Disney og tidsånden :)

Heisann! Siden sist har jeg sett Hans og Grete gratisteaterdings på Det Norske Teatret (den var fin, men jeg merket at jeg ikke helt var målgruppen). Jeg har også sett Frost igjen, irritert meg over en lett forkjølelse (den dukket opp veldig brått og plutselig på torsdag og nå er jeg mest bare litt tett i hodet, men mye bedre, så jeg tror den mest skyldtes at jeg var sliten grunnet veldig mye jobb og veldig mye planer utenom jobb) og kost meg med å starte enda en ny fil på Super Mario Odyssey, som jeg plutselig følte et akutt behov for å spille. Utover det så har jeg bare ikke hatt så mye å blogge om så derfor tok det litt tid, men i dag tenkte jeg å skrive litt om Disney vs. tidsånden. Før jeg kommer så langt så ååå, denne animerte kortfilmen jeg kom over forleden dag er elsk:

Den er utrolig imponerende og har en veldig fin historie som en flott bonus. 

*

Ok, da skal jeg bable litt om noen ting jeg har tenkt litt på.

Disney og tidsånden 

Jeg har alltid elsket Disney. Jeg vokste opp med Disney-renessansen (og kan så mye trivia om Disneys animasjonsfilmer på 90-tallet, noe som hjelper en hel del på Disney-quiz på Brød og Sirkus) og gleder meg personlig veldig mye til den kommende animasjonsfilmen Wish (som jeg skal se på eksklusiv førpremiere søndag 26. november). Og jeg vil så absolutt gratulere Disney med 100-årsjubileet deres i disse dager. Samtidig så er det et faktum som kaster en skygge over Disneys jubileum og det er at Disney har slitt en del de siste årene. Og noe av det er deres egen feil (de bruker for mye penger på filmene sine som de ikke klarer å inntjene igjen, det blir for mye Marvel og Star Wars, det er for mange live-action versjoner av klassiske animasjonsfilmer og mens jeg ikke er enig i at Disney er for "WOKE", så har de ikke helt vellykket klart å integrere elementer som ulike kulturer og legninger og slikt så sømløst som man kunne ønske, det blir ofte mer som med live-action Beauty and the Beast der de markedsførte at de hadde en homofil Lefou, men så var det et lite kyss på kinnet eller noe som lett kunne klippes bort i den kinesiske versjonen), men jeg personlig tror at mye også handler om tidsånden. 

TvTropes har en side der de skriver om Sliding scale of Idealism Versus Cynisism som handler om skalaen mellom kynisme eller idealisme. Uansett om det er bøker, filmer, musikaler eller tv-spill så har de fleste ting en side av skalaen de er mest. Og selv tenker jeg jo at det er slik med mennesker og, at de naturlig er nærmere den ene siden av skalaen. Selv for eksempel er jeg definitivt mest idealistisk. Det mest naturlige for meg er vanligvis entusiasme, positivitet og idealisme og hvis jeg er lei meg eller i dårlig humør så går det som regel ganske fort over. 

Og for min del så påvirker det ofte hva jeg trekkes mot. Det finnes jo selvsagt unntak, generelt sett føler jeg at Sondheims musikaler er mer kyniske enn de er idealistiske og jeg virkelig elsker Sondheims musikaler (særlig Into the Woods), men det er fortsatt så mye ordspill og smarte vendinger at det aktiverer entusiasmedelen av hjernen min. Med forfattere så elsker jeg Fredrik Backman, som så visst har skrevet bøker som tar opp mye alvorlig som den fantastiske Bjørnstad-triologien hans, men som selv i disse bøkene har noe litt barnlig ved skrivestilen sin og som jeg føler alltid har en viss idealisme i menneskeskildringene sine. Eller Catherynne M. Valente som har en veldig sprudlende skrivestil og som har skrevet den mest håpefulle dystopien jeg har lest, sånn i tillegg til at hun i de fleste historiene sine har et sted der hun har et avsnitt som er så varmt og idealistisk og håpefullt at det virkelig viser hvorfor hun ofte in real life kanskje nok er litt skuffet over virkeligheten fordi hun skildrer så godt det den kunne vært om den tok seg litt sammen. Og jeg ELSKER Paddington 3 og musikaler som får meg til å føle at alt kommer til å løse seg til slutt og alt som føles som det forteller meg at verden kan være det jeg vil den skal være; en sånn plass der ting ordner seg og man kan smile i ettertid mens man drikker varm sjokolade. 

Samtidig så er verden en annen enn den var på både 80- og 90-tallet. Og man virker jo gammel med en gang man er sånn "da jeg var ung så var alt bedre" eller "uff, ungdommen nå til gangs", men jeg føler at idealisme var lettere på 80- og 90-tallet. Selv er jeg fortsatt optimist, men denne optimismen har blitt satt på prøve en del ganger de siste årene med utenforstående faktorer som at det blir stadig dyrere, pandemien som snudde verden på hodet, klimakrisen og krigen i Ukraina og på Gaza-stripen. Og mens det også ER sant at det stadig gjøres fremskritt i verden og at vi på mange måter er mye tryggere nå enn i så mange andre tider før, så er det lett å glemme det om man skrur leser en avis eller ser Dagsrevyen. De gir en følelse av at det er mye mer som kan gå galt nå enn det var før. I tillegg har det vært ting i mitt eget liv som har satt optimismen min på prøve som da jeg endte opp med nesten tre uker på sykehus i 2020, den psykiske krisen jeg hadde den vinteren og det at jeg har en onkel i Stavanger som er alvorlig syk og antakelig kommer til å dø. Jeg er likevel optimist, mye hjulpet av en jobbsituasjon som er endret til det bedre og fordi noe som påvirker meg veldig mye er mestringsfølelse og det har jeg fått kjenne på stadig mer de siste årene, men både personlige situasjoner og ytre faktorer gjør at jeg forstår hvordan folk flest sliter en del med å være idealistiske optimister.

