Påskekrim 2022 =D
Heisann! Det er påskeferie (har bare en dag i neste uke med jobb, utenom det har jeg herlig mye fri) og jeg har i dag skrevet 90% av årets påskekrim, som jeg har tenkt å dele her snart. Utover det gleder jeg meg til å kjøpe masse blader på mandag og å bruke dagene fremover til Nintendo, bøker, kryssord og fargelegging, bare for å nevne noe. Yay!
Ellers var jeg på Musikkteaterprisen på mandag og det var så kjekt selv om jeg ble bittelitt småskuffa over at Mamma Mia vant beste musikal fordi jeg har jo lyst til å se den, men jeg husker at jeg var veldig skuffa da jeg leste at Folketeateret skulle sette den opp i fjor siden de har satt den opp før og jeg heller ønska meg noe mer nytt og spennende som de ikke har satt opp før, dessuten var Lørenskog Hus sin oppsetning av Next to Normal nominert og den oppsetningen fikk meg til å føle alle følelsene i hele verden og var det beste jeg så på teater i fjor og jeg syns den skulle ha vunnet. Men all skuffelse var glemt da de kom til æresprisen og den gikk til Trond Teigen, som jeg har vært veldig fan av helt siden han var Aladdin i den norske versjonen av Disney's Aladdin og som jeg ellers liker fordi jeg har truffet ham på flere arrangementer og han vinker alltid til meg og sier hei og er den hyggeligste kjendisen jeg vet om.
Her er et klipp fra Aladdin der han synger og som jeg elsker:
Og da tenkte jeg å poste den skikkelig lange påskekrimmen min for i år. God fornøyelse og håper den ble ålreit nok :)
Mordet i Konrad
Konstantinopels labyrint
Omstendelig introduksjon av Konrad,
gjestene og alt som trenger å være fint dandert før utspørringsseanser serveres
På en måte begynte alt allerede da
Konrad som femåring fikk et labyrintspill til jul. For alle andre var det bare
en tilfeldig gave blant en masse gaver, men for Konrad var det umiddelbart så
mye mer. Ikke på grunn av leken i seg selv, men fordi det var hans første møte
med en labyrint og i så måte begynnelsen på en besettelse som ville bli
evigvarig, eller i det minste vare i minst 28 år. Etter den dag så tenkte
Konrad en hel masse på labyrinter, han tegnet dem i kjedelige mattetimer og
prøvde å gjøre dem såpass intrikate at de føltes smartere enn alle matematikken
han teoretisk sett var ment å følge med på og han besluttet i ung alder at det
spilte ikke så veldig stor rolle hva som skjedde med livet hans. Det som
betydde noe var at han en dag endte opp med å ha sin egen labyrint.
Konrad visste det ikke da han som liten
dagdrømte om å bo i et hus i midten av en diger labyrint med digre vegger i
hegg og utallige måter å gå seg vill; at det ville ta skikkelig lang tid før
drømmen ble oppfylt. Den var flere års skolegang, en meget kort karriere som
telefonselger, en ganske mye lengre karriere som kassemedarbeider på Kiwi, et
par korte forhold som egentlig bare gjorde det mer og mer klart for ham at han
likte katter bedre enn forhold og at det var like greit å ha to katter fremfor
en kjæreste, et par tilfeller der han satt på første rad under en
musikalpremiere og en natt der han drømte at han var Ikaros, bare at han ikke
prøvde å rømme fra labyrinten, men forsøkte å bli venn med Minotauren i stedet
(Konrad våknet for tidlig for å finne ut om Ikaros lyktes med den planen, noe
han stadig tok seg i å irritere seg over) og en sjokolade-is til frokost på 32-årsdagen
sin før det endelig hendte noe som gjorde drømmen om en labyrint til noe mer
enn en drøm. Konrad vant nemlig 3 millioner i Lotto. Og noen ville kanskje
brukt en slik premie til å betale studielån, reise til New York og se
musikaler, cruise i karibbien eller en flott ny bil, men Konrad hadde bare en
tanke og det var at han et år senere skulle bo i nettopp et lite hus med takterrasse
som tilfeldigvis lå i midten av en hekke-labyrint og feire 33-årsdagen sin med
mye moro der han og kollegaer utforsket labyrinten og spiste snacks.
