mer hun lurer på og det viser seg at det ikke er tilfelle, i alle fall ikke
der og da. Det tar derfor ikke så lang tid før Agent 160 er klar til å dra
videre og hun takker Polly for møtet og kan snart nok reise i retning Georg Grübenholt.
Når hun har dratt
tenker hun at Polly virker uskyldig, det å lyve om et navn gjør ikke noen til
en tyv, men hun tenker også på at Polly altså avslørte at hun ønsket seg en xylofon
til sønnen sin. Alt dette er faktorer hun merker seg etter hvert som
etterforskningen fortsetter.
*
Georg viser seg å bo
i et hus på Holmenkollen som han visstnok har arvet etter foreldrene sine og
som ellers byr på en utsikt over Oslo som Agent 160 sporenstreks kjenner en sterk
misunnelse overfor. Han har ellers mørkebrunt hår og blå øyne og en skarphet
ved trekkene sine som Agent 160 finner fascinerende, hun tenker seg at om alle
mennesker hadde vært blyanter så ville han ha vært en spesielt godt spisset en.
«Det er bare å sette
deg i stua, jeg kommer straks, jeg skal bare på toalettet,» sier Georg og peker
inn til stua si der han har en glassfasade i stedet for vanlig vegg foran terrassen
sånn at man fra stua hele tiden kan se ut på den nevnte utsikten om man vil,
noe Agent 160 gjerne vil før hun blir nysgjerrig på noe annet. Agent 160 liker
bøker veldig godt og hun syns nye menneskers bokhyller er veldig interessante.
Og en rask titt viser at Georg har et par bøker med veldig spesielle titler. Det
er en bok der som heter «Hvordan late som om man liker ting man ikke liker», en
annen bok heter «Nintendo: En Guide for Idioter» og en tredje bok igjen heter «Hvordan
takle alle situasjonene der andre der man vil kommentere på noe, men ikke tør og
så blir alt bare blæh». Agent 160 merker at hun veldig gjerne skulle visst disse
bøkenes historie eller i det minste Georgs historie rundt dem. Han entrer snart
nok stua og Agent 160 setter seg i den grå sofaen hans mens hun beklager at hun
tittet litt.
«Det går fint,» sier
Georg og peker mot en skål med kjeks, en kanne med vann og to glass på stuebordet,
«det er ellers bare å forsyne seg.» Agent 160 er ikke vond å be og koser seg snart
nok med et glass vann og en kjeks. Når kjeksen er spist og glasset plassert på
bordet igjen kommer hun til poenget.
«Jeg er her altså fordi
du var der på Adelaides spillkveld der xylofonen hennes dessverre ble stjålet.
Og så lurte jeg på om du så noe interessant under arrangementet som er kjekt å
vite,» forklarer Agent 160.
«Jeg kan nok ikke hjelpe,
jeg bare var der for å spille tv-spill,» sier Georg.
«Hadde du det
hyggelig med å spille da?» spør Agent 160.
«Selvfølgelig,» sier
Georg før han mumler noe Agent 160 ikke helt får med seg.
«Hva sa du?» spør
hun.
«Å, ikke noe, det var
ingenting,» sier Georg. Det glir noe litt beskjemmet over ansiktet, men dette
kan også være innbilt for det går i alle fall fort over.
«Har du noe forhold
til xylofoner?» spør Agent 160 deretter.
«Egentlig ikke,» sier
Georg og høres oppriktig ut.
«Jeg skjønner,» sier
Agent 160. Så tenker hun på bøkene hun så i bokhylla og spør, «unnskyld, men
jeg la merke til noen bøker i hylla di. Har du ofte et behov for å late som om
du liker noe du ikke liker?»
«Vel, jeg er egentlig
ikke noen stor tilhenger av Nintendo,» sier Georg og peker i retning tv-en.
Foran tv-en står en PlayStation 4 og i en liten hylle ved siden av tv-en er det
en hel haug med PlayStation 4-spill og ikke et eneste Nintendo-spill.
«Og jeg kjenner ingen
å spille tv-spill med og så leste jeg om Adelaides klubb så jeg prøver å late som,»
sier Georg og høres litt bitter ut.
«Det kan jo hende hun
hadde vært åpen for å spille PlayStation, du kunne jo spurt henne om du kunne
ta med PlayStation til en av spillkveldene hennes,» foreslår Agent 160.
