En begynnelse og en veldig fin film om den første jula i Skomakergata :)

Vanligvis ville de fleste i Waltherhavn beskrevet det som en ganske koselig småby. De ville fortalt om havna med sin selsomme lukt av sjø om sommeren som fikk alle eventyrdrømmer om de syv hav til å føles nærmere. De ville fortalt om de skrå gatene, om de søte gatelyktene, om den koselige kafeen som det alltid luktet så godt fra at det føltes nesten umulig å gå forbi, om kulturhuset med alle sine konserter og teateroppsetninger og om togstasjonen som i en såpass liten by føltes som en attraksjon i seg selv. Og de ville fortalt om skogen som aldri var særlig langt unna og som det var så lett å forestille seg at inneholdt både troll og tusser. Alt dette ville vanligvis vært folk flest i Waltherhavns historie om småbyen, men det var vanligvis og selv om det var helt vanlig for en kalender å gå fra november til desember, så var ikke stemningen i Waltherhavn som den pleide. I stedet var det som om folk flest var litt ekstra gretten og lei, mens julestemningen gjemte seg såpass godt at om den lekte gjemsel med noen, så hadde de den lekte med for lengst sluttet å lete. Ingen visste helt hvorfor det var sånn og alle ville forklart det på ulike måter. Noen ville sagt at det skyldtes nyhetene; at de generelt sett var så alt for lite koselige til at det var mulig å være særlig glad. Andre igjen ville sagt at det handlet om hvor blakke de var, noen ville sagt at det skyldtes hvor gjennomgrått høstværet hadde vært og noen ville sagt at det ikke var noen spesiell grunn, verden var bare dum og det var det. Og likevel så var det første desember; snart ville det uansett bli jul og uansett hvor sure og lei folk var så var det en liten femåring inni dem et sted som inderlig håpet at jula likevel ble god. Den trengte ikke å være episk eller fremragende, den trengte bare å være såpass fin at det var det man husket. Sånn at man kunne tenke tilbake og være sånn «høsten var kanskje litt grå og kjip, men i jula fant vi roen igjen, da ble vi minnet på at verden også kan være ganske så magisk».  

Det Waltherhavn og alle som litt for ofte var hardt rammet av både melankoli og molefonkenhet ikke visste, var at desember det året så visst skulle bli magisk. Om man ville kunne enes om at det var en positiv eller negativ form for magisk var litt mer usikkert, men magi ville finnes og i noen dager ville hele Waltherhavn være som forvandlet. Og alt ville begynne med en campingvogn. 

*

Over har vi begynnelsen på et nytt skriveprosjekt. Jeg har ikke noe mål om å vinne Nanowrimo i år, men jeg har fortsatt mål om å skrive en del og en av tingene jeg vil skrive er en koselig julehistorie i Waltherhavn. Jeg syns det er en ålreit nok begynnelse på et eller annet og så får vi se hva det ender opp som =D 

Ellers regnet jeg jo litt med kommentarer på det forrige innlegget mitt, men noen ganger blir ting som de blir, det går bra. Uansett prøver jeg igjen. Og yay, jeg har det egentlig ganske fint for tiden. Denne uka har vært litt slitsom på jobb på grunn av snøkaoset (som jeg personlig ikke ønsket meg siden jeg ELSKER høstfarger og høstvær og ikke følte meg klar for vintervær allerede, særlig ikke etter en veldig sen vår, en veldig grå sommer og en veldig regnfull august, men ja ja), men den har også vært fin fordi jeg har funnet på kule ting som å dra på Musikalpub, Buffy-quiz og kino i går, noe jeg vil komme tilbake til. Uansett har jeg ganske mange andre planer fremover og; teaterplaner (tidligst førstkommende tirsdag), å jobbe mye, å være på Fontenehuset mye og å ellers få med meg mye annet kjekt. Så ja, det er fint :) 

Siden sist har jeg ellers spilt mye Dave the Diver og det er elsk, jeg har lest et par fine bøker allerede nå i november og jeg gruer meg litt til torsdag fordi jeg skal få takstmann på besøk (den siste tiden føles det som om husleien min har endret seg veldig mye oftere enn hva pleide å være tilfelle og nå skal den visst endre seg enda en gang mai neste år og det syns jeg er litt mas å forholde seg til) og jeg nok kunne hatt en ryddigere og renere leilighet. Men jeg har gått gjennom blader og plastposehaugen, funnet et sted til de eskene som jeg liksom ikke har fått meg til å kaste og jeg har satt av litt ekstra tid til å vaske nå og det burde hjelpe litt. Det trenger sikkert ikke å være helt perfekt her heller. 

Anyway, jeg var altså på kino i går og så Den første jula i Skomakergata. Nå tenkte jeg å dele min anmeldelse og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse :) 

Den første julen i Skomakergata 

 

Innrømmelse: jeg syns at Skomakergata er en ganske overvurdert julekalender som etter min mening er veldig kjedelig. Samtidig så husker jeg hvor koselig det var da jeg var liten, og man kan innvende at mens de fleste nyere julekalendere kanskje har truffet meg personlig mer, så har det handlet om andre ting enn julestemningen; som jeg syns er der mye mer med for eksempel Amalies Jul eller altså Jul i Skomakergata. Med dette som utgangspunkt var det jeg dro på kino for å se Den første julen i Skomakergata; noe som viste seg å være en innmari koselig film, ikke bare for fans, men også for folk som meg som har andre julekalendere som appellerer mer.  

Det handler om den første jula etter andre verdenskrig da Stine kommer til Skomakergata og varmer hjertet til en gretten surpomp av en skomaker. Ut fra dette premisset kommer en historie som i seg selv kanskje ikke er så original, men som ER veldig trivelig og ikke minst innmari godt skrevet. Jeg har jo fulgt Maren Skolem på sosiale medier i årevis og alltid elsket det meste hun har skrevet, men hun har virkelig skrevet et filmmanus her som føles som noe som i bokform hadde vært noe jeg ville elsket ganske mye. Det er smart og sjarmerende, og jeg fikk en hel del julestemning selv om det ikke var noen store overraskelser underveis.  

Videre er skuespillet godt og jeg liker veldig godt voksne i filmer for barn og ungdom; når voksne er litt typete og spesielle og på en måte litt mer morsomme enn voksne vanligvis er i det virkelige liv. Det indre barnet i meg syns voksne slik de er i barnefilmer skulle vært voksne in real life veldig mye oftere, jeg tror verden hadde vært mer underholdende på den måten. Anyway, skuespillet er godt og Kåre Conradi overbeviser mye som skomaker Andersen, mens Kaya Ekerholt McCurley gjør en svært god rolle som unge Stine.  

Og jeg liker scenografien; jeg liker at det oppstår en konflikt med appelsinrasjonering som foreldre som ser filmen kanskje vil komme til å måtte forklare barna sine senere (heldigvis har vi i vår tid i liten grad måtte forholde oss til rasjonering som begrep), jeg liker at noen ting løser seg veldig lett og andre ikke fullt så lett og jeg liker Lene Kongsvik som den mest skurkete karakteren skikkelig godt (i tillegg til at jeg liker at man har sett skurkepotensiale i tidligere sangstjerne med ønsker om å gjenoppdages).

 

Det var i det hele tatt mye jeg likte med denne filmen. Og kanskje er det for lett til å gjøre et virkelig sterkt inntrykk, muligens er det kanskje en film som jeg tror kan treffe voksne nostalgikere mer enn barna, jeg vet ikke. Men jeg vet at jeg hadde tårer i øynene på slutten og at jeg virkelig ble engasjert av historien selv, sånn i tillegg til at jeg fikk julestemning.  

Og da føles det i grunnen mest relevant. Terningkast 5!