Karoline som overtenker og overføler, men også kommenterer alle sangene som er nominert til beste sang under Oscar 2024 :)

Heisann! Siden sist har jeg kommet på fjerdeplass på musikalquiz (den var kjempekos og det var veldig hyggelig å være på lag med en trivelig kollega), hatt en kjempefin drøm om onkel Andreas (han kom tilbake på besøk, var ikke syk, visste at han hadde vært død og hadde en egen delfin i et eget stort innendørs basseng), lastet ned Immortals Phoenix Rising på nytt og sletta all data og startet på nytt fordi jeg husker det som gøy (det eneste aberet er at det opptar ganske stor plass på Switch så jeg burde egentlig skaffe nytt minnekort snart om jeg skal ha plass til flere nye spill utover året og det har jeg ikke helt økonomien til å kjøpe nå, men kanskje den økonomien liksom dukker opp på sikt, uansett har det vært gøy å gi Immortals Fenyx Rising et nytt forsøk) og ellers har livet vært jobb og Fontenehuset og fargelegging. 

For øvrig så har jeg tenkt litt på hvor vanskelig det av og til kan være å stå i egne valg om man er mye på internett og blir påvirket av andres meninger lett. Jeg føler mange kan være litt for dømmende. Som et nyere eksempel så har vi hvordan mange på internett gir meg dårlig samvittighet og forklaringsbehov angående hvorfor jeg har lyst til å kose meg med tankeflukten og underholdningen Eurovision er selv om ting er som de er og Israel er forferdelige, men jeg husker også tilbake til pandemien og hvordan jeg personlig sterkt mislikte å bruke munnbind og man ikke måtte lete lenge for å finne folk på internett som fikk ønsket om å dra på en restaurant eller teater/kino uten munnbind til å virke som verdens mest selvsentrerte behov. Og jeg vet at jeg, som alle andre, tidvis er selvopptatt, det er en del av å være et menneske. Jeg skjønner også at man blir engasjert av ting som skjer rundt seg. Jeg skulle bare ønske at jeg syns det var lettere å stå i egne valg uten å føle forklaringsbehov eller at det gjorde meg slem. Det er en del av meg som blir litt for såret når jeg føler at folk dømmer valgene eller behovene mine, det er en del av meg som bryr meg litt for mye om hva andre tenker og mener og det kan være veldig slitsomt. Jeg skulle ønske folk bare kunne være litt mindre bastante og litt mer åpne for at folk er forskjellige og at noe som er lett for noen krever mye mer for andre igjen. Og også at jeg har vært litt ekstra lettpåvirkelig og sårbar i det siste og det er ingen unnskyldning, men det gjør kanskje at f.eks. den ene kommentaren jeg fikk på Bluesky i stad fra hun som mente at det var teit av meg å unnskylde meg når jeg heller bare burde innse at jeg bare er solidarisk når det ikke koster meg noe og at man har problemer om man syns Eurovision trumfer folkemord. Jeg blokkerte henne for det går ikke an å vinne med sånne personer, men det fikk meg til å føle meg enda mer fæl. Og jeg vet jo egentlig at jeg er både omtenksom og velmenende (tidvis nesten i for stor grad med hvordan jeg f.eks. har alt for lett for å beklage meg for mye), men noen ganger er jeg litt selvopptatt også og jeg syns det burde være lov også. Jeg vet ikke. 

*

Nok om det. Jeg måtte dusje og så måtte jeg spille en del Nintendo for å ikke irritere meg for mye og klokka har nå blitt litt for mye for å dra på Fontenehuset før jobb, så i stedet tenkte jeg at jeg kunne blogge. Litt for å få ut tanker fordi det alltid hjelper en del, men også fordi jeg har en sånn fin tradisjon med å kommentere sangene som er nominert til beste sang under Oscar og syns det er gøy å synse om musikk. Og jeg oppdaget at jeg tilfeldigvis skrev et slikt innlegg 7. februar i fjor og da er det ikke noe i veien for å gjøre dette til en 7. februar-tradisjon. Så da tenkte jeg å kommentere i vei. Yay!

Før jeg setter i gang vil jeg nevne at jeg syns det er litt dumt at Peaches fra Super Mario-animasjonsfilmen ikke ble nominert til beste sang. Jeg kan forstå det, men jeg syns det er en oppriktig fin sang og jeg syns det hadde vært awesome å se Jack Black fremføre den på Oscar-utdelingen, det hadde vært veldig moro. Jeg skulle også gjerne levd i en annen virkelighet der Disney's Wish var skikkelig bra og selvfølgelig fikk sanger nominert, men vi lever i stedet i en virkelighet der Disney feiret 100-årsjubileet sitt med å ha en animasjonsfilm med sanger skrevet av folk som vanligvis skriver popmusikk og som åpenbart ikke visste noe særlig om hvordan man forteller en historie gjennom en sang, noe som var veldig åpenbart i melodistruktur og sangtekster. Da Justin Bieber var på sitt mest populære så pleide jeg også å spøke med at de som var aller mest fan av ham ville jublet like mye om han bare gikk opp på en scene og bæsjet foran alle sammen og det føles som de som velger Oscar-nominerte er såpass fan av Diane Warren at det er litt samme greia der. Ikke at Diane Warren ikke er flink altså, men er hun virkelig så flink at hun har trengt å bli nominert til Oscar for beste sang hvert år siden 2017? Det er jeg litt skeptisk til. 

