Alt er magisk eller Miss Saigon på Folketeateret - en lang og grundig anmeldelse av en virkelig berørende teateropplevelse =D

Heisann! Fin ting, var hos tannlegen i morges og det var null hull. I tillegg var jeg med på et musikalarrangement i går der jeg prøvde meg på Open Mic og det gikk ikke særlig bra, men jeg føler meg så tøff og kul som prøvde. Og det finnes irriterende ting som hvor håpløst lite penger jeg har på hovedkontoen min nå (noe som egentlig mest er irriterende fordi jeg har en del ting jeg har veldig lyst til å bruke penger på og nå må jeg prioritere og drøye det litt), men jeg får lønn fra ene jobben min om ikke så lenge og det kommer til å hjelpe en del, så jeg prøver å ikke stresse så mye rundt det. Dessuten er det fint for jeg hadde én ting denne måneden som jeg gruet meg til (tannlegetimen i stad) og nå er det mange ting jeg ser frem til fremover. Som en fest for intervjuere i den ene jobben min på lørdag med pizza og hygge, det blir sikkert kos. Og masse annet jeg gleder meg til også, jeg tror september egentlig kan bli ganske kos selv om det finnes bøker jeg trenger å lese som jeg ikke får lest med det første fordi økonomi og lang kø på biblioteket og sånt. 

Men hei, jeg var jo på Miss Saigon på lørdag. Her er en sang fra Miss Saigon (Movie in my mind) som jeg liker skikkelig godt:

Og her er Sol og måne fra den norske oppsetningen med Catharina Vu og Sigurd Marthinussen, innmari pent det og <3

Og jo mer jeg liker en musikal jeg ser på teater, jo lenger og mer grundig blir anmeldelsen min av den. Så her kommer et forsøk på en så god og grundig anmeldelse av Miss Saigon på Folketeateret som mulig, god fornøyelse og så bables vi om noen dager :) 

Miss Saigon på Folketeateret – en karolinsk anmeldelse  

 

Jeg er geeky nok til å føle at de ulike teatrene i Oslo som setter opp musikaler har ulike styrker. På Det Norske Teatret har jeg opplevd flest av de musikalene som har fått meg til å tenke og det er der jeg oftest har latt meg imponere av oversettelser og dybden i materialet. Chateau Neuf på sin side har vært de jeg føler har overbevist mest når det gjelder å skape show og god stemning, det er der jeg har opplevd oftest å glise og å klappe så mye at jeg nesten har blitt sliten i både munnen og hendene. Og Folketeateret føler jeg er best på å skape en følelse av episkhet, deres beste øyeblikk er musikaler der de virkelig kan pøse på med storslagen scenografi, et snev av det pompøse og lidenskapelige og bare en så flott helhet rundt hele teateropplevelsen med lokalet, med garderoben og med bare stemninga i det hele tatt. Som teatergeek liker jeg at jeg har ulike forventninger avhengig av om jeg drar på et av teatrene jeg har nevnt eller for eksempel Chat Noir eller Oslo Nye og at de alle på hver sin måte kan levere musikalopplevelser som er ren magi. Men det jeg også liker er når man altså er i Folketeateret-modus; når man er på jakt etter store følelser og en opplevelse som er storslått på alle måter noe kan være storslått og man ikke bare får det man forventer, men i grunnen får noe som er det man forventer ganger hundre. Dette er en omstendelig introduksjon, men kjernen i alt sammen kan sammenfattes i setningen “Miss Saigon var elsk!”  

Mens Miss Saigon ikke er blant mine største musikalfavoritter, så er det en musikal jeg i mange år har vært glad i og det er en musikal med opptil flere sanger jeg er virkelig glad i. Og jeg har lenge vært gira over at Folketeateret skulle sette opp Miss Saigon (noe som egentlig begynte alt før det i oktober i fjor ble høytidelig presentert på Folketeateret, for meg begynte entusiasmen da Folketeateret noen få dager før presentasjonen posta en story av en mann i uniform på Instagram og jeg basert på den storyen allerede gjetta at det nok var snakk om Miss Saigon, jeg følte meg deretter som en stolt musikalnerd da det ble annonsert at det VAR Miss Saigon); til dels fordi det er en virkelig flott musikal, men også fordi den beveger seg i et liknende landskap som Les Miserables og Phantom of the Opera, det er en musikal som er veldig ambisiøs og jeg syns Folketeateret er på sitt beste når de sikter skikkelig høyt. Og jeg ble liksom enda mer interessert under presentasjonen når jeg så castinga, hvordan det ikke nødvendigvis bare er de vanlige skuespillerne Folketeateret bruker, men også flere skuespillere med flerkulturell bakgrunn (deriblant flere norsk-vietnamesiske skuespillere), i tillegg til hvordan Folketeateret både under presentasjonen og senere har påpekt hvor mye de har jobbet med å tilpasse materialet med dyp respekt for Vietnam og et tydelig oppriktig ønske om å unngå eventuelle fallgruver. Miss Saigon har i all sin tid vært en omdiskutert musikal som ikke alltid har vært sett på som like politisk korrekt og jeg var spent på hvordan Folketeateret skulle ta for seg materialet og er glad for å se at de fikk det fantastisk til og det i en musikal som ikke bare var masse følelser og episkhet, men også noe av det jeg har sett på Folketeateret med mest dybde og klokskap.  

