En scene fra en ikke-eksisterende musikal =D

Fin ting. Det går mye bedre med meg. Jeg er likevel glad for at jeg har blitt sykmeldt frem til 22. januar i