Januartrollet og den levende snømannen og ymse annet

Heisann! Det er lørdag, livet er fint selv om jeg føler at jeg var litt håpløs på jobb i går (men jeg føler at jeg er forbausende lite håpløs mesteparten av tiden når jeg jobber for Norsk Gallup så jeg velger å satse på at det er det de husker fremfor gårsdagen spesifikt da jeg var litt trøtt og stresset og syns det var en utfordrende undersøkelse) og i dag blir kos siden nevøen min fylte et år i går og det i dag skal feires.

Ellers har målet mitt for året endret seg litt for egentlig ville jeg skrive 1000 ord hver dag, men så gikk den ideen ganske dårlig både tirsdag, onsdag og torsdag. Med det sagt så har jeg skrevet noe hvert fall hver dag og kanskje det er et bedre mål; å skrive hver dag fremfor å sette et spesifikt ordmål. Jeg tror i alle fall at jeg vil skuffe meg selv mindre hvis jeg lar fokuset ligge der. Av annet interessant så er faktisk innleggene tilbake på den gamle bloggen og mens jeg har tenkt å fortsette å blogge her for nå fordi jeg syns det nye systemet på blogg.no er mer rotete og at designet der dessuten er mindre innbydende, er det likevel fint å vite at det ordnet seg og at gamle innlegg kan leses når det skulle være behov for det. Av andre finheter har vi Smash Bros. Ultimate (som jeg har spilt bekymrende mye siden jeg anskaffet det for ni dager siden, bøker å glede seg over og den første episoden av den nye NRK-serien Magnus som jeg nettopp sjekket ut og likte skikkelig godt =D

Her er ellers et bilde av noe som ikke lenger finnes:

Disse pepperkakene ble laget for femten dager siden og nå er det bare smuler igjen fordi jeg liker pepperkaker med pynt på for godt. Heldigvis er akkurat det ganske ok siden planen uansett var å bli ferdig med julen senest trettende dag jul (som er sjette januar) og en stor del av meg vil selvfølgelig gjerne bli i julebobla (fordi januar er synonymt med langt mer av teite ting som jeg ikke liker enn kos for meg), men det blir sikkert fint å komme inn i hverdagen igjen og.

Dessuten kan man bruke hverdagen til å skrive på ymse prosjekter og en ting jeg ønsker å skrive en del om er Månedstroll som jeg skrev en julenovelle om i 2016. Jeg har veldig lyst til å skrive en bok om månedstrollene, men om det skal være en samling noveller eller en lengre historie vet jeg ikke. Mens jeg finner ut av det tenkte jeg å skrive ymse tekster i ny og ne om dem og se hva det utvikler seg til. Og så hadde altså nevøen min bursdag i går så denne novellen som jeg har skrevet de siste dagene og som handler om Januartrollet er en virtuell bursdagsgave til ham. Den er i alle fall dedikert til verdens fineste Olav. God fornøyelse også til alle lesere som ikke er Olav og så kommer neste innlegg om noen dager :)

