Bånkallspelet og meg

 

Jeg vil introdusere dette innlegget med et bilde av fineste Pia, som er gårdskatt på Bånkall og som jeg har kost mye med når muligheten har bydd seg. Og ellers har jeg vært småforkjøla de siste dagene, men det går fremover og utover det så er det jo herved onsdag, men mer essensielt, det er den dagen vi har førpremiere på Bånkallspelet. Selv føler jeg meg spent, men klar og jeg har flere fra familien min som vil være blant publikum de neste dagene og jeg håper de koser seg. Og utover jobb og speløvelser de siste tre ukene så har jeg fundert fordi jeg trenger å skrive om ting som skjer i livet mitt og mens jeg kunne ventet med en sånn lang og personlig tekst om hvor takknemlig jeg er for å være med på Bånkallsirkuset, så var dette en sånn morgen der jeg har hatt god tid og ikke har trengt å jobbe fra 7-13, så jeg har skrevet en tekst om Bånkallspelet og meg allerede som jeg tenkte å poste nå før jeg deler det flere steder. Jeg håper det er en tekst som faller i smak, god fornøyelse og så bables vi plutselig igjen :) 

Bånkallspelet og meg  

 

I livet mitt er det veldig mange ting jeg elsker: bøker, fargelegging, Nintendo, kryssord, sjokoladeboller, gatelykter, elefanter og å skrive og tegne. Men før alt dette, før alle andre diller så startet alt med kjærligheten overfor musikaler. Min første musikal var Jungelboken på teater når jeg var fire, jeg så Annie-filmen fra 1982 utallige ganger fra jeg var fem år, jeg vokste opp med animerte Disney-musikaler fra 90-tallet, jeg gikk rundt og sang for meg selv i storefri mens jeg ventet på å bli oppdaget for så å bli barnestjerne (for det var helt logisk for tiårige meg at en musikkprodusent bare sånn tilfeldigvis ville gå forbi skogen rett ved Steinerskolen i Lørenskog og bli henrykt og ekstatisk og så ville jeg få gi ut kassetter). Musikaler har alltid vært den tingen som ligger nærmest hjertet mitt og det føles alltid som jeg kommer hjem når jeg ser musikaler på teater og særlig rett før alt begynner, når alt fortsatt venter og alt kan skje.  

Med årene har denne kjærligheten gjort at jeg selv har forsøkt å skrive musikaler (det nærmeste jeg kom var den våren der jeg skrev 15 sanger på tre måneder, også var ideen en t-banetur som en metafor for livet, man kan fortsatt finne alle tekstene publisert på denne bloggen, hvis det skulle interessere noen og jeg kan ikke noter, men oppi hodet mitt så jeg for meg melodier og hele pakka: https://thesubwaymusicalblog.wordpress.com/2010/05/06/intro-og-musikalen-som-er-grunnen-til-at-jeg-har-laget-denne-bloggen-0/#comments) 

Jeg har også oversatt alle sangene i Dear Evan Hansen til norsk på tre uker for moro skyld, jeg følger minst 75% av norske musikalartister på Instagram (mens jeg lar meg forlede til å tro at de har sånne liv der de aldri trenger å kjede seg på jobb ever) og jeg har kost meg masse med Musikkteaterprisen og de siste årene med å dra på Musikalpub. 

Og hver gang jeg drar på Musikalpub og begynner å lure på om jeg ikke hører hjemme der fordi jeg jobber med intervjuer og ikke er musikalartist selv eller studerer musikkteater eller noe sånt, så tenker jeg rett etterpå at alle på den scenen en gang var en syvåring som var hjemme fra skolen på grunn av sykdom og som brukte dagen til å se musikaler mens de sang med og koste seg og da går det over. For tross alle måter musikalartister er ulike fra meg, så er det viktigste det vi har felles, det at vi virkelig ELSKER musikaler.  

