Om Good Grief

Det har vært litt for mange følelser som har konkurrert om oppmerksomheten siden sist. På mange måter er det veldig mye som er fint for tiden, men jeg har også vært sliten, stressa, overveldet og litt trist; først over Dolly Parton og så over Kong Harald og kanskje enda mer over ham for han sa så mye fint i talene sine som var akkurat det jeg trengte å høre der og da. 

Så i stad malte jeg ham:

For jeg føler at jeg får til maling så godt for tiden og jeg syns det ble ganske fint :) Og jeg har skrevet fine ting i det siste og jeg spiller Balatro og det er jobb og det er Fontenehuset og bare livet i det hele tatt og ja, det har vært mye følelser denne uka og det vil bli mer. 

I dag er nemlig oppe i alt som er rart og trist og sårt, også en innmari magisk dag for endeligvis gir Sara Bareilles ut nytt album og jeg har lytta gjennom det alt og det er så himla fint <3 Det er ord og melodier som treffer meg personlig så sterkt og som gjør så inntrykk og jeg tenkte nå å skrive om det. Planen min er å skrive litt tanker om hver enkelt sang, men samtidig også skrive litt om sorg og de vi har mistet denne uka og pusle det inn i tankene om sangene. Det blir uten terningkast, men fullt av ettertenksomhet og personlige betraktninger og jeg håper noen kan få noe fint ut av det. Da tenkte jeg å sette i gang og så kommer neste blogginnlegg om noen dager. 

*

Good Grief - betraktninger rundt sorg, savn og musikk som virkelig trøster

Home

Home starter så stille at man først lurer på om man har satt på sangen, men så smyger den seg frem diskret, men samtidig presist. Det er noe så veldig jordnært og nedpå med denne sangen; en sang som Sara skrev inspirert av en samtale Stephen Colbert hadde med Anderson Cooper på sistnevntes podcast om sorg. Bare den ideen om at en samtale kan bli til en sang er magisk etter min mening og Sara formidler denne historien så ektefølt og nært her. Og jeg elsker lydbildet her, hvordan det føles så strippet ned for alt av staffasje og gir litt den samme følelsen som det gir å utforske naturen i Breat of the Wild på en måte som muligens bare gir mening for meg. 

En annen ting med denne sangen er at den menneskeliggjør den døde på en veldig fin måte og jeg tenker på det med kongen; for det er jo så mye ekstra med det når en konge dør med blomstene på Slottsplassen og alle ritualene som følger med at man nesten kan glemme at en konge i tillegg til å være en konge også bare var et menneske, en som prøvde så godt han kunne slik vi jo alle gjør. Denne sangen stripper vekk alle klisjeene det er så lett å ty til når man skriver om noen man har mistet og zoomer inn på det mest essensielle og mest medmenneskelige. Og det er det medmenneskelige som gjør at jeg var så glad i Kong Harald, alle måtene han føltes som en bestefar mer enn en majestet. Det er mennesket Harald jeg vil savne. 

Just a Kid 

Denne sangen er den enormt personlige historien om Chad Joseph som var Saras beste venn fra College og hennes første manager og som døde av lungekreft i 2020, kun 40 år gammel. Og man blir på en rar måte litt glad av denne sangen for det er en så fin musikkvideo med øyeblikk fra vennskapet deres og så har vi en melodi som er så hyggelig og det er en så fin hyllest til et menneske som utgjorde en så stor forskjell i Saras liv. 

Og jeg elsker det Sara Bareilles synger her om at han er overalt og kanskje det er meg som er naiv, men noe i meg aksepterer ikke at mennesker bare forsvinner helt når de dør. Onkel Andreas for eksempel lever kanskje ikke lenger, men jeg tenker på ham hver gang det snør og veldig ofte i det hele tatt, det føles som om han er med meg i ånden i omtrent alt jeg gjør og som om det finnes snev av ham i universet som man kan merke av og til. Og et menneske dør to ganger; en gang når de dør og en gang når ingen lenger tenker på dem og da er jo Chad Joseph, Kong Harald og onkel Andreas på lik linje, noe i dem er så langt unna den døden der ingen lenger tenker på dem som man kan komme <3 

Still Crying

Sara Bareilles har en høy note her som er så hypnotisk at den gjør hele sangen, men det litt 50-talls-aktige soundet her, den kule atmosfæren og historien som fortelles i musikkvideoen om den ensomme cowboyen som bare vil bli sett, er med på å gjøre dette fint det og. For min del så er dette likevel en av de sangene på Good Grief som treffer meg personlig minst, noe som på ingen måte gjør det til en dårlig sang, den bare føles litt for slentrende og lett for meg. 