Januartrollet og den levende snømannen

Bak en diger haug med snøballer kan man av og til skimte en rød lue med dusk og under den lua igjen finner man Januartrollet, som har kornblondt rufsehår og gyllenbrune øyne og kan telle til 100 på engelsk, men foretrekker å la være. Som månedstroll flest likner han ganske mye på et menneske i beskjeden størrelse, men halen (i Januartrollets tilfelle ganske kort fordi det er mest praktisk i lengden), så vel som den store nesa er begge ting som røper at det nok ikke er snakk om et menneske her, men heller et slags troll. Og der månedstroll kan likne litt på en gammel, en tenåring, en voksen eller et barn så er Januartrollet et månedstroll som minner om et barn, noe som passer ham kjempefint.
Og nå er Januartrollet altså gjemt bak denne haugen med snøballer og alt ville vært perfekt om han bare hadde hatt noen å ha snøballkrig med. Slik ståa er bor Januartrollet dypt inne i skogen i et lite rødt hus av tre som han har spikket helt selv fordi han er flink til sånt og mesteparten av tiden har han det finfint for han kan spikke trefigurer og gå på eventyr i skogen og av og til snike seg til byen og leke lommetyv selv om han vet at man egentlig ikke skal stjele. Januartrollet er flink til å finne på ting og fire ganger i året sånn cirka treffer han alle de elleve andre norske månedstrollene og så koser de seg sammen hjemme hos Desembertrollet som lever og ånder for besøk og muligheten til å lage store måltider som de alle kan få glede av. Så alt går jo fint, det er bare det at akkurat denne vinterdagen er han litt ensom. Januartrollet prøver å overse denne følelsen fordi den er teit og unødvendig og den gjør at han ikke har det så fint som han vil ha det, men den er der likevel.
Det er som nevnt januar. Snøteppet ligger så fint over den lille skogen et sted på østkanten av landet der det finnes to små hus om man leter litt, begge røde. Det ene huset ble forlatt en gang for skikkelig mange år siden og der holder Desembertrollet til, Desembertrollet som egentlig er et uendelig koselig og snilt troll, men som også er veldig flink til å skape en illusjon av at det spøker i og rundt huset der hun holder til sånn at ingen uvedkommende tør å nærme seg. Andre månedstroll er dog alltid velkomne og Januartrollet, som altså bor i det andre røde huset i skogen (i hans tilfelle altså et ganske lite hus som han har spikket selv og som han deler med musa Hedvig når hun gidder), benytter anledningen en hel del. For det er så trivelig hos Desembertrollet og man føler seg alltid så sett når man besøker henne, som om man er veldig, veldig viktig og dypt essensiell. Januartrollet liker å tenke at han ikke trenger så mye, men han trenger den følelsen på samme måte som alle egentlig behøver å føle det. At de betyr noe i det rare og sære spillet som livet er.
I dag har Januartrollet likevel lyst til å gjøre noe annet enn å besøke Desembertrollet. Og dette «noe annet» vil han at også skal være en annen ting enn å snike seg til byen for å stjele noe (han stjeler først og fremst hvetebakst fra kafeen, godteri fra godtebutikken og av og til fine luer, noe han nå har en hel samling av) og smugkikke på mennesker. Januartrollet har heller ikke lyst til å ha en samtale med musa Hedvig (noe som strengt talt er monologer siden hun aldri svarer rent utover et og annet pip en gang i blant som han ikke klarer å tolke) eller å gå på eventyr. Det Januartrollet derimot vil er å ha snøballkrig eller å leke med noen og det finnes ikke tilgjengelig.
Han sukker der han sitter bak snøballhaugen sin og så er det som om han har et Eureka-øyeblikk for det slår ham at han kan lage en snømann, den fineste snømannen i hele verden faktisk. Tilfreds over ideen setter han i gang og heldigvis er januarsnøen den dagen kram og god og perfekt til å lage snømann med. Per definisjon er dette den beste varianten av snø sånn Januartrollet ser det og det er med fryd og glede at han former snøballer og lager klar en snømann som viser seg å være fortreffelig. Sant og si er det jo en ganske klassisk snømann som i stor grad lever opp til ideen om hva en snømann skal være, godt hjulpet av flosshatten den får på hodet, men Januartrollet er kjempefornøyd. Etter hans mening er dette en riktig distingvert og akk så elegant snømann som stråler av klokskap og underfundighet. Dette er en snømann som kunne ha jobbet i en bank eller som en tryllekunstner eller sirkusdirektør og Januartrollet hilser med sin mest høflige og høytidelige stemme.
«God morgen, min gode mann, for en fin dag det er i dag, syns de ikke, det er aldeles strålende, akk og ve, ve og akk,» sier han og det helt uten å vie noen tanke til at «akk og ve» vanligvis ikke brukes når man er fornøyd med noe, men heller når man er misfornøyd. For Januartrollets del spiller det ikke så stor rolle hvordan ord i deres opprinnelighet er tenkt så lenge de føles riktige og å si «akk og ve, ve og akk» føles ganske rett der og da.
