Lyktevokterne :)

Heisann! Det er fredag og siden sist har det ikke skjedd så mye spennende, men jeg koser meg med Nintendo og jeg har omsider begynt å se The Last of Us selv (dvs. jeg har tenkt å ha HBO frem til april, men ikke lenger fordi jeg har en regel om å ha max tre strømmetjenester på samme tid og i april trenger jeg å ha Apple TV + en periode igjen fordi ny sesong av Schmigadoon). Og jeg liker The Last of Us ganske godt selv om jeg ikke har spilt spillene for det er veldig godt skuespill og jeg syns historien er veldig engasjerende. Utover det har jeg bakt brownies igjen:

Og jeg har blitt frustrert av å ha laget dette bildet i Canva, men så slitt med å greie å gjøre sånn at hele bildet kan bli header på bloggen i stedet for bare halve, fordi jeg har prøvd å endre størrelser supermange ganger, men uansett så er blogspot sånn, ja du trenger bare halvparten ikke sant:

Nå tenkte jeg å dele en historie. For natt til torsdag i forrige uke endte jeg helt tilfeldig opp med å drømme en fiks ferdig historie om at moren min forsvant og dukket opp og så hadde blitt medlem av en gruppe som kalte seg Lyktevokterne og som var inspirert av gatelykter og prøvde å holde nettene trygge. Og så besluttet jeg å ta utgangspunkt i drømmen, men endre detaljer til fiktive karakterer og Waltherhavn som setting og nå nettopp ble jeg altså ferdig med en novelle basert på drømmen jeg hadde for litt over en uke siden. Og det er jo ingen perfekt historie, men jeg ble ganske fornøyd og syns den forteller en ålreit historie om et mor og datter-forhold og å endelig finne ut hva man er ment til å gjøre. I tillegg så har jeg skrevet i jeg-form og i litt mer muntlig språk enn jeg ofte pleier og jeg syns resultatet ble fint nok til at jeg kan dele det her i håp om tilbakemeldinger eller at det interesserer noen. God fornøyelse uansett og så kommer neste innlegg om noen dager. 

Lyktevokterne – en novelle om gatelyktsuperhelter og å utgjøre en forskjell  

 

Jeg har alltid vært fascinert av gatelykter og det virker ikke som noen forstår greia helt. Noen ganger kan andre nikke istemmende hvis jeg prøver å forklare hvor fine de er, men de skjønner det ikke hvis jeg er mer konkret og forteller dem om følelsen av at de er som lysende voktere og at de ville føltes som fyrtårn i møte med sølepytthav om man var veldig liten. Dette er historien om noen som forsto fascinasjonen og tok den et skritt lenger enn jeg noen gang kunne forventet eller håpet på, men aller mest handler det om meg og om mammaen min og alt sammen startet ikke så lenge etter at vi hadde flytta til Waltherhavn.  

Selv hadde jeg aldri hørt om Waltherhavn før. Jeg visste at det var en ganske liten by, jeg visste at den hadde en havn og en togstasjon og skoger i nærheten som visstnok føltes veldig eventyrlige, men utover det var Waltherhavn bare et navn og et sted og ikke noe jeg forventet å forholde meg til. Selv levde jeg i storbyen. Jeg var Minnea, 12 år, og det var liv rundt meg på alle kanter. Mens jeg syns det tidvis var litt slitsomt, så likte jeg at det alltid var mye å finne på og at jeg nesten aldri trengte å kjede meg. Den gangen var jeg på mange måter litt redd for kjedsomhet og jeg følte for å fylle alle tomrom fordi de eneste tomrommene jeg ønsket var de man fant i midten av smultringer og det var det. Jeg hadde det fint og forventet ikke at noe kom til å endre seg. Og kanskje nettopp fordi jeg hadde det så ålreit selv så merka jeg ikke at det var annerledes med mamma. Jeg så ikke at hun var annerledes og at hun alltid var på jakt etter noe annet, noe mer. I ettertid føles det nesten opplagt at det måtte skje en viktig endring, men den gang så følte jeg at alt var i balanse. Livet mitt var et lite liv i sentrum av alt som var veldig og stort og det falt meg ikke inn at noen kunne ønske seg noe annet før den kvelden da alt forandret seg.  