Som tenkt så gjort og plutseligvis var
Konrad klar for å feire 33-årsdag i det nye huset midt i labyrinten sin, noe
som han i utgangspunktet trodde ville bli bare hygge. Han inviterte fem
kollegaer fra matbutikken der han fortsatt jobbet, kjøpte inn masse snacks og
var forberedt på en skikkelig super labyrint-bursdag, lykkelig uvitende om at
skjebnen hadde andre planer. Ikke for det altså, bursdagen var absolutt
hyggelig nok i begynnelsen, men så ble en av gjestene funnet død i en av
labyrintens mange blindveier og det er noe med mord, det skaper litt dårlig
stemning rett og slett.
Det er her denne historien begynner for
fullt. Med et mord, med en telefon og snart nok en detektiv, mer bestemt Agent
160. Hun var jo ikke glad for at noen var død selvfølgelig, men hun VAR glad
for å få et nytt oppdrag siden det var lenge siden sist og hun dro inn til
huset i labyrinten der Konrad og fire gjester som alle var like forferdet
ventet og etterforskningen av labyrintmysteriet begynte.
*
Agent 160 hadde alltid likt mysterier. Det
appellerte så mye til den delen av henne som elsket kryssord og hjernetrim og ga
henne en veldig herlig følelse av å være genial. Hun følte seg ikke så ofte
genial ellers, snarere tvert imot og derfor var det noe ytterst tilfredsstillende
med mysterier for det fikk hun til. Like fullt var det umiddelbart klart for
henne at mysteriet med mordet i Konrads labyrint ville bli en vrien nøtt og hun
kjente på en blanding av forventning og uro da Konrad skisserte opp for henne
bursdagsfeiringen sin dagen før og hendelsene som hadde ledet opp til det
grufulle funnet av Theresia Theopolis; en dame som kort tid tidligere hadde
spist hamburger og sunget bursdagssang og vært så uendelig levende, som en
sterk kontrast til da hun ikke så lenge senere var like uendelig død.
Agent 160 fikk først vite noen fakta om
Theresia; som at hun vanligvis jobbet i frukt og grønt-avdelingen på Kiwi, som
at hun visste veldig mye fakta om blomster og generelt sett oftest hadde rett om
ting, som at Konrad hadde overhørt sjefen si at hun skulle oppgraderes til
nestsjef på butikken og at hun hadde lyse krøller og et mildt smil som fikk
henne til å virke som en vårdag i menneskeform. Alt dette gjorde det enda mer
kjipt at hun under bursdagsselskapet på et eller annet tidspunkt hadde utforsket
labyrinten for seg selv litt og så endt sine dager i en blindvei, der hun kort
tid senere hadde blitt funnet av Augustus Augustin Augonblink, som nå fortalte
om alt sammen med dramatiske fakter som fikk det hele til å lyde enda mer
tragisk og overdådig enn det var. I et stille øyeblikk etter at Augustus hadde
pratet i det vide og det brede om hvor traumatisk det hadde vært å titte litt rundt
i labyrinten, for så å finne Theresia død, var Agent 160 en smule satt ut av
Augustus sin forklaring og da sa en liten og skjør stemme noe hun først ikke
fikk med seg. Hun spurte etter en gjentakelse og den av de fem gjestene som
hadde pratet til henne (Agent 160 fikk ikke så lenge senere vite at dette var Emilia
Elvelund, som var veldig stille av seg, men ofte mer observant enn de fleste) sa
litt høyere til Agent 160 at Augustus alltid var sånn. Han likte visstnok å
oppføre seg som enhver setting han var i var en oppsetning av et av
Shakespeares teaterstykker, og når Agent 160 nå visste det så ga det mer mening
at han hadde fortalt om alt sammen med så mange dramatiske gester og en slik
pompøsitet. Hun var rett og slett publikum i en teatersal uten å vite det,
enkelt og greit.
Etter at Agent 160 hadde fått vite den
korte (og på grunn av Augustus: overdådige) historien om hvordan Theresia hadde
blitt funnet ble hun introdusert kort til de fire gjestene som også var nå var
de fire mistenkte. Det var Augustus (dramatisk, lidenskapelig, dårlig taper og
glad i teater), som var en høy mann med lange lemmer som på en fascinerende
måte minnet om greske statuer og som tedde seg som om han hørte like mye Romerriket
til som navnet hans. Emilia (stille, observant, filosofisk og dypt fascinert av
haier), som så kinesisk ut og var liten og nett med et elegant grønt tyllskjørt.
Magnus Malm (kverulant, snusfornuftig og ganske irriterende, særlig fordi han ganske
ofte hadde rett), som hadde brunt hår og grå øyne og som fascinerte Agent 160
mest fordi han så såpass gjennomsnittlig ut at akkurat det gjorde ham spesiell.
