Refleksjoner fem år etter 12. mars 2020

Hadde lyst på kommentarer på forrige innlegg, men ja ja, ting går som de går. Siden sist har jeg begynt på nye prosjekter, kost meg med klipp fra ny sesong av American Idol og fått skikkelig sansen for denne soul/funk-versjonen av Defying Gravity:

Jeg har også vært ekstra opptatt av å fortelle Luna hvor fin hun er fordi Kepler, katten til favoritt-Youtuberen min, døde på tirsdag, så jeg har derfor satt særlig pris på mammas katt. Her er en skikkelig fin video noen har laget om fineste Kepler:

Jeg har jo bare kjent Kepler fra Youtube-videoer og sånt, men da jeg leste at han var død utbrøt jeg "nei" høyt fordi det var så feil og fordi jeg visste hvor høyt elsket han var av eierne hans og alle som fulgte Stephenvlog på Youtube. Kepler vil bli savnet <3 

*

Ellers så hadde jeg fått feilinformasjon, så der jeg først hørte at jeg skulle få nøkkel til leiligheten min på torsdag så viser det seg at leiligheten min ikke er klar før slutten av neste uke tidligst. Og jeg trives jo for tiden med å bo hos mamma, men jeg ser jo frem til å se hvordan det har blitt og sånt. Jeg venter ellers fortsatt på sånne penger som aldri kommer, men det er nesten unødvendig å si fordi det har vært status quo i to måneder nå og å bli for frustrert ikke hjelper noe. 

*

Men hei, jeg har skrevet litt igjen. Mer spesifikt så er det jo i disse dager fem år siden pandemien kom til Norge og jeg har derfor reflektert litt nå i ettertid og sånt. Denne teksten tenkte jeg å dele nå og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi prates.

12. Mars 2020  

 

Det er i dag fem år og tre dager siden Erna Solberg sto der og fortalte om alle de inngripende tiltakene som skulle i gang. Fem år siden det som var begynnelsen på to lange og slitsomme år med pandemi. Fem år siden alt forandret seg over natten og jeg tenkte å reflektere litt rundt det nå i ettertid.  

 

Selv husker jeg sjokket i begynnelsen; hvor tomme gatene var trettende mars, hvordan verden føltes så fremmed og hvor mye usikkerhet som rådet, men også hvordan det var noe litt fint likevel med begynnelsen av pandemien fordi man så omsorg overalt. Grupper poppet opp med folk som handlet eller gjorde andre tjenester for folk, det var quizzer online, filmede musikaler og konserter og selv prøvde jeg å gjøre en forskjell med å poste videoer hver morgen der jeg sang musikalsanger, uansett om det kanskje var teit og jeg ikke var noen verdensmester vokalmessig sett. Men ønsket om å hjelpe, trøste og oppmuntre var der så mye og det gjorde pandemivåren til noe man kunne holde ut, noe som til og med kunne være hyggelig. Man var nødt til å finne løsninger og det har jeg alltid vært ganske flink til. Jeg husker også hvordan jeg uten å forsøke på det gikk mye ned i vekt våren 2020 og selv om jeg senere fant ut at det var på grunn av udiagnostisert Ulcerøs Kolitt (som gjorde meg veldig syk høsten 2020), så var det en fin ting våren 2020 da jeg fortsatt trodde at det bare var fordi jeg gikk mer spaserturer og sånt. En siste faktisk fin ting i begynnelsen var at det rammet alle, så man følte seg i det minste ikke alene om å måtte omrokkere og avlyse mange planer. 

 

Samtidig husker jeg at jeg slet veldig med å miste mange rutiner og muligheter og om det er noe pandemien lærte meg så var det en gang for alle hvor sårbar psyken min er i møte med forandringer. For nå vår 2025 så har jeg det forholdsvis bra fordi jeg har et fellesskap å være en del av, jeg har gode mennesker i livet mitt som er der for meg og jeg er jo stressa rundt økonomi og litt forskjellig, men jeg klarer å finne alternativer. Samtidig så handler dette om at jeg organiserer livet mitt veldig nøye. Jeg får energi og føler meg nyttig av å dra på Fontenehuset, så jeg drar dit så ofte jeg kan, jeg starter hver morgen med te, yoghurt, kryssord og Nintendo (som jeg kun dropper de dagene jeg starter syv) og hvis jeg av en eller annen grunn ikke får til kryssordet før jeg må dra så føles hele dagen litt feil. Jeg har veldig mange faste planer og rutiner som holder meg i balanse som 5 rytmer-dansinga og Liastua-turen og lunsjer på Egon og med en gang noe av dette mangler gjør det meg veldig stressa. For jeg merker hvordan jeg blir hvis noe ikke går etter planen, for eksempel på jobb med forsinkelser eller andre utfordringer som gjør at ting brått endrer seg. Det gjør meg ofte stressa og i katastrofemodus og under pandemien så måtte man leve med endringer hele tiden og alle tingene jeg hadde i livet mitt som holdt meg i balanse som spillkvelder, den ukentlige lunsjen på Peppes og å kunne dra på kino, teater eller bare på biblioteket for å lese aviser forsvant. For meg så var det nesten umulig å holde ut og jeg hadde så mye sammenbrudd og angst fordi det føltes som ting aldri ville bli bedre heller. Det var bare øyeblikket som fantes og hvor enn mye man logisk sett visste at ting ville bli bedre, så føltes fremtiden likevel som et kanskje der det kjipe øyeblikket var der rent  

reelt. Om noe så lærte pandemien meg hvordan det å leve i nuet like lett kan være en forbannelse som en velsignelse. 

