Agent 160 og xylofonens skjebnesvangre hemmelighet :)

Heisann! Det er lørdag, jeg har nettopp kjøpt inn en ny notatbok og det eneste dumme med i dag er at jeg nettopp spiste middag på O'Learys og der pleier man å få med gratis popcorn og det fikk jeg ikke i dag og jeg ble tilbudt å få det etter at jeg hadde spist opp middagen min der, men da var jeg jo skikkelig mett. Så livet mitt kunne inneholdt innmari god popcorn, men akk ;) Ellers har jeg nå MASSE blader å kose meg med i morgen da jeg skal ta toget til Gøteborg for en skikkelig familietur for dit kommer også mamma, broren min med samboer og lille O og onkel A og Mr. D (jeg har dekknavn mest fordi det er gøy med dekknavn, det gir litt hemmelig agent-følelse, og den følelsen vil være passelig når jeg snart poster påskekrim 2 for i år). Og altså, jeg skal til Gøteborg frem til tirsdag så det er jo ikke så lenge, men det blir innmari fint og koselig og vil forhåpentligvis inneholde både Universeum (verdens fineste museum der de for tiden visstnok har dinosaur-utstilling med dinosauranimatroner som i følge Universeums nettsider skal være usedvanlig realistiske og det er jo tøft) og skikkelig mye shopping av bøker (for jeg er ikke i nærheten av tom for uleste bøker, men jeg har en viss mangel på bøker som det virkelig frister å lese).

Her er den nyeste videoen til (min nyeste favorittkonto på Youtube) Girlfriend Reviews:



Og da kan jeg herved poste min andre påskekrim for i år (og jeg liker å skrive påskekrim skikkelig godt, mye fordi det er sånne historier som nærmest skriver seg selv siden det ofte er en klar plan for dem og slikt). Til forskjell fra min forrige påskekrim så er denne historien litt kortere og litt mindre detaljrik og innviklet og jeg vil tro at den også er litt lettere. Utover det håper jeg den oppfattes som underholdende og interessant og jeg vil herved ønske god påske og god fornøyelse. Neste innlegg kommer på onsdag da jeg er vel hjemme fra noe som burde ende opp som en ganske finfin tur til Gøteborg og vil kunne skrive om turen og dele bilder. Yay!


Agent 160 og xylofonens skjebnesvangre hemmelighet

Agent 160 tenker til tider at så snart hun har løst et mysterium så kan hun få en velfortjent pause, men det er ikke alltid tilfelle og det er i alle fall ikke tilfelle da hun kun få uker etter å ha løst mysteriet med Max Magripps bortkomne katt blir ringt opp av Adelaide Leufwenstad som har sitt helt eget mysterium. Samtidig er jo å løse mysterier noe av det Agent 160 liker aller best og med det i tankene er ikke tanken på å begi seg ut på dette eventyret så farlig, snarere tenker Agent 160 at det blir gøy. Og slik kunne denne historien begynt. Tingen med historier er likevel det at de gjerne har flere mulige begynnelser. Øyeblikket Agent 160 blir en del av Adelaide Leufwenstads mysterium er én begynnelse, øyeblikket da Adelaide oppdager at noen har stjålet xylofonen hennes er en annen og en tredje mulig begynnelse er mange år tidligere og det er denne gangen som det nå føles relevant å fortelle om.
Adelaide er 36 år da hun kontakter Agent 160, men en gang, 25 år tidligere, fyller hun elleve og får en fargerik xylofon i bursdagsgave av faren sin. På den står det Adelheid Løvenstad under en tangent siden det er det Adelaide egentlig heter frem til hun i tenårene skifter navn med et mål om å ha et navn som føles mer elegant og smått dramatisk. Xylofonen til Adelaide ender med årene opp til å bli en xylofon hun gjerne og gladelig bruker til å komponere musikk og da mer spesifikt musikk til ikke-eksisterende tv-spill. Med årene får Adelaide en jobb i et firma som driver med et eller annet økonomi-orientert der hun tjener godt nok til å flytte til et temmelig svært hus på vestkanten av Oslo. Der trives hun godt, men en del av henne er likevel litt ensom siden hun ikke har mye familie og venner og få hun kan dele sin hemmelige lidenskap overfor Nintendo med. Og så blir Adelaide 34 år og får ideen om en klubb som kombinerer ønsket om noen å spille Nintendo med Adelaides entusiasme over alt som er elegant og høyverdig og hun setter et notat i avisa der hun søker Nintendo-fans med elegante navn. Og etter litt om og men finner hun Polly Paxford Pillow, Georg Grübenholt og Lotta Liebenfeld som blir medlemmer i Adelaides passe eksklusive klubb og med det også gode venner.
