Bånkallspelet fanfiction - Kanelbollemysteriet på Bånkall Gård =D

Heisann. I dag er en litt vemodig dag fordi vi spilte siste av syv forestillinger av Bånkallspelet i går og jeg ble liksom bare mer og mer gira for hver dag og kommer til å savne både spelet og alle de fine folka jeg har fått bli kjent med og som jeg har tilbragt så mye tid sammen med de siste ukene. Alt har føltes så verdt det selv om det tidvis har vært slitsomt å kombinere med jobb og jeg var en smule lei på prøvene tirsdag kveld da jeg hadde jobbet seks timer først, var småforkjøla og hadde mensen i tillegg. Etter tirsdag var jeg dog ikke noe lei i det hele tatt for jeg har hatt det så gøy og lært så mye og i går var jeg derfor flink og var med på teppefallfesten i hele to timer før jeg begynte å dra hjemover fordi jeg ville rekke de siste bussene og t-banene og ikke var så gira på å gå halvtimes spasertur hjem midt på natta eller å overnatte. På teppefallfesten så sang jeg med på sanger, danset, spiste snacks, småpratet med folk og tegnet denne:

Og nå er det ene fine med å være ferdig at jeg hadde lovet meg selv at jeg fortjente nye tv-spill som trøst over at spelperioden var over så nå har jeg lastet ned Illusion Island og ikke minst, Stray Gods, som er et sånt spill jeg liksom bare har visst at jeg trenger i livet mitt fordi det er et tv-spill som også er en musikal og så er det en krimgåte og greske guder og det hørtes utrolig fascinerende ut, så yay!

Men da skal jeg komme til poenget og det er Bånkallspelet fanfiction. Jeg har de siste tre dagene brukt mesteparten av tida jeg ikke har vært på Bånkall til å skrive en koselig julehistorie med krim-elementer også handler det om karakterene fra spelet. Fokuset har ikke vært på krim-elementene mest, de er mer som en slags ramme rundt historien. I stedet har jeg prøvd å skape en skikkelig trivelig historie der jeg har forsøkt å få karakterene til å virke så mye som de er i spelet som mulig. Ønsket er at folk som har sett eller vært med på spelet skal lese om Ragna og kjenne henne igjen eller at de skal lese det Erik sier og høre Sondrey stemme og så videre. Jeg ville mest skrive noe for alle som har blitt like glad i alle disse karakterene som meg og jeg håper de koser seg med denne teksten. God fornøyelse og da poster jeg like greit historien min sånn at jeg er garantert å få plass til den her (hilsen: hei, jeg har skrevet 13 sider historie siden lørdag morgen, jeg har litt mye kreativitet til overs eller noe sånt).

Kanelbollemysteriet på Bånkall Gård 

 

Snøen falt tett over låven og gården, over tunet der gårdskatter gikk fritt omkring og over skogen i nærheten som så fint rammet inn Bånkall Gård; en gård der man alltid var velkommen og snart ville det være mer sant enn på lenge. For nå visste kalenderen begynnelsen av desember og alle i omegn visste at det bare kunne bety en ting, nemlig at det om kun få dager var klart for Ragnas store årlige juleselskap. Det var ikke selve julefeiringa, for den holdt familien Bånkall mer intim (eller i det minste kun for nærmeste familie, Erik og ho Gamlemor da, som var så familie man kan få blitt uten å biologisk være det), men heller en større fest to uker tidligere der også venner og naboer var invitert og det ble satt ut langbord og alle skulle føle seg velkommen. For alle i området var dette juleselskapet hellig og det var som om de fleste liksom hadde sagt seg stille enig i at festen på mange måter føltes ekstra viktig dette året. Sakens kjerne var nemlig den at det et halvt år tidligere hadde vært riktig dramatisk, slutten av juni det året hadde det skjedd ting og tang som nesten hadde kostet familien Bånkall både gård og grunn. Heldigvis hadde alt endt godt og det hadde tross alt kommet noe godt ut av alt sammen, som Erik, som nå hadde blomstret og hjalp ivrig til på gården, når han ikke stjal seg til alle øyeblikk han kunne med Ingeborg. Eller en slags enda større takknemlighet og omsorg fra alle i nærmiljøet, som bare satte enda mer pris på alt familien Bånkall var for dem, tatt i betraktning hvor nær de hadde vært å miste det.  