Den kvelden var i og for seg ganske vanlig. Jeg hadde vært på skolen og vi hadde hatt masete fag, men jeg hadde vært sammen med vennene mine og nå var det uansett helg og oppi alt sammen også snakk om bare tre uker til sommerferien. Og jeg gleda meg sånn til ferie; gleda meg til å bade sammen med de beste vennene mine eller å lese mye blader og tegneserier. Jeg og mamma var ikke særlig rike, og det var bare oss to, så det var ingen episke ferieplaner, men jeg var fornøyd for det skulle alltid så lite til følte jeg for at sommeren skulle bli bra. Den trengte ofte gjerne bare å være, bare tilby et rom å være i som titt og ofte kunne inneholde iskrem og så var det nok. Så ja, jeg var i ganske godt humør den fredagen og brukte en stund på å merke at mamma liksom var litt mer stille og keitete enn hun ofte pleide å være, som om hun var veldig nervøs og redd for å fortelle meg noe. Lenge klarte hun å likevel late som om alt var vanlig, men da vi var i ferd med å spise middag tok hun pause fra å spise etter første porsjonen mens jeg spiste andre porsjon og i stedet for å spise så lette hun med blikket litt i lufta, som om det var noe å holde fast i som kunne hjelpe henne. Da hun ikke fant noe så sukket hun før hun sa litt sånn tilfeldig, “har du hørt om Waltherhavn?”  

Jeg rista på hodet med munnen full av spagetti og mamma fortalte at det var en liten småby snaut en time unna som hun en gang hadde besøkt som barn og som hun alltid hadde hatt litt lyst til å reise tilbake til. Så fortalte hun meg noe jeg allerede visste; nemlig at hun jo var veldig glad i musikk og teater og alltid hadde ønsket å jobbe med det på en eller annen måte, men så hadde muligheten aldri bydd seg og hun hadde derfor jobbet mest med ymse andre ting i stedet. Jeg hadde nikket og tenkt tilbake på de mange ulike jobbene mamma hadde hatt, men også hvordan hun tilsynelatende hadde trivdes godt med å jobbe på bakeri de siste årene.  

“Vel, jeg søkte på en jobb litt tilfeldig og uten så store forventninger fordi jeg leste at de søkte en ny billettør på Waltherhavn Kultursenter fra høsten av fordi en av billettørene de hadde skulle gå av med pensjon. Det var det jeg gjorde den helgen da du overnattet hos Naomi fordi jeg måtte reise bort og ordne noen småting. Jeg var på intervju for den jobben og de har tilbudt meg den,” hadde mamma sagt.  

Jeg spurte om hun så for seg å pendle mellom storbyen og Waltherhavn og det var da mamma satte i gang alt sammen med de skjebnesvangre ordene “jeg tenkte egentlig mer at vi kanskje kunne flytte til Waltherhavn for en stund.”  

Mamma fortalte videre om hvordan hun lenge hadde følt seg rastløs, noe som egentlig ikke overraska meg så mye for det visste jeg at hun var mye, jeg visste at hun ofte ønsket å prøve nye ting og at hun sjelden fant seg helt til rette noe sted. Likevel var det noe nytt at hun ønsket å flytte, og jeg fant jo også fort ut at hun hadde veldig mye planlagt. Hun hadde funnet en rimelig liten leilighet i sentrum av Waltherhavn der vi kunne bo, hun hadde pratet med jobben om at hun kanskje skulle slutte fordi en ny mulighet hadde dukket opp, hun hadde blitt medlem av en Facebookgruppe der man kunne bli kjent med folk fra Waltherhavn og finne mulige venner, i det hele tatt fikk mamma frem hvordan dette var noe hun hadde tenkt mye på og virkelig ville. Men hun sa også at det når alt kom til alt var opp til meg for hvis jeg virkelig ikke var åpen for det, hvis tanken på å flytte fra alt jeg kjente og brydde meg om og heller teste småbylivet for en stund var helt umulig så gikk det bra. Jeg hadde svart noe om at jeg måtte tenke på ting og jeg husker at jeg der og da følte meg veldig sikker på at det ikke ville bli noe av. Men så ble jeg likevel mer åpen for det, litt hjulpet av at det tross alt ikke var så alt for langt unna storbyen hvis jeg savna vennene mine for intenst, men mest fordi det var som om det sitret i mamma når hun pratet om Waltherhavn og jeg visste at hun var en sånn person som alltid hadde vært på jakt etter noe som hun aldri helt hadde funnet og det virka som Waltherhavn kanskje kunne være akkurat det hun hadde lett etter. Enden på visa var uansett at vi halvannen måned senere bar de siste boksene med ting inn i en liten, men koselig leilighet over en av butikkene i sentrum av Waltherhavn og det var sånn eventyret mitt om Lyktevokterne begynte. Med et nytt hjem i en ny by og visheten om at det kanskje kunne bli uvant og vanskelig, men også spennende fordi nye ting også betyr nye muligheter. Og med nye muligheter er det litt som om alt i verden kan skje. 