Nå er dette to år siden. Adelaide Leufwenstad er en elegant dame med klær som ofte kombinerer svart og hvitt med rødt, hun har tykt skulderlangt rødbrunt går og gnistrende blå øyne og hun har det generelt sett ganske fint selv om en del av henne alltid frykter å bli gjennomskuet som mindre storslagen enn hun ønsker å fremstå som. Hun har det fint i huset sitt, har noen å spille Nintendo med og komponerer stadig nye melodier til tv-spill som burde eksistere en dag sånn hun ser det. Og riktignok er hun fortsatt tidvis litt ensom, men det er noe med at man vender seg til ting, man kan til og med glemme ensomhet for en stakket stund om man prøver. Man kan gi seg hen til Nintendo og musikk og man kan, som Adelaide ofte liker å gjøre, arrangere tv-spillkvelder der alle tar med noe godt å spise, Adelaide selv byr på flere brusvalg og hun og de tre andre i klubben hennes spiller Nintendo og koser seg med det. Og på sett og vis kan det sies at det er en av disse spillkveldene som er det riktig skjebnesvangre i denne omgang for det er nettopp under en slik spillkveld Adelaides xylofon ender opp med å bli stjålet.
*
Og likevel. Under spillkvelden så er alt så fint. Det er Adelaide, det er Polly, Georg og Lotta og det er lykken man finner i å vite at man kan spille Smash Bros. Ultimate og avsky hverandre en smule underveis, men likevel tilgi fort og i bunn og grunn ha det skikkelig hyggelig sammen. Dessuten liker Adelaide vennene sine og det er dette som i ettertid vil gjøre at tyveriet føles ekstra sårt fordi en av dem Adelaide trodde var en virkelig venn også er en tyv, noe som krasjer en hel del med definisjonen hennes av en virkelig venn.
Den første som kommer er Polly Paxford Pillow, som er en dame som er et sted i slutten av tjueårene og har skulderlangt blondt hår som alltid er i hestehale. Adelaide vet ikke så mye om hva Polly gjør når hun ikke er med på de månedlige spillkveldene, men hun vet at Polly har en mann og en sønn, så vel som at hun temmelig åpenbart har en viss sans for Donkey Kong siden det alltid er ham hun spiller om han er et alternativ. Og hvis han ikke er et alternativ kan man banne på at Polly påpeker det. Ellers har Polly det mest elegante navnet Adelaide vet om (hun elsker klangen av Polly Paxford Pillow) og hun liker å prate litt engelsk i tide og utide med en riktig sofistikert britisk aksent. Når Polly kommer har hun med nybakte brownies pakket i en boks, noe som alltids er velkomment og Adelaide smiler mens hun gleder seg til alle har kommet så de kan spise litt ymse finheter før spillingen går i gang.
Den neste som kommer er Georg Grübenholt som er en mann i trettiårene med mørkebrunt kort hår og blå øyne. Georg virker ofte litt gretten og han er heller ikke den som gjør mest ut av seg, men han er også hyggelig nok til at Adelaide tar tverrheten hans med et smil. Dessuten pleier han å ta med to, tre poser potetgull, noe han i dag har pakket i en IKEA-bag, som de kan ha stående i skåler rundt omkring i stua og det er et definitivt pluss i boka. Georg har ellers ingen spesifikk favorittkarakter når de spiller tv-spill, han bare velger noe tilfeldig og han pleier å banne på tysk hvis han taper fordi han visstnok har en tysk far. Akkurat hva Georg jobber med eller driver med ellers prater han lite om, men Adelaide bryr seg heller ikke så veldig siden det er det at han er med i «Nintendo-spillere med elegante navn»-klubben hennes som tross alt er det viktigste. En ting Adelaide dog ikke har lagt merke til med Georg er uttrykket han har hver spillkveld, det er uttrykket til noen som har så lyst til å si noe, men ikke tør og så irriterer seg inni seg over det i timevis etterpå. Og kanskje dette er noe hun skulle ha lagt merke til.