Januartrollet smiler mot snømannen og føler seg veldig stolt over å ha laget den. Så sukker han likevel, et nytt sukk denne januardagen, i denne omgang fordi han skulle ønske snømannen var levende, tenk så gøy det ville ha vært. Januartrollet kan så lett se det for seg og er midt i en dagdrøm han har gitt seg helt hen til da han hører et kremt. Enda et kremt kommer og så hører han, «heisann.»
Og mirakel over alle mirakler så er det snømannen som snakker, noe som er akkurat hvordan en januardag som startet med å være litt kjedelig og grå ender opp som et riktig eventyr.
*
Snømannen vet veldig lite om verden, noe som er ganske naturlig siden han har eksistert i en temmelig kort periode og vært levende enda kortere igjen. Det Snømannen dog vet, med en gang og helt instinktivt er at han liker vinteren. All logikk Snømannen har tilsier at å leve ville vært en høyst umulig ting for ham uten snø og kulde og derfor er noe av det første han sier etter «heisann»-et, «takk og pris for vinteren» og det er nok til at Januartrollet vet at de kan bli gode venner. For de kan være så uenige som bare rakkern om det meste, men om de deler en felles formening om at vinteren er topp så er det et godt utgangspunkt.
«Hei, jeg visste ikke at snømenn kunne snakke,» sier Januartrollet nå og kjenner på en liten dose forundring, men en langt større dose fascinasjon siden dette endrer alt. Hvis en snømann kan finne på å bli levende sånn helt uten videre så virker det logisk at det samme også kan være tilfelle med andre ting og Januartrollet bestemmer seg for å spikke trefigurer når han kommer hjem og håpe at en av dem kanskje blir inspirert av snømannen og bestemmer seg for at den like greit kan bli levende den og.
«Ikke jeg heller, men for min del visste jeg jo ikke en gang at jeg var en snømann siden jeg ikke var levende til å vite noe som helst før nå nettopp,» svarer Snømannen og legger til, «men jeg er veldig glad for å være levende selv om jeg ikke aner hvor lenge det kommer til å vare.»
«Jeg håper det varer lenge nok til å leke snøballkrig,» mumler Januartrollet og Snømannen ser undrende på ham, åpenbart nysgjerrig på hva som ble mumlet.
«Jeg har laget snøballer, men jeg har ingen å leke snøballkrig med,» forklarer Januartrollet.
«Vel, hvis du forklarer hvordan man leker det så blir jeg gjerne med,» sier Snømannen.
«Men vil det ikke føles litt feil å kaste snø av deg som er en snømann?» spør Januartrollet.
«Det kan godt være, men jeg bryr meg ikke så veldig mye om hva som er riktig og feil så lenge snøballkrig er moro,» sier Snømannen, som med disse ordene virkelig etablerer seg som et individ etter Januartrollets hjerte siden han generelt sett alltid har vært mer opptatt av at noe er gøy enn hvor riktig det er. Denne tankegangen forklarer hvordan Januartrollet, i de aldeles for sjeldne tilfellene der han treffer andre månedstroll, bruker en del tid på rampestreker og spøker selv om de andre protesterer, for det er så gøy. Han syns generelt sett at det dessuten fortjener å møtes med humor fremfor irritasjon for livet er for kort til å la seg frustreres av rampestreker for lett.
«Så bra!» utbryter Januartrollet og forklarer de nærmest banalt enkle reglene for snøballkriger bestående av at de har hver sin digre haug med snøballer de gjemmer seg bak og så kaster de snøballer på hverandre og prøver å treffe andre uten å bli truffet selv.
«Det høres gøy ut,» sier Snømannen før de møter på et problem, nemlig at Snømannen ikke har så store evner til bevegelse som Januartrollet. Han kan generelt sett ikke gjøre spesielt store bevegelser i det hele tatt og dette kompliserer leken litt. Januartrollet sukker, det virket endelig så reelt og mulig å ha noen å leke snøballkrig med og så blir det ikke noe av likevel.
«Men kanskje,» begynner Snømannen da han ser at Januartrollet ser litt molefonkent ut, «vi kan ha snøballkastekonkurranse. Jeg klarer å bøye meg ned og løfte opp snøballer og å kaste dem og vi kan se hvem som kan kaste snøballer lengst, det kan jo også være gøy.»
«Det høres fint ut,» sier Januartrollet som heldigvis er lett å oppmuntre igjen.
