Om å ikke kjenne annet enn sitt eget hode og ymse annet :)

Heisann! Siden sist har jeg vært på konserten Leading Ladies med Jannike Kruse, Reidun Sæther og Lisa Stokke, noe som var skikkelig fint for de synger så himla bra, dessuten var det gøy at jeg helt tilfeldig endte opp med å sitte ved siden av Hanne Krogh i publikum. Jeg har også sett den superfine dokumentaren Come see me in the Good Light (selv om det skal innrømmes at jeg var såpass trøtt både på jobb og etter jobb på fredag at jeg måtte spole tilbake dokumentarfilmen tre ganger, noe som gjør at det kanskje er like greit at det ikke ble noe av min utspekulerte plan om å vinne billett til førpremieren på Wicked: For Good på fredag som var, for jeg kommer til å få mer ut av filmen når jeg ikke er supertrøtt) om Andrea Gibson og holdt på med mange prosjekter. Og jeg må prøve å kontrollere meg selv, for det er i ferd med å hope seg opp igjen med prosjekter som jeg driver med og jeg lærte i oktober at det kan bli for mye av det gode også, men enn så lenge sover jeg godt for tiden og jeg er mindre stressa og sliten enn jeg var, så det føles som jeg har en viss kontroll fortsatt. 

Men en ting jeg har tenkt litt på i det siste er det med at jeg kjenner jo bare til å være oppe i mitt hode, så for meg er å ha masse ideer og masse tanker og masse kreativitet, men også masse overtenking normalen, noe som gjør det vanskelig å bedømme selv når det burde være mer stille eller når ting som jeg ville definert som litt stress vipper over i angst eller tvangstanker. Jeg kommer til å bli kontaktet av Rask Psykisk Helsehjelp om litt i underkant av fire uker og det går jo ganske greit psykisk akkurat nå føler jeg, samtidig som jeg altså bare kjenner det som er normalt for meg og når jeg prater med noen fra Rask Psykisk Helsehjelp Stovner om noen uker antakelig, så skal jeg spørre om det finnes måter å lettere kanskje se hva som er innenfor normalen og når noe vipper over, om det gir mening. Og det fascinerer meg virkelig det med hvor forskjellige hoder man kunne levd i for i mitt hode så føles det utenkelig å gå en dag uten å enten skrive, tegne eller fargelegge og så finnes det folk som ikke driver med noe kreativt i det hele tatt og heller ikke har behov for å være kreativ, eller hvordan jeg må kontrollsjekke at jeg har skrudd av vasken eller lyset en gang for mye før jeg drar og alltid trenger å skylle hendene en ekstra gang etter at jeg har vasket hendene når jeg har vært på do fordi de ellers ikke føles fullstendig rene eller hvordan det virker som mange bare får til livet med den største selvfølgelighet, mens jeg føler meg litt som en glad amatør nesten uansett hva jeg gjør. Det er sånn; hvordan er det å være oppe i hodet til noen som det virker som alt har løst seg for eller noen som ikke tenker at de ville klikket om de ikke hadde hatt skriving eller tegning som en ventil for alle tankene og følelsene? Jeg klarer ikke å se det for meg en gang. 

*

Nok om det. Ellers så gleder jeg meg massemassemasse til torsdag for da skal jeg endelig se Wicked: For Good på kino omsider (og jeg vurderer å se den også til helgen fordi Saga Kino gjenåpnes og feirer det med å ha billetter til 100 kr, så det frister innmari å benytte seg av muligheten), jeg er spent på sosial middag og spilling med folk jeg ikke kjenner i morgen ettermiddag (det blir sikkert hyggelig og jeg trenger ikke være der så lenge hvis det ikke skulle falle i smak) og jeg er veldig fan av denne nye sangen til Sara Bareilles:

Og ellers lager jeg kule illustrasjoner:

Jeg spiller fortsatt for mye Balatro og jeg prokrastinerer rundt de kreative prosjektene jeg faktisk burde prioritere med å tegne andre ting i stedet, for det er jo helt logisk.

Men ja, dette var egentlig mest fordi det føltes på tide å blogge igjen og litt tanker og ting og tang. Neste innlegg kommer antakelig når jeg har sett Wicked: For Good hvis ikke det skjer noe helt episk innen torsdag, så da bables vi da. Yay!