* 

En del av meg var likevel litt skeptisk til Waltherhavn helt i begynnelsen. Ikke fordi det ikke var en fin by for det var det og den var umiddelbart veldig trivelig; et sånt sted som føltes litt nærmere eventyrenes verden og der ting hadde koselige navn som Kafe Morgensterne eller Lydias Bokhandel. Skepsisen handlet om at jeg likevel så godt merka alt som mangla, alt jeg hadde tatt for gitt at ville være rett i nærheten bestandig. Og at jeg savna vennene mine og syntes at Waltherhavn føltes litt som første level i et tv-spill, det vil si noe jeg kunne runde litt for fort. Men jeg prøvde å være åpen for alt sammen for jeg så hvordan mamma så ut til å trives massevis fra første stund og siden det så lenge jeg kunne huske egentlig bare hadde vært mamma og meg så hadde jeg jo også fått med meg at det ikke nødvendigvis alltid hadde vært tilfelle. Det var en av de store forskjellene mellom oss egentlig for jeg hadde aldri hatt vanskelig med å finne meg til rette noe sted. Jeg var aldri populær eller kjempeflink til noe, men det tok aldri lang tid før jeg hadde det hyggelig nok og med mamma var det annerledes. Hun måtte alltid prøve nye ting, utforske nye jobber, hun slet med å holde fast på venner eller hobbyer eller hva det skulle være og det hadde vært sånn hele livet mitt. Jeg var den ene tingen som var fast, men ellers var det som om mamma alltid lette etter noe som hun ikke helt fant og i begynnelsen i Waltherhavn så føltes det som om hun endelig hadde landet. Og det var som om noe i meg ønsket å prøve litt ekstra hardt å finne ting som gjorde Waltherhavn til et fint sted fordi jeg var så glad i mamma. Jeg ville så gjerne at hun skulle ha det bra.  

Kanskje derfor, eller kanskje fordi Waltherhavn tross alt er en plass som kan overbevise den verste skeptiker fordi det er noe med de skrå gatene eller hvordan skogene i nærheten føles som det helt opplagt finnes troll der eller hvordan man så lett tenker eventyrlystne tanker når man kjenner lukten av sjø ved havna. Waltherhavn er litt magisk og kanskje derfor så hadde jeg begynt å trives litt likevel da kalenderen viste sånn cirka midten av august og jeg spent startet på Waltherhavn Skole, som lå like ved Waltherhavn Kultursenter sånn at jeg etter skolen kunne gå innom og hilse på mamma som ofte jobbet ettermiddag og kveld i forbindelse med salg av billetter, noe som også var hyggelig. Jeg følte meg som en oppdagelsesreisende i ukjent farvann mens jeg prøvde å gjøre meg så godt kjent med Waltherhavn som mulig og i så måte var en ny skole egentlig bare som en ny havn. Slik tenkte jeg, og det var fortsatt rart og uvant med en ny skole og nye klassekamerater, men jeg prøvde å tenke positivt. Likevel tok ting litt tid og det tok et par dager før jeg følte at jeg fant meg helt til rette. Det som forandret ting der, var et friminutt onsdagen i den andre uken. Skolen hadde vart i litt over en uke og jeg satt for meg selv i lunsjpausen da jeg hørte ordet “Lyktevokterne” første gang og ble nysgjerrig. Jeg fant ut at det var en gutt fra klassen min som hadde nevnt det og jeg tenkte umiddelbart at vi hadde i alle fall minst én ting til felles for han satt der og smakte på ordet, sa det for seg selv noen ganger som om det var en ny matrett eller noe i samme nabolag. Jeg likte selv av og til å smake på ord og jeg gikk forsiktig bort til gutten å spurte hvilket ord han smakte på. 