Det neste kvarteret (eller kanskje det er tjue minutter eller en halvtime eller til og med mer, ingen av dem har begrep om hvor lang tid det tar) kaster de snøballer og har det skikkelig fint og et riktig kjekt aspekt ved det hele er at ingen av dem egentlig ER mye bedre enn den andre på kastingen, i stedet er de likeverdige snøballkastere og det med bravur. Og om noen bare hadde sett dem da, sett en snømann med en riktig elegant flosshatt så vel som et skøyeraktig månedstroll som delte gleden man virkelig finner i å gjøre ting som å kaste snøballer, kunne en kanskje blitt forfjamset fordi en greie med månedstroll er at det er omtrent like få som vet at de finnes som det er folk som vet at snømenn kan finne på å bli levende sånn helt uten videre. Men det hadde ikke vært noen grunn til forfjamselse, ikke det spor faktisk siden det man egentlig hadde sett enkelt og greit var to nye venner som koste seg sammen. Og vennskap burde være noe av det mest naturlige og logiske tenkelig.
Sikkert var det uansett at de hadde det hyggelig og samtidig var det som om de begge visste at hyggen var høyst midlertidig. I alle fall den formen for hygge man fant i at de koste seg sammen. Etter hvert så Januartrollet nemlig begynnelsen på solnedgangen og sluttet å kaste.
I en verden der preteritum følges av presens spør Snømannen om noe er galt. Han slutter selv å kaste og gransker sin nye, men allerede kjære venn.
«Ikke annet enn at jeg vet at alt tar slutt til slutt,» sier Januartrollet og mens budskapet kan lyde lett kryptisk så forstår Snømannen hva Januartrollet mener.
«At jeg bare er levende en kort stund har jo ingenting å si når vi har hatt det så fint sammen, det er minnene som vil bestå,» sier Snømannen og smiler et smil som minner Januartrollet om smilene til Desembertrollet, et månedstroll som smiler på en måte der smilet alene føles som en god klem.
«Jo da,» istemmer Januartrollet, men han virker fortsatt litt vemodig. Så lyser han plutselig opp.
«Men du, jeg vet hvordan vi kan ha det innmari fint de siste timene vi er her sammen. Bare vent her et øyeblikk og så skal jeg hente noe,» sier han og løper raskt av gårde.
Det går fem minutter som for Snømannens del føles som en liten evighet, men så kommer Januartrollet tilbake. Han bærer en pose og i den ligger det en termos og to kopper, i tillegg til en istapp.
«I termosen har vi det beste som finnes, nemlig varm sjokolade,» sier Januartrollet og heller i den nevnte varme sjokoladen i to kopper. Så putter han istappen opp i den ene koppen og rører rundt nok til at innholdet blir kaldt.
«Sånn,» sier Januartrollet og gir koppen med nå kald varm sjokolade til Snømannen.
«Nå unngår du smeltefare vil jeg tro,» sier han og legger til, «drikk det, det er veldig godt.»
Snømannen smaker og kan ikke annet enn å si seg enig i at ja, det er godt. Og Snømannen regner riktignok med at det antakelig er enda bedre i varm versjon, men han setter også pris på å unngå smeltefare og nyter derfor den ikke-varme sjokoladen mens Januartrollet drikker oppriktig varm sjokolade. Mens de gjør det betrakter de en solnedgang som er Snømannens første. Januartrollet på sin side har jo sett solnedgangen flere ganger før, men også for ham føles den ny bare fordi den er så veldig vakker og inspirerende med sin akvarellmaleriske overgang fra guloransje til rødlilla til det til slutt gjenstår mørke. Og vel så magisk som solnedgangen er himmelen etterpå for det viser seg at de står under en av de nattehimlene man alltid drømmer litt om der stjernene er så uendelig lyse og klare og man drukner litt i stjernestøv og fantasier.
I alt dette drømmer Januartrollet seg bort om å reise til Månen en dag selv om det kanskje ikke er spesielt realistisk, det er bare noe med å se mot stjernene som gjør at alt føles mulig.
«Hvor ville du dratt?» spør han Snømannen og det er mangelen på et svar som gjør at han innser at det ikke har vært noen svar fra Snømannens side på en stund. Januartrollet snur seg mot Snømannen og ser at den snømannen som kort tid tidligere betraktet solnedgangen med et dypt takknemlig smil, som om det var en overraskelsesgave av beste sort, den snømannen er en annen nå. Den samme snømannen, men likevel ikke for nå er det ikke liv å spore. Men koppen med istapp i er der, det er en sjokolademelkebart rundt munnen på Snømannen og alt tilsier at det de delte var like sant som trefigurer og snøfnugg. Og Januartrollet visste jo at det var midlertidig så han er egentlig ikke så veldig trist. Et snev av vemod og melankoli er jo der, men ikke et så stort snev som han ventet. I stedet bytter han hatt med snømannen og går hjemover med flosshatt på hodet mens han plystrer en leken og munter melodi.
Igjen står en, ikke lenger levende, Snømann med rød lue med dusk og en kopp i hånda.
Og om snømannen er der fremdeles vet jeg ikke, men jeg vet at om du går langt nok inn i skogen vil du finne et lite rødt hus i tre der Januartrollet bor og deler dagene med snø og trefigurer og altså, ganske ofte en og annen kopp med varm sjokolade mens han vet at det ikke er noen grunn til å være ensom når snømenn beviselig kan finne på å bli levende i ny og ne og gjøre en vinterdag desto finere.

