Rotete tanker mens jeg så Ringenes Herre-filmene og ymse annet :)

Heisann! Siden sist så har ting gått litt i ett og jeg har av og til kjent på at jeg kanskje har tatt på meg litt for mye og tatt litt for lite pauser, men jeg jobber med saken. Utover det har det skjedd mye. Jeg har jobbet, vært på Fontenehuset, vært på Åpen Mikrofon (og fremført en selvskreven sang, noe jeg er veldig stolt av, selv om jeg angret litt på det i går, men det var mest fordi jeg allerede hadde hatt litt for mange planer på onsdagen før Åpen Mikrofon før jeg kom på Fontenehuset i går og jeg hadde litt for tett program der og) og ellers tegnet kule ting som dette (legger med link til Instagram for der har jeg den Attenborough-inspirerte teksten til i tillegg). Ellers så har jeg fått tak i en skikkelig rimelig teaterbillett til Sukker fordi denne skrivekonkurransen som kan være en skikkelig flott mulighet til å få presentert skriving til et større publikum. Jeg ble så gira da jeg leste om prosjektet for det virker så inspirerende og kult og jeg håper jeg får til å skrive en så god respons at den fremføres. Utover det så har jeg lagt en del andre planer fremover som hotellovernatting fra 16 - 17 mai (aller mest for å være så opptatt med å kose meg med hotellets muligheter at jeg ikke savner Eurovision, siden jeg har mål om å droppe det også i år), jeg skal se Chris Turner på Salt 20. mai og jeg har så langt en plan i begynnelsen av juni og så får vi se om det dukker opp flere planer etter hvert. 

Og jeg tegner og maler masse og jeg skriver videre på både bokprosjektet mitt og et forholdsvis nytt musikalprosjekt og ja, det er masse som engasjerer for tiden, selv når jeg blir så pliktoppfyllende og prøver å få til så mye at jeg blir veldig sliten av det. 

Her er en sang jeg nylig oppdaget på jakt etter ny musikk å lytte til mens jeg spiller Balatro:

Jeg har raskt fått litt dilla på Alyssa Paynes stemme, jeg syns stemmen hennes er superkul og jeg syns denne sangen er skikkelig fin =D 

*

Men da tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget til litt rotete tanker rundt LOTR-prosjektet mitt. God fornøyelse og så bables vi om noen dager :) 

Oppdrag Ringenes Herre-filmene

La oss dra tilbake i tid til det herrens år 2011 da en animasjonsfilm for en gangs skyld ble nominert til Best Picture under Oscar, nemlig Toy Story 3. Som en person som elsker animasjonsfilm syns jeg det er skandaløst at Oscar-juryen ikke tar animasjonsfilmer nok på alvor (det føles som om de tenker at det bare er for barn når mange animasjonsfilmer funker minst like godt eller til og med bedre for et voksent publikum) og jeg heiet veldig på denne nominasjonen. Og siden Toy Story 3 var den tredje filmen i en triologi og Lord of the Rings: Return of the King var tredje filmen i en triologi og den vant beste film, så var jeg av en eller annen grunn helt sikker på at Toy Story 3 derfor ville vinne Beste Film den også og så gjorde den jo ikke det. Og av en irrasjonell grunn så gjorde det at jeg var litt bitter overfor Ringenes Herre-filmene i unødvendig lang tid fordi de hadde fått lov til å få Oscar for beste film og alle var helt for det, samtidig som det føltes som jeg var den eneste som brydde meg om at animasjonsfilmer ikke fikk lov til å vinne noe mer enn Beste Animasjonsfilm og til nøds beste sang i tillegg. Og så innså jeg for noen uker siden at dette var en litt teit grunn til ikke å ha sett alle Ringenes Herre-filmene, i tillegg til at hvor enn god Toy Story 3 var så var nok Return of the King en film som appellerte til langt flere. Jeg føler fortsatt bestemt at animasjonsfilmer fortjener enda mer fokus enn de får og at det er dumt at Oscar-juryen ikke tar dem mer på alvor (mange år har jeg lest at de som velger vinnere til Oscar til og med ikke har sett alle de nominerte i kategorien beste animasjonsfilm og bare prioritert filmene fra Pixar og Disney, noe som sier litt om hvor underprioritert animasjonsfilm er for dem), men samtidig så har det vært teit å la det gå utover Ringenes Herre-filmene og jeg har nå omsider sett alle filmene i triologien og skal nå dele litt rotete tanker rundt dem. Dette blir ikke en klassisk anmeldelse eller noe sånt, men heller et utvalg av ting jeg tenkte rundt dem da jeg så dem.