Og sist, men ikke minst, Jesper Jeremias Jensen (glad, sprudlende og energisk),
som var så livfull at Agent 160 ikke ville blitt det spor overrasket om noen
fortalte henne at han egentlig var en Golden Retriever-hund som en heks hadde forvandlet
til et menneske. Agent 160 var glad for introduksjonen til de fire gjestene,
men hun syns det skapte litt mindre god stemning at de fire nå også var
mistenkte og var spent på samtalene hun skulle ha med hver av dem for å finne
ut av akkurat hvem av de fire som dagen før hadde vært i et bursdagsselskap i
en labyrint og tenkt «hm, kanskje jeg skal benytte anledningen til å drepe noen
i en blindvei». Likevel måtte hun finne ut av mysteriet, om ikke annet så fordi
Theresia fortjente det, Agent 160 følte bestemt at Theresia ville få fred i
langt større grad enn hun hadde når mysteriet rundt hennes endelikt var løst.
*
Der Agent 160 i tur og orden
utspør fire gjester/mistenkte
«Kan vi begynne med meg siden jeg hvert
fall er uskyldig og bare vil ha dette unna gjort?» spurte Magnus med en gang
Agent 160 sa at hun ville utspørre dem som detektiv. For Agent 160 var det helt
ok og hun begynte lett med å spørre om Magnus sitt forhold til Theresia.
«Hun var veldig koselig og hyggelig og
hadde hun bare ikke hatt rett enda oftere enn meg, noe som er veldig feil
faktisk, så ville hun vært helt elsk,» sa han.
«Hva mener du med at hun oftere hadde
rett?» spurte Agent 160.
«Nei, vi likte veldig godt å bruke
lunsjpauser til å ha gode diskusjoner og det er ikke for å være innbilsk, men
jeg er og har alltid vært en sånn person som nesten alltid har rett. Theresia
hadde enda oftere rett enn meg og hvor enn mye jeg spurte om hun bare kunne ta
feil en sjelden gang iblant for min skyld fordi jeg faktisk trengte å ha rett
mer, så tok hun ikke hensyn,» sa Magnus med et snev av frustrasjon.
«Er dette noe du kunne drept for?»
spurte Agent 160, som av og til likte å være veldig rett på sak. Magnus fikk et
så sjokkert uttrykk at man skulle tro hun nettopp hadde bedt ham spise en nyre
til middag eller å slenge seg rett ned i en hundebæsj.
«Hva er det du sier? Altså, ja, jeg
likte ikke når Theresia hadde oftere rett enn meg, men jeg elsket samtalene
våre, jeg vet ikke hva som er vitsen med en lunsjpause der jeg ikke kan
diskutere med Theresia og jeg savner henne allerede,» sa han og hørtes veldig
oppriktig ut.
«Jeg skjønner. Når er siste gangen du så
Theresia under bursdagen?» spurte Agent 160.
«Like etter at det hadde vært hamburgere.
Vi var i gang med en herlig diskusjon om hvorvidt sjokoladeboller skulle
defineres som runde boller med kokos på som de ofte selger i Sverige eller
hveteboller med sjokoladebiter og var ganske uenige da Theresia til slutt
konkluderte at hun kunne leve greit med at vi begge hadde rett og sa hun ville
utforske labyrinten litt. Jeg var ikke helt fornøyd med dette, men jeg prøvde å
ta det med et smil og fant frem notatboka mi der jeg skrev videre på boka «hvordan
unngå at noen noensinne blir lei av en diskusjon før du føler den er ferdig»,
som jeg ikke har mål om å få utgitt, men bare liker veldig godt å skrive på.»
«Aha,» sa Agent 160, som plutselig kom
på opplysningen Konrad hadde fortalt henne, det om at Theresia visstnok skulle
bli nestsjef på butikken. Hun besluttet å spørre Magnus hva han tenkte om dette.
«Det høres utmerket ut. Theresia er
veldig smart og jeg tror hun vil være en ypperlig nestsjef,» sa Magnus.
«Så du er ikke sur eller misunnelig?»
spurte Agent 160.
«Selvsagt ikke. Selv har jeg aldri
ønsket å være nestsjef for det høres ut som litt for mye ansvar og jeg liker
bedre å være en av de som har en lavere posisjon, men kan komme med råd til de
som har større ansvarsposisjoner, liksom være et geni fra sidelinjen,» sa
Magnus.
