Noen rotete tanker om utvikling og noen bilder fra Cirque du Soleil :)

Heisann! Det er lørdag og i dag har jeg vært på Cirque du Soleil i Oslo Spektrum, noe jeg skal komme tilbake til. Utover det så har mye av fritida mi i det siste handlet om Nintendo og Påskekrimskriving, men jeg har også vært småbekymret og nervøs fordi jeg søkte på en jobb og nå har hatt annengangsintervju og jeg har ganske lyst på den fordi den er basically det jeg driver med nå bare at man kan jobbe fulltid og ha bedre organiserte dager der man til og med har lunsj sammen sånn at det også blir litt mer sosialt og jeg trodde jeg ville høre om det ble jobbmuligheter i slutten av denne uka og har ikke hørt noe og det har gjort meg redd for dårlige nyheter. For jeg trives jo der jeg er, men de kan bare tilby to dager i uka fast (ekstra vakter er avhengig av hvor mange prosjekter de har) og hvis jeg kunne jobbet fullt et sted så hadde jeg endelig kunnet slutte å forholde meg til Nav så jeg har tillatt meg å håpe og det er en skummel ting å drive med fordi jeg blir så skuffa om det blir avslag. Nok om det.

En ting jeg vil skrive litt om før jeg babler om Cirque du Soleil er noe jeg har tenkt en del på og det er hvor mye jeg har lært av de siste årene og hvor mye jeg har utviklet meg. For jeg er på mange måter opptatt av akkurat de samme tingene som for ti år siden, jeg elsker fortsatt bøker, musikaler og tv-spill og å være kreativ i form av å skrive, tegne og fargelegge. Jeg bruker fortsatt skjørt omtrent hver dag og er litt for glad i snacks og bakst og jeg er fortsatt genuin, oppriktig, positiv og veldig entusiastisk, men også veldig sta og litt barnlig, i tillegg til å være litt dårlig taper når jeg og moren min spiller Maxi Yatzy. Samtidig så har jeg vokst utrolig mye på 2020 og hvor gjennomført dritt det året var for min del, ikke bare på grunn av pandemien, men også på grunn av mye sykdom og slitenhet. Og jeg har lært masse i 2021 etter hvert som jeg testet ulike medisiner for Ulcerøs Kolitt før jeg på slutten av 2021 omsider fant noe som funket (noe som i litt for liten grad var tilfelle før det) og masse i fjor etter hvert som jeg stadig økte mengden ekstra vakter som telefonintervjuer og fant ut at jeg taklet mye bedre å jobbe mer med det enn jeg trodde på forhånd. Og en ting som har skjedd de siste årene er at jeg har blitt mye mer åpen for endringer og blitt mer tilpasningsdyktig og for meg er dette en viktig endring fordi jeg også må innrømme at en svakhet jeg har hatt i veldig mange år har vært nettopp hvor lite åpen jeg har vært for endringer. Jeg skrev i et blogginnlegg på begynnelsen av 2021 da jeg hadde det ganske kjipt psykisk om hvordan jeg pleide å bruke det at man uansett ikke kan bli perfekt som en unnskyldning for å ikke gjøre endringer selv når det var endringer som jeg virkelig trengte å gjøre. Og jeg syns det er litt fint å se hvor mye mer åpen jeg er nå to år senere fordi det å endre seg og å bli åpen for endringer aldri har falt seg naturlig for meg og det gjør at det føles som en seier hvor mye mer åpen jeg er nå. Og altså, jeg er jo fortsatt ikke perfekt; jeg blir fortsatt veldig fort stresset når jeg mister kontrollen over en situasjon og jeg er fortsatt litt skeptisk f.eks. når jeg drar på Fontenehuset og de har noe jeg ikke har spist før (noe som ofte er tilfelle) som lunsj. Men jeg kommer meg mye bedre gjennom sånne situasjoner enn jeg pleide og jeg er mer åpen hvis noen foreslår at jeg kan endre noe i stedet for å bli tverr og ta det personlig og det føles fint å se hvor mye denne åpenheten har gjort at jeg har taklet både jobb og mye annet mye bedre enn jeg pleide å takle det før. 