«Hvis man spør om noe
risikerer man å få et nei, da vil jeg heller late som og irritere meg,» sier
Georg. Agent 160 syns ikke dette er så logisk, men det er også en form for
logikk hun ikke klarer helt å argumentere mot og hun sukker.
«Håper du har det
hyggelig på spillkveldene tross alt da,» sier hun i stedet.
«Jo da,» sier Georg
og legger til, «det er ganske fint å ha noen å spille med selv om vi spiller
teite ting.»
«Jeg forstår,» sier
Agent 160.
Like etter drar hun
videre, hun skal nå besøke Lotta og håper det møtet vil hjelpe henne å få mer klarhet
i alt sammen.
For det er vanskelig.
Hun tenker jo at Georg har en kombinasjon av bitterhet og passiv aggressivitet som
kan ha gjort ham til en tyv. Samtidig virker han ikke særlig interessert i en
xylofon så det spiller jo også inn. Så ja, det er fortsatt ingenting som er avgjort.
*
Da Agent 160
kontaktet Lotta Liebenfeld måtte hun love å holde Lottas beliggenhet hemmelig.
Agent 160 godtok dette, men nå da hun sitter på t-banen til Romsås skjønner hun
ikke hvorfor for hun bor selv i Groruddalen og anser ikke å bo der som en sånn
ting man bør skamme seg over. Men Lotta har vel sine grunner tenker Agent 160
og prøver å ta det med et smil der hun sitter på t-banen som akkurat da kjører
forbi Grorud og med det forteller at hun bør gjøre seg klar til å gå av. Så hun
gjør det; hun går av og er snart nok på vei den korte strekningen hen til blokken
der Lotta bor.
Snart nok ringer hun
på, blir sluppet inn og kort etter det er hun vel plassert i en rød sofa i en
leilighet som inneholder mange ting og tang, deriblant en hel del tv-spill, bøker
og en egen hylle i den ene bokhylla som er fylt av kamerautstyr og et flott
kamera.
«Er du fotograf?»
spør Agent 160 interessert.
«Jeg prøver å bli det
i hvert fall,» sier Lotta og smiler håpefullt. Lotta har ellers er ganske søt
med det lyseblå skulderlange håret hun har i et par barnlige musefletter og en
rød ermeløs kjole med grå jakke over. På en måte burde ikke den røde kjolen
matche det blå håret så godt, men det funker veldig godt hos Lotta. På stuebordet
står ellers en skål full av smågodt og Lotta tilbyr Agent 160 Solo, noe Agent
160 gladelig takker ja til. Alt dette underbygger liksom den sjarmerende og
lett lekne atmosfæren i Lottas leilighet og Agent 160 smiler selv over den, før
hun kommer på hva hun jo faktisk er der for. Så snart hun selv er vel plassert
i sofaen og Lotta sitter i sofastolen og de begge har forsynt seg med passelige
mengder smågodt sånn på forhånd setter Agent 160 i gang.
«Jeg er her altså
fordi du var med på tv-spillkvelden til Adelaide, en kveld der det dessverre hendte
et tyveri av Adelaides kjære xylofon,» forklarer Agent 160.
«Oi, så dumt,» sier
Lotta.
«Jeg vet. Og i den forbindelse
tenkte jeg altså å spørre om du så noe interessant som jeg bør vite,»
fortsetter Agent 160 og Lotta nikker.
«Ja, jo, jeg fokuserte
jo mest på å spille Nintendo og å spise snacks for jeg trives ganske godt med
begge deler. Jeg fulgte i det hele tatt lite med på xylofonen utenom at jeg
tenkte at den hadde vært fin å ha til fotoprosjektet mitt,» meddeler Lotta.
«Fotoprosjekt?» spør
Agent 160 undrende.
«Ja, jeg har et
prosjekt der jeg tar bilde av en ting for hver bokstav. Så jeg tok et bilde av
en sokk som liksom representerte S når jeg var på spillkvelden, jeg tok i går
bilde av en etterlengtet Q-tip som tilfredsstilte Q-behovet og hva angår X vet
jeg ikke om så mye annet som starter på X utenom xylofoner,» forteller Lotta.
«Aha,» sier Agent 160
og innser mens hun sier det at det sikkert er veldig mye annet hun heller kunne
svart som hørtes smartere ut. Men hun vet ikke helt hva dette andre skulle ha
vært så da får ting bli som de blir.
«Tror du at du ville
likt å ha xylofoner til noe annet?» spør Agent 160.