Den siste som kommer er Lotta Liebenfeld, som har skulderlangt hår som for tiden er farget lyseblått og vel så blå øyne. Lotta er mer jordnær og vimsete enn de fleste Adelaide kjenner og hun er også veldig søt og har en slags uskyldighet ved seg som gjør at man bare må like henne og får lyst til å passe godt på henne og vokte henne for alle urettmessigheter. Ellers pleier Lotta alltid å spille de søteste karakterene som Kirby, Yoshi og Pikachu når de spille Nintendo sammen, hun pleier å si at hun er 29 år og 33 måneder fordi hun fortsatt ikke har så veldig lyst til at det at hun er over 30 år skal være en etablert sannhet og hun pleier å kjøpe inn en svær pose smågodt som de kan forsyne seg med underveis.
Når de alle er på plass så tar det ikke lang tid før de også er i gang med Smash Bros. Ultimate der de kan kose seg med ting som å slåss på en måte som fremstår som veldig mye mer koselig og fornøyelig enn slåssing fremstår i de fleste andre spill. Når de velger karakterer lander Adelaide på Peach fordi hun liker prinsesser og i grunnen gjerne skulle vært en prinsesse selv. Georg sier at han skal være Zelda før han velger karakteren Link.
«Du vet at det er prinsessen som er Zelda og at helten heter Link?» spør Adelaide og peker mot det som faktisk er Zelda.
«Selvsagt, jeg mente selvfølgelig Link,» sier Georg og legger til, «en kan jo tøyse litt» før han ler nervøst på en måte som røper at han faktisk ikke tøyset, men tok feil.
Polly velger, som alltid, Donkey Kong og Lotta sier smilende at hun skal knuse dem som Pikachu. Så begynner de å spille og lyser opp tv-skjermen med en spennende match. Georg ender som vanlig opp med å tape ganske raskt og sitter etterpå og følger med på de andre med armene i kors og en litt bitter grimase. Polly taper raskt hun og, men i stedet for å følge med på de andre reiser hun seg opp og titter litt på ting, deriblant xylofonen som hun blir smått fascinert av. Så snart matchen er over, Lotta har kunnet juble fordi hun vant og de tar en fem minutters pause før de skal i gang med en ny match, har Polly noe på hjertet.
«Så fin xylofon,» sier hun.
«Takk, den har jeg hatt i mange år,» forteller Adelaide fornøyd.
 «Kult. Jeg håper jeg en dag får tak i en xylofon til sønnen min, jeg koste meg med det som liten og det vil jeg at han skal kunne og,» sier Polly.
«Lykke til,» sier Adelaide. Under den korte samtalen får de ikke med seg at Lotta finner frem mobilen sin og tar et bilde av en sokk som ligger på gulvet som hun danderer på skikkelig fint vis før hun sender et blikk i retning xylofonen og smiler for seg selv.
De spiller flere runder Smash Bros. med en og annen pause i ny og ne for å småprate og spise snacks. Det er mye med dette som er veldig fint, såpass fint faktisk at det i grunnen ikke er så rart at Adelaide ikke følger med på xylofonen sin. Hun tenker faktisk ikke på xylofonen før hun sitter og rydder opp en halvtime etter at de andre har dratt og da plutselig ser at xylofonen er borte. Og det er ganske åpenbart at en av de tre vennene hennes har stjålet den, men hun aner ikke hvem av dem og de nekter for det alle tre når hun ringer og spør om de tilfeldigvis har sett xylofonen hennes. Man kan åpenbart konkludere med sikkerhet at en av de tre besøkende vennene er en tyv og Adelaide konstaterer at hun veldig snart skal kontakte en detektiv. Litt fordi hun inderlig gjerne vil ha tilbake xylofonen av nostalgiske grunner og litt fordi den altså gjemmer en hemmelighet under en tangent der man kan finne ut at hun egentlig het Adelheid Løvenstad. Adelaide vil nødig at noen skal vite dette og detektivvirksomhet av det effektive slaget er dermed definitivt på sin plass.