*

Kommentarer

  1. Vilken rolig ide med berättelsen om troll för varje månad! :D Jag fyller år nu i januari så gillade att läsa om januaritrollet :D

    SvarSlett
  2. Jeg syns du er så flink med åpninger, og denne historien er intet unntak: "Bak en diger haug med snøballer kan man av og til skimte en rød lue med dusk og under den lua igjen finner man Januartrollet, som har kornblondt rufsehår og gyllenbrune øyne og kan telle til 100 på engelsk, men foretrekker å la være." Det er så mye som er på plass allerede i denne første setninga, og de detaljene du deler om Januartrollet etablerer ham veldig tydelig for meg :) Syns Olav er heldig som har deg som tante, jeg kan se for meg at dere kan ha mange fine lesestunder sammen med tekstene dine når han blir litt eldre. Jeg håper det blir bok om månedstrolla i framtida, det virker jo egentlig helt genialt å for eksempel starte første dagen i måneden med å lese en av historiene. På barneskolen pleide læreren vår å lese for oss mens vi spiste og noen ganger utenom òg, har ingen problemer med å forestille meg at månedstrollbøker kan bli populær lektyre i småskolen ;)

    SvarSlett
  3. Takk for kommentar, Vargnatt, fint at ideen om troll for hver måned var rolig :) Og å, Kristine, den kommentaren ble jeg veldig glad for, veldig mye fine ord her som jeg setter svært pris på å høre <3

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg