Ymse ting og tang og The Lost Boys-musikalbabbel :)

Heisann. Noe i meg tok litt for gitt at når man ikke blogget på over to uker fordi man var på hytta så var det såpass lenge at sannsynligheten for at det faktisk ville dukke opp kommentarer ble desto større, men da glemte jeg at dette ikke er en sånn blogg folk flest bryr seg om. Anyway, det går jo fint, jeg hadde bare veldig lyst på kommentarer på "høydepunkter fra første halvdel av 2026"-innlegget mitt. 

Anyway i går kom jeg hjem fra Stavern og hytteferien min (Stavern her linker til albumet mitt fra ferien) og det var to veldig fine uker selv om jeg savnet Fontenehuset litt og av og til småkjedet meg litt. Det mest kjipe med å være hjemme er det at jeg må jobbe (men jeg skal bare jobbe i dag og i morgen denne uka og ellers ha fri til å gjøre hva jeg vil) igjen og at det føltes veldig overstimulerende og slitsomt å gå fra roen på Stavern til alle menneskene og lydene overalt, i tillegg til at jeg i år ikke egentlig har noen andre ferieplaner for sommeren (mamma og jeg pleier å dra til Gøteborg og det er ingen planer om det med det første), så jeg må finne på ting her i Oslo i stedet. Heldigvis har jeg allerede lagt et par planer som at jeg omsider skal se The Odyssey-filmen på torsdag ettermiddag (jeg leste nettopp boka Odysseen og den var innmari kjedelig fordi den fokuserte 90% på Odysseus sin hjemkomst og 10% på reisen, som jo faktisk er det jeg bryr meg om) sånn at jeg etter hvert kan sammenlikne flere tolkninger av samme materiale (da vil jeg kunne sammenlikne originale boka, choose your own adventure-bok basert på Odysseen, filmen og musikalen Epic, det blir gøy). I tillegg skal jeg være mye på Fontenehuset (med det lille luksusproblemet med at de har sommerutflukter på onsdagene og at jeg hadde veeeeeldig lyst til å være med på de jeg gikk glipp av fordi jeg var på hytta og nå på onsdag blir det frisbeegolf og det er jeg 90% sikker på at jeg kommer til å være elendig på så det blir på ingen måte like fint som det ville vært å være med på Munchmuseet og Tøyenbadet, dessuten ville det blitt Naturhistorisk Museum på onsdag om det var spådd gråvær og det er et så fint sted for å tegne, så nå er det nesten bittelitt irriterende at værgudene er så snille mot Østlandet denne sommeren), jeg skal på biblioteket i Bjørvika for å låne bøker, jeg skal antakelig se dans i operaen på lørdag, jeg har tenkt å gå flere fine spaserturer og jeg kan endelig ta lunsj på Egon igjen. Så det er masse å drive med heldigvis og trøsten når det gjelder at det "bare" ble Stavern denne sommeren er jo at det kommer en høst med London-tur i midten av september som kommer til å tilfredstille alle ønsker for en ferie <3 Jeg er til og med heldig nok til at Elvelangs i fakkellys ikke er før torsdag 24 september i år, så jeg kan faktisk få med meg det OG Oslo Kulturnatt er fredag 11. september, så tingene jeg kunne ha gått glipp av pga. London er OGSÅ ting jeg kan få med meg. Jeg må huske at til tross for at ikke alt går helt som jeg vil, så er det mange måter universet smiler til meg og :)

Anyway, i dag hadde jeg egentlig ikke noe ordentlig å blogge om, men så spilte jeg jo litt Balatro i går (etter en to ukers pause fordi jeg ikke får lov av meg selv til å ta med tv-spill på hytta) og da lytta jeg til den nye The Lost Boys-musikalcden og OMG den musikken var helt awesome. Det er definitivt den musikalen jeg har fått mest dilla på siden Paddington og jeg har nå valgt ut fem favorittsanger som jeg tenkte å dele og å bable litt om. God fornøyelse :) 

Fem episke sanger fra The Lost Boys 

Så, dette er en musikal basert på filmen med samme navn fra 1987 (en film jeg ikke har sett, men nå fikk lyst til å se) og det er en musikal med et veldig kult sound (sangene er skrevet av indie pop/rock-bandet the Rescues) som handler om en familie som flytter til en småby ved sjøen der det viser seg å være masse vampyrer og sånt. Og så er sangene skikkelig kule og dette er de fem sangene jeg liker best :)

No More Monsters

Dette er åpningsnummeret og forteller om forventningene til familien vi følger mest når de flytter fra Arizona der de har opplevd mye vanskelig. Denne sangen er jo litt ironisk siden den handler om å dra fra en monstrøs fortid når de jo ender opp med å dra til et småsted som bokstavelig talt har monstre i form av vampyrer, noe som er litt sjarmerende. Og jeg liker når jeg ikke har noen forventninger til noe i utgangspunktet og det umiddelbart treffer, denne sangen var et slikt tilfelle for meg, jeg likte den fra første strofe og syns melodien har noe så håpefullt ved seg som jeg blir glad av å lytte til, i tillegg til at vokalene er fortreffelige. Yay!

Now Forever 

Dette er en nydelig og skikkelig atmosfærisk kjærlighetsduett med innmari flotte stemmer (særlig Maria Wirries har en helt fantastisk behagelig vokal å lytte til). Jeg liker at denne sangen maler frem et så fint bilde oppe i hodet mitt og at harmoniene er så skjønne og ja, det er litt fint med noe innmari romantisk å lytte til i ny og ne. 

My brother is a...

Denne sangen burde ikke funke så godt som den gjør, men bare yay, dette er så kult, jeg elsker det. Det er noe med hvordan Benjamin Pajak fremfører denne sangen som bare føles så riktig og jeg syns dette er en av de aller mest radiovennlige og fengende sangene i The Lost Boys, det er en sånn hook som fester seg innmari fort. Og man ender opp med å engasjere seg i denne problemstillingen med en mulig vampyrbror veldig fort, for jeg skjønner jo at det gjør at en vil si "oh my god" og få litt panikk for hvordan man best mulig forholder seg til en slik endring. 

The Good Part

Shoshana Beans stemme altså, wow! Hun har en så varm og klar stemme, den er helt episk og den bærer denne sangen så godt, det er en sånn sang jeg liker fordi den synges så flott. Men utover vokalen så er dette også en skikkelig oppmuntrende sang, den føles så full av pågangsmot og idealisme og den virker som en optimal sang å synge for seg selv for å hype seg selv opp. 

Wild

Denne sangen minner meg bittelitt om I miss the mountains fra Next to Normal, noe som er et skikkelig kompliment, det er langt i fra den verste sangen å minne om. Men denne sangen har en liknende stemning som I miss the mountains, i tillegg til at dette også føles som en sang som bare KAN synges om man føler absolutt alt man synger inn til margen og jeg tror ikke det er mulig for Shoshana Bean å synge uten å leve seg 100 % inn i materialet og å føle det fullt og helt. Dette er vilt og rått og fullt av følelser og intensitet og jeg elsker det. 

Og jeg syns resten av sangene fra The Lost Boys er supre også, dette er et av de få tilfellene der jeg får lyst til å høre absolutt alt av en musikalcd fra ende til annen uten å hoppe over noe som helst fordi vokalene og stemningene og lydbildet og alt funker så godt. The Lost Boys minner meg på hvorfor jeg elsker musikaler så tusen takk for det <3