Fabelin og ymse annet :)

Heisann! Det er onsdag, det er mange ting jeg bekymrer meg for, men i hovedsak er livet ganske fint og jeg er nå spent fordi jeg på lørdag ettermiddag skal se filmen "The Hate U Give" på kino, noe som blir fint, men vondt siden det er basert på en bok som var en veldig sterk leseropplevelse full av følelser. Ellers er boka jeg leser fortsatt elsk og jeg er allerede nesten ferdig (litt fordi den er så fengende at jeg hele tiden vil lese mer og litt fordi jeg har mål om å lese den ut innen mars) i og med at jeg bare har litt over 100 sider igjen. Utover det bruker jeg for tiden mye tid på Nintendo (Breath of the Wild er så magisk) og fargelegging.

Ellers var det Oscar på søndag og jeg er veldig fornøyd med noen ting og litt mindre fornøyd med andre ting igjen. Det jeg er mest fornøyd med er vinneren av beste animasjonsfilm og beste animerte kortfilm (sistnevnte kan man se på Youtube om man trykker på linken) og jeg syns ellers at det er kult at Black Panther vant priser for beste filmmusikk og kostymer. Derimot syns jeg det er litt teit at Green Book vant beste film for nå har jeg riktignok ikke sett Green Book, men i forhold til mange av de andre nominerte virket det som et kjedelig valg. I tillegg har jeg lest mange gode saker om hvordan Green Book er en film som på sett og vis er problematisk av flere grunner (trykk på grunner for en god artikkel jeg fant om hvorfor filmen er kontroversiell) og det kan godt hende det fortsatt er en både rørende, morsom og fint fortalt historie, men jeg tror likevel at det er mange av de andre nominerte som nok hadde fortjent prisen mer helhetsmessig sett. For øvrig vet jeg ikke om Paddington 2 kunne blitt nominert til priser i år eller i fjor, men jeg vet at den hverken i år eller i fjor har vunnet noen Oscar-priser og jeg vil legge til en personlig oppfordring til alle som leser dette innlegget om å se Paddington 2 uansett fordi det var den desidert beste filmen jeg så i hele 2018 og en av de finest fortalte historiene jeg har sett på film generelt sett.

Til noe helt annet så har det dukket opp ny trailer for Detective Pikachu som kommer i mai og som jeg gleder meg veldig mye til å se:




På en måte er jo hele ideen bak denne filmen ganske teit, men det er teit på en måte som ser utrolig fornøyelig ut og jeg tror dette er en sånn film som jeg vil kose meg skikkelig mye med. Dessuten er CGI-en her faktisk mye bedre enn den er i traileren som har kommet ut for Disney's Live-Action Aladdin (jeg er for øvrig ekstremt skeptisk overfor denne Aladdin-filmen basert på mange ting, deriblant overfladiske faktorer som at han som spiller Aladdin ser for slesk ut og på ingen måte er i nærheten av like sjarmerende som Aladdin i tegnefilmen) og det fascinerer meg.

Jeg liker også musikkvideoen til Sara Bareilles "Fire" veldig godt:



Det hjelper at jeg syns denne sangen er skikkelig fin, men jeg liker stilen her, jeg liker at det er to dansere som danser til koreografi av Travis Wall og ja, denne musikkvideoen er fin.

Ellers så skrev jeg i går en kort historie om en guardian fra Zelda: Breath of the Wild (ja, jeg skriver Zelda-fanfiction i ny og ne fordi jeg spiller for mye Zelda for tiden) og den tenkte jeg å dele her selv om jeg er litt usikker på hvor mye den gir mening om man ikke kjenner spillet. Jeg har forsøkt å oversette en del ting som ikke er spesielt oversettbare fordi jeg er mer komfortabel med å skrive på norsk enn engelsk (fun fact: de gangene jeg har skrevet historier på engelsk har jeg hatt dilla på ordet "quite" og brukt det skikkelig mye) og med det fortalt en historie om en guardian som er snill og velmenende, men misforstått. For i spillet er de tankeløse, besatte robotskapninger som skyter laser og bare forsøker å skade, men tenk om en av disse maskinene skjøt laser for å si hei og ikke mente å skade. Dette premisset resulterte i en liten historie som på ingen måte er noe av det beste jeg har skrevet, men jeg syns det var litt sjarmerende så derfor. God fornøyelse uansett og så kommer neste innlegg om noen dager :) Og Ganon er bad guy deluxe i Zelda-universet og i Breath of the Wild er det en versjon av Ganon kalt Calamity Ganon som har en kraft som er den han besetter Guardian-ene (i min historie kalt forsvarerne siden historien min er på norsk) med. Hvis andre ting i historien er uklart er det ellers bare å spørre og så kan jeg tilby forklaringer :)