*
Etter et raskt møte med Adelaide der Agent 160 har fått klarhet i situasjonen og funnet ut akkurat hvorfor det er så essensielt at Adelaide får tilbake xylofonen sin, har Agent 160 tatt et par telefoner til henholdsvis Polly, Georg og Lotta og nå er hun på vei for å besøke dem etter tur den påfølgende lørdagen. Og førstemann ut er Polly som hun møter i en leilighet på Smestad. Agent 160 merker seg at det på døra inn til Pollys leilighet står «Her bor Herman, Polly og Jeremias Jensen» og stusser litt over at det ikke står noe om Paxford Pillow, som hun har hørt fra Adelaide at er Pollys fulle navn, men hun tenker at det jo er noe hun kan spørre om sånn tilfeldigvis og uansett spiller det ikke så stor rolle. Snart nok blir Agent 160 vist inn i en lys og fin stue der det ligger en del leker på gulvet, men helhetsinntrykket likevel er ganske ryddig og fint. Polly har dandert stuebordet fint med to glass (et til hver) og en skål med kjeks og det tar ikke lang tid før de begge har forsynt seg og sitter henholdsvis i sofaen (Agent 160) og sofastolen (Polly).
«Så, jeg har jo nevnt litt på telefonen, men jeg er her altså i forbindelse med tyveriet av Adelaides xylofon, en xylofon hun av ymse grunner virkelig savner. Og så var du en av dem som var under tv-spillkvelden da xylofonen ble stjålet og i den forbindelse tenkte jeg bare å prate litt med deg. Jeg satser på at det går bra,» forklarer Agent 160.
«Jo da, selvsagt,» sier Polly og legger til, «det er forresten skikkelig synd at xylofonen ble stjålet, det er en veldig uheldig avslutning på en skikkelig fin kveld.»
«Så sant, så sant,» istemmer Agent 160 og fortsetter, «men altså, så du noe interessant eller mistenkelig under spillkvelden som jeg bør vite om?»
«Nei, jeg bare koste meg med å spille Nintendo,» sier Polly med et smil.
«Jeg skjønner,» sier Agent 160, som selv liker Nintendo ganske så godt.
«Har du noe forhold til xylofoner selv forresten?» spør Agent 160 like etterpå.
«Å, jeg hadde en innmari fin og fargeglad xylofon som barn og jeg har jo veldig lyst til at Jeremias skal kunne ha en egen xylofon en dag selv. Men jeg ville ikke stjålet en xylofon for at det skulle skje altså,» sier Polly og lyder veldig insisterende.
«Jeg forstår,» sier Agent 160, før hun plutselig tenker på skiltet på døra.
«Hvorfor står det ikke noe om Pax Pillow på skiltet forresten, det er jo såpass stilig og elegant at jeg skulle tro det ville ha vært med?» spør hun og til hennes overraskelse får Polly et temmelig skamfullt uttrykk.
«Eh, det har seg slik at det er en løgn det med Pax Pillow. Da Adelaide startet klubben sin så søkte hun etter personer som likte Nintendo og hadde elegante navn og da tenkte jeg at Jensen ikke var elegant nok så jeg løy og så har jeg liksom aldri fått meg til å si noe om det,» innrømmer Polly. Agent 160 tenker på Adelaides sannhet om at hun egentlig ble gitt navnet Adelheid Løvenstad, men skiftet navn i tenårene og får litt lyst til å le. Hun klarer å dy seg, men en del av henne får lyst til å fortelle Polly at Adelaide nok ville vært ganske hypokritisk om hun hadde laget en stor sak ut av Pollys egentlige etternavn. I stedet for å si dette sier Agent 160 i stedet, «det kan jo hende det egentlige etternavnet ditt ikke hadde vært noe problem i det hele tatt.»
«Kanskje,» sier Polly ettertenksomt, før hun legger til at hun jo også liker å late som om hun er en Paxford Pillow. Og Agent 160 kan godt forstå at et slikt lite rollespill sikkert kan være litt fornøyelig. Deretter tenker Agent 160 gjennom om hun har noe mer hun lurer på og det viser seg at det ikke er tilfelle, i alle fall ikke der og da. Det tar derfor ikke så lang tid før Agent 160 er klar til å dra videre og hun takker Polly for møtet og kan snart nok reise i retning Georg Grübenholt.
