40 før 40 del 3 :)

Heisann! Siden sist har jeg vært med på å spille inn en podcast på Fontenehuset om skriving og å uttrykke seg kreativt og slikt og det var veldig fint. Satser på å kunne dele link til den neste gang jeg blogger kanskje. Ellers fikk jeg i går en ide til en bok jeg har litt lyst til å skrive i løpet av sommeren og enn så lenge skriver jeg alt på mobilen i stjålne øyeblikk. Ideen er veldig karolinsk og jeg har jo bare skrevet fem sider på mobilen så langt, men jeg kjenner at det flyter veldig naturlig når jeg skriver på den. Ellers skal jeg følge litt med på et sår jeg fikk på lørdag (fikk en veldig stor flis i benet av en benk på snodig vis på jobb på lørdag som jeg tok vekk fort, men der jeg ikke er helt sikker på om jeg fikk vekk alt) som mamma mener er såpass rødt i fargen fortsatt at hun vil jeg skal følge litt med om det holder seg like rødt eller om det blir bedre eller verre, siden sår kan bli betente og. Det er ikke sikkert det er noe å bekymre seg for i det hele tatt, men jeg tenkte å nevne det likevel, sånn i tilfelle det senere skulle føre til at jeg bestiller en legetime om det om noen dager sånn for sikkerhets skyld, noe jeg ikke har spesielt lyst til, men ja. Ellers koser jeg meg med ymse tegneutfordringer jeg har kommet over, jeg har lastet ned Mario Party Jamboree på Switch og det er kos og jeg har lyttet til Don't lose sight med Lawrence så mye i det siste at det kanskje er litt bekymrende (men den er den sangen jeg har fått dilla på å danse til, så det er jo fint).

Men jeg har et langt skriveprosjekt jeg har skrevet kalt 40 før 40 der jeg deler førti ting jeg lærte før jeg fylte 40 (min måte å akseptere og å telle ned mot førtiårsdagen min som i skrivende stund er tolv dager unna) der jeg  har delt del 1 og del 2 og nå tenkte å altså dele del 3 som er punkt 21-30 på lista. God fornøyelse og så blogges vi om noen dager :)

40 før 40 del 3

21 At jeg takler forandringer bedre og bedre 

 

Jeg har aldri vært noe glad i forandringer og jeg har alltid blitt litt stressa når ting ikke går etter planen. Og som barn og ung så bare taklet jeg det ikke, som på videregående der jeg stadig endte opp med å ta feil buss etter skolen fordi jeg ikke fulgte med og så ringte mamma mens jeg gråt hysterisk og så måtte hun hente meg. Kanskje dels på grunn av pandemien, at jeg på noen punkter måtte tenke litt nytt etter at jeg fikk Ulcerøs Kolitt og på grunn av den ene jobben min som jeg fikk våren 2023, så har jeg de siste årene blitt tvunget til å takle forandringer bedre og det går bedre og bedre. Jeg er raskere med å finne løsninger, jeg holder roen bedre når noe ikke går etter planen og jeg lærer stadig at det ikke trenger å være krise, men at det som regel ordner seg. Med det sagt, så vil forandringer aldri være yndlingstingen min, men det trenger det heller ikke å være. Jeg er bare takknemlig for at jeg takler det bedre og bedre og jeg liker mestringsfølelsen man får når man finner en løsning og når noe ikke går etter planen og alt går bra likevel. 

 

22 At noe av det fineste i verden er å dele noe med noen man er veldig fan av 

 

Da jeg fikk diagnosen Ulcerøs Kolitt var jeg veldig plaget av det og hele prosessen med å finne medisinene jeg responderte best på og å finne ut av ting rundt måltider og hvordan ha nok energi og overskudd var et mas, men på Youtube fantes Hank Green, som hadde så mye energi, men også samme diagnose og han viste meg at ting blir bedre og ting ble jo bedre og. Nå merker jeg nesten ikke at jeg har Ulcerøs Kolitt utover å ta en sprøyte hver åttende uke og at jeg ikke lenger liker brus, men jeg liker å dele diagnosen med noen som er så kul og smart og entusiastisk som Hank Green. Siden første gangen jeg leste En mann ved navn Ove har Fredrik Backman vært yndlingsforfatteren min. Mer enn noen annen så gjør bøkene til Fredrik Backman at jeg ler med tårer i øynene, latteren og gråten er like nære hele tiden og formuleringene hans eier hjertet mitt. Og en ting jeg er så glad for er at jeg ser meg selv veldig mye i skrivestilen til Fredrik Backman, han skriver selvfølgelig mye bedre enn meg, men vi har den samme barnligheten i språket og en liknende måte å skrive. Stephen Sondheim er den andre yndlingsskribenten min og jeg er fortsatt litt bitter over at han ikke fikk Nobelprisen i Litteratur for jeg mener oppriktig at han hadde fortjent det siden alle sangene hans er så smart skrevet, det er så gode ordrim og ordspill og både lekent og brilliant på en og samme tid. Og så er jeg veldig glad i kryssord og så lærte jeg at Stephen Sondheim var kryssordfan og ble fort bare enda mer fan av kryssord selv fordi jeg så gjerne vil ha noe til felles med Stephen Sondheim. Dette er grunnen til at "There are too many words in the word that rhymes with train" er den sangen av alle sanger jeg har skrevet som jeg er mest fornøyd med selv om andre ikke skjønner greia, fordi den føltes mest Sondheim-aktig av alt jeg har skrevet. Og alt dette handler om hvor fint det er å dele ting med de man beundrer som mest, kjenne at det bor noe av Green eller Backman eller Sondheim i seg som ideelt sett betyr at jeg en dag vil kunne skape noe som gir meg den følelsen de har gitt meg. Sånn hvis noe jeg skaper en dag gjør at noen sammenlikner meg med Sondheim eller Fredrik Backman eller noen sier at de ser noe karolinsk i energien eller entusiasmen til Hank Green så er jeg i mål, da kan jeg dø lykkelig og tilfreds liksom. 