Fabelin

Historien om hvordan Ganons kraft gjorde Hyrules forsvarsverk til tankeløse maskiner med null mål utover å drepe er nå, om ikke kjær, så i hvert fall kjent. Dette hadde hendt for 100 år siden og var noe de fleste levende tok for gitt. Det få dog visste var at mens alle forsvarerne som overlevde slaget 100 år tidligere så visst ble gjennomboret av Ganons kraft så funket ikke dette hundre prosent optimalt med en spesifikk forsvarer. Dette var forsvareren Fabelin, en forsvarer som i utgangspunktet var rimelig spesiell siden han i grunnen alltid hadde vært ganske ettertenksom. Selv før de ble påvirket av Ganons ondskap var forsvarerne bare maskiner; uten tanker og egne liv, men kun skapt for å gjøre jobben sin og det var det. Unntaket var Fabelin som alltid hadde hatt egne tanker og meninger, noe som var et faktum ytterst få hadde fått med seg. Fabelin ville gjerne beskytte Hyrule, men han ville også kjøre små spaserturer og betrakte utsikten og leke med dyr rundt om i Hyrule og ofte fortonet de sistnevnte tingene seg som mer fristende i lengden. Og samtidig så var han jo en maskin og han hadde heller ikke et språk eller store muligheter til å bli venn med dyrene og skapningene rundt ham, noe som hele hans lange liv hadde irritert ham. Så kom katastrofen med Ganon og ondskapen som gjennomboret forsvarere i vilden sky, ondskap som også traff Fabelin, men som i hans tilfelle utviklet seg annerledes. For han fikk det røde lyset i seg som folk flest ellers hadde det med å frykte og han fikk denne evnen til å skyte laser mot ting og tang, men han fikk ikke det tankeløse ønsket om å ødelegge som de andre forsvarerne fikk. I stedet hadde han de samme tankene og ønskene som før og ville bare bli venn med folk og dyr og andre skapninger. Et problem dog var en misforståelse. Fabelin syntes å skyte laser var ganske artig og underholdende og forsto ikke hvorfor andre var så redd for det når å skyte laser i retning andre for Fabelin bare var hans måte å si «hei». Og han hadde riktignok sett tilfeller av folk som hadde sett skadet ut etter å ha blitt truffet av laser fra forsvarere, men han hadde liksom tenkt at dette mest hadde vært uflaks og tilfeldigheter og om noen hadde vært i nærheten lenge nok til at han hadde fått treffe dem med laser ville de sikkert klart seg fint siden han ikke mente det slemt. Det var mer i mangel på språk og andre måter å hilse på folk. Imidlertid var det få som ga Fabelin tid til å vise at han egentlig var en velmenende forsvarer og dette fikk ham til å til slutt nå en endelig konklusjon om at det rette stedet for ham var i en labyrint han hadde hørt om i et vinterlig landskap. Der ville han nok fortsatt være ensom, men i det minste ha noe å utforske, sistnevnte noe som føltes som en fin trøst.

Slik begynte Fabelins tid i labyrinten i nordlige Lomei, en tid som utviklet seg til mange år. Disse årene dukket det opp en del monstre som bodde rundt omkring i området rundt labyrinten, så vel som noen som bodde i labyrinten selv, men da i områder Fabelin ikke kom seg til. Fabelin selv var mest for seg selv og mens han var ganske ensom til tider var ikke alt bare sorgen, godt hjulpet av at Fabelin etter hvert utviklet en veldig god fantasi. Der han gikk frem og tilbake i sitt område av labyrinten fortalte han eventyr inni seg til seg selv; eventyr der han hadde venner, der han kanskje var en ridder eller noe liknende. Det var jo bare fantasi, han visste jo det, men det trøstet likevel og gjorde tilværelsen lettere. Og av og til så Fabelin opp mot himmelen og uansett om det var solnedgang eller soloppgang, blodmåne eller stjernedryss, klar himmel eller regn og torden så tenkte Fabelin at himmelen var vakker. Universet i det hele tatt var uendelig inspirerende og han var en del av alt sammen på sitt lille selsomme vis. Da kunne det hende at alt ville gå bra.

En dag, mens Fabelin var i egne tanker, dukket en mann opp. Fabelin la ikke merke til ham først, men så oppdaget han ham og med sitt uhyre gode og skarpe syn så han at dette var en ung mann med spisse ører og blondt hår, så vel som et blikk som virket som det var til å stole på. Mannen virket som et godt menneske, Fabelin hadde noen gang en følelse for sånt og straks mannen entret labyrinten begynte Fabelin å nærme seg. Kanskje dette var mannen som ville bli hans venn. Til Fabelins frustrasjon begynte mannen dog å løpe når han så ham og Fabelin tenkte at kanskje dette var et tilfelle der å si «hei» med litt laserskyting var på sin plass. Så han satte i gang oppvarmingen til å skyte laser i retning denne mannen som, til Fabelins skuffelse bare ble enda mer skremt og omsider skjøt han laser i retning mannen som fikk et bestemt uttrykk og fant frem skjoldet sitt og parerte slik at laserkraften ble sendt tilbake i retning Fabelin som den traff med full styrke. Mannen, som Fabelin nå i alle fall aldri ville få vite navnet til, het Link og jublet da Fabelin eksploderte i et mylder av flammer som etterlot kun noen deler av det som en gang hadde vært en forsvarer. Fabelins tid var omme og nå kunne Link utforske labyrinten mens han følte seg ganske mye tryggere.

Det Fabelin ikke visste var at en av gudinnene som voktet over Hyrule hadde sett ham, kjent godheten hans og visst at Fabelins historie egentlig var en uendelig tragisk en. Og hun kunne forvandle seg til et vanlig menneske som gikk rundt i Kakariko uten at noen kjente til hvem hun egentlig var og der ble hun en historieforteller som fortalte alle som ville høre om Fabelin og hvordan det en gang fantes en forsvarer som fortjente bedre. I en verden av forsvarere som var riktig fæle og tankeløse, var det en trøst å høre om han som hadde valgt sin egen vei. Og en av de mange som lyttet når denne historien ble fortalt var nettopp Fabelin som husket alt og som nå var blitt gjenfødt som et ekorn som pilte rundt, blant annet i Kakariko, og som ble satt pris på av alle. Fabelins nye liv som ekorn var et fint og lekent liv og det er godt å tenke på.

Og av og til satt ekornet Fabelin og så opp mot stjernene mens han håpet at han en gang igjen ville møte mannen fra labyrinten, men at deres historie nå ville være en historie om vennskap. Det føltes tross alt som en mulighet. 

*