“Lyktevokter” sa han og puttet den nyeste utgaven av Waltherhavn Tidene (som jeg hadde skjønt at var lokalavisa) i hendene mine før han pekte på en artikkel der det sto om Lyktevokterne.  

Det viste seg at de var noen mystiske folk som var inspirert av lyktestolper og som likte å gjøre gode gjerninger og å hjelpe folk før de la igjen en lapp der det sto:  

“Som en gatelykt vil vi lyse opp, 

Vi vil hjelpe i vei, helt uten stopp 

Være trygg og tro i lysets makt 

Vi følger med, vi holder vakt.” 

 

Det var ikke verdens beste dikt eller noe, men jeg syns det var veldig kult likevel og gutten så ut som om han kunne boble helt over av entusiasme.   

“Det finnes superhelter her” sa han, “det er så magisk at det finnes noe sånt som Lyktevoktere her i Waltherhavn, at det ikke bare er noe man finner i tegneseriene.”  

“Ja, det høres ganske spennende ut,” sa jeg og la til, “har du noen gang sett dem?” 

“Nei dessverre,” sa gutten og så oppriktig skuffet ut, som om det å ha sett Lyktevokterne i aksjon ville vært det best tenkelige han kunne opplevd. Jeg håpet umiddelbart at han ville få se dem.  

“Du var ny forresten, var det Minnea?” spurte gutten og vekket meg fra tankerekken min.  

“Stemmer,” sa jeg.  

“Jeg er Elliot og vi kan godt være venner om det er greit for deg,” sa gutten, som altså het Elliot, og jeg nikket ivrig for han virket allerede hyggelig og jeg likte entusiasmen hans. Jeg syntes ofte at det var vanskelig å gi meg helt hen selv og jeg beundret folk som klarte det og som bare var seg selv så mye. Elliot virket fullstendig genuin, og det gjorde at jeg liksom bare visste at han ville være en fin person å bli kjent med. 

Og slik begynte vennskapet vårt og om noen var sånn “gutter og jenter burde ikke være venner” så lot vi oss ikke merke med det. I stedet pratet jeg om livet jeg hadde hatt i storbyen og Elliot om livet sitt i Waltherhavn og vi utforsket skogene og spilte tv-spill (der jeg alltid vant når vi spilte Mario Kart, men så tilga han meg alltid likevel, noe som også gjorde ham kul) og slik gikk en stund. I tillegg leste vi alt vi kunne om Lyktevokterne mens vi så for oss de mest fascinerende scenarioer. At de var romvesener, at de hadde superkrefter, at det også fantes onde krefter som de kjempet mot. Vi hadde så lyst til å finne ut mer om Lyktevokterne, men all den tid de forble et mysterium hadde vi det likevel hyggelig sammen og det gikk to måneder der jeg kanskje ikke fulgte godt nok med, i alle fall merket jeg ikke at mamma sluttet å være like glad.  

Kanskje skulle jeg fulgt bedre med. Til mitt forsvar så var jeg bare tolv år, hvor enn moden og fornuftig jeg ofte følte meg og jeg var jo opptatt med mitt med skole og den nye vennen min. Livet fylte liksom alle sine bredder, det var ikke plass til å oppdage alt og jeg merket ikke at iveren mamma hadde hatt da vi først flyttet til Waltherhavn og gleden hun hadde hatt over å jobbe på et kulturhus etter hvert forsvant og at rastløsheten som tidligere hadde fått henne til å gjøre forandringer var i ferd med å komme tilbake. Jeg merket ikke noe før den oktoberkvelden da vi satt og spiste taco og alt føltes fint og bra før hun plutselig sa “skal vi kanskje flytte tilbake?”  