«Da så,» sa Agent 160 og så hadde hun
ikke så mye mer å spørre Magnus om.
Hun merket seg at det at Theresia oftere
hadde rett kunne være et motiv for Magnus sin del, men hun følte også at han
hadde virket veldig oppriktig når han sa hvor mye han ville savne diskusjonsfylte
lunsjpauser med Theresia så det var mye å tenke over. Uansett hadde hun flere å
spørre ut.
*
Den neste Agent 160 pratet med var
Augustus, som virket veldig sjokkert over det som hadde hendt. På en måte sjokkertheten
hans nesten litt påtatt, men Agent 160 antok at den nok var genuin, særlig om
det Emilia hadde sagt om at han alltid oppførte seg litt som om han spilte
teater stemte. Samtidig så var dette noe som gjorde ham til en utfordring for
Agent 160 som detektiv fordi han alltid virket litt som om han spilte skuespill
og det utroverdige sånn sett kanskje var litt nødt til å være troverdig.
Uansett, Augustus fortalte nok en gang i detalj om hvordan han hadde utforsket
labyrinten og følt seg som om han var Ikarus som prøvde å rømme fra en Minotaur
på en veldig appellerende måte og så hadde funnet Theresia død.
«Jeg trodde aldri at jeg ville møte
døden på den måten, så nær og så naken i møte med meg,» sa han før han sukket et
så tungt sukk at Agent 160 regnet med at det ville kunnet holde knapper nede i
tv-spill, noe man for eksempel i Zelda-spill og slikt tidvis trengte.
«Hva var ditt forhold til Theresia?»
spurte Agent 160.
«Hun var alltid hyggelig mot meg og hadde
mer tålmodighet enn andre på jobben i lunsjpauser når jeg pratet i vei om viktige
ting som teater,» sa Augustus med et nytt sukk, denne gang et sukk med
skjørheten og lettheten til en mild sommervind.
«Hva er det siste du husker før du fant
henne død?» spurte Agent 160.
«Vi spiste hamburgere og Theresia virket
glad frem til hun hadde en diskusjon med Magnus som hun til slutt ble veldig
lei av. Han er litt dårlig på å skjønne når det kanskje er behov for pause i
diskuteringa fordi det helt tydelig ikke er noen som kommer til å vinne. Da
besluttet hun å gå en liten tur for å utforske labyrinten i stedet og ikke så
lenge senere fikk jeg samme ide og det var da jeg utforsket at jeg, du vet,
fant henne død dessverre, noe som fortsatt gjør meg litt forfjamset,» sa
Augustus.
«Jeg skjønner,» sa Agent 160 og tenkte
seg om før hun kom på det med nestsjef og slikt og spurte om det. Det gled noe
mørkt over ansiktet til Augustus da han hørte at Theresia visstnok hadde vært
aktuell som kommende nestsjef og det varte ikke lenge, men Agent 160 fikk det
med seg.
«Ønsket du å bli nestsjef selv?» spurte
hun.
«Jeg regner med at sjefen ville valgt
den beste kandidaten, jeg har ikke tenkt så mye over om det er noe som interesserer
meg,» sa Augustus, men Agent 160 følte at det skinte godt igjennom at han
egentlig hadde lyst til å rope «ja!»
«Hadde du hørt noe om at det var muligheter
for at noen av dere kunne bli nestsjef?» spurte Agent 160.
«Vel, vi visste jo at Vigdis, som har
pleid å være nestsjef snart skulle gå av med pensjon, så vi var jo alle
forberedt på at det snart ville være behov for en ny nestsjef, men jeg visste
ikke at sjefen hadde bestemt at det skulle bli Theresia,» sa Augustus.
«Gjør det deg misunnelig at Theresia ville
bli valgt før deg antakelig?» spurte Agent 160.
«Litt kanskje, men det går greit,» sa
han, men Agent 160 merket seg at han virket litt oppgitt over spørsmålet og hun
antok at han antakelig var mer misunnelig enn han ville la det virke som han
var. Hun følte med ham og hadde uansett ikke noe mer å spørre ham om der og da.
Agent 160 merket seg at Augustus hadde
et slags motiv i at han helt åpenbart hadde ønsket å bli nestsjef selv og selv
hvis han ikke visste at Theresia var førstekandidat, så ville en ansatt mindre
øke hans muligheter igjen. Samtidig så virket han ikke som typen til å myrde
noen, det var noe med hvor dramatisk og pompøs han var som på en måte virket
litt for barnlig og uskyldig til å høre hjemme hos en morder. Agent 160 sukket
fordi saken var vrien og trøstet seg med at hun tross alt hadde to igjen å utspørre.