En ting jeg dog tenker litt rundt er tittelen. For selv er jeg en person som ikke så ofte gråter i settinger der det føles som om jeg burde gråte, selv om jeg så absolutt bryr meg. Men jeg tror det handler litt om at når jeg får den følelsen av at her burde jeg gråte så er det som om det stopper meg fra det, at det er et kontrollbehov som tar over og som gjør at det føles som om gråten sitter fast et sted i stedet for å komme ut. Og kanskje det er derfor musikaler på mange måter er som terapi for meg, for det er den ene tingen jeg blir så borte i og gir meg så hen til at det kontrollbehovet eller hva det nå er som ikke tillater meg å miste fatningen helt ellers glipper. Imidlertid kan jeg lett få tårer i øynene av ting og bli rørt, det bare blir sjeldnere skikkelig gråt. Og dette har vært en ting som har stresset meg mye opp igjennom, samtidig som det, som moren min påpeker jo er flere måter å bearbeide ting og der mamma i dag har grått mye over kongen, så har jeg malt ham og jeg har skrevet om ham og jeg har bearbeidet ting på den måten. Og kanskje det er en form for gråt det og, fange det en gråt ville fortalt i et bilde i stedet, jeg vet ikke. 

A Love Story 

Noen sanger griper umiddelbart tak i deg og dette er en sånn sang; en sånn sang jeg elsket fra første øyeblikk. Jeg syns teksten her er så himla fin, jeg elsker melodien her, jeg elsker pianotrillene underveis, jeg bare vil bo i denne sangen og spille den igjen og igjen og igjen. Det er en sånn sang som forteller så fine historier om sorg og kjærligheten som ikke går over bare fordi noen dør, men som fortsetter å være en del av hele historien. Og så er det da denne sangen fikk meg til å stoppe opp fordi jeg ikke forventet det, men det gjorde liksom at en sang som allerede var elsk plutselig ble elskelskelsk <3 Og her er bakgrunnshistorikken for min del at da Andrea Gibson døde i fjor så leste jeg meg opp om hen og ble sittende å lese dikt etter dikt av hen mens det føltes som å oppdage noe akkurat for sent. Men så er det jo aldri for sent og da oktober kom og jeg hadde det ganske vanskelig psykisk fordi alt ble for mye for meg og jeg prøvde å balansere alt for mye forskjellig på en gang med alt for få pauser, så leste jeg to diktsamlinger av Andrea Gibson på rappen og elsket dem sååå himla mye, jeg ble nærmest besatt og siden har jeg elsket Andrea Gibsons poesi så innmari mye og plutselig sitter man her i august 2026 og lytter til en ny sang av Sara Bareilles og så hører man Andrea Gibsons stemme mens hen leser et av diktene sine og det er som en flaskepost fra hinside, et av disse tegnene på at hen på en måte finnes likevel, litt som Kong Harald eller Onkel Andrea eller Dolly Parton og bare takk for det øyeblikket Sara Bareilles. Hvilken gave er det ikke å få overraskelsespoesi bakt inn i en sang <3

Hands off my body 

Denne sangen har en veldig sterk hook, den er utrolig umiddelbar og rett på sak, i tillegg til at det er en av de sangene her som føles mest som om den har et politisk budskap og noe viktig på hjertet. Og på en måte føler jeg denne sangen skiller seg ut for på album som kretser rundt temaer som sorg og savn, så føler jeg denne sangen handler om helt andre ting, samtidig som det jo kan tolkes som savnet av den man kunne vært i en vanskelig situasjon i stedet, alt som kunne vært annerledes. Jeg vet ikke. Men jeg vet at mens det er flere sanger jeg liker bedre enn denne på Good Grief, så er dette likevel en sang jeg setter pris på og som jeg tror kan treffe mange veldig sterkt, jeg tror dette er en sang mange trenger å høre. 

Ladies in a line 

Denne sangen handler visstnok om Sara Bareilles forsøk på IVF og ufrivillige barnløshet og det føles som en gave når noen skriver om noe som er så personlig og deler det fordi man aldri er den eneste som opplever det og det er så mange som vil høre denne sangen og føle seg så sett. Selv har jeg aldri ønsket meg barn, men vi har alle ting som kunne vært. For noen er det å ha barn, for meg er det kanskje det at jeg ikke kan dra tilbake i tid og starte med sang, dans og teater som barn for jeg ser folk som lever av å stå på en scene i musikaler og føler alltid et ørlite snev av misunnelse over muligheten til å kunne jobbe med noe så magisk. Det er en egen sorg i å akseptere at livet ble noe annet enn man hadde sett for seg og jeg kan relatere meg til det. Uansett; jeg syns denne sangen er innmari rørende og fin og at den har en skikkelig sterk og berørende tekst som man ikke kan unngå å bli påvirket av. 

