We Will Rock You i Oslo Spektrum - en fantastisk opplevelse med et ekstra magisk øyeblikk som alene var verdt billetten =D

Heisann! Siden sist har jeg vært på spillkveld, irritert meg over mensen (tmi kanskje, men jeg begynner oppriktig å tro at mensen-en min har en sjekkliste der den har skrevet opp alle måter den kan bli mer irriterende enn den pleide å være og så kost seg med å krysse ut punkt etter punkt med frydefull entusiasme i 2022 og 2023) og ellers spilt alt for mye Nintendo, sånn i tillegg til å irritere meg over snøen som jeg har konkludert med at er værets måte å markere at det i disse dager er tre år siden pandemien begynte, fordi været vil minne oss på følelsen av noe som føles uendelig og som vi ikke har kontroll over, som jo er den følelsen pandemien aller mest ga våren 2020. 

Ellers gleder jeg meg til ting neste uke og, deriblant at dette spillet kommer ut, fordi jeg har hatt lyst til å spille Storyteller siden første gangen jeg hørte om det høsten 2021 fordi det virker som kongen av karolinske spill:

Og ellers så kommer to store mål for neste uke og uka etter å være å skrive ferdig 2(!) påskekrim-historier jeg holder på med sånn at jeg kan dele dem med alle jeg vil dele dem med =D  

Anyway, i går var jeg i Oslo Spektrum med mamma og da så vi We Will Rock You og resten av dette innlegget vil være min anmeldelse. Spoiler om noen er veldig lat, jeg hadde det episk!!! Neste innlegg kommer om noen dager og i mellomtiden håper jeg dere koser dere med karolinsk geeky musikalentusiasme <3

We will rock you i Oslo Spektrum  

 

For lenge, lenge siden fantes en tur til London da jeg gikk på folkehøgskole der vi så henholdsvis The Producers og We will rock you. The Producers ble jeg ikke så veldig imponert av, men We will rock you elsket jeg, på samme måte som jeg elsket at den introduserte meg for Queen, hvis musikk jeg siden alltid har likt ganske godt. Siden har jeg hatt et møte med We will rock you på Folketeateret og i går var det Oslo Spektrum og en oppsetning som kan oppsummeres med et eneste ord: AWESOME (i Caps Lock til og med).  

En av tingene som er praktisk med meg og musikaler er at jeg forventer ulike ting avhengig av musikal. For det finnes absolutt musikaler der jeg forventer å føle masse følelser og tenke kloke tanker om det jeg så etterpå (les: Next to Normal, Spring Awakening, Billy Elliot, hvis den evige drømmen om å se Hunchback of Notre Dame eller Hadestown noen gang blir oppfylt), men med andre musikaler så er jeg sånn “ble jeg underholdt, gliste jeg bredt, følte jeg meg nesten som en aktiv del av opplevelsen fordi jeg klappet når jeg kunne og sang med når jeg fikk lov så er alt topp” og We will rock you kommer i andre kategorien og gladelig nok leverte den på alle fronter. I alle fall hadde jeg en fantastisk fin opplevelse og det eneste jeg kan kommentere på er at Pepsi-en jeg kjøpte var veldig dau, så ja. Yay, We will rock you i Spektrum var elsk. 

Og mye av alt sammen handler jo om musikken som er utrolig fengende, rocka og kul rett og slett og som jeg likte at de her fremførte på engelsk fordi noen ting ikke føles ment til å bli oversatt. I tillegg syns jeg alle vitsene traff og at alt rett og slett var veldig underholdende for greit nok så er ikke storyen i seg selv så interessant, men den var formidlet med så mye engasjement og det bare føltes som en produksjon som var nesten like mye konsert som musikal på en svært super måte.  

I tillegg var alt fremført fantastisk. Jeg ble veldig positivt overrasket over Ben Adams i rollen som Galileo (her skal jeg innrømme at jeg har vært litt fascinert av hvordan Adam Douglas egentlig er amerikansk, men snakker norsk fantastisk mens Ben Adams egentlig er britisk og også har bodd i Norge lenge, men snakker veldig dårlig norsk) og jeg syns også det var ganske kult hvordan han i hovedsak (til forskjell fra de andre) snakket engelsk i all hovedsak, men at det ble brukt veldig smart i forestillingen fordi det demonstrerte hvordan han skilte seg ut fra andre på en måte som kledde rollen hans i musikalen veldig godt. Alexandra Rotan på sin side sang fantastisk som Scaramouche og jeg fikk lyst til å se henne i flere musikaler. Jeg er ellers veldig fan av Charlotte Brænna, som stjal showet helt som Oz, jeg elsket Kirsti Lucena som Killer Queen (og tenker i ettertid litt at om musikalversjonen av Lille Havfruen noen gang settes opp i Norge, så MÅ hun være Ursula, for hun viste at hun virkelig kunne gjort Disney-skurker med bravur) og jeg syns Petter Vermeli var super som Brit. I det hele tatt var alle involverte superflinke, men jeg føler litt for å trekke frem Åge Sten Nilsen for han var jo god hele veien og flott castet som Buddy, men på slutten av musikalen så ledet han an et ekstranummer med Bohemian Rhapsody og bare ååå! 

Noen ganger så er en musikal et skikkelig show hele veien for alle er superflinke, musikken fenger og stemningen er elektrisk, men så har vi liksom et øyeblikk oppi alt sammen som er så magisk at om alt annet hadde vært dritt så ville alt vært verdt det for det øyeblikket. Og bare dramaturgien på hvordan Bohemian Rhapsody var lagt opp. Hvordan det begynner med Åge Sten Nilsen som får med seg publikum på den skjøre begynnelsen der det er så sårt og vakkert og fint og så delen som alle dropper om de synger Bohemian Rhapsody på Idol-auditioner, men som jeg føler er veldig essensiell og der har vi dansere med masker som lyssettes fantastisk til sangen før det fortsetter å bygge seg opp med flere av de involverte skuespillerne og det hele er så gjennomført perfekt. Jeg elsker musikaler som har et øyeblikk som er verdt hele billetten alene, en stund da hele verden forsvinner og alt som finnes er deg og den sangen og den stemningen. 

Så konklusjonen min er jo at helhetsmessig så føltes dette som en sekserforestilling for jeg hadde det så gøy og jeg fikk akkurat det jeg ønsket å få av We will rock you i Oslo Spektrum, men hadde det vært en terningkast 5-forestilling, så ville Bohemian Rhapsody gjort at jeg ville gitt terningkast 6 bare fordi det øyeblikket var så magisk. Yay!