Jeg trodde først at jeg hadde hørt feil for det kom så plutselig, men mamma fortsatte og forklarte hvordan hun jo hadde trivdes veldig godt i Waltherhavn først og at hun likte jobben, men at hun ønsket å prøve noe annet. I ettertid har jeg hatt dårlig samvittighet for det, men der og da hisset jeg meg opp og ble ganske sur for det var for hennes skyld at jeg hadde ofret storbylivet og reist fra vennene mine og mens jeg av og til savnet storbyen så hadde jeg også begynt å like meg i Waltherhavn. Mamma sa hun forsto og beklaget, men jeg var så frustrert at jeg gikk og la meg tidlig mens jeg følte på mange følelser som føltes alt for store for meg. Jeg følte meg veldig liten i møte med dem og ønsket at jeg hadde hatt en voksen som ikke var mamma siden jeg følte at det var hun som var hele problemet. Det gikk noen dager og jeg fokuserte ekstra mye på skole og andre ting og var ganske stille med mamma som virket ganske sår og sliten selv. Og så ble det helg og det var den helga der det var Halloween og jeg skulle overnatte hos Elliot fra fredag til søndag og jeg tenkte at den lille pausen fra mamma ville hjelpe for nå var vi begge frustrerte. Før jeg dro på skolen den fredagen ga jeg likevel mamma en god klem før jeg sa “jeg er sur på deg, men du vet at jeg er glad i deg uansett” og senere ville jeg være så glad for den klemmen. For den var en sånn klem som gjorde at da ting ikke så lenge etter gikk litt til helvete, så hadde jeg likevel minnet om den klemmen og en fin følelse av at ting ville løse seg. Noen klemmer er mye mer enn bare en klem og det syns jeg er ganske fint. Uansett dro jeg til Elliot, lykkelig uvitende om at etter den helgen ville ingenting bli helt det samme igjen. 

* 

Noen ganger så koser man seg jo, men så er det hele tida noe som ligger under overflaten og den helgen sammen med Elliot var det slik og tingen under overflaten var mamma. For jeg tenkte på det hun hadde sagt om å ville flytte tilbake og hvor frustrert jeg var over at hun ville ødelegge alt nå som jeg hadde begynt å like meg godt et sted, alt med mamma var som når man søler yoghurt på en genser og vasker det bort, men fortsatt ser et merke der man sølte og så vasket og det minner deg om det som hendte hele tida. Mamma var som en gjennomborende yoghurtflekk og jeg besluttet at jeg skulle kjefte litt på henne da jeg kom tilbake og så nesten litt frem til det. Likevel var det tross alt mye som var fint med helga også og det føltes som om alt var litt lettere da jeg kom tilbake til leiligheten vår den søndagen. Der var ikke mamma, men i begynnelsen så bekymra jeg meg ikke så mye, men fant en fin film på Disney + og spiste litt snacks jeg fant i skapet og slik gikk det en stund før jeg omsider begynte å lure litt. Jeg hadde ikke hørt noe fra mamma siden fredag og det begynte å føles som om noe manglet og jeg prøvde å ringe henne uten at hun tok telefonen. Like etter sendte jeg en melding og så begynte ventinga, men tiden gikk uten svar eller at jeg hørte fra mamma selv om jeg prøvde å ringe henne flere ganger og da klokka nærmet seg ti på kvelden så var jeg oppriktig urolig og ringte Elliot og forklarte situasjonen. Han virket litt forvirret og lot meg prate med moren sin og jeg forklarte alt så godt jeg kunne og til slutt sa hun at jeg kunne bo hos dem midlertidig og så skulle vi ringe politiet neste dag hvis jeg ikke hadde hørt noe. Hun sa også at hun regnet med at alt ville ordne seg, men jeg hørte at det lå en nervøsitet under ordene hennes, litt som om det også var en innstendig oppmerksomhetssyk yoghurtflekk og jeg skjønte instinktivt at dette kunne være alvorlig. Jeg pakket en koffert, låste leiligheten og dro til Elliot mens jeg håpet at mamma ville dukke opp sånn plutselig. Noe i meg visste at det likevel ikke kom til å skje og ganske riktig for jeg så ikke mamma igjen før en måned senere.  

* 

Den neste måneden skrev Waltherhavn Tidene mye om en savnet dame i trettiårene og politiets forsøk på å finne henne uten hell. Selv prøvde jeg å fokusere på skole og vennskap og alt som livet jo var, men jeg følte hele tida på en dårlig samvittighet fordi det føltes som alt som hadde hendt var min feil. Logisk sett skjønte jeg jo at det ikke var tilfelle, men noen ganger snakker følelsene så mye høyere enn logikken, litt som om følelsene er skuespillere som må nå noen på bakerste rad mens logikken er noen som snakker forsiktig og reflektert med et og annet kremt i ny og ne. Og stadig skrev lokalavisa om Lyktevokterne som tilsynelatende hadde blitt flere i det siste, men jeg merka det ikke fordi jeg var så distrahert av alt som var vanskelig og hvor redd jeg var for hva som kunne ha skjedd med mamma. Jeg lovet meg selv at om hun kom tilbake skulle jeg gi henne verdens største klem og tilby meg å ta oppvasken selv om jeg hatet å ta oppvask hver dag i en uke og jeg skulle si at vi kunne dra hvor enn hun ville i hele verden, bare hun ble hos meg. Alt jeg ville var bare at alt skulle være vanlig. 