Og dette er også mye av grunnen til at jeg blir så skuffet når folk ikke er åpne for endring eller å ta til seg tilbakemeldinger. Et eksempel på dette er J.K. Rowling som de siste årene har blitt mer og mer håpløs. Jeg skal ikke gå innpå alt nå for det krever ikke mye googling for å finne ut mer (men et godt sted å begynne er jo denne fantastiske videoen til Jessie Gender på Youtube), men en del av alt sammen er hvordan hun har vist at hun ikke er villig til å lytte og at hun går i trassig forsvarsposisjon i møte med kritikk i stedet for å vise et åpent sinn. Og jeg skjønner at det er lett å bli trassig i møte med kritikk for det var sånn jeg var i mange år selv, men det finnes mange forfattere som har fått kritikk og vært villig til å lære av det og som derfor virker mye mer modne og villige til å utvikle seg. Ingen forventer at noen er perfekt, men om du fremstår som en person som er villig til å jobbe med deg selv og å unngå å gjenta de samme feilene, så gjør det et mye bedre inntrykk. Og litt av skuffelsen min handler på sett og vis om meg selv for jeg vet ikke om jeg ville vært like åpen for endring om det ikke hadde vært for at 2020 og 2021 tvang meg til å bli det, men det handler også om at jeg tror jeg har en unnskyldning for at endring har vært vanskelig for meg. Jeg har jo ikke en formell diagnose, men jeg er jo litt overbevist om at jeg egentlig er et sted på autismespekteret fordi det er så mye der jeg kjenner igjen hos meg selv. For meg så har derfor de siste årene føltes som en seier også fordi det viser at selv om det krever mer for meg enn det kanskje gjør for mange andre å bli mer åpen og mer moden og fleksibel, så går det. Jeg kan bli en bedre telefonintervjuer, jeg kan bli mindre kresen og mer åpen for konstruktiv kritkk og jeg ser nå at jeg har en større ro også når jeg mister kontroll over situasjoner enn jeg pleide å ha. Og dette har krevd mye av meg, men føles veldig verdt det og det gjør også at jeg blir ekstra frustrert når noen så vidt jeg vet ikke har noen diagnoser eller noe annet som gjør endringer ekstra vanskelig, men likevel fremstår like trassige i møte med kritikk som f.eks. J.K. Rowling. For jeg vet så godt at å bli åpen for konstruktiv kritikk og å bli åpen for forandringer kan være innmari vanskelig, men jeg føler at jeg har fått så mye igjen for det at jeg i stadig større grad i alle fall prøver og jeg tror at jeg er lettere å like nå enn jeg pleide å være. Jeg kan fortsatt være barnslig og trassig og håpløs av og til likevel, men jeg er mye mer fleksibel enn jeg pleide å være og som en forlengelse av det så forventer jeg mer av andre og fordi jeg tenker at når jeg faktisk kan ha en stor utvikling til tross for at å være åpen for forandringer alltid har vært veldig vanskelig for meg, så burde andre som ikke har de samme utfordringene i alle fall være mer tilpasningsdyktige i stedet for å bli enda mer tverr og enda mer fastlåst i egne perspektiver. For meg så virker J.K. Rowling som et av de fremste eksemplene på noen som ikke er åpen for utvikling i det hele tatt og det er så enormt skuffende. Jeg vet ikke om dette gir mening, det er bare noe jeg har tenkt på og som jeg også føler er et godt eksempel på at de tingene man misliker mest hos andre gjerne er ting man kjenner igjen hos seg selv, men at det også viser hvordan man har vokst når man også kjenner igjen noe hos en annen og tenker "nei, jeg vil ikke være den personen lenger, det var greit i mange år, men nå har jeg lyst til å være en person som er åpen for utvikling og som har lyst til å lære og å bli en versjon av meg selv som jeg heier på fordi hun i alle fall prøver". 

*

Nok om det. Nå tenkte jeg å dele noen bilder fra Cirque du Soleil, som var topp! Jeg elsket stemningen, jeg så meg selv i karakteren Crystal og likte historien veldig godt og jeg elsket kombinasjonen av nysirkus og kunstløp fordi nysirkus er superfascinerende og kunstløp alltid har vært den ene sporten jeg har vært ganske glad i å se på og finner besnærende. Og så var det god popcorn og bare ja, det var så fint =D 

Her er noen bilder jeg tok underveis:

Bilde jeg tok av scenen før alt begynte.

Et av flere forsøk på å ta noen bilder under sekvensen jeg likte aller best (trapes og Chandelier) 

Enda et forsøk under samme sekvens. 

Dette var ganske stilig og en del av meg er bittelitt misunnelig på de som er akrobater og sånt i Cirque du Soleil. Ikke fordi jeg har lyst til å gjøre noe av det de gjør selv for det har jeg ikke, men fordi det virker som ting som krever så mye øvelse at det også gir en følelse av at de som gjør det alltid har visst hva de vil med livet sitt, det er en del av meg som syns det høres litt behagelig ut å bare ha en klar plan. For meg blir veien til mens jeg går og det er jo masse jeg drømmer om, men veldig mye blir bare ved tankene. Kanskje fordi skriving eller illustrasjon ikke føles som ting der jeg faktisk kan bli flink nok til å leve av det og av og til tenker jeg at om jeg bare hadde blitt født med talentet som kreves for å bli musikalartist for eksempel så hadde det å legge inn det harde arbeidet som kreves for å bli det vært lettere fordi jeg elsker musikaler så mye at det føles som noe som ikke ville føltes som hardt arbeid, men som å leke. 

Jeg var så nervøs på vegne av stolbalansekunstneren selv om jeg logisk sett visste at han var skikkelig proff. Det bare så litt ut som noe som umulig ville kunne gå likevel.

*

Uansett, nå har jeg bablet fra meg og neste innlegg, som vil inneholde den første påskekrimmen min i år (det blir kanskje flere), kommer om noen dager. Innen det vil høydepunktet med tilværelsen være Musikalpub med Sondheim-tema på mandag kveld (gleder meg) og dansetimene de har på Fontenehuset hver tirsdag ettermiddag og som jeg elsker (har vært på dem tre ganger) fordi de ikke krever å få til koreografi, man må bare bevege seg til rytmer og det er veldig deilig. Vi prates :)