 

Noe jeg også lærte av pandemien var hvor sliten man kan bli av å ta seg sammen og å prøve å tenke positivt når man syns alt er litt dritt. For jeg er ikke så flink til å la meg selv kjenne på følelser og en del av meg følte en del på at det var min jobb å være positiv og løsningsorientert. Og jeg er naturlig begge deler, men det var ganske vanskelig å være det under pandemien, særlig høsten 2020 når jeg ble sykmeldt og i 2021 når pandemien varte og rakk, men nå uten quizzene og de filmede konsertene og alt som i alle fall hjalp litt i begynnelsen av pandemien. Jeg har prøvd å være litt mer ærlig og snill med meg selv i ettertid, men jeg syns fortsatt at det kan være vanskelig fordi jeg liker å være det jeg er flink til og jeg er tross alt egentlig veldig mye bedre på optimisme enn pessimisme. En del av meg sliter også litt med å se forskjell på pessimisme og realisme fordi det for meg tidvis føles likt selv om det sistnevnte er nyttig i møte med verden sånn den holder på, mens førstnevnte heller kan være litt for fatalistisk.  

 

I ettertid føler jeg at pandemien var en nyttig bevisstgjøring om hva man trenger og hva man kan klare seg uten. For meg personlig føltes savnet av kino og teater og faste rutiner som ukentlig lunsj på Peppes og å lese aviser på biblioteket langt verre enn ikke å kunne reise og det føltes nyttig å være klar over. Det gjorde også at jeg satte mer pris på småting og fant særlig mye trøst i tv-spill fordi det ga hjernen ro og tok meg med til andre og bedre verdener. Når jeg nå grunnet økonomi også har måttet prioritere og bevisstgjøres rundt hva jeg trenger som mest og hva jeg kan klare meg uten føles pandemien som om det var en nyttig øvelse i forveien. 

 

En ting med pandemien og i det hele tatt verden siden 2016 er at det likevel har knust en naivitet i meg som jeg savner. For jeg liker barnligheten og trassen i meg, men det har vært mye både personlig og med hvordan ting utvikler seg i verden som gjør at jeg er litt mindre idealistisk enn før. Da onkel Andreas ble syk og døde lærte jeg at man kunne miste et av menneskene i livet sitt som man trengte mest. Da jeg ble veldig syk og havnet på sykehus høsten 2020 så lærte jeg at jeg ikke kan ta den gode helsen min for gitt og det gjør at jeg tar alle slags symptomer mer på alvor nå. Før pandemien tok jeg det for gitt at jeg aldri ville oppleve en pandemi og nå virker det mer sannsynlig at jeg opplever en pandemi til før jeg fyller 50 enn at jeg ikke gjør det. Det er noe i meg som savner idealismen jeg følte rådet når Hamilton-musikalcden kom ut og Obama var president og Disney fortsatt lagde skikkelig gode originale animasjonsfilmer i stedet for å være 90% live action-versjoner av animasjonsfilmer og oppfølgere i stedet. Og man kan argumentere med at jeg har vært heldig som fikk beholde den idealismen såpass lenge som jeg fikk, for det å lære at noen ting vil og kan gå i stykker er en del av å bli voksen. Men jeg har aldri ønsket å bli voksen, i hjertet mitt bor fortsatt hun femåringen som har lyst til å tro veldig på at alt vil løse seg til slutt i stedet. 

 

Det finnes ting med pandemien jeg absolutt ikke savner som alle reglene, all den dårlige samvittigheten og hvor frustrerende det var å sterkt mislike å bruke munnbind når eksemplene man fikk presentert av andre folk som mislikte det var sånne folk som hisset seg opp på butikker med munnbindkrav i USA og Charter-Svein som brente dem under demonstrasjoner. Sånn, jeg var jo ikke som dem, jeg bare ble aldri komfortabel med å bruke munnbind og lengtet etter å kunne ta t-banen og å gå på butikken uten. Jeg savner ikke følelsen av at alt man gjorde var feil og at man aldri var flink nok og hvor bastante folk var om deres perspektiv på hva som var greit var noe annet enn en selvs. Jeg savner ikke hvor urettferdig det føltes når det var strengere i Oslo enn de fleste andre steder i landet og jeg leste med intens misunnelse om folk andre steder i landet som kunne leve mye mer normalt og til og med dra på kino. Og jeg savner ikke alle øyeblikkene der ting lysnet, men så ble alt verre igjen, hvordan man aldri kunne stole på de minste lyspunkter for plutselig tok universet fra deg biblioteket igjen. 