Likevel hadde slutten av juni vært litt av en tid og man merket fortsatt en slags sårhet hos Alf. Han virket stillere og mer ettertenksom og han kunne tidvis helt plutselig få litt tårer i øynene av en blanding av vemod, lettelse og en liten miks av andre følelser i tillegg. Alle håpet at juleselskapet derfor ville bli ekstra flott det året, en riktig fornøyelse der ingenting gikk galt. Imidlertid hadde skjebnen andre planer, planer som handlet om kanelboller, eller mer spesifikt; mangelen på dem.  

Fruen på gården var Ragna; som hadde brunt hår, glimt i øyet og en slags naturlig autoritet uten at hun nødvendigvis var streng. Det var mer det at man bare merket at hun virkelig brydde seg og hadde ting på plass, hun var en man visste at man kunne stole på. Og blant alle tingene man kunne stole på med Ragna, så var det at hun lagde verdens beste kanelboller.  

Dette året hadde hun virkelig stått på med god hjelp fra nabokjerringer, Ingeborg og smeden Tormod; som ikke bare var praktisk i en smie, men også flink med gjærbakst. Sammen hadde de skapt tre stappfulle kurver med kanelboller, mer enn nok for alle som skulle komme og da handlet det bare om å gjøre alle andre forberedelser (for det var alltids nok å gjøre) før hanen en morgen galte ivrig og så var det akkurat den morgenen da juleselskapet skulle være. Nå var alt klart for en skikkelig fest.  

Morgenen starte i grunnen helt som vanlig. Alfred hadde allerede funnet frem drikkeflaska si før folk flest hadde spist frokost, Gamlemor gjorde hemmelige stemmeøvelser for å kunne si “besøk, besøk” med så sterk og klar stemme som mulig, Borken dagdrømte om å ri ut på episke eventyr som hesten til en ridder og i en by langt, langt unna fantes en mann som et halvt år tidligere hadde gjort noe veldig galt og nå prøvde å bli et nytt og bedre menneske. Ingen visste helt hvordan det kom til å gå. Og på kjøkkenet kvelden før hadde et skap blitt fylt med de tre kurvene med kanelboller og det var først da Ragna like etter frokost åpnet det skapet at man fant ut om skjebnens lumske planer. Det viste seg nemlig slik at de kanelbollene gitt, de var dønn borte.  

Da Ragna fortalte om de stjålne kanelbollene reagerte de fleste helt som forventet. Nabokjerringene sendte varme og trøstende blikk og sa omtenksomt at de gjerne ville hjelpe til med å bake nye hvis det måtte til, Alfred ble hvit i fjeset og så oppriktig rystet ut, før han sa “her må det sterkere saker til” og fylte opp alkohol i to krus som han drakk av samtidig, Erik så like skuffet og forkommen ut som vesle Bertram når han måtte legge seg urimelig tidlig og det helt åpenbart skjedde trivelige ting som han ikke fikk være med på, Gamlemor veivet med pekefingeren og sa med insisterende stemme at hun håpet noen skammet seg noe inderlig. Alf fulgte alt dette og måtte nesten smile et veldig lite smil, tross tingenes tilstand. Ikke fordi han syntes det fantes noe som helst bra med stjålne kanelboller, men fordi han bare satte mer og mer pris på det som var vanlig og som forventet. Det var noe betryggende med alt som tross alt var helt som det skulle være. Uansett var Ragna litt usikker på prosedyren videre, sånn om det var best å tilkalle lensmann (en eldre herremann som kunne virke streng og autoritær om man ikke kjente ham, men om man kjente ham så var han som en slags stor teddybjørn av et menneske, god og snill og med et hjerte for området som var det som gjorde at han så mye ville at alt skulle være på stell) eller løse saken på andre måter. Før hun fikk tatt en avgjørelse i noen som helst retning rakk dog Sven opp hånden og sa “jeg vil være detektiv”. Nabokonen Olga som var der og hørte ham sukket og mumlet for seg selv “har man ikke nok å drive med om man ikke skal leke detektiv og”, men om Sven hørte henne viste han det ikke og Ragna og Alf ga Sven raskt sin velsignelse til å i alle fall prøve.  

Sven hadde fortsatt litt dårlig samvittighet etter ting han hadde gjort den sommeren, selv om alle hadde sagt at han var tilgitt for lengst. Likevel følte han en slags ansvarsfølelse og da familien Bånkall informerte om tyveriet av alle kanelbollene, tok han derfor raskt på seg jobben som detektiv. Helt ærlig hadde Sven alltid hatt litt lyst til å være detektiv, det virket som en veldig interessant ting å være. Som en bonus følte han at det sikkert var behov for flere detektiver med krykke, det gjorde at han sto for fremskritt og integrering og slike ting som var veldig fint. Det var likevel litt av et mysterium for det var usikkert hvem i all verden som kunne ha noe som helst ønske av å stjele Ragnas kanelboller for å ha dem helt for seg selv. Alle som kom i juleselskapet, ville jo uansett få en kanelbolle og alle var så glade i Bånkall Gård at det virket rart bare å tenke seg at de kunne ha det i seg og stjele fra gården. Noen måtte likevel være tyven tross alt og etter å ha tenkt seg om nøye og vel konkluderte Sven med at han hadde sine fire mistenkte og de var henholdsvis Erik, Alfred, Gamlemor og gårdskatten Pia. Med det sagt så var det selvfølgelig godt mulig at noen andre sto bak og, men alle fire hadde til felles at de hadde visst både hvor kanelbollene var og hadde god kjennskap til gården. Sven tenkte derfor at de var verdt å spørre ut først i det minste og så fikk han eventuelt vurdere å prate med noen andre i etterkant om alle virket for uskyldige.  Slik begynte etterforskingen og Sven besluttet å ha sin første prat med Erik, som var svært velvillig til å bli pratet med og gladelig ble med.  

Erik hadde mørkere hud enn de fleste i området, men det var en sånn ting folk flest glemte i løpet av fem minutter. Snarere merket de seg med at han hadde et varmt og drømmende blikk, særlig når han sendte stjålne blikk i retning Ingeborg, så vel som en sixpence som ofte var litt på skrå og et smil som ble litt ekstra bredt når han fikk spise spesielt gode måltider eller fikk muligheten til å vise trylletriks til ungene i nærområdet, som alltid fulgte ivrig med og da med entusiasmen til femåringer flest på julaften. Nå satt Erik overfor Sven på et bord like ved skogen der de fikk være litt for seg selv og alt var klart for en belysende samtale dem imellom. 

Sven hadde mørkt hår, skjegg og krykken sin da, men det som folk merket seg mest med Sven var alltid blikket hans, for det var et sånt blikk som kunne fortalt tusenvis av historier alene. Når Sven var sint så nærmest gnistret det i øynene hans, når Sven var lei seg så var blikket hans så sårt at man fikk litt lyst til å gråte selv og når han var i godt humør, som nå da han fikk prøve seg som detektiv, så var blikket hans varmt, men også litt konspiratorisk, et sånt blikk som gjorde at man følte seg sett på en litt dypere måte enn hos de fleste andre. Sven selv kjente ikke til hvor godt blikket hans var til formidling, men det kom godt til sin rett når han altså startet sin første av fire korte samtaler som han håpet at ville gjøre ham en smule klokere.  

“Hei, takk for at jeg kunne få pratet litt med deg,” sa Sven. 

“Det var bare hyggelig,” sa Erik og mente hvert ord. 

“Så fint,” sa Sven og la til, “du forstår selvsagt at jeg bare ville prate med et par av dere i forbindelse med de forsvunne kanelbollene til Ragna og en av dem var deg, det er ikke ondt ment, men bare for å sjekke alle muligheter.” 

“Det går helt fint, men jeg veit ingenting om kanelbollene. Jeg har bare sett dem så vidt før de forsvant og hadde gleda meg til å spise en sjølv,” sa Erik. 

“Jeg skjønner, jeg skjønner,” sa Sven og fortsatte, “kanelbollene var på plass i går kveld, men nå i morges var de borte. Kan jeg spørre hva du gjorde i natt?”  

“Vel, det blei seint i går kveld, jeg og Ingeborg gikk oss en kort kveldstur og så hadde vi det så hyggelig og himmelen var så full av stjerner at ingen av oss hadde lyst til å gå og legge oss. Men vi gikk jo og la oss til slutt likevel, det er jo alltid mye å gjøre og tidlig morgengry i dag og du veit hvordan det er,” sa Erik.  

Sven smilte. Han husket selv godt hvordan det hadde vært da han og kona var unge og nyforelska. Det føltes så lenge siden nå da hverdagen ofte kom i veien og de tidvis glemte hvor lett livet hadde vært en gang, men Eriks kjærlighet vekket gamle og gode minner.  

“Har du noen ideer til julegave til Ingeborg?” spurte Sven. Det var ikke egentlig et så relevant spørsmål etterforskingen tatt i betraktning, mer bare oppriktig nysgjerrighet, men han spurte likevel. Her fikk Erik et litt bekymret uttrykk og da han svarte knotet han mer med ordene enn han pleide.  

“Nei, jo, ja, jeg veit ikke helt. Det hadde vært gøy å gjøre noe storslagent. Lage et stort hjerte av noe annet, et eller annet sånt kanskje,” sa Erik og la til med et sukk, “men kan vi ikke bare late som jula er veldig lenge til, det er så vanskelig å finne ut av gaver og sånt, kan vi ikke bare kose oss og håpe at det ordner seg?” 

“Alt ordner seg nok,” sa Sven og igjen var det som om blikket hans gjorde en ekstra innsats. I alle fall sendte han Erik et omtenksomt blikk og etter det blikket var det som om Erik fikk mye løsere skuldre og følte seg mye mindre bekymra.  

Sven hadde ikke så mye mer å spørre om og de avsluttet samtalen. Når Sven like etter tenkte over samtalen så følte han ikke at Erik nødvendigvis virka skyldig. Samtidig så var Erik antakelig den av dem med mest røvererfaring og med sine trylleskills i tillegg var han derfor verdt å ta en prat med. Sven kunne også lett se for seg at gaven det ville vært å få et hjerte satt sammen av en masse kanelboller lett kunne vært en sånn ting Erik kunne ha tenkt at var en fin gave til Ingeborg, noe som også var verdt å ta med i betraktningen.  Med det sagt var det likevel svært fint at Sven skulle prate med to til og den neste var Alfred. 

Alfred virket forbausende lite full da de startet praten, preget som han fortsatt var av at kanelbollene var stjålet.  

“Går det bra, Alfred?” spurte Sven med oppriktig omtanke.  

“Jeg skal nok klare meg,” sa Alfred, men virket ikke helt overbevist selv.  

“Jeg har tro på deg,” sa Sven og fortsatte, “men jeg ønsket likevel å ta en liten prat med deg i forbindelse med at kanelbollene forsvant. Jeg håper det går greit.” 

“Jo da,” sa Alfred og tok seg en slurk fra flaska si.  

“Hvor var du i natt da kanelbollene forsvant?” spurte Sven. 

“Jeg sov vel. Jeg hadde en sånn veldig rar drøm der vi sto på en scene sammen og sang sanger om livet som leves nå og å stå samlet på Bånkall Gård. Det var faktisk skikkelig hyggelig, nesten dumt at man må våkne fra sånne drømmer,” sa Alfred og for første gang den samtalen gled et lite smil over leppene hans, litt sånn ettertenksomt mens han tenkte tilbake på drømmen sin.  

“Det høres fint ut,” istemte Sven. Et lite øyeblikk var det som om de begge glemte litt hva de holdt på med mens de så for seg hva annet de kunne ha sunget om hvis de virkelig hadde drevet med sang og spill, men så kom Sven på at han egentlig holdt på med å være detektiv og fortsatte.  

“Syns du alt er på stell nå før juleselskapet da?” spurte Sven. 

“Jo, ja ...” begynte Alfred, men så stoppet han brått og det gled noe ubestemt over ansiktet hans.  

“Er det noe galt?” spurte Sven. 

“Nei, på ingen måte, det bare føles som jeg alltid får for lite kanelboller. Jeg ville aldri stjålet kanelboller altså, det lover jeg deg, men jeg skulle gjerne ønska at jeg hadde fått en større andel, alle veit jo at det er jeg som liker dem best,” sa Alfred. 

“Jeg skjønner,” sa Sven og la til, “om vi finner igjen kanelbollene, kanskje du kan spørre Ragna om det går an at du kan få noen ekstra, om du spør pent er det sikkert mulig.”  

Alfred lyste opp. “Det var en god ide,” sa han og fortsatte, “å nå håper jeg væffal at du finner igjen kanelbollene.”  

“Jeg skal prøve å finne ut av hvor de er,” lovet Sven. 