Når hun har dratt tenker hun at Polly virker uskyldig, det å lyve om et navn gjør ikke noen til en tyv, men hun tenker også på at Polly altså avslørte at hun ønsket seg en xylofon til sønnen sin. Alt dette er faktorer hun merker seg etter hvert som etterforskningen fortsetter.  
*
Georg viser seg å bo i et hus på Holmenkollen som han visstnok har arvet etter foreldrene sine og som ellers byr på en utsikt over Oslo som Agent 160 sporenstreks kjenner en sterk misunnelse overfor. Han har ellers mørkebrunt hår og blå øyne og en skarphet ved trekkene sine som Agent 160 finner fascinerende, hun tenker seg at om alle mennesker hadde vært blyanter så ville han ha vært en spesielt godt spisset en.
«Det er bare å sette deg i stua, jeg kommer straks, jeg skal bare på toalettet,» sier Georg og peker inn til stua si der han har en glassfasade i stedet for vanlig vegg foran terrassen sånn at man fra stua hele tiden kan se ut på den nevnte utsikten om man vil, noe Agent 160 gjerne vil før hun blir nysgjerrig på noe annet. Agent 160 liker bøker veldig godt og hun syns nye menneskers bokhyller er veldig interessante. Og en rask titt viser at Georg har et par bøker med veldig spesielle titler. Det er en bok der som heter «Hvordan late som om man liker ting man ikke liker», en annen bok heter «Nintendo: En Guide for Idioter» og en tredje bok igjen heter «Hvordan takle alle situasjonene der andre der man vil kommentere på noe, men ikke tør og så blir alt bare blæh». Agent 160 merker at hun veldig gjerne skulle visst disse bøkenes historie eller i det minste Georgs historie rundt dem. Han entrer snart nok stua og Agent 160 setter seg i den grå sofaen hans mens hun beklager at hun tittet litt.
«Det går fint,» sier Georg og peker mot en skål med kjeks, en kanne med vann og to glass på stuebordet, «det er ellers bare å forsyne seg.» Agent 160 er ikke vond å be og koser seg snart nok med et glass vann og en kjeks. Når kjeksen er spist og glasset plassert på bordet igjen kommer hun til poenget.
«Jeg er her altså fordi du var der på Adelaides spillkveld der xylofonen hennes dessverre ble stjålet. Og så lurte jeg på om du så noe interessant under arrangementet som er kjekt å vite,» forklarer Agent 160.
«Jeg kan nok ikke hjelpe, jeg bare var der for å spille tv-spill,» sier Georg.
«Hadde du det hyggelig med å spille da?» spør Agent 160.
«Selvfølgelig,» sier Georg før han mumler noe Agent 160 ikke helt får med seg.
«Hva sa du?» spør hun.
«Å, ikke noe, det var ingenting,» sier Georg. Det glir noe litt beskjemmet over ansiktet, men dette kan også være innbilt for det går i alle fall fort over.
«Har du noe forhold til xylofoner?» spør Agent 160 deretter.
«Egentlig ikke,» sier Georg og høres oppriktig ut.
«Jeg skjønner,» sier Agent 160. Så tenker hun på bøkene hun så i bokhylla og spør, «unnskyld, men jeg la merke til noen bøker i hylla di. Har du ofte et behov for å late som om du liker noe du ikke liker?»
«Vel, jeg er egentlig ikke noen stor tilhenger av Nintendo,» sier Georg og peker i retning tv-en. Foran tv-en står en PlayStation 4 og i en liten hylle ved siden av tv-en er det en hel haug med PlayStation 4-spill og ikke et eneste Nintendo-spill.
«Og jeg kjenner ingen å spille tv-spill med og så leste jeg om Adelaides klubb så jeg prøver å late som,» sier Georg og høres litt bitter ut.
«Det kan jo hende hun hadde vært åpen for å spille PlayStation, du kunne jo spurt henne om du kunne ta med PlayStation til en av spillkveldene hennes,» foreslår Agent 160.
«Hvis man spør om noe risikerer man å få et nei, da vil jeg heller late som og irritere meg,» sier Georg. Agent 160 syns ikke dette er så logisk, men det er også en form for logikk hun ikke klarer helt å argumentere mot og hun sukker.