Og jeg tror barn skjønner mye mer enn voksne ofte tenker og at selv hvis de ikke ser nyheter, likevel får det med seg når foreldre påvirkes av ting som skjer i verden. Barn og unge i vår tid har opplevd unormale situasjoner som pandemien, de litt eldre mistet kanskje venner eller kjente på Utøya og en greie jeg husker under begynnelsen av pandemien var at det jeg fant mest trøst i da ikke var pur eskapisme og koselige Disney-filmer, men dystopier der det hadde gått enda verre enn hva var tilfelle med virkeligheten. Det var mer trøst i å se at det kunne vært verre enn i ting der alt løste seg fordi det at alt ville løse seg under begynnelsen av pandemien føltes som en umulighet. Og jeg tror mye av Disneys problem handler om det at de fanget tidsånden helt perfekt på slutten av 80-tallet og mesteparten av 90-tallet. Man var mindre desillusjonert og det føltes mer bekreftende enn naivt når musikken svellet på slutten av en Disney-film og alt ordnet seg til slutt. På sett og vis kan det sies at man så nært som 2015 var et annet sted med henhold til idealisme for da kom Hamilton og ble et fenomen og det var en på mange måter svært idealistisk musikal. Lin-Manuel Miranda har senere sagt i intervjuer at Hamilton ville blitt en langt mindre idealistisk musikal om den hadde blitt skrevet etter 2016 da Trump ble president, men når Obama var president så føltes det som verden gikk fremover på en måte som definitivt også påvirket kunsten som ble skapt. Jeg føler at mye kunst som skapes nå er nærmere kynisme enn idealisme på skalaen og at det også er det både voksne og barn på mange måter også ønsker seg. De ønsker seg Into the Spider-Verse som i tillegg til fascinerende og unik animasjon, også på mange måter er en mer moden historie enn de fleste nyere animasjonsfilmene til Disney. De ønsker seg filmer som den fantastiske Puss in Boots: The Last Wish (pliiis se den, kjære leser, om du ikke har sett den for den er sååå verdt det), underholdende storfilmer som likevel har dybde (noe jeg føler er tilfelle med både Everything Everywhere all at Once og Barbie-filmen), anime og Studio Ghibli og ting som føles mer sant og nært selv når det er fantastiske elementer underveis. 

Selv elsker jeg at Wish visstnok skal ha en klassisk Disneyskurk igjen, jeg liker animasjonsstilen og jeg har hørt flere av sangene og hatt dem på hjernen allerede, men det ER også en film som føles som den er laget for oss som fortsatt er nærmere idealisme enn kynisme på skalaen og jeg tror de fleste nå for tiden ønsker seg noe som er mer kompromisløst der det er mer som står på spill. For man ser alle måtene det ikke ordner seg, måtene verden blir mer vanskelig å være i og man vil heller bli minnet om hvordan det tross alt kunne vært verre (noe man så et godt eksempel på i Last of us tv-serien, der man likevel hadde øyeblikk av idealisme oppe i alt som var vondt og røft) eller se historier som er mer bittersøte. Og hva angår det bittersøte og akkurat animasjon så føler jeg at både Dreamworks og mindre studioer som Laika er flinkere enn Disney. Disney føles kanskje litt for trygt i stedet. Og jeg vet ikke helt hva Disney kan gjøre med dette problemet sitt, om det nettopp handler om tidsånden. For mye av magien i Disney ligger i elementene som gjør at jeg fortsatt gir meg mye hen til Disney-nostalgien, så jeg vil ikke at de nødvendigvis skal bli mye mer kyniske. Men kanskje litt mer bittersøte og enda mer eksperimentelle enn de er når det gjelder animasjon hadde vært en god start, kanskje å skape karakterer som fremstår mer unike der mange av de nyere Disney-karakterene har vært litt for like hverandre både i look og i personlighet. Og å se om det går an å spare inn kostnader litt for når Wish kosta 200 millioner og Super Mario-animasjonsfilmen kosta halvparten av det igjen, så er det litt vanskelig å forstå hvordan Disney ikke kunne laget en helt super animasjonsfilm for 100 millioner selv. 

Og jeg tror ikke tiden nødvendigvis bare er en rett linje hva angår trender, så det kan godt hende Disney kan fortelle en idealistisk historie og fange tidsånden fantastisk om ti år. Jeg tror bare at de fleste er på et sted der de ikke nødvendigvis ønsker seg Disney-følelsen av at alt går bra, men heller fiksjon som utfordrer eller som forteller dem at om ikke alt går bra så kan det være øyeblikk som er fine og magiske oppi alt som er vanskelig, øyeblikk som gjør at det føles verdt å kjempe videre tross alt.