Først og fremst er Wandersong elsk =D

 Heisann. Livet er fint fordi det er torsdag og jeg liker torsdager, dessuten kommer jeg snart til å kunne spille Bugsnax på Switch (selv om det er litt synd at det tydeligvis ikke vil være mulig å downloade før i ettermiddag der jeg håpet at jeg ville kunne nedlaste det ned ca. nå sånn at jeg ville være garantert å kunne spille det i kveld hos faren min) og det gleder jeg meg til. Og ellers skal jeg på kino til helgen og se Barske Bøller, noe jeg ser frem til selv om det irriterer meg at Odeon tydeligvis ikke har noen planer om å bry seg om ønsket mitt om å se den på originalspråket så jeg må nok se den på norsk og det er ikke like tilfredsstillende. 

En selvopptatt teit ting som irriterer meg er likevel når kaos i verden går utover meg personlig. For en ting er jo det at Botw 2 har blitt flyttet til våren 2023, noe som var teit, men også ganske typisk Zelda-spillene, de ender ofte opp med å ta lenger tid enn forventet. Men nå fant jeg ut at Mario-animasjonsfilmen OG neste Spider Verse-filmen også er flyttet til 2023 og mens det sikkert kan handle litt om at de bare trenger litt mer tid, så er jeg kynisk nok til å tenke at det nok handler litt om penger og verden og. Krigen i Ukraina gjør at verden er mer ustabil og at det nok føles tryggere å gi ut et spill våren 2023 fremfor høsten 2022. I tillegg så er også Kina et veldig stort marked for nye filmer og der har de null-covid som strategi og derfor full lockdown og da er det logisk å tenke at animasjonsfilmer kanskje har et ønske om å komme ut i en tid da ting er litt mer rolig og stabilt og de kan tjene penger på både Kina, Russland og Ukraina i tillegg til resten av verden. Og selvopptatt som jeg er så er det en liten del av meg som syns dette er veldig irriterende fordi jeg nå har færre spill og animasjonsfilmer å glede meg til nå til høsten og jeg hater å vente på ting. Den andre greia med hvordan kaos i verden påvirker meg er at jeg trenger å ta en medisin mot Ulcerøs Kolitt egentlig hver sjette uke. Jeg skulle ta den uka før påske, men de fikk ikke bestilt den pga. leveringsvansker på medisiner og så gikk det ikke da jeg prøvde å bestille den i påska og tirsdagen etter påske så bestilte de den, men den har enda ikke kommet og det betyr at når jeg får tatt den omsider så vil det være over tre uker etter at jeg egentlig var ment å ta den og det gjør meg litt stresset for tida. Og jeg kom over en artikkel på Nrk om hvordan det produseres veldig lite medisiner i Norge for ikke så lenge siden og det virker som ting man bestiller bruker lenger tid på å komme frem fordi krig og usikkerhet skaper logistikk-utfordringer og slikt og jeg syns det er bekymrende når ting som skjer i Kina eller Ukraina plutselig påvirker helt andre markeder som nye spill og filmpremierer eller mer urovekkende; essensielle medisiner som jeg føler meg veldig stresset over at jeg ikke får tatt. Det er sånne greier som viser hvordan alt henger sammen og det er veldig fint at alt henger sammen når det betyr at vi alle er stjernestøv eller når alt henger sammen i en bok, men det er ikke så fint når kaos ute i verden betyr at jeg må vente lenger på ting jeg gleder meg til eller når det går utover tilgang på medisiner jeg virkelig behøver. 
*

Her er en trailer for Wandersong:

Her er en scene der Bard i Wandersong danser alle dansene han randomly kan lære seg i spillet og som bare er der for pynt basically:

Her er en melodi fra Wandersong som er elsk: 

Og hvis noen lurer på hvorfor jeg nå posta et par Wandersong-ting, så er det fordi jeg nå er klar til å anmelde dette spillet endeligvis. God fornøyelse og så bables vi om noen dager :)

Wandersong eier hjertet mitt

 

Historien om Wandersong og meg begynte egentlig alt i 2018 da jeg kom over et koselig lite spill på Nintendo e-shop der man spiller som en bard (som det ikke finnes noe godt norsk ord for) som må redde verden via å synge. Jeg hadde dilla en periode frem til jeg kom til et sted der man måtte gjøre det verste jeg vet i spill (å gjøre en ting fort mens man blir forfulgt) og det gjorde meg så stressa at jeg tok en lang pause fra Wandersong. Så gjorde jeg et nytt forsøk i fjor da jeg ikke kom ordentlig inn i kontrollene igjen før jeg nylig lasta ned spillet på nytt og fant ut at noen ganger stemmer virkelig «alle gode ting er tre» for kontrollene klaffet mye mer enn noen gang nå, sekvensen som hadde skremt meg bort i 2018 var null problem og jeg har nå omsider rundet Wandersong og vet nå at ååå, jeg elsker dette spillet. Det er noe av det fineste i verden og her skal jeg bable litt om hvorfor.