 

23 At mitt største talent er alfabetet baklengs 

 

Det er nok mer praktisk om ens største talent er å skrive for da kan man vinne priser eller få skrivestipend og med sang kan man høste applaus, med å være best på Rubiks Kube kan man slå an på Norske Talenter og alfabetet baklengs har man til sammenlikning veldig lite bruk for utover å lete frem alskens gode og ikke fullt så gode anledninger til å demonstrere det. Likevel er å si alfabetet baklengs i full fart det jeg er aller mest flink til og jeg venter fortsatt på gangen der verden vil være i stor fare der det eneste som kan redde situasjonen er å si alfabetet baklengs, for da er jeg klar. Uansett så husker jeg ikke når jeg lærte alfabetet baklengs, men jeg liker at jeg kan det, om ikke annet fordi det i det minste er innmari unikt, hvor enn ubrukelig det er. 

 

24 At nøytralitet i seg selv er et standpunkt 

 

Hvis man er veldig mye på sosiale medier kan man føle på et press om å engasjere seg, samtidig som jeg i alle fall får mindre lyst til å gjøre noe når det føles som jeg må. Hvis alle andre er sånn "post dette bildet, hvis ikke har du ingen sjel", så vil jeg væffal ikke poste det bildet fordi det føles for performativt, jeg vil at alt jeg poster skal være noe jeg har valgt selv. I tillegg føler jeg at det er mange som har mer forstandig og klokt å si om ulike politiske saker og jeg har lyst til å være forfriskende i form av et fokus på kreativitet og positivitet, jeg vil ikke være grunn nummer 140 til at folk blir deppa heller. Og det burde være lov å fokusere mer på tegneutfordringer enn politikk uten å bli for hardt dømt for det, samtidig som det også er verdt å innse at å være nøytral er et valg det og. Å unngå konflikt og å fokusere på de fine tingene i livet fremfor alt som burde vært bedre er i seg selv et standpunkt, så vel som noe å være takknemlig for fordi man har muligheten til å ta det valget, noe som i seg selv er et privilegium. Jeg tror også at det finnes tilfeller der det er bedre å ta et standpunkt enn å la være, for jeg skjønner at det kan være tryggere, lettere og mer komfortabelt med nøytralitet (jeg syns ofte at det er det letteste og tryggeste selv), men noen ganger så skaper det mye mer kaos av å tviholde på nøytraliteten enn å stå for noe og så får man mye mer respekt av å faktisk ta det standpunktet enn hva er tilfelle om man er nøytral. Om jeg skal trekke en konklusjon så er det at man ikke skal være for rask med å dømme folk som fremstår for nøytrale, samtidig som man om man er den nøytrale part også bør være klar om at det i seg selv er et valg, et standpunkt og et privilegium, fordi muligheten til å velge nøytralitet er et valg mange andre igjen ikke har muligheten til å ta. 