Og jeg tenker på det vanskeligste med å miste noen; som er det at man ikke slutter å se for seg hva som kunne vært hvis de fortsatt var der. For eksempel skal jeg til London i september og jeg gleder meg så mye til det, men en del av meg kommer til å tenke at Onkel Andreas skulle vært med og vært en del av alt sammen. Og neste år kommer det en skisesong uten Kong Harald på tribunen og det er så mange øyeblikk der man minnes om det som kunne vært annerledes og jeg tror ikke det verden ble i stedet er noe man noen gang klarer å akseptere 100 % uten et ørlite snev av "men tenk om..." 

Heartland 

Noen ganger er en sang bare en vokal som er som lys som leter seg frem gjennom skyene og skjærer seg igjennom, og et piano som bærer alt og vel så det. Denne sangen føles både naken og spirituell på en måte jeg ikke vet om jeg har ordene for å forklare, men som gjør dette veldig sterkt å lytte til. Hvis det nærværet i øyeblikket man kjenner på når man tar badstu eller når man sitter ved en bryggekant en sommerkveld og ser utover vannet, kunne fanges i en sang så ville det kanskje vært litt som denne sangen.

Capsize me 

Det er et sted i denne sangen Sara Bareilles synger om å tro at man hadde lagt igjen en del av seg selv og så kom det tilbake og for meg er det litt som med at det finnes erfaringer i livet mitt som jeg ikke nødvendigvis går rundt og tenker på hele tiden, men de er jo alltid med meg og noen ganger føles de nærmere enn andre ganger igjen. Eller som med når jeg tror jeg har alt under kontroll og at jeg ikke kommer til å falle i de samme fallgruvene på nytt, men så sitter jeg der plutselig og er igjen overveldet fordi jeg igjen har prøvd å balansere for mye på en og samme tid. Og det fascinerer meg at en sang for meg kan fortelle en helt annen historie enn jeg rent reelt tror den prøver på, det bare understreker hvor personlig musikk er. Uansett, jeg liker denne sangen fordi den har en litt mer rocka vibe som føles veldig deilig å være i, samtidig som den likevel har elementer som føles så Sara Bareilles på den beste måten. Yay! 

Nervous Breakdown 

Jeg elsker grooven og hele viben i denne sangen; det jazzy elementet som gjennomborer alt her og hvor smart og sofistikert det lyder. Det er en del av meg som elsker den typen sound denne sangen har sååå mye, dette er sånn musikk jeg bare vil flytte inn i og aldri blir lei <3 Og så digger jeg jo kontrasten mellom det lekne og det alvorlige, for som Sara Bareilles så har jeg jo også hatt mine nervøse sammenbrudd opp igjennom og en sånn greie med angst og tvangstanker og alle disse tingene er at man av og til må le litt av det og, for det er ofte man selv vet at man har følelser og tanker som ikke logisk sett gir mening, men så har de kontrollen, ikke du. Men det hjelper når man klarer å finne en form for humor i det og, slik som Sara Bareilles helt åpenbart får til med bravur her. 

Idiot Heart 

Denne sangen minner meg om sånn fem, seks andre sanger av Sara Bareilles, noe som ikke er en kritikk, men heller en fin ting for denne sangen er så veldig Sara liksom på en måte jeg elsker og den føles som en naturlig utvikling av opptil flere tidligere begynnelser. Og jeg syns tittelen Idiot Heart er fantastisk for hjertet er ofte en idiot av et hjerte, det er et faktum. Hjertet mitt er idiot fordi jeg er så intens i alle tankene og følelsene mine noen ganger og alt hadde vært så mye lettere hvis jeg ikke brydde meg så mye. Andre hjerter har andre grunner til å være idioter, men det er jo noe av sjarmen også, det at vi har idiothjerter og så prøver vi så godt vi kan likevel. Anyway, jeg liker melodien her og hvor fin teksten er og hvor lekent og sjarmerende dette høres ut fra ende til annen, hvordan dette virkelig er diggbar pop av ypperste klasse. 

