Alt om hvorfor Sea of Stars stjal hjertet mitt =D

Heisann! Siden sist har jeg rundet Sea of Stars, lest ut en fin bok, jobbet og utover det har det ikke skjedd så mye spennende. Men ja, jeg har omsider rundet Sea of Stars OG fått "the true ending" og det gjør at jeg nå har skrevet en rotete og lang tekst om dette spillet som jeg har blitt såååå glad i. God fornøyelse, så bables vi plutselig. 

Alt om hvorfor Sea of Stars stjal hjertet mitt  

 

Sea of Stars is a turn-based RPG inspired by the classics. It tells the story of two Children of the Solstice who will combine the powers of the sun and moon to perform Eclipse Magic, the only force capable of fending off the monstrous creations of the evil alchemist known as The Fleshmancer. 

* 

Da jeg først hørte om Sea of Stars var jeg ikke så interessert. Litt fordi jeg generelt sett har andre sjangre som jeg er mer vant med enn JRPG og litt fordi det hørtes ut som et spill for folk med et nostalgisk forhold til et utvalg eldre spill som jeg ikke har noe forhold til. Men så gikk jo høsten 2023 og det er ikke det at jeg ikke hadde nok av ting å spille fra før, men det var et eller annet som var litt frustrerende med alt jeg sto mellom. Jeg manglet tålmodigheten Outer Wilds krevde, jeg ble for anspent av plattformingen i Mario Bros Wonder, jeg syns tingene som gjensto på Tears of the Kingdom virket for utfordrende og jeg ønsket meg noe der jeg virkelig brydde meg om karakterene. Og så hadde Sea of Stars fått masse flott omtale og derfor endte jeg spontant opp med å laste det ned rett før jul og jeg ble umiddelbart betatt.  

Sea of Stars var noe jeg umiddelbart elsket og på en eller annen måte klarte det å bli akkurat det spillet jeg aller mest trengte da jeg fant det. Og her ønsker jeg å skrive litt om hvorfor gjennom å ta for meg ulike aspekter som gjorde at jeg virkelig ELSKET dette spillet. God fornøyelse! 

* 

Karakterene 

Noen ganger har et spill én karakter som man blir særlig glad i og for meg var den karakteren Garl. I Garl har man en karakter som ikke har magiske krefter eller er utvalgt, men som insisterer på å hjelpe til likevel og som hjelper gjennom entusiasme, pågangsmot og kokkekunst. Selv så jeg meg selv i Garls positivitet og smittende iver og han gjorde i stor grad opp for at de to hovedkarakterene Zale og Valere var litt mer personlighetsløse. For Zale og Valere har blitt nevnt som noen karakterer som ER litt for kjedelige. Selv føler jeg at de fortsatt er interessante nok karakterer å følge og jeg likte godt å spille som Valere, men de falmer litt sammenliknet med resten av personlighetsgalleriet i dette spillet. Der er det til gjengjeld nok av karakterer som engasjerer og som man bryr seg mye om og mye av sjarmen i Sea of Stars er å lære alle disse karakterene å kjenne. Man ender opp med å heie masse på Serai, B*st er veldig sjarmerende og det er mange andre karakterer man møter på underveis som jeg likte veldig godt. Og så har man jo Garl, som er hjertet av historien på mange måter og som nå er en av mine yndlingskarakterer ever. Han i seg selv er en god grunn i massevis til å spille Sea of Stars. 

En flott historie  

I og for seg så er ikke nødvendigvis alt med historien i Sea of Stars nødvendigvis så nyskapende, men det er en historie som fortelles så fint. Etter en litt treg start så blir historien fort veldig engasjerende og spennende og det er både mange morsomme øyeblikk, men også såre og rørende stunder. Selv liker jeg hvordan Sea of Stars starter som klassisk Fantasy med de Zale og Valere som de to utvalgte solstice warriors med henholdsvis sol- og månekrefter som må ut på et stort eventyr, men så dukker det etter hvert opp ganske så mye Sci Fi-elementer i tillegg. I tillegg inneholder denne historien både zombier og pirater og alt henger likevel godt sammen. Og jeg liker twistene som dukker opp, jeg liker hvordan karakterer viser seg å være mye mer viktige for historien enn man først tror og jeg bare syns dette spillet har en historie som tross klassiske elementer, fortsatt føles både nyskapende og frisk.  

Hvor tilgjengelig dette spillet er 

En greie jeg likte veldig godt med Sea of Stars er at det aldri blir for frustrerende. Jeg må helt ærlig innrømme at jeg lett blir frustrert av spill og ofte rageslutter å spille ting hvis noe blir for vanskelig eller stressende. Sea of Stars kan absolutt være utfordrende, men det finnes relics man kan aktivere for å gjøre spillet lettere for seg selv og selv hadde jeg hele tiden aktivert en relic som gjorde at alle karakterene mine fikk tilbake all HP etter hver kamp sånn at jeg alltid hadde 100% HP på starten av hver kamp. Man må ikke aktivere disse relics-sene og man kan også bruke relics for å gjøre spillet vanskeligere om man heller vil det, men for meg så hjelper det med funksjoner som gjør at ting blir litt mindre frustrerende og det gjør at Sea of Stars føles veldig tilgjengelig. Det finnes anmeldelser som har kommentert på det at det definitivt finnes vanskeligere JRPG-spill der ute, men for meg så var det bare fint at Sea of Stars var et sånt spill der ingenting føltes for umulig og der det alltid føltes som det handlet om meg selv når jeg slet med en boss, ikke selve spillet som var urettferdig.  

Hvor flott Sea of Stars er  

Det finnes en scene i Sea of Stars der man seiler på en sjø av stjerner og det er det mest episke øyeblikket i verden. For meg var det et sånt øyeblikk da jeg var helt sånn wow, men sånn generelt sett så er Sea of Stars selv i sine mer uepiske øyeblikk fortsatt innmari pent rett og slett. Jeg elsker pixel-grafikken og alle de fine detaljene overalt, jeg elsker hvordan dette spillet er i 2D, men med 3D-effekter angående skygger og andre aspekter som gjør at spillet bare ser enda mer levende ut og jeg syns det bare er så himla fine omgivelser overalt i Sea of Stars og hvordan dette er et sånt spill som har et univers man bare elsker å være i uansett om man utforsker skog, jungel, kirkegård, snødekte fjell eller skikkelig futuristiske sci fi-omgivelser. Uansett er alt like pent å se på og det syns jeg er veldig supert. 

Kampene er topp 

I utgangspunktet er jeg en person som ikke liker å slåss og som blir skremt av bosser og det at jeg visste at kampene var en stor del av Sea of Stars var en av grunnene til at jeg først var litt usikker på hva jeg gikk til med Sea of Stars. Men til min store glede så er dette et spill der jeg virkelig har kost meg med alt av kamper. I begynnelsen slet jeg litt med timingen, som er et viktig element i alle kamper her, men det bedret seg utover og for min del så hjalp det at man ikke lærer så mange angrep, men heller bare blir stadig bedre og bedre på et lite utvalg angrep. Jeg har sett anmeldelser være negative til at man ikke har så mange angrep, men for meg personlig ville det blitt mer forvirrende med større utvalg angrep og slik det er løst i Sea of Stars minner meg om hvorfor jeg elsker ting som Inktober og Nanowrimo og sånt. For når jeg har faste rammer å forholde meg til (50 000 ord på en måned, en utfordring og en tegning hver dag i en måned, at jeg har besluttet at noen skal få en historie eller tegning som gave innen da og da) så blir jeg mer kreativ enn når jeg ikke har noen rammer og det er litt på samme måten med Sea of Stars med at det er en del rammer (turbasert kampsystem, et lite utvalg angrep, et visst utvalg karakterer å bruke om gangen) og det gjør meg mer fokusert enn jeg ville blitt uten de rammene. Anyway, Sea of Stars er det spillet der jeg virkelig har elsket bossene og kost meg med dem. Det har vært gøy å føle mestringsfølelse i møte med dem, jeg liker hvordan man kan se det på en boss når den begynner å bli sliten og det bare gir meg igjen nytt giv fordi å slå dem straks føles enda mer innenfor rekkevidde og nå har jeg fått lyst til å spille mye mer JRPG; som var en sjanger jeg i utgangspunktet hadde lite erfaring med. Nå vurderer jeg derimot sterkt å laste ned et annet JRPG-spill kalt Octopath Traveller 2 fordi det har en litt liknende stil grafikkmessig sett og det også høres ut som et spill der man blir veldig glad i karakterene, samtidig som det igjen visstnok er enda mer utfordrende, noe jeg kanskje er klar for etter at jeg tross alt rundet basically alt på Sea of Stars på litt i overkant av en måned. Hvis noen leser dette innlegget og vet om andre JRPG-spill jeg burde teste på Switch sånn etter hvert blir jeg også glad for tips. 

Musikken er elsk  

Det finnes tre hele album på rundt halvannen til to timer hver på Spotify med musikk fra Sea of Stars så det er definitivt nok av musikk her. Og all musikken er kjempeflott. Eric W. Brown har komponert det meste her og Yasunori Mitsada har bidratt på et utvalg av sangene i tillegg og alt er bare så stemningsfullt og passende hele veien. Selv koste jeg meg med mye av musikken og jeg liker veldig godt sånne ting som at det for eksempel finnes to versjoner av flere sanger avhengig av om det er natt på spillet eller dag på spillet. Eller hvordan piratene i spillet har et eget band som spiller egne tolkninger av flere sanger fra spillet. Det finnes flere steder der man kan lytte til piratene mens de spiller og det er så herlig og det liksom bare understreker hvor gjennomført alt med Sea of Stars er og hvor mye det er laget av folk med masse lidenskap.  

Hvordan spillet tar opp død og på den måten også føltes veldig personlig 

Uten å spoile for mye så kan jeg røpe at en viktig karakter i Sea of Stars dør sånn litt over halvveis ut i spillet. Og for min del så var hvordan dette ble behandlet mye av grunnen til at Sea of Stars ikke bare var veldig kult, men helt elsk, for det behandles så omtenksomt. Spillet tar seg tid til å behandle temaet med respekt og ro; eksemplifisert av at det er scener rett etter karakteren dør som følger begravelsen og hva slags reaksjoner forskjellige karakterer har rett etter dødsfallet, det er scener senere der karakteren blir pratet om og for meg så betydde de scenene og hvordan dødsfallet behandles innmari mye, kanskje fordi jeg jo selv nylig mistet en onkel jeg var enormt glad i og naturlig relaterte meg til dette aspektet ved historien. Og det er noe med å se seg selv i en historie og å føle at den trøster som betyr så mye. For meg så er Sea of Stars noe mer enn bare et spill, det er en historie som har hjulpet meg og det i seg selv er enda en grunn til at jeg elsker Sea of Stars så himla mye.  

Sånn helt til slutt 

Så ja, det er mye med Sea of Stars som var topp og nå har jeg ikke en gang nevnt minispillet Wheels som man kan spille en del ganger underveis om man vil og som er skikkelig kos i seg selv. Eller hvordan det finnes en slutt, men om man gjør en del ekstra ting som man ikke må, men som er veldig verdt å gjøre, så kan man få en enda bedre slutt som føles enda mer tilfredsstillende. Eller hvordan man kan fiske, eller koke gode måltider og hvordan Sea of Stars har nok av ting å drive med utenom alt som må gjøres.  Og så er det dungeons som gir Zelda-feelingen, det er plattform-elementer som gjør utforskningen ekstra gøy, det er masse hemmelige ting å finne overalt og det er så mange øyeblikk der man fryder seg litt ekstra. Hurra!

Og dette er ikke egentlig en anmeldelse, mer litt random geeking, men konklusjonen er uansett at Sea of Stars var akkurat det spillet jeg trengte når jeg spilte det og det har vært en fornøyelse hele veien. Jeg virkelig elsker dette spillet og håper noen leser dette og selv gir Sea of Stars en sjanse, for det er virkelig verdt det. Yay!