Og det var denne kjærligheten som førte meg på audition for Bånkallspelet.  

* 

Da jeg dro på audition for Bånkallspelet var det egentlig veldig spontant. Jeg hadde lyst til å utfordre meg selv og jeg tenkte at uansett om jeg ikke regnet med å bli valgt til å være med, så ville det være en morsom erfaring og så ville det bare være en bonus om det oppi alt sammen viste seg at jeg kanskje fikk til sang, dans og teater bittelitt bedre enn fryktet. Og auditionen var så hyggelig, og jeg koste meg så mye og jeg har lurt litt på at det kanskje var det som gjorde at jeg ble valgt til statist; den spillegleden som skinte igjennom uansett om jeg har mindre erfaring enn de fleste. Det at de forhåpentligvis så at jeg ville gjøre mitt beste uansett og at jeg ville ha det skikkelig gøy underveis, samtidig som jeg lærte masse. 

Og det er så mye mestringsfølelse i å være med på et spel. Det merket jeg allerede under andre workshop der jeg plutselig så at koreografien jeg hadde knotet så mye med under workshop-en i januar gikk så mye bedre i april og det har jeg merket under hele denne prøveperioden der jeg føler at jeg klarer meg stadig bedre for hver øving. Og så er det så fine folk, det er kjente og ukjente i en salig blanding, det er gode samtaler og trivelig stemning og det er den følelsen av at vi er et lag, vi jobber alle sammen for å få til dette og ideelt sett så bra at vi bare møtes igjen hvert eneste år i minst fem år fremover for å lage Bånkallspelet hver august, som en slags innmari episk tradisjon. Og jeg har merket at det har vært slitsomt å kombinere speløvelser med jobb de siste tre ukene, dessuten er det øyeblikk der jeg har følt meg overveldet av rekvisitter og koreografi og at det er mye å holde styr på samtidig, men da er det også så mye mestring i å se at det går og at jeg tross alt klarer meg veldig bra selv om jeg er uerfaren. Og når man altså er sånn som meg; en som er besatt av musikaler og kunne spist det til både frokost og dessert, men som aldri endte opp med å jobbe med det profesjonelt, så er Bånkallspelet det jeg tenker på som en måte jeg får en bit av kaka likevel. Det er en smak av det livet jeg beundrer og tidvis misunner, det er en smak av det fellesskapet det virker så fint å være en del av, det er det nærmeste jeg har kommet å jobbe med musikaler selv og jeg setter så uendelig pris på å være en del av eventyret. Være med på å skape noe nytt, lære masse underveis og føle meg stolt av meg selv og helt bevisst på at når spelet plutselig er over, så fortjener jeg premier som å kjøpe nye tv-spill eller nye norske bøker eller bare å bake brownies igjen som jeg spiser mens alle sangene jeg nå har blitt så glad i spiller på repeat oppi hodet mitt som et brilliant soundtrack til alt jeg gjør.  

Og oppi hodet mitt så skriver jeg hele tiden. I det virkelige liv skriver jeg ikke nok (utenom årlige romaner på 50 000 ord hver november som del av Nanowrimo), men i hodet mitt så har jeg i tre uker planlagt den storslagne og geniale teksten jeg skal skrive om alt Bånkallspelet har betydd for meg og her er den teksten omsider. Den er ikke perfekt, men jeg ville formidle kjærligheten overfor musikaler og hvor mye jeg har fått ut av å være en del av Bånkallspelet. Jeg er så himla takknemlig og jeg er spent, men gleder meg aller mest til å dele alt dette med et stort publikum de neste dagene.  

Og jeg håper det er greit at jeg ville dele dette med både alle dere som jeg har blitt så godt kjent med de siste ukene, men også alle andre som skulle være interessert i en personlig tekst om musikaler og hvor gøy det har vært å være en del av et spel. 

Tusen takk for tilliten og forhåpentligvis på gjensyn neste år.