I utgangspunktet så skal det jo sies at som en person som alltid går rundt og synger for meg selv og som elsker musikaler; så er det jo en viss appell med et spill der man løser gåter og hjelper andre ved hjelp av å synge. Det er også ingen hemmelighet at jeg liker ting som er søtt og fargerikt. Wandersong har i så måte en estetikk som er veldig, veldig min greie og som jeg har tenkt tilbake på med et smil også i periodene etter 2018 der jeg ikke spilte Wandersong. Det var med andre ord mye som lå til rette for at jeg skulle like Wandersong, men så er det ting med spillet som har elevert det og som gjør at det nå er noe jeg vil regne som et av mine yndlingsspill EVER.

For det første elsker jeg historien. Wandersong begynner med at man er barden som har en drøm der han blir fortalt at verden er i fare for å gå under, men at han kan redde den med å besøke syv overnaturlige skapninger (overseere) som hver har en del av en magisk sang som kan redde verden. Barden (som jeg heretter bare skal kalle Bard fordi det var det navnet jeg ga ham) drar av gårde og i begynnelsen er spillet ganske rett frem. Man drar til et sted, får et oppdrag og møter ymse karakterer og så løser man gåter og slikt med sang og positivitet før man til slutt har en Dungeon der man omsider får sang-delen av overseeren og er klar for neste kapittel. Ikke langt inn i spillet får man også en hekse-kompanjong i Miriam og så har man en tilfredsstillende gameplay-loop som er fin nok og som varer til kapittel 3 slutter. Da blir overseeren man skal treffe plutselig drept av en ny karakter ved navn Audrey som dukker opp og som forteller at hun også har fått et oppdrag i en drøm på samme vis som Bard, bare at Audrey heller skal være helten som dreper overseerne og hjelper verden å gå under. Bard blir veldig deprimert først av å finne ut at han ikke er helten og ikke spesiell i det hele tatt, men så beslutter han at han skal fortsette å redde verden uansett og jeg syns dette er en så viktig del av Wandersong, ikke minst fordi det i det virkelige liv lett kan føles som om andre kanskje har viktigere og mer episke liv mens man selv spiller en birolle i verden. Wandersong forteller at man ikke trenger å være spesiell eller en utvalgt helt for å gjøre en forskjell og jeg elsker det og elsker hvordan Bard stadig fortelles at han ikke kan redde verden og likevel er bestemt på at han skal prøve uansett.

I tillegg er jeg veldig glad i karakterene i Wandersong og særlig Bard; som er en karakter jeg kan relatere meg kanskje litt for mye til. Som Bard så er jeg i hovedsak optimist, jeg har lett for å glede meg over småting og jeg har et oppriktig ønske om å oppmuntre og hjelpe andre. Samtidig kommer det frem i en veldig fin scene med Miriam at Bard har bekymringer og usikkerhet han og, men at han gjemmer det bort og prøver å ikke tenke på det, men fokusere på oppgavene sine i stedet. Jeg kjenner meg veldig igjen i dette og mens jeg har blitt litt mer ærlig om det de siste årene når livet er vanskelig eller ting føles håpløst, vil det å lete etter noe positivt å fokusere på i stedet alltid være det jeg oftest velger.

Miriam er også en skikkelig super karakter som jeg tror mange kan relatere seg til. Hun er den kyniske, mer mollstemte typen som egentlig bare er veldig usikker og redd for å dele følelser og som etter hvert åpner seg mer og mer overfor Bard etter hvert som de blir bedre kjent.

Dette er også en av tingene jeg elsker med Wandersong; hvordan den utvikler forholdet mellom Bard og Miriam utover i historien til at de er bestevenner på slutten av spillet. Og jeg elsker hvordan Wandersong har en så veldig fin balanse mellom å mye av tiden være det lette og sprudlende eventyret, men så ha øyeblikk der det er skikkelig rørende. Det er et spill som skaper så mye følelser i løpet av de 10-15 timene det vil ta de fleste å spille det igjennom og jeg liker det veldig godt.

Og så har Wandersong fantastisk musikk, det er inkluderende (Bard og en annen karakter er visstnok non-binary) og ja, det er bare et spill som jeg syns mange flere burde spille fordi jeg tror det er akkurat slike spill man trenger. Wandersong er aldri veldig vanskelig (selv om jeg hadde en litt lang pause på grunn av det ene segmentet, som det for øvrig var veldig tilfredsstillende at gikk så fint denne gangen) og det er veldig tilgivende når man skal spille musikk riktig og aksepterer at man gjør flere feil. Og det er bare et sånt spill som er så oppmuntrende og så varmt og snilt at det føles som noe man virkelig trenger i verden, særlig når det er så mye kaos som kriger og pandemier og alt det andre de siste årene som gjør at ting kan føles håpløst.

Wandersong forteller at det er håp uansett og derfor elsker jeg det. Terningkast 6!