Slik gikk det altså en måneds tid og så hendte det som endret alt på nytt igjen, alt sammen bare fordi jeg leste at det skulle være mulig å se nordlyset den natten. Så jeg snek meg ut fra huset til Elliot sent den kvelden, fylt av en tanke om at om jeg så nordlyset i parken så ville det kanskje være noe såpass magisk at det ville distrahere meg fra alt som var vondt og vanskelig. Jeg hadde litt dårlig samvittighet fordi jeg ikke sa noe til Elliot eller familien hans, men jeg ville gjøre noe alene, noe som bare handlet om meg selv og jeg hadde uansett ikke tenkt å være lenge bort. Så jeg snek meg ut og gikk mot parken og der fant jeg nordlyset, men også en viktig hendelse som igjen forandret alt helt sånn plutselig. For det var som om skjebnen bare hadde bestemt at det var lov for alt å endre seg selv om jeg aldri selv hadde gitt klarsignal og den dagen var liksom bare enda en del av “alt endrer seg plutselig uten at noen har sagt at det kan det”-statistikken. Noen ganger er det lett å være veldig skeptisk overfor skjebnen og den høsten var det ekstra lett. 

* 

Når jeg først kom til parken, var likevel alt fredfullt. Natten var så mye mer stille enn netter i storbyen og det føltes litt magisk å være i den og å ta del i noe jeg jo aldri pleide å være med på. Og man så ikke så mye, men man så litt nordlys der oppe og det føltes som en gave å se noe jeg alltid hadde tenkt at jeg bodde for langt sør til å oppleve, at det kunne være der for også meg. Jeg drømte meg litt bort mens jeg så opp på himmelen og det var da de to tenåringsguttene dukket opp. De må ha vært rundt seksten tipper jeg og de kom mot meg mens de hadde hver sin boks med alkohol i hånda. Og det var noe med dem som virka litt ekstra truende bare fordi Waltherhavn hadde vært et så trygt sted frem til da, det føltes som et sted der ingenting galt skjedde og her var et unntak fra den regelen. Guttene kom mot meg mens de spurte hva jeg drev med der ute midt på natta og lo hånlig. Selv følte jeg meg veldig liten i møte med dem, ofte følte jeg meg litt eldre enn jeg var, men nå følte jeg meg som jeg var et lite barn på fire som trengte en moden voksenperson å holde i hendene. Og kanskje kunne alt blitt kaos, kanskje kunne jeg vært i fare, jeg vet ikke, men jeg begynte å føle meg mer og mer ukomfortabel da jeg hørte noen si “la henne være i fred.” 

Jeg snudde meg etter lyden og så noen i et kostyme som likna litt på en gatelykt, men med en rød kappe og en grå maske og selv om jeg aldri hadde sett Lyktevokterne, bare lest om dem i lokalavisa, så skjønte jeg at dette var en av dem. Like etter dukket flere Lyktevoktere opp, alle med samme kostyme og alle sammen like tøffe. De jaget fort bort tenåringsguttene og så spurte de om det gikk bra med meg og jeg stotret frem et “ja” og de sa “du må være forsiktig, Waltherhavn er et trygt sted, men natten rommer likevel farer”. Jeg nikket og det kunne vært det om ikke en Lyktevokter, som hadde stått litt i bakgrunnen, kom nærmere og sa “vent.”  

Så sa hun, “Minnea, hva gjør du her?” før hun tok av masken sin og jeg fikk en ny stor overraskelse. For foran meg sto mamma.  

Gjennom hodet mitt for haugevis med tanker for her hadde jeg bekymra meg og hatt dårlig samvittighet, men også vært redd og det hadde vært så veldig mange følelser og nå sto mamma her blant Lyktevokterne og hun hadde det bra og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre med den informasjonen. Alt jeg visste var bare at jeg følte på veldig mange ting som startet med for, jeg var forvirret og forbannet og forferdet og forundret og alt sammen var et eneste virvar.  

“Jeg beklager virkelig,” sa mamma, før hun ba meg følge med henne og Lyktevokterne så skulle hun forklare alt. Selv visste jeg ikke hva jeg ville, men jeg var så rådløs at jeg bare nikka og fulgte mamma og de andre Lyktevokterne. Og i ettertid har jeg ønska at det kanskje kunne vært andre omstendigheter rundt alt sammen for det var på en måte noe magisk med å bli ført til Lyktevokternes leir, stedet jeg og Elliot så ofte hadde pratet om og undret oss rundt, men aldri hadde sett. Nå så jeg det og ble ført til et tre som, tydeligvis inspirert av Peter Pan, førte til en hule under jorden der Lyktevokterne holdt til.  

Der hadde de en sånn stor tavle av den sorten jeg tidligere har sett i tv-serier som CSI der det er hengt opp masse bilder og avisklipp og ymse annet (unikt i dette tilfellet var en masse bilder av gatelykter i tillegg) og de hadde en bokhylle med mange bøker og flere rom med køyesenger. Mamma tok meg med på en runde og jeg skulle gjerne klart å sette pris på det, men i stedet følte jeg meg mest frustrert og det føltes som en lettelse da vi til slutt satte oss ned, jeg i en sofa, mamma i en stol like ved. Foran oss var et bord med te og sjokoladekjeks og jeg ordnet meg en tekopp. Når alt var klart så var mamma omsider så klar hun kunne få blitt hun også og hun forklarte i vei.  

“Alt begynte den helgen da jeg fortalte deg om at jeg kanskje ønsket å flytte hjem for jeg begynte å føle meg rastløs og som om jeg trengte noe mer å fylle livet mitt med. Ikke fordi jeg ikke trivdes med jobben, men fordi det likevel ikke føltes viktig nok,” sa mamma. “Og så kom den helgen og jeg forstår godt at du ble frustrert over meg og jeg gikk en tur den kvelden der jeg prøvde å tenke over alt sammen og tilfeldigvis møtte på en Lyktevokter som var ny i game og ute for å øve på å virke som en gatelykt. Jeg hadde ikke fulgt meg eller lest om Lyktevokterne så jeg spurte hva som foregikk og Lyktevokteren, eller mer spesifikt, Edvin (her pekte mamma mot en litt keitete mann med lyst pistrete hår og briller som så veldig snill og ufarlig ut, men også litt ut som en sånn person man bare visste at man kunne stole på), virket litt usikker før han besluttet å bare si det som det var.” 

Mamma tok en liten pause for å drikke litt te og det føltes som en veldig irriterende pause fordi jeg ville vite resten, deriblant hvordan et tilfeldig møte med en Lyktevokter, kunne gjøre at hun bare forsvant i en hel måned. Det virket som mamma merket utålmodigheten min for det tok heldigvis ikke lang tid før hun fortalte videre. 

“Det var som om noe i meg blomstret når jeg lyttet til Edvin. Jeg aner ikke hvordan jeg skal forklare det, men man hørte at Lyktevokterne og deres virke var viktig for ham når han fortalte om det og jeg visste instinktivt at jeg trengte å bli Lyktevokter selv. Edvin var litt usikker på om det gikk, men han gikk omsider med på at jeg kunne bli med hit og prate med lederen av Lyktevokterne og enden på visa var at om jeg gikk i lære hos dem i en måneds tid uten å dra hjem, så ville de tolke det som et bevis på at jeg var seriøs,” forklarte mamma og la unnskyldende til, “jeg beklager virkelig for jeg skjønner at du var redd, men jeg ville kommet hjem om bare noen dager fra i dag og da skulle jeg forklare deg alt sammen. Og jeg bare trengte dette for her har jeg endelig funnet ut hva jeg vil med livet mitt og det er å hjelpe folk. Lyktevokterne holder folk trygge i hemmelighet og det føles som det mest viktige jeg kan være med på.” 

Jeg lyttet interessert, men visste ikke helt hva jeg skulle si. For når mamma fortalte om Lyktevokterne så hørte jeg at det var viktig for henne og at hun hadde funnet et fellesskap og noe hun virkelig trodde på. Samtidig syns jeg ikke det gjorde det greit at hun hadde vært villig til å dra fra meg og la meg ha en måned med uro og usikkerhet.  

“Det føltes ikke som om jeg hadde noe valg,” sa mamma. 

“Kan jeg få si noe?” sa en stemme. Stemmen kom fra en Lyktevokter som hadde holdt seg litt i bakgrunnen, men nå kom frem og tok av masken sin. Det var en dame med rødt hår og jeg vet ikke hvorfor, men noe i meg bare visste at hun var lederen for Lyktevokterne.  

“Jeg må bare beklage, kjære Minnea,” sa hun og fortsatte, “men å være villig til å ofre det viktigste i livet for en måneds tid var det som beviste at Rakel (det var mammas navn) virkelig fullt og helt mente det når hun sa at hun ville bli Lyktevokter. Og Rakel, du har vært utrolig flink og vi vil gjerne beholde deg som Lyktevokter, men nå trenger du å bli med Minnea hjem. Deretter har vi et dilemma for man kan være Lyktevokter fulltid, men det betyr å bo her uten Minnea og jeg skjønner at det ikke er et alternativ. Du kan også være Lyktevokter om natten og bo hjemme sammen med Minnea, men da må du finne en måte å få det til å gå rundt i forhold til økonomi og søvnbehov. Det er en del valg man må finne ut av, men før alt det så trenger vi at du og Minnea prater ut om alt.”  

Mamma nikket alvorlig. Så dro hun hjem og jeg dro til Elliot og snek meg inn og ingen hadde heldigvis fått med seg at jeg hadde dratt. Neste morgen fortalte jeg Elliot og foreldrene mine at jeg hadde hørt fra mamma og at hun hadde kommet hjem. Når det bare var meg og Elliot fortalte jeg ham også om det jeg hadde lært, det at mamma hadde blitt Lyktevokter og alt jeg visste om dem. For alle andre fant mamma på en slags unnskyldning og ting ble ganske som vanlig, men de neste dagene så pratet jeg og mamma ut om alt sammen og prøvde å finne ut en løsning, i tillegg til at det føltes som vi trengte å lære hverandre å kjenne på nytt på grunn av alt som hadde skjedd.  

Oppi alt sammen merket jeg likevel at mamma savnet Lyktevokterne. Ikke å være borte fra meg, men måten de hadde gitt henne en følelse av å endelig være hjemme og å gjøre det hun var ment til å gjøre og jeg skjønte litt etter litt at hun trengte både meg og Lyktevokterne og enden på visa var at hun endret stillingen sin på Waltherhavn Kultursenter til en deltidsstilling der hun kun jobbet på kvelden og at hun gikk rett derfra til treet der hun fant en representant for Lyktevokterne og så jobbet hun som Lyktevokter hele natta, men kom hjem senest kl. 5 på morgenen sånn at hun var der når jeg våknet og vi kunne spise frokost sammen. Så sov hun og slappet av på dagen og hver søndag hadde hun i tillegg et møte med Lyktevokterne som varte et par timer der de øvde, planla uken, gikk over hvor hver enkelt Lyktevokter skulle ha spesifikt ansvar for den kommende uken og liknende detaljer. Mamma virket alltid litt ekstra ivrig når hun kom hjem fra de møtene, som om de ga henne mer energi. Og vi hadde fortsatt frokoster og middager sammen før mamma dro på jobb og konkluderte at vi skulle få dette til å fungere på et vis selv om det førte med seg mindre penger enn det hadde gjort da mamma jobbet fullt siden hun ikke tjente noe penger på å være Lyktevokter.  

* 

Og når jeg forteller denne historien så har det gått noen måneder og det er ikke sånn at alt er perfekt eller at jeg 100% har tilgitt den måneden uten mamma, men livet er greit nok nå. Det er skole og vennskapet med Elliot, det er alle hverdagene som livet er og det er å lære Waltherhavn mer og mer å kjenne. Og det er alle morgenene da jeg går til skolen min og ser en gatelykt og minnes om at det finnes noen som bruker gatelykter som inspirasjon for å holde Waltherhavn trygg om nettene og da må jeg alltid smile. Smile over at slike mennesker finnes og smile over at å bli Lyktevokter endelig har gjort at mamma ikke lenger er rastløs eller på evig leting etter noe mer. Og smile enda et smil over tanken på at jeg ikke vil bli en Lyktevokter, men at jeg har funnet ut at målet med livet mitt skal være å finne det som gir meg det å være Lyktevokter gir mamma og at jeg heldigvis har god tid til å finne det. Bare den tanken er virkelig noe å smile over den og.  

*