«Nja, jeg er ganske flink
til å spille Fader Jacob på piano, men det er vel det. Jeg har egentlig nok av
ting så det meste jeg ikke har ville vært hovedsakelig brukt til fotoprosjekter
og ganske så lite annet,» sier Lotta.
«Jeg skjønner,» sier
Agent 160 og så kommer hun på noe, «hvorfor var det så mye hemmelighetskremmeri
rundt det at du bor på Romsås, det er da ingenting i veien med det?»
Noe sårt glir over
Lottas ansikt da hun svarer, «jeg liker å bo her veldig godt, men da jeg ble medlem
av klubben til Adelaide og leste om det at hun ønsket medlemmer som elsket
Nintendo og hadde elegante navn tenkte jeg at det kanskje ikke ville virke flott
nok å komme fra Romsås.»
Lotta tar en slurk
fra glasset sitt med Solo før hun utdyper, «jeg er jo egentlig skikkelig stolt
av å komme fra et så fint sted som Romsås, men jeg var ikke sikker på om det
ville være godt nok for Adelaide siden hun var så opptatt av dette med de
elegante navnene og jeg hadde veldig lyst til å ha noen å spille Nintendo med
og da fortalte jeg en liten løgn og nå har det liksom gått to år.»
Agent 160 tar innover
seg Lottas innrømmelse og en del av henne har litt lyst til å le av hvordan både
Adelaide, Georg, Polly og nå Lotta alle har vært litt mindre oppriktige om enkelte
ting. Det er en pussig tilfeldighet og på en måte også litt trist fordi et vennskap
burde være sterkt nok til at man ikke skulle føle behov for å lyve om slike ting
som navnet sitt eller hvor man bor eller for den saks skyld hvor godt man
egentlig liker Nintendo. Og Agent 160 tar seg i å håpe inderlig at Adelaide, Polly,
Georg og Lotta bare prater sammen, er oppriktige med hverandre og utvikler
vennskapet uten hemmeligheter sånn etter hvert. Det virker for henne som den
beste løsningen.
«Du kunne jo testet å
fortelle sannheten under neste spillkveld. Det er ikke sikkert det hadde vært
noe problem,» sier Agent 160.
«Jeg vet ikke helt,»
sier Lotta nølende før hun legger til at hun skal tenke på det.
«Har du noe mer å meddele
som er kjekt å vite under videre etterforskning av xylofon-tyveriet?» spør
Agent 160 deretter.
«Ikke som jeg kommer
på, men jeg lover å si fra hvis jeg kommer på noe,» forteller Lotta.
Det går etter det ikke
så veldig lang tid før Agent 160 drar videre mens hun tenker på at en liten
løgn om hvor man bor ikke trenger å bety at man også lyver om et xylofon-tyveri.
Dessuten virker Lotta ganske uskyldig, hvor enn mye hun nevnte at hun gjerne
skulle hatt en xylofon til fotoprosjektet sitt. Med det sagt så er alt mulig og
Agent 160 vil ikke frikjenne noen av de tre mistenkte helt enda, i alle fall
ikke før hun har tenkt enda litt mer over saken.
*
En ting Agent 160
tenker litt på den kvelden er hvordan alle de involverte i dette mysteriet har
sine hemmeligheter. Hun finner det litt fascinerende, men også litt synd siden
å ha hemmeligheter kan bli litt slitsomt i lengden. Og hun håper at når mysteriet
er løst så kan Adelaide og de andre i klubben hennes være ærlige overfor
hverandre, men hva skjebnen vil bringe i så måte vet hun ikke. Uansett er det
viktigste i førsteomgang å løse mysteriet rundt hvem som stjal xylofonen og der
har kanskje du, kjære leser, en teori. Det er bare å komme med den 😊
Min teori er at det er Lotta som har stjålet xylofonen, egentlig bare basert på reaksjonen hennes når Agent 160 forteller henne at den er stjålet. Fordi Adelaide har jo allerede ringt henne og spurt, så hun visste at den var borte før Agent 160 kom, likevel reagerer hun på en måte som skulle tilsi at det er første gang hun får høre om den.
SvarSlettForøvrig likte jeg veldig godt måten du åpna denne påskekrimmen på. Avsnittet med at åssen det er flere måter å begynne en historie på var skikkelig fint :)
Interessant teori, du får løsningen i løpet av påskeferien :)
SlettOg kult at åpningen falt i smak :) Koselig å høre at det avsnittet var skikkelig fint =D
Slett