Like etter var praten ferdig og Sven måtte innrømme for seg selv at å være detektiv virkelig var litt mer vrient enn han hadde tenkt. Det var en artig utfordring for så vidt, men ingen virka jo særlig skyldig. Alfred hadde likevel et slags motiv i at han var så overmåte glad i kanelbollene, men han virka ikke som en tyv av den grunn og Sven håpet at alt ville virke desto mer opplagt når han hadde pratet med Gamlemor.  

Gamlemor så ut som en koselig bestemor i et eventyr med krøllene sine, men hun hadde også sterk rettferdighetssans og var klar i sin tale om noe var galt. Og selv om hun hadde sagt seg enig i å ta en samtale med Sven, virket hun litt fornærmet over at han ville prate med henne all den tid hun hadde fått det godt med seg at han skulle være detektiv og samtalen nok innebar at han anså henne som mistenkt.  

Sven merket skepsisen til Gamlemor og sa så vennlig han kunne at han ikke gikk ut ifra noe som helst, han ville bare stille henne noen spørsmål på samme måte som med Alfred og Erik og han satte veldig pris på at hun stilte opp. Da Gamlemor fikk høre det hjalp det, og hun ble blidere og mer velvillig.  

“Uansett håper jeg du har det fint nå i adventstida. Det er virkelig synd at kanelbollene skulle forsvinne for å ødelegge stemningen litt,” sa Sven og Gamlemor nikket, før hun la til at hun regnet med at det ville bli like koselig selv uten kanelboller. “Ragna og Alf lager jo så fine juleselskaper, det blir alltid trivelig. Og det er jo stemningen vi kommer for,” sa Gamlemor. 

“Det er fint å høre,” sa Sven og la til, “kan jeg likevel spørre hva du gjorde den natten bollene forsvant?” 

“Du kan vel det,” sa Gamlemor med et sukk, “vel jeg sov jo, man gjør som regel det om natta. Dessuten må jeg jo stå opp tidlig veit du, for det kan umulig føles helt ordentlig som om man har fått besøk om morgenen om ikke jeg har sagt vel i fra.” Gamlemor fikk et særlig fornøyd smil mens hun sa dette og det var helt tydelig at hun følte at hun gjorde en veldig essensiell jobb. Sven merket seg det og spurte tilsynelatende tilforlatelig, “syns du selv at du kanskje ikke alltid blir satt nok pris på for alt du gjør for gården?”  

Gamlemor nølte et øyeblikk før hun sa, “kanskje litt, men bare bittelitt altså. I all hovedsak har jeg det veldig fint.”  

“Så godt å høre,” sa Sven.  

Snart etter var også deres samtale over og Sven følte seg om mulig enda mer usikker enn før for han trodde nok at Gamlemor hadde litt for sterk rettferdighetssans til å gjøre noe så urettferdig som å stjele kanelboller. Samtidig så hadde hun selv innrømmet at hun gjerne ønsket å bli satt enda litt mer tydelig pris på og hun var også den som hadde gått aller mest i forsvarsposisjon av å føle seg mistenkt. Begge disse tingene var verdt å ta med i beregningen.  

Sven tok en siste liten samtale og den gikk en hel del raskere enn de andre. Den var nemlig med gårdskatten Pia, som han mistenkte fordi hun gjorde akkurat som hun ville, var der hun ikke skulle være på feil tid om hun så følte for det og han var ganske trygg på at hun ikke ville nølt med å stjele kanelboller om hun så hadde ønsket.  

“Hvor var du i natt da bollene forsvant?” spurte Sven Pia, som akkurat da lå og solte seg på tunet. Pia svarte med å se opp på ham et lite øyeblikk før hun sleiket poten sin og fortsatte å døse. 

“Du er selvfølgelig klar over at det hadde hjulpet din sak å ha et bedre alibi,” sa Sven, men han smilte mens han sa det for selve utspørringen av Pia var egentlig ikke så seriøst ment, det virket bare litt gøy. Han merket seg likevel at Pia heller ikke nå hadde noe å si til sitt forsvar og som detektiv måtte man merke seg slike ting, sånn var det bare. Så funderte han litt på hva han skulle gjøre nå og han besluttet å gjøre det slik han regnet med at det ble gjort om man var detektiv og egentlig fortsatt var litt usikker. Da regnet han med at man innkalte alle som en og så tittet strengt rundt i et rom mens han pratet seg til en løsning underveis. Som tenkt så gjort. 

Snart var alle samlet i det store hovedbygget der fest og dans tok plass og Sven tok ordet.  

“Vi er samlet her fordi Ragnas kanelboller har forsvunnet og jeg har etter min etterforskning funnet ut akkurat hvem som står bak. Jeg vil begynne med å si at her tror vi på tilgivelse og omsorg og vi vil ikke bli sinte, bare veldig, veldig skuffet på vedkommende som står bak. Vedkommende er nok fortsatt velkommen til både fest og hygge. Med det så vil jeg starte med at jeg har konstatert at det antakelig ikke var katten Pia som sto bak, selv om jeg på ingen måte tror han hadde nølt med å ta kanelboller om hun fikk sjansen. Men jeg tror hun kanskje hadde virket litt mer sliten og dårlig om hun tidligere i dag hadde kost seg med kanelboller enn hvordan hun virket da jeg hilste på henne i stad. Jeg vil fortsette med...”  

Mer fikk ikke Sven sagt for da kom det brått et “jammen unnskyld da, jeg innrømmer det.”  

Gamlemor reiste seg og sa, “vent et øyeblikk” før hun gikk ut av rommet. Når hun kom tilbake, hadde hun alle tre kurvene med kanelboller med seg og hun beklaget igjen.  

“Jeg tok dem tidlig i morges, men jeg skulle finne dem frem igjen under juleselskapet og så ble det plutselig detektiv og hele pakka og da ble det så alvor med en gang. Unnskyld at jeg ikke sa noe i stad, Sven, men jeg tenkte bare at jeg skulle finne frem kanelbollene under juleselskapet og late som jeg tilfeldigvis hadde funnet dem og så bli den store helten. Det er så ofte at folk virker litt oppgitt og sliten av meg, jeg vil at de skal være sånn ‘Gamlemor redda juleselskapet’ i stedet,” forklarte Gamlemor.  

“Jammen Gamlemor, du vet jo hvor glad vi er i deg, jeg beklager om jeg av og til kan virke litt frustrert når du roper ‘besøk, besøk’, det er ikke galt ment,” sa Ragna. 

“Og det er ganske dumt å gjemme bort kanelboller for vi har ivrige detektiver her,” sa smeden Tormod og smilte mot Sven. Det var et varmt smil som fikk Sven til å føle seg flink selv om han egentlig ikke hadde løst noe som helst fullt og helt.  

“Kan dere tilgi meg?” sa Gamlemor med tårer i øynene og et øyeblikk virket hun ikke lenger så gammel. Hun virket barnlig og skjør og Ingeborg (som hadde blondt hår i en flette, et eget lag med barn og dyr og en aura av snillhet i alt hun gjorde og var) var den første som gikk bort til Gamlemor og ga henne en god klem.

Så begynte alle å le og smile, lettet som de alle var over at kanelbollene var tilbake og at alt igjen var på stell. Og det var en så fin stemning i det rommet akkurat da. En nabodame som oftest kledde seg i grønt fant frem papir og skriveredskap og begynte å tegne mens hun smilte over at det snart var selskap og jul. Katten Pia la seg godt til rette i fanget til et nabobarn med fletter mens to andre flettepyntede nabojenter koste med ham. Tormod hadde et uttrykk som virket like varmt og godt som både kopper med varm sjokolade og redskapene han brukte i smia og Alfred virket strålende fornøyd over at han likevel ville få seg en kanelbolle eller to, noe som virket særdeles verdt å skåle for.  

Og Alf og Ragna gikk sammen bort til vinduet og så ut på snøen som falt så tett, så tett der ute mens Alf sa ettertenksomt, “jeg glemmer det noen ganger, men det er fint at det meste tross alt ordner seg her på Bånkall.” 

“Og om det en dag ikke ordner seg så har du alltids meg,” sa Ragna med et smil før hun rufset til Alfs hår.  

Den kvelden ble det juleselskap og det var som om alt som hadde hendt et halvt år tidligere og nå, den midlertidige dramatikken rundt de forsvunnede kanelbollene, intensiverte følelsene til alle som en. I alle fall var det som om alle liksom bare koste seg med et ekstra gir og det ble fest til langt på kveld. Og alle sa seg skjønt enige om at med eller uten kanelboller, så var ingenting like fint som en feiring på Bånkall Gård.  

*