 

25 At man trenger å akseptere at livet noen ganger er dritt 

 

Jeg har alltid vært ganske positiv og jeg tror virkelig man kan komme langt med en dose optimisme. Samtidig finnes det perioder der livet ikke ser så lyst ut; om det handler om helse eller økonomi eller at alt man trenger for å ha det bra forsvinner på grunn av pandemi. Kanskje fordi jeg er så komfortabel i rollen som hun blide og positive, så sliter jeg med å akseptere eller forholde meg til det når noe ER dritt og det ikke er noen lyspunkter. Og jeg slet veldig med å forholde meg til virkeligheten i begynnelsen av 2021 da det var som om den stemmen oppi hodene til folk som forteller dem at de er håpløse og at alt er umulig plutselig pratet så høyt oppi hodet mitt at alle de andre tankene ble overdøvet, eller når onkel Andreas ble syk og vi fra dag 1 visste at det ikke var en sånn kamp han kunne vinne. Og det finnes selvsagt en balansegang, for man burde ikke kapitulere eller gi opp heller, men hvis man insisterer på at alt er bra alltid selv når det ikke er det så blir det innmari slitsomt, i tillegg som det å akseptere at livet av og til er dritt hjelper deg å sette enda mer pris på det når det lysner igjen. Og det er fint å se at folk virkelig bryr seg og viser omsorg, se at folk vil at du skal ha det bra, det er noe man mister hvis man alltid tar seg sammen og aldri aksepterer at ok, akkurat nå er livet dritt. Det vil ikke vare evig, men akkurat nå er ting kjipt og det er lov. 

 

26 At det fineste i verden er når man blir så borte i noe at alt annet forsvinner 

 

Tegning og musikaler er begge ting der tiden kan forsvinne. Jeg elsker å skrive om magien med musikaler på teater, når det som skjer på en scene er det sanneste av alt og virkeligheten blir borte underveis. Det er den samme følelsen når jeg drar på tegneutflukt til Naturhistorisk Museum, å gå så opp i noe at man ser på klokken og så har det gått to timer eller da jeg først spilte A Monster's Expedition via Steam og det var to timer batteri på pc-en min eller noe sånt når jeg begynte å spille som regel og så fylte spillet hele skjermen og dataen endte stadig med å slå seg brått av fordi jeg glemte tiden mens jeg spilte. Å utvikle seg innen noe kreativt, uansett hva, betyr å gjøre det selv når flyten ikke kommer, fordi det har blitt noe så innarbeidet at man behøver det uansett. Men de øyeblikkene der virkeligheten forsvinner er alltid de jeg ønsker meg mest, det er de jeg drømmer om hver gang jeg kjøper en musikalbillett eller starter et nytt kreativt prosjekt. Øyeblikkene der alt forsvinner, det alt er flyt og magi og eventyrstøv og å vende tilbake til virkeligheten føles mest bakvendt av alt. 

 

 

27 At den mest effektive komedien har et snev av drama og omvendt 

 

Det finnes en bok kalt A Little Life som jeg likte veldig godt mens jeg holdt på med den, men som har irritert meg i ettertid fordi den var skikkelig traumeporno, sånn ting ble bare verre og verre for hovedpersonen hele tiden og det fantes aldri et eneste lyspunkt. Og underveis kan noe som bare er deprimerende engasjere, på samme måte som noe som er bare tull kan underholde, men det som er aller mest effektivt har en dose humor i dramaet eller en dose drama i humoren. Into the Woods er noe av det morsomste i universet mye av tiden, men så er det de øyeblikkene som er så rørende og som har så mye nerve at det gjør at både dramaet og komedien intensiveres og at man får en fin dose av begge deler. De gangene jeg faktisk har ledd av og kost meg med stand up (som en person som ofte ikke forstår hvorfor det er gøy), så finnes det en sårhet der og, de gangene jeg liker veldig triste filmer og bøker så finnes lyset der og, det er å få til balansegangen som løfter noe fra likbart til elsk. Man må le litt av nyhetene når det er for tragisk og håpløst, gråte litt av selv en dårlig Disney-oppfølger som Ringeren i Notre Dame 2 når det på slutten løser seg og Quasimodo endelig finner noen som elsker ham og man blir så glad på hans vegne. 

 

28 At tingene som definerer deg ikke er grunnen til at folk er glad i deg 

 

I februar skrev jeg et litt klagete frustrasjonsutbrudd på Instagram som noen på Fontenehuset leste og etter det kjente jeg litt på at de nå hadde sett en annen side av meg enn den positive og entusiastiske siden jeg pleier å vise, men de likte meg ikke noe mindre av den grunn, om noe ble jeg kanskje mer lett å like fordi de så at det finnes noe i meg som er sårbart og bittert og frustrert og, noe alle jo har i seg. Historisk sett har jeg alltid pleid å være veldig glad i brus, så jeg har drukket det hvis jeg har vært sammen med faren min eller hans side av familien selv om jeg ikke liker det lenger og så bare sa jeg at jeg hadde slutta med brus og drakk vann i stedet i en nylig sammenkomst med hans side av familien og det var helt greit. Og det er litt fint å bli minnet på at om du er kjent for å være hun som alltid er positiv eller elsker Cola, så er det ikke de tingene alle som bryr seg om deg bryr seg om deg for. De liker deg og så er de andre tingene en bonus. Det finnes en del av meg som vil at de personene jeg beundrer og dels misunner fordi de ofte har vært den flinke også skal ha den tryggheten med at de vet at det som gjør at venner og familie heier på og er glad i dem ikke er flinkheten deres, men omsorgen de viser, rausheten og at flinkheten bare er en bonus. At det ikke er det at du kan synge som definerer deg, men måten du deler av deg selv og energien du sprer. Og jeg vil at folk skal vite at om du har en dag der du ikke er like flink eller om noe som pleide å definere deg ikke er tilfelle så er det lov. Folk er like glad i deg om du viser det sårbare ved deg i stedet for kun det positive, om du pleide å elske Cola og slutter med det eller om du er kjent som hun som er flink til ting og en dag er mer håpløs på noe.  

