Om The Color Purple musikalfilmen og litt tankespill

Heisann! Siden sist har jeg truffet et par Bånkallspelet-folk (det var kjempekoselig), vært på kino og vært på biblioteket (dro først til Majorstua fordi barneavdelinga på Bjørvika er stengt frem til slutten av januar og jeg ville låne gode engelske barn- og ungdomsbøker, men syns utvalget var for dårlig, så dro videre til Grünerløkka som hadde enda dårligere utvalg av akkurat det, men der jeg fant et godt utvalg av andre bøker som virka interessante, i tillegg til at jeg lånte tre grafiske romaner fordi Serieteket er topp sånn sett). Utover det har jeg det veldig fint når jeg drar på Fontenehuset eller jobber, men når jeg er hjemme så tenker jeg litt mye på Andreas. På en måte er livet mitt ganske likt som da han levde hverdagsmessig sett siden han uansett pleide å være mye opptatt, det er mer det at da kunne han dukke opp på en videosamtale på søndag eller så kunne jeg se frem til å treffe ham i en ferie eller i jula og jeg sliter fortsatt en del med å akseptere at det ikke kommer til å skje. Og så blir jeg av og til litt stressa fordi nyhetsbildet og fordi folk på Bluesky skriver om at de tror det kommer til å bli krig i Norge og jeg taklet pandemien så dårlig at jeg i hvert fall ikke kommer til å takle en krig og da hadde det vært så fint å ringe onkel Andreas fordi han alltid sa de riktige tingene og fikk meg til å føle at uansett hva som skjedde så ville det gå bra. Jeg har ikke noen nå som kan gi meg den samme følelsen av at ting løser seg fordi ingen andre i livet mitt har helt den samme positive energien. Det var liksom jeg og Andreas i familien min som var de idealistiske og løsningsorienterte personene og nå er det bare meg. Så det går jo bra, det er bare sånne ting jeg tenker litt på når jeg er alene og ikke distrahert av noe annet. 

Uansett, jeg var jo på kino da og fikk sett The Color Purple basert på Broadway-musikalen. Og det var skikkelig, skikkelig fint, jeg likte den filmen innmari godt. Nå tenkte jeg å dele traileren og min anmeldelse og så kommer neste innlegg om noen dager. God fornøyelse. 

The Color Purple musikalfilmen er topp 

 

The Color Purple er en historie jeg personlig kjenner best fra musikalen, mer spesifikt musikalcden fra den forrige oppsetningen på Broadway. Der var det noen sanger jeg likte innmari godt, og de gjorde at jeg selvfølgelig måtte se filmen basert på musikalversjonen, en film jeg personlig likte skikkelig godt.  

Handlingen følger afroamerikanske Celies liv på tidlig 1900-tall. Det er et liv der hun blir separert fra søsteren sin, opplever mye vold og urettferdighet, men også etter hvert finner verdien i seg selv og opplever forelskelse overfor blues-sangerinnen Shug Avery. Oppi alt dette finner vi søsterskap og en historie som tross alt er ganske håpefull, hvor enn mye kjipt flere av karakterene opplever.  

Og for meg så var dette en veldig sterk opplevelse, kanskje dels fordi jeg ikke kjenner historien så godt. Jeg har til gode å lese boka, jeg burde se, men har enda ikke sett filmen fra 1985 og jeg kjente ikke historien i musikalen så godt bare ut fra musikalcden. For meg er det litt uvant å se en musikal der jeg ikke kjenner handlingen veldig godt fra før, men jeg syns det var fint også og ble veldig engasjert i Celies historie. The Color Purple forteller en historie som river i sjela og der man virkelig heier på ikke bare Celia, men også Sofia, samtidig som man skjønner fascinasjonen overfor Shug.  

Utover en flott historie så er mye av grunnen til å se The Color Purple musikalfilmen skuespillet, som fra alle som en er fantastisk. Og mens Fantasia Barrino imponerer sterkt som Celie i det som er hennes første skuespillerrolle på film (hun vant American Idol for en del år siden, men utover å ha spilt Celie en periode på Broadway, har hun i all hovedsak holdt på med musikk), så er den man virkelig husker Danielle Brooks som Sofia. Fra Orange is the new Black visste jeg jo at Danielle Brooks var en god skuespiller og hun har spilt Sofia-rollen også på Broadway, så jeg visste at hun kunne synge bra og, men hun virkelig stjeler showet i The Color Purple-musikalfilm og er den jeg skikkelig håper at får en Oscar-nominasjon for beste birolle. Resten av skuespillet er også bra og ikke minst synger alle som en helt fremragende.  

Og musikken her er et høydepunkt i seg selv. I begynnelsen så føler jeg at sangene ikke gled helt sømløst inn i historien, men dette bedret seg fort og det er virkelig mange skikkelig fine øyeblikk her. Hell No med Danielle Brooks er awesome, What about Love med Taraji P. Henson og Fantasia Barrino er en herlig scene som føles klassisk Hollywood og jeg ventet hele tiden ivrig på I’m Here (som er den sangen jeg virkelig elsker fra musikalen) og når den kom så var den liksom det øyeblikket der jeg tenkte “ååå, akkurat nå er denne filmen så elsk at jeg ikke kan gi den noe mindre enn terningkast 6”. 

Om jeg skal kommentere på noe så lider også The Color Purple-musikalfilmen også litt under dårlig markedsføring. Nå har det riktignok kommet noen trailere som fokuserer mer på musikken og man kan lett skjønne at det er en musikal når man ser castingen og hvor mange gode vokalister som er med, men også her var de første trailerne dårlig på å få frem at det var en adapsjon av Broadway-musikalen og taglinen er fortsatt “en sterk tolkning av den elskede klassikeren” og ikke “en film-adapsjon av den flotte Broadway-musikalen", noe som hadde vært mer presist. Jeg skulle ønske filmer virket enda mer stolte over å være musikaler også når de ble markedsført. 

For min del tror jeg også at jeg kan tjene på å se denne filmen flere ganger rett og slett for å holde enda mer styr på aldere og hvor lang tid som hadde gått mellom scener og sånt, der man kanskje har mer kontroll om man kjenner historien bedre fra før, noe jeg dog vil tro vil være tilfelle med en del. Selv var jeg bittelitt forvirret i begynnelsen, men det gikk seg til etter hvert. 

Det jeg sitter igjen med er uansett en film jeg virkelig fikk mye ut av og som engasjerte hele veien, sånn i tillegg til at jeg elsket musikken og skuespillet og bare hele atmosfæren som ble skapt. Og jeg tror dette er en sånn film som man kan få noe ut av selv hvis man ikke er så into musikaler, bare fordi historien er så sterk og fordi musikken gjør det man aller mest vil; den forsterker følelsene og gjør at man lever seg enda mer inn i det som skjer. I så måte gjør denne filmen veldig, veldig mye riktig. Yay!  

Her er en bonusvideo helt til slutt der man kan høre I'm here med Fantasia fra filmen, det er en sååå himla fin sang <3