Dypest sett er Miss Saigon en kjærlighetshistorie om hvordan foreldreløse Kim, som må jobbe på bar og bordell for å klare seg på tampen av Vietnamkrigen, forelsker seg i soldaten Chris. Ut fra dette skapes en historie om kjærlighet, men også en historie om krigens urettferdigheter som dessverre er blitt veldig aktuell tatt i betraktning Russlands krig i Ukraina nå. Miss Saigon er likevel også så mye mer og jeg vil ikke fortelle for mye om historien, men jeg vil si at den oppriktig berører. Særlig på Folketeateret, som gjør musikalen til noe mer enn det jeg kjente den som fra en live-filmet versjon jeg har sett og musikalcd-ene jeg har lytta til. 

Og det er bare musikaler som kan få meg til å føle så mye og å bli så overveldet og jeg elsker den følelsen. På Miss Saigon så prøvde jeg å snakke til noen i pausen og merket at jeg nesten ikke hadde stemme fordi jeg hadde grått og følt og vært så til stede i alt som skjedde på scenen hele veien og det er det beste jeg vet, hvor mye jeg blir borte i opplevelsen når jeg ser virkelig gode musikaler og hvordan en del av meg glemmer at jeg er omgitt av et publikum, for det føles som om det er for meg alt spilles, det føles som om bare er meg og en musikal og ingenting annet.  

Og det finnes jo mange grunner til at Miss Saigon på Folketeateret var en så følelsesladet og berørende opplevelse og noe av det har jeg jo vært litt inne på allerede. Men det finnes flere grunner og noen av dem skal jeg trekke frem her. Skuespillet for eksempel. Jeg gledet meg på forhånd en del til Sigurd Marthinussen fordi jeg oppriktig elsker stemmen hans. Den er som fløyel og varm sjokolade, jeg har digget den siden jeg så ham i Dogfight for noen år siden. Og han overbeviste veldig mye som Chris, i tillegg til at han virkelig fikk frem alt PTSD-en til Chris og hvor preget han er av alt han har opplevd både i krigen og siden. Catharina Vu på sin side var et mer nytt bekjentskap for jeg hadde hørt om henne og jeg så henne i Nila og den lange reisen for noen år siden, men hun var likevel en skuespiller som jeg kjente lite til og hun endte opp som en enormt positiv overraskelse. Hun synger bra, men mer enn det så er hun en virkelig uttrykksfull og god skuespiller med en slags naturlig sårbarhet som kledde rollen utrolig godt. Karen Bernardino på sin side sang fantastisk som Gigi i en rolle som viste seg som litt mindre enn en del av meg forventet, men som til gjengjeld rekker å berøre sterkt på kort tid og Duc Mai-The (et annet, for meg, nyere bekjentskap) var en fantastisk Engineer som stjal showet hver gang han var på scenen. Og jeg var veldig imponert over Sanne Kvitnes, som jeg har vært fan av lenge, men som her hadde en litt utakknemlig oppgave i rollen som Ellen, siden de fleste nok er team Kim. Sanne Kvitnes derimot skapte en karakter som man likevel liker og forstår, sånn i tillegg til at hun har en utrolig god og sterk stemme med masse dybde og særpreg. Resten av skuespillet er også flott.  

Videre brukte jeg en del tid på å måpe utelukkende på grunn av scenografien for den er så detaljert og så smart brukt og jeg føler at Folketeateret ofte er de beste av de beste akkurat når det gjelder å ha så god scenografi at man, om en forestilling mot all formodning hadde vært håpløs, hadde vært litt frista til å gi en sekser utelukkende på grunn av scenografien.  

Og orkesteret er så himla fantastisk, musikken klang så godt og stemmene bar så fint og det var så magisk. 

Alt var magisk.  

Egentlig kan alt oppsummeres i de ordene. “Alt var magisk”. Det føles urettferdig at man må leve i en verden der tiden fortsetter med jobb og økonomisk stress og alt som høres hverdagen til når musikaler finnes. Jeg tror ikke Lotto eller Flax-loddene jeg kjøper i ny og ne bryr seg så veldig mye om hvor mye en del av meg trenger å se denne musikalen et par ganger til minst, men jeg skulle gjerne sett Miss Saigon på Folketeateret opptil flere ganger for det er noe av det mest overveldende og fantastiske jeg har sett og definitivt en av Folketeaterets aller beste musikaler.  

Og wow, helikopteret og wow, scenen på slutten av første akt med båten eller ballongen som brukes symbolsk flere steder og wow, der de går gjennom de kaotiske dagene når Saigon faller og det skjer mye på kort tid eller et slags siste sårt wow, når man på slutten av forestillingen minnes på at flere som selv har familie som flyktet fra Vietnam under Vietnamkrigen nå er med på å fortelle Miss Saigon på Folketeaterets scene og man igjen får tårer i øynene fordi historien føles så inderlig nær.  

Jeg elsket denne musikalen, tusen takk <3  

Terningkast 6 definitivt!