Anyway, da tenkte jeg å begynne. God fornøyelse så bables vi om noen dager :)

Karolinske kommentarer til de nominerte i Best Original Song under Oscar 2024

The Fire Inside fra Flamin' Hot 

Vi starter med årets dose Diane Warren. Og jeg vil si at jeg liker hvordan denne musikkvideoen begynner. I tillegg så er det noen fine rytmer her som skaper en fin stemning. Becky G kan dessuten synge og riktignok så er stemmen hennes litt for poppa for min smak, men hun har likevel noen ganske fine øyeblikk som vokalist her av og til. Så dette er ikke en dårlig låt i seg selv, men nøyaktig hva som gjør den så spesiell at den fortjener å være Oscar-nominert (rent utover at den tilfeldigvis er skrevet og komponert av Diane Warren), vet jeg ikke helt, for dette er ganske generisk. Dette er radiovennlig pop som likner så mye man har hørt før og ja, jeg syns dette er et litt uinspirert valg. 

I'm just Ken fra Barbie

En sånn ting jeg liker med både Ryan Gosling og Ryan Reynolds er at de er sånne skuespillere man kunne forventet at tok seg selv for seriøst fordi de er dyktige og karismatiske og alt det der, men så bare tar de ikke seg selv seriøst i det hele tatt. Og Ryan Gosling viser dette til fulle i I'm just Ken, som er en sånn sang som på papiret er både teit og idiotisk, men så bare funker det. Det blir oppriktig sjarmerende med masse overskudd, det utvikler seg til et skikkelig musikalnummer til glede for musikalgeeker som meg og jeg liker at en sang som dette er nominert; særlig i et år uten noen storslagne musikalballader i animasjonsfilmer eller liknende, der man må se til andre sanger for den skikkelige godfølelsen. Jeg tror ikke denne sangen kommer til å vinne, men den er definitivt kos. 

It never went away fra American Symphony 

Jeg vil si først at jeg syns denne sangen starter innmari pent. Jeg liker hvordan det er en sånn rolig pianobasert instrumental begynnelse som skaper en veldig fredfull stemning. Og på sett og vis føles det nesten litt skuffende når Jon Batiste begynner å synge, ikke fordi han ikke synger bra, men fordi det er så behagelig når det bare er den nydelige musikken og fordi dette nok er en sånn sang som dessverre blir ganske mye mer generisk med en tekst til. Sånn melodisk sett så er dette rett og slett vakkert, men jeg syns kanskje vokalen til Jon Batiste blir en litt for skarp kontrast og at teksten kan føles litt for banal. Med alt det sagt så er dette en sang jeg er glad for at ble nominert, litt fordi jeg tror dette kan bli et veldig fint øyeblikk på Oscar-scenen, men også fordi det er en sånn sang som føles som den vil noe og som føles enormt ektefølt og personlig. Jeg setter pris på det i musikk. 

Wahzhazhe fra Killers of the Flower Moon 

På sett og vis føles ikke dette som musikk man kan bedømme, litt som med joik, fordi det føles som om det kommer fra et annet sted og betyr så mye mer for de som synger enn en "vanlig" sang. Samtidig er akkurat dette en grunn til at jeg er glad for at denne sangen faktisk ER nominert til Oscar for jeg har ikke sett Killers of the Flower Moon, men jeg tror denne sangen i filmen virkelig føles som et skikkelig sterkt øyeblikk som virkelig løfter filmen og gjør den enda mer personlig. Og selv så merker jeg at det er andre nominerte sanger som snakker mer til meg (oversettelse: føles lettere tilgjengelig) og som jeg i større grad føler at jeg forstår, men dette er musikk som føles så mektig at jeg tror det kan ha gode vinnersjanser. Uansett er dette en av de mer spennende nominerte sangene i år. 

What was I made for av Billie Eilish 

Av de nominerte sangene i år som jeg har hørt mer enn en gang, så er dette en sang som virkelig har vokst på meg. For jeg husker at Billie Eilish var nominert til Oscar for beste sang i forfjor og vant og da husker jeg at jeg likte låta, men at jeg likevel ikke hadde blitt helt overbevist av Billie Eilish sin vokal. Med denne sangen så føler jeg at jeg mye mer skjønner greia, for det er en kontroll her som er ganske unik og mens det selvfølgelig er imponerende med folk i musikaler med masse kraft, så er den evnen Billie Eilish har til å holde tilbake og flyte på musikken som om hun skulle være en sånn ball som kontrolleres med vind på Teknisk Museum i seg selv ganske fantastisk. Og denne sangen syns jeg liksom blir litt finere hver gang jeg hører den, den er så sår og den har en slags drømmende stemning som er veldig fin å være i. Jeg blir heller ikke særlig overrasket om denne sangen vinner egentlig.