Say Leave 

Denne sangen er så vakker og så sår og så fint skrevet og komponert og så alt en sang trenger å være. Og jeg har en sånn greie med at jeg noen gang ikke forstår at det går an, her går man rundt og er et helt vanlig menneske som går på do og spiser frokost og handler matvarer på butikken og på samme tid så er man en som kan sette seg ned og skrive sanger som er så fine, at så mye talent kan bo i folk. Av og til hadde det gitt mer mening om noen som var superflink til å synge eller danse eller skrive eller male også glitret som diamanter til enhver tid, men i stedet så gjemmer det seg i folk som jo samtidig bare er vanlige mennesker, som bare tilfeldigvis er superflinke til noe i tillegg. Og når jeg begynner å tenke sånne rare tanker så tar jeg det automatisk for gitt at jeg selv ikke er såpass flink til noe som helst, men kanskje noen går rundt og prøver å koble sammen alle tingene som gjør meg vanlig med de tingene jeg får til å skrive eller tegne, at det kan bo i meg det og. At jeg er det som er mer ordinært på noen måter, men også øyeblikkene der jeg er magisk og imponerende. Jeg vet ikke. Jeg vet at jeg liker denne sangen. Det er nok :) 

Salt then sour then sweet

Hei lille sang, jeg elsker deg og jeg har elsket deg lengst av alle sangene på dette albumet. Etter at Andrea Gibson døde kom det en helt nydelig dokumentar ut kalt Come see me in the good light om Andrea og konen hens Megan Falley og deres kjærlighet, men også Andreas kamp mot kreften og poesien hen skapte og sånt. I forbindelse med dokumentaren ga Sara Bareilles ut denne sangen, en duett hun har med Brandi Carlile der hun har tatt utgangspunkt i Andrea Gibsons egne ord fra uferdiggjorte dikt hen holdt på med da hen døde. Og jeg elsker møtet mellom Andreas ord og Saras musikk; hvordan det skaper noe sammen som er helt magisk og som jeg aldri blir lei av å lytte til og forsvinne inn i. 

Og en sånn greie jeg liker så godt her er noe Andrea Gibson også skrev om i et annet dikt jeg elsker kalt Acceptance Speech after setting the World Record in Goosebumps der Andrea skriver 

"tore the caution tape off my life

and let everything touch it"

Og i denne sangen er det en setning om å ville føle alt som forteller det samme budskapet med andre ord; det å ville la seg føle alt. I de periodene der jeg har det mest vanskelig psykisk så er alle følelsene mine ekstra intense, de vonde ja, men også de gode følelsene og når jeg elsker noe da så elsker jeg det med en intensitet som ikke finnes i bedre perioder og som nesten gjør at jeg setter litt ekstra pris på det som er vondt og. For jeg vil føle alt og da jeg i går var litt overveldet over en dag som inneholdt innmari mange ulike følelser på samme tid, så satte jeg litt pris på det og fordi jeg kjenner så mye at jeg lever da og siden alt blir mer intenst. Og det er det som er greia med når noen dør også, det med at det ikke bare er trist, men også så mange andre følelser utover tristheten som på mange måter er det som gjør det så vanskelig å forholde seg til sorg, men også så berikende når man klarer å stå i det likevel og når man finner måter å formidle det gjennom ord eller kunst, sånn at det kommer noe konstruktivt ut av alt sammen også. 

Forever 

Jeg elsker denne sangen så mye. Melodien, ordene, følelsene her, men også hvor trøstende dette er. Det er øyeblikk her som er hentet fra perspektivet fra den som er borte, der det er som om den omtenksomt minner om at den fortsatt er med deg, "bare lukk øynene for å se meg bedre", bare let og finn sporene etter meg i sanden, alt dette. Dette føles som en sånn sang Sara har skrevet for å trøste seg selv og så er det bare en bonus at det trøster alle andre med denne følelsen av uendelig og at ingen noen gang er helt borte, ikke fullt og helt. 

Jeg vil så gjerne at de som kjente kongen best skal finne denne sangen, jeg kommer selv til å tenke på Onkel Andreas når jeg lytter til denne sangen, dette kan være en trøst for så mange og så varmt og hjertefølt og nært og med Sara som synger med en omsorg som gjør at denne sangen føles som et fyrtårn i sangform, jeg elsker det <3

Wind is the Weather

På noen måter føles denne sangen nesten litt for dvelende og langsom for meg, samtidig som jeg elsker det også og det gjør også at det føles som om en sang man får noe igjen for å ha tålmodigheten til. Denne sangen er så stille og så klok og ettertenksom og poetisk; den er som naturen selv på sitt mest stille og underfundige, den er som de øyeblikkene der jeg forsvinner inn i noe i så stor grad at tiden forsvinner og alt annet opphører å være, den er som yoga og meditasjon og å puste inn ordentlig godt og så puste skikkelig godt ut igjen. På den måten er den et veldig fint punktum for alle følelsene man har rukket å kjenne på albumet gjennom før man til slutt lander i denne sangen.