*
Emilia satt og tegnet en blomst da Agent
160 spurte henne om hun var klar til en samtale.
«Jeg er nesten ferdig,» sa Emilia og la
til noen siste detaljer. Så sa hun rolig, «jeg ville bare tegne en tegning som
jeg kunne levere til Theresias familie i begravelsen, fordi jeg vet Theresia
var så glad i blomster.»
«Det var en fin tanke,» sa Agent 160.
«Takk,» sa Emilia med et lite smil.
«Var du god venn med Theresia?» spurte
Agent 160 deretter.
«Venn er kanskje å overdrive, men jeg
var jo glad i Theresia og syns hun var en hyggelig kollega,» sa Emilia.
«Hva er det siste du husker før Theresia
ble funnet død?» spurte Agent 160.
«Jeg satt litt for meg selv, jeg pleier
å like det og drakk fra Cola-glasset mitt da jeg fikk vite at Theresia hadde
blitt funnet død, noe som var veldig rart,» sa Emilia.
«Hvordan rart?» undret Agent 160 seg.
«Nei, man forventer jo ikke død sånn
plutselig i et bursdagsselskap, det passer ikke helt inn,» sa Emilia, som for
så vidt hadde ganske rett der.
«Husker du noe annet fra tidligere under
bursdagen?» spurte Agent 160.
«Jeg tror hun hadde det fint utenom en
liten diskusjon med Magnus som hun omsider ble ganske lei av. Og jeg tror også
hun merket noen skulende blikk fra Augustus som hun ikke satte så pris på,» sa
Emilia.
«Skulende blikk?» gjentok Agent 160.
«Ja, jeg er ganske sikker på at han
hadde fått med seg at hun var førstekandidat til å bli nestsjef og at han var
temmelig misunnelig,» utdypet Emilia.
«Du hadde hørt om det du og?» spurte
Agent 160.
«Vel, jeg er jo veldig stille av meg,
men jeg får med meg det aller meste og jeg husker at jeg tenkte at jeg håpet
Augustus ikke hørte noe om det da jeg overhørte sjefen si det,» forklarte
Emilia.
«Jeg skjønner. Har du selv ønsket å bli
nestsjef?» sa Agent 160.
Emilia ristet på hodet. «Jeg føler at
det hadde gitt meg litt for mye oppmerksomhet.»
«Jeg ser den,» istemte Agent 160.
«Så bra,» sa Emilia og la til, «jeg bare
vet at du er en skikkelig god detektiv og det føles betryggende. Det hadde vært
gøy å teste å være detektiv selv.»
«Du virker som en veldig observant
person, så du hadde sikkert vært flink,» sa Agent 160. Emilia svarte med et
oppriktig takknemlig smil, som om det virkelig betydde mye å høre og det gjorde
at Agent 160 følte seg snill.
«Har du noen du ville mistenkt om du var
detektiv?» spurte hun.
«Definitivt Augustus på grunn av
misunnelse eller muligens Magnus fordi Theresia var litt smartere enn ham og
det irriterte ham fordi han liker å føle seg smartere enn alle andre,» sa
Emilia.
«Jeg skjønner,» sa Agent 160 før hun like
etter avsluttet utspørringa av Emilia. Hun tenkte at Emilia virket hyggelig og intelligent
og antok at Emilia mest sannsynlig var uskyldig. Agent 160 skulle selvfølgelig
tenke nøyere over saken, men hun regnet i det daværende øyeblikket mer med at det
var Magnus eller Augustus. Med det sagt så gjensto jo praten med Jesper.
*
Jesper hadde blondt hår, mye energi og
virket som en hundevalp i menneskeform på en måte som i små doser var mest
sjarmerende, men i store doser sikkert kunne bli litt slitsom. Han virket
likevel veldig imøtekommende og helt åpen for å svare på spørsmål de neste par
minuttene.
«Var du og Theresia gode venner?» spurte
Agent 160 først.
«Jeg blir jo egentlig litt venn med alle
jeg møter. I alle fall syns jeg Theresia var en veldig hyggelig kollega som
alltid virket veldig omtenksom og snill,» sa Jesper blidt.
«Så koselig,» sa Agent 160 og fortsatte,
«hva er det siste du husker fra før Theresia ble funnet?»
«Jeg fikk lov til å spise hamburger og
drikke brus uten at det var noe jeg kjøpte selv og det var skikkelig godt og
jeg husker at vi spiste og at Theresia og Magnus diskuterte litt og at jeg tenkte
at det virket så teit å ha diskusjoner når man bare kan ha det hyggelig sammen
og være venner i stedet,» sa Jesper engasjert. Han fikk «å spise hamburger og
drikke brus» til å høre ut som å ha vunnet en million eller to i lotto og Agent
160 følte seg nesten misunnelig. Det virket som man hadde et ganske mye mer
underholdende liv når man ble så glad for små ting som Jesper ble.
«Aha,» sa hun, «og hva tenkte du da du
fikk vite at Theresia var død?»
«Det er jo forferdelig, men det er nesten
irriterende og fordi det er så lite hyggelig når sånne ting skjer og man liksom
hadde det så fint og så blir alt kjipt i stedet,» sa Jesper og hørtes litt mer
seriøs ut.
«Hva mener du?» spurte Agent 160.
«At man bare skulle hatt en knapp når
noe skikkelig dumt hendte som gjorde at det ikke hendte likevel for jeg klarer
ikke helt å forholde meg til tragedier, jeg har så lyst til å være glad at det
føles som en feil når det er vanskelig å få til,» forklarte Jesper.
«Jeg skjønner,» sa Agent 160 og så kom
hun på det med nestsjef og nevnte det for Jesper som, etter å ha vært preget av
et snev av alvor, lyste opp brått og plutselig, som om han var julelys i et juletre
som med et knepp hadde blitt tent.
«Så kult at Theresia skulle bli
nestsjef, det hadde hun gjort skikkelig bra,» sa han entusiastisk.
«Er å være nestsjef noe du selv vil?»
spurte Agent 160.
«Jeg vil bare møte mennesker og sitte i
kassa jeg, å være nestsjef frister ikke det spor,» sa Jesper og virket
oppriktig. Han hadde en letthet Agent 160 merket at hun likte, og hun tok seg i
å tenke at hun håpet at han var uskyldig. For det hadde føltes så inderlig feil
om den som sto bak et mord var en leken hundevalp av et menneske. Agent 160
tenkte også etter utspørringen at det ikke egentlig virket som Jesper hadde noe
egentlig motiv og hun kunne selvfølgelig ta feil, men hun hadde andre hun i
første omgang mistenkte mer.
*
Med alle spurt ut leste Agent 160 gjennom notatene sine mens hun funderte over
de fire mistenkte og undret seg over hvem morderen kunne være. Hun nådde etter
hvert en teori, men om den er den samme som din vil tiden vise. Uansett er det
bare å gjette hvem du selv tror det er nå, god fornøyelse.
Jeg hadde en i klassen min i Bø som snakka omtrent som Augustus, haha. En del av meg skulle ønske du hadde reindyrka melodramatikken hans enda mer (den første setninga vi hører ham si er helt fantastisk, men så føler jeg at det fisler litt ut etter det), men dette var likevel underholdende lesning. Du har et åpenbart fortellermessig overskudd som er gøy å se! (Beklager at jeg ikke kunne dy meg med den bemerkninga om Augustus, jeg trur jeg har blitt litt yrkesskada etter tre år med forfatterstudier.)
SvarSlettSå vidt jeg leser denne påskekrimmen, er det egentlig ingen av de mistenkte jeg kan se at har noe klart motiv, men magefølelsen min forteller meg at det er Emilia som er morderen, nettopp fordi hun virker som den mest uskyldige av dem. Hun sier sjøl at hun er stille og holder seg i bakgrunnen, men får med seg alt som skjer, og jeg trur nettopp det gjør at hun er den som mest sannsynlig ville sluppet unna med mord. Dessuten virker det som at hun prøver å smiske med detektiven for å distrahere henne, i tillegg til at hun er den eneste som mer eller mindre anklager noen andre for drapet, som om hun gjør aktivt prøver å avlede oppmerksomheten vekk fra seg sjøl, mens de andre, som jo veit at de er uskyldige, ikke har den samme trangen.
Jeg er enig i at Augustus sin melodramatikk fislet litt ut, jeg merket det litt selv mens jeg skrev ham. Fint at påskekrimmen var underholdende lesning med fortellermessig overskudd =D Hva angår teorien din så er den veldig god. Jeg kommer tilbake til deg i slutten av påsken om det stemte.
Slett