- Alt er så pent. Fotografiet, omgivelsene, lansdskapene, alle disse tingene er sånn superduper-pent i Ringenes Herre-filmene og det gjør meg entusiastisk på vegne av fansen. Her skal det innrømmes at jeg selv aldri har hatt et så veldig sterkt forhold til akkurat Ringenes Herre. Jeg har lest bøkene (leste hele triologien i løpet av tre uker da jeg var 21 år) og lyttet litt til musikalen basert på Ringenes Herre (en variert opplevelse, men noen av sangene er faktisk veldig fine), jeg har lest The Hobbit (som jeg alltid foretrakk fremfor Ringenes Herre-triologien, kanskje fordi den var litt mer lett og barnlig og mer min type fortellerstil) og sett alle Hobbit-filmene (som jeg syns var litt for overlessede, for jeg hadde likt de bedre hvis de var mindre episke og mer nært opptil den faktiske fortellerstilen i boka) og frem til nå nylig hadde jeg sett halvannen av filmene. Som en person som liker Ringenes Herre, men har hatt et mer avslappet forhold til det og hatt mye Fantasy jeg liker enda bedre, så var jeg ikke den optimale seeren for Ringenes Herre-filmene og likevel så kunne jeg nå særlig se hvor himla godt de fanger stemningen i boka og viser alt på en virkelig episk og imponerende måte som jeg skjønner at må ha gjort sterkt inntrykk for mange.

- Gollum er så himla fascinerende. Jeg er så imponert over innsatsen til Andy Serkiz i disse filmene for det virker virkelig krevende å fange Gollums mange sider så godt, i tillegg til å få til et så fysisk spill og jeg syns Gollum var et høydepunkt omtrent hele tiden. Det er så lett å tross alt føle for Gollum og den menneskelige Smeagol-siden av ham som fortsatt finnes, men som stadig overmannes av den listige og slu Gollum-siden. 

- Samwise er best! Sam har alltid, ALLTID vært min yndlingskarakter i Ringenes Herre og jeg føler selv at han på mange måter er hjertet i historien og på mange måter hovedrollen i nesten større grad enn Frodo, som jeg føler man aldri blir like godt kjent med som man blir med Sam. I tillegg elsker jeg lojaliteten til Sam og hvor gjennomsnill han er (i en ideell verden håper jeg at folk på Fontenehuset oppfatter meg litt som en Sam, som en sånn veldig omsorgsfull, genuin og snill person som man alltid kan stole på). Og jeg elsker hvordan han spilles av Sean Astin i filmene, det er ikke så rart man også der liker ham så himla godt.

- Jeg ble overraskende glad i Pippin. Fra tidligere husker jeg ikke å ha vært særlig opptatt av Merry og Pippin som karakterer eller å ha separert dem så mye, men nå så elsket jeg Pippin særlig, kanskje fordi Billy Boyd har et så snilt og varmt ansikt og fordi jeg følte for Pippin som karakter så mye. Jeg likte selv Pippin mye bedre enn Merry av en eller annen grunn. 

- Alle i Ringenes Herre-filmene er terningkast 5 i fotogen utenom Gollum, Wormtongue og Sauron. Sånn Eowyn er så himla pen, Frodo har de blåeste øynene i universet, hobbitene generelt sett ser ut som det koseligste man kan finne, selv Saruman har noe estetisk interessant i hvor intenst blikket hans er, Galadriel særlig ser totalt overjordisk ut i sin eleganse. 

- Saruman døde skuffende lett og fort og det er lenge siden jeg leste boka, men jeg googlet hvordan det gikk der og jeg skjønner jo at det dramaturgisk sett nok er bedre løst i filmene, samtidig som jeg forventet at han skulle være en større del av tredje filmen enn liksom det første kvarteret. 

- Jeg soner ut hver gang det er kriging og slossing som gjelder mest og jeg klarte ikke å engasjere meg så mye i action-scenene om sant skal sies. Til gjengjeld elsket jeg alle de mer rolige ettertenksomme scenene som det ble funnet plass til.

- Jeg savnet sangene fra boka. Og jeg skjønner at det ikke passet helt inn, men min yndlingsting med Ringenes Herre var de gangene det ble brukt plass på en hel liten sangtekst underveis som små lette mellomrom i alt det andre. (Her kan det for øvrig nevnes at jeg for en del år tilbake også leste Watership Down, som jeg syns var en helt fantastisk, men likevel også ganske sår og vond bok, og den syns jeg føltes veldig som Ringenes Herre bare fordi den har med sanger underveis den og.)

- Fontenehuset har en gang for alle gjort at jeg skjønner appellen med en Second Breakfast, som er et fenomen i Ringenes Herre som jeg ikke brydde meg om før, men nå ser jeg appellen veldig mye og tar gjerne både en frokost hjemme og en litt mindre bonusfrokost de gangene jeg er tidlig på Fontenehuset. 

- Samtidig som jeg ga tredje filmen terningkast 6 fordi den var så episk at man kan liksom ikke annet og de andre to filmene "bare" terningkast 5, så er det første filmen jeg har mest lyst til å se igjen og som jeg syns engasjerte mest hele veien gjennom der det var perioder i andre og tredje filmen der noe av engasjementet dalte litt. Jeg tror det er litt fordi første filmen har den mest klassiske Hero's Journey-oppbyggingen, så den er mest tilgjengelig, i tillegg til at den har mange av de scenene jeg likte best. 

- All musikken er superflott og orkestreringen og sånt. Elsk <3

- Tror dette er det jeg har å si nå, kan legge på mer om jeg føler for det senere.