 

29 At det som frister mest kanskje er det du trenger 

 

Jeg skulle gjerne vært et menneske som startet hver dag med å skrive morgensider, men jeg har ikke nok lyst til det til å bytte ut å starte dagen med kryssord og Balatro. Jeg skulle gjerne vært en person som skrev hver dag, men jeg ender opp med å veksle mellom skriving, tegning og fargelegger og det er perioder der jeg skriver mindre og tegner mer. Samtidig så føler jeg at det ikke kommer så mye godt ut av å bli sur på seg selv, for kanskje det som frister mest er det du trenger. Kanskje det riktige for deg er å starte dagen med Balatro om det er det du vil mest, om skriving føles mer som noe du burde enn det du reelt faktisk vil mest og å tegne er noe hjertet ditt roper etter så er du kanskje i en periode der du burde prioritere tegningen mest. For jeg vet at skriving er noe jeg elsker og trenger, selv om jeg ikke klarer å bli et menneske som starter hver dag med det eller en person som skriver noe hver dag og jeg vet at det jeg trenger mest er generelt sett å være kreativ og da er det lov å veksle mellom kunstformer, noe som gjør at både tegning, skriving og fargelegging føles mye mer magisk enn det ville føltes om jeg fikk et mer tvangsmessig forhold til å gjøre noe hver dag eller starte dagene med det når det man vil starte dagen med er kryssord og Balatro.  

 

30 At folk flest er mer magiske enn de tror 

 

Jeg tror de fleste føler selv at de er middelmådige eller kjedelige på en eller flere måter, for det finnes alltid noe man lengter etter eller noe man ikke får til og det er lett å tenke at andre er magiske og fantastiske, mens en selv er mer som noen slitte grå gardiner. Og selv så syns jeg nesten alle jeg blir kjent med på en måte er litt magisk. Noen har en litt kaotisk og barnlig energi som gjør at man alltid får overskudd av å være sammen med dem, noen virker vanlige og litt stille frem til de står på en scene og synger og hele dem forvandles, det er som om det tennes et lys i blikkene deres når de gjør det de er skapt for å gjøre. Noen har en slags ro ved seg som gjør at de alltid føles som en trygg havn, noen har en entusiasme som bobler over, noen mennesker føles som fyrtårn og andre som en varm kopp kakao. Noen har en stemme som føles som en god bjørneklem, noen skriver på en måte som gjør at jeg bare vil bade i språket deres, som om det var et helt hav. Noen sangstemmer er så varme og lindrende, noen fremstår så evigunge og livsglade at man blir litt betatt. Jeg skulle ønske man kunne hatt som jobb å gi folk de komplimentene som de ikke forventer, men der jeg er skikkelig presis. Jeg sammenliknet Maren Skolem (forfatter og skribent) med Lauren Froderman (vinner av sesong 7 av So you think you can dance) på Instagram fordi de har en måte å få det de driver med til å virke så lett at man nesten glemmer hvor flinke de er som kan få noe som garantert har krevd mye øvelse til å virke så lett. Kirsti Lucena (sanger og musikalskuespiller) postet en sang på Instagram der jeg oppriktig skrev i kommentarfeltet at stemmen hennes der var som kakao servert sammen med en pose Tyrkisk Pepper, noe som var ment som et skikkelig kompliment. Noe i meg vil at folk skal skjønne hvor magiske de er, hvordan jeg ser noe fortryllende i nesten alle, selv om det er ting de ikke ser magien i selv. Talent er magisk, folk som demonstrerer selv om det ikke alltid føles som de får noe igjen fordi de bryr seg så mye er magiske, entusiasme og energi er magisk, å lete etter løsninger i stedet for bare å gi opp er magisk, du som leser dette er magisk og hvis hjernen din forteller deg noe annet så er det den som lyver og burde skamme seg. Hadde Sara Bareilles eller Heidi Gjermundsen Broch eller Catherynne M. Valente sett seg selv gjennom mine øyne ville de sett nordlys og regnbuen og solnedgangen og stjernestøv, fordi jeg beundrer talentet deres så mye at de er ren magi for meg. Jeg vil at folk skal huske at det er noe ved dem som gjør dem magiske.  

*