 

Nå er mye tilbake til normalen igjen og jeg prøver å ikke ta noen av mulighetene jeg ikke hadde under pandemien, men har nå for gitt, selv om det er lett å gjøre. Likevel så finnes viruset der ute og jeg føler meg veldig heldig som aldri fikk korona, i alle fall hadde jeg aldri positiv test noen av gangene jeg hadde symptomer. Det finnes også øyeblikk der jeg leser om folk som fikk long covid eller som fortsatt forholder seg til viruset der jeg blir minnet på hvor heldig jeg er som i stor grad kan gjøre de tingene jeg kunne før pandemien, for det er på ingen måte en selvfølge og for meg så har jeg det mentalt mye bedre når å dra på teater i det minste er et alternativ enn når alt uansett er nedstengt og man føler at man blir en ansamling sopp eller mose på tapetet hjemme i stua.  

 

Jeg lurer også på om vi noen gang med sikkerhet vil vite at alle valgene vi tok under pandemien var riktige for jeg tror det er mange som har blitt preget av pandemien selv hvis de ikke ble syke, for eksempel barn som ikke fikk den sosiale utviklingen de ellers kanskje ville fått eller ungdom som hadde mye av ungdomsskolen eller videregåendes undervisning foran en skjerm. Selv føler jeg at man kunne prøvd litt hardere å finne løsninger i møte med teater, kino og alt kulturlivet som var stengt ned i stor grad gjennom 2020 og 2021 og i det hele tatt tror jeg at det finnes mange konsekvenser av pandemien som vi ikke enda helt kjenner rekkevidden av. Og likevel, jeg tror virkelig at vi gjorde vårt beste. Både som land og hver av oss rent personlig. Og når noen ikke gjorde sitt beste (som ungdommene jeg leste om som dro langt av sted for å kunne dra på treningssenter), så ga de i det minste meg underholdning i form av å se dem for meg som SATS brorskap, klare for å dra til Mordor for å kaste ringen som var tvungen treningssenterløs tilværelse og kanskje redde verden i samme slengen. 

 

Om jeg skal trekke noen konklusjon så er det at jeg er veldig glad ting er ganske vanlig igjen nå, men jeg føler også at jeg lærte veldig mye om meg selv under pandemien og den lærdommen skal jeg ta med meg inn i alt som kommer. Jeg vet mer nå om hva som virkelig er viktig for meg og hva jeg kan klare meg greit uten og jeg har lært noen strategier som jeg kan bruke i andre kriser. Jeg husker at jeg under pandemien slet mye ned å akseptere at jeg måtte oppleve en pandemi uten at jeg hadde gjort noe galt for å fortjene det, men det er også en del av å bli voksen å leve med at verden ikke alltid er rettferdig eller bryr seg om man fortjener noe eller ikke. Og jeg har lært at den samme trassen som gjorde at jeg slet med å takle alle reglene og bestemmelsene som var satt i stand, også kan brukes positivt fordi jeg også er for trassig til bare å gi opp. Selv under pandemien lette jeg etter lyspunkter og selv om det var perioder der jeg ikke fant det og all letingen gjorde meg innmari sliten, så var det også perioder der jeg fant små gleder som at jeg våren 2020 hadde en av mine bedre perioder økonomisk og sånn sett hadde muligheten til ting som å bestille meg bokpakker på nettet når biblioteket var stengt og Animal Crossing som byttet ut grå hverdag med øyparadis-idyll.  

 

Så ja, dette var litt betraktninger fem år etter rundt pandemien og hva den var for meg og hva den lærte meg. Jeg tenkte at jeg like godt kunne skrive litt betraktninger selv i stedet for at det skal være utelukkende forbeholdt den garanterte spesialutgaven av Magasinet eller VG Helg som prater med Pandemi-ungdommen, pandemi-barna og ulike yrkesgrupper om hvordan pandemien påvirket dem og hva livet etterpå er. Håper dette var interessant nok og la oss håpe fremtiden blir mye, mye kjedeligere enn de siste årene har vært, selv om det kanskje er heller tvilsomt så lenge Trump er president. Selv håper jeg på mer balanse, for det har vært mye for verdens del som har vært en ganske kjip utvikling og som ukuelig optimist, kan det likevel være slitsomt å forholde seg til at så mye de siste årene har vært ustabilt, krise og uro, når man jo trenger et håp også. For uten håp bare gir man opp, men når håpet finnes så fortsetter man å kjempe. 

 

Selv vil jeg uansett fortsette å lete etter de rommene med glede som jeg vet finnes uansett hvor kaotisk verden er. Og når jeg senere tenker tilbake på pandemien håper jeg at det finnes en liten stemme som minner meg på at det ikke bare var dritt, men også filmet teater i begynnelsen, følelsen av samhold og øvelsen i å finne løsninger. Det er den lille stemmen jeg har lyst til å beholde for ettertiden, samtidig som dette øyeblikket der lunsjer på Egon finnes som en reell mulighet, så vel som fremtiden som jeg tross alt vet at vil inneholde mye jeg ser frem til, slett ikke bare kriser og pandemier.