«Håper du har det hyggelig på spillkveldene tross alt da,» sier hun i stedet.
«Jo da,» sier Georg og legger til, «det er ganske fint å ha noen å spille med selv om vi spiller teite ting.»
«Jeg forstår,» sier Agent 160.
Like etter drar hun videre, hun skal nå besøke Lotta og håper det møtet vil hjelpe henne å få mer klarhet i alt sammen.
For det er vanskelig. Hun tenker jo at Georg har en kombinasjon av bitterhet og passiv aggressivitet som kan ha gjort ham til en tyv. Samtidig virker han ikke særlig interessert i en xylofon så det spiller jo også inn. Så ja, det er fortsatt ingenting som er avgjort.
*
Da Agent 160 kontaktet Lotta Liebenfeld måtte hun love å holde Lottas beliggenhet hemmelig. Agent 160 godtok dette, men nå da hun sitter på t-banen til Romsås skjønner hun ikke hvorfor for hun bor selv i Groruddalen og anser ikke å bo der som en sånn ting man bør skamme seg over. Men Lotta har vel sine grunner tenker Agent 160 og prøver å ta det med et smil der hun sitter på t-banen som akkurat da kjører forbi Grorud og med det forteller at hun bør gjøre seg klar til å gå av. Så hun gjør det; hun går av og er snart nok på vei den korte strekningen hen til blokken der Lotta bor.
Snart nok ringer hun på, blir sluppet inn og kort etter det er hun vel plassert i en rød sofa i en leilighet som inneholder mange ting og tang, deriblant en hel del tv-spill, bøker og en egen hylle i den ene bokhylla som er fylt av kamerautstyr og et flott kamera.
«Er du fotograf?» spør Agent 160 interessert.
«Jeg prøver å bli det i hvert fall,» sier Lotta og smiler håpefullt. Lotta har ellers er ganske søt med det lyseblå skulderlange håret hun har i et par barnlige musefletter og en rød ermeløs kjole med grå jakke over. På en måte burde ikke den røde kjolen matche det blå håret så godt, men det funker veldig godt hos Lotta. På stuebordet står ellers en skål full av smågodt og Lotta tilbyr Agent 160 Solo, noe Agent 160 gladelig takker ja til. Alt dette underbygger liksom den sjarmerende og lett lekne atmosfæren i Lottas leilighet og Agent 160 smiler selv over den, før hun kommer på hva hun jo faktisk er der for. Så snart hun selv er vel plassert i sofaen og Lotta sitter i sofastolen og de begge har forsynt seg med passelige mengder smågodt sånn på forhånd setter Agent 160 i gang.
«Jeg er her altså fordi du var med på tv-spillkvelden til Adelaide, en kveld der det dessverre hendte et tyveri av Adelaides kjære xylofon,» forklarer Agent 160.
«Oi, så dumt,» sier Lotta.
«Jeg vet. Og i den forbindelse tenkte jeg altså å spørre om du så noe interessant som jeg bør vite,» fortsetter Agent 160 og Lotta nikker.
«Ja, jo, jeg fokuserte jo mest på å spille Nintendo og å spise snacks for jeg trives ganske godt med begge deler. Jeg fulgte i det hele tatt lite med på xylofonen utenom at jeg tenkte at den hadde vært fin å ha til fotoprosjektet mitt,» meddeler Lotta.
«Fotoprosjekt?» spør Agent 160 undrende.
«Ja, jeg har et prosjekt der jeg tar bilde av en ting for hver bokstav. Så jeg tok et bilde av en sokk som liksom representerte S når jeg var på spillkvelden, jeg tok i går bilde av en etterlengtet Q-tip som tilfredsstilte Q-behovet og hva angår X vet jeg ikke om så mye annet som starter på X utenom xylofoner,» forteller Lotta.
«Aha,» sier Agent 160 og innser mens hun sier det at det sikkert er veldig mye annet hun heller kunne svart som hørtes smartere ut. Men hun vet ikke helt hva dette andre skulle ha vært så da får ting bli som de blir.
«Tror du at du ville likt å ha xylofoner til noe annet?» spør Agent 160.
«Nja, jeg er ganske flink til å spille Fader Jacob på piano, men det er vel det. Jeg har egentlig nok av ting så det meste jeg ikke har ville vært hovedsakelig brukt til fotoprosjekter og ganske så lite annet,» sier Lotta.
«Jeg skjønner,» sier Agent 160 og så kommer hun på noe, «hvorfor var det så mye hemmelighetskremmeri rundt det at du bor på Romsås, det er da ingenting i veien med det?»
Noe sårt glir over Lottas ansikt da hun svarer, «jeg liker å bo her veldig godt, men da jeg ble medlem av klubben til Adelaide og leste om det at hun ønsket medlemmer som elsket Nintendo og hadde elegante navn tenkte jeg at det kanskje ikke ville virke flott nok å komme fra Romsås.»
Lotta tar en slurk fra glasset sitt med Solo før hun utdyper, «jeg er jo egentlig skikkelig stolt av å komme fra et så fint sted som Romsås, men jeg var ikke sikker på om det ville være godt nok for Adelaide siden hun var så opptatt av dette med de elegante navnene og jeg hadde veldig lyst til å ha noen å spille Nintendo med og da fortalte jeg en liten løgn og nå har det liksom gått to år.»
Agent 160 tar innover seg Lottas innrømmelse og en del av henne har litt lyst til å le av hvordan både Adelaide, Georg, Polly og nå Lotta alle har vært litt mindre oppriktige om enkelte ting. Det er en pussig tilfeldighet og på en måte også litt trist fordi et vennskap burde være sterkt nok til at man ikke skulle føle behov for å lyve om slike ting som navnet sitt eller hvor man bor eller for den saks skyld hvor godt man egentlig liker Nintendo. Og Agent 160 tar seg i å håpe inderlig at Adelaide, Polly, Georg og Lotta bare prater sammen, er oppriktige med hverandre og utvikler vennskapet uten hemmeligheter sånn etter hvert. Det virker for henne som den beste løsningen.
«Du kunne jo testet å fortelle sannheten under neste spillkveld. Det er ikke sikkert det hadde vært noe problem,» sier Agent 160.
«Jeg vet ikke helt,» sier Lotta nølende før hun legger til at hun skal tenke på det.
«Har du noe mer å meddele som er kjekt å vite under videre etterforskning av xylofon-tyveriet?» spør Agent 160 deretter.
«Ikke som jeg kommer på, men jeg lover å si fra hvis jeg kommer på noe,» forteller Lotta.
Det går etter det ikke så veldig lang tid før Agent 160 drar videre mens hun tenker på at en liten løgn om hvor man bor ikke trenger å bety at man også lyver om et xylofon-tyveri. Dessuten virker Lotta ganske uskyldig, hvor enn mye hun nevnte at hun gjerne skulle hatt en xylofon til fotoprosjektet sitt. Med det sagt så er alt mulig og Agent 160 vil ikke frikjenne noen av de tre mistenkte helt enda, i alle fall ikke før hun har tenkt enda litt mer over saken.
*
En ting Agent 160 tenker litt på den kvelden er hvordan alle de involverte i dette mysteriet har sine hemmeligheter. Hun finner det litt fascinerende, men også litt synd siden å ha hemmeligheter kan bli litt slitsomt i lengden. Og hun håper at når mysteriet er løst så kan Adelaide og de andre i klubben hennes være ærlige overfor hverandre, men hva skjebnen vil bringe i så måte vet hun ikke. Uansett er det viktigste i førsteomgang å løse mysteriet rundt hvem som stjal xylofonen og der har kanskje du, kjære leser, en teori. Det er bare å komme med den 😊

Kommentarer

  1. Min teori er at det er Lotta som har stjålet xylofonen, egentlig bare basert på reaksjonen hennes når Agent 160 forteller henne at den er stjålet. Fordi Adelaide har jo allerede ringt henne og spurt, så hun visste at den var borte før Agent 160 kom, likevel reagerer hun på en måte som skulle tilsi at det er første gang hun får høre om den.

    Forøvrig likte jeg veldig godt måten du åpna denne påskekrimmen på. Avsnittet med at åssen det er flere måter å begynne en historie på var skikkelig fint :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Interessant teori, du får løsningen i løpet av påskeferien :)

      Slett
    2. Og kult at åpningen falt i smak :) Koselig å høre at det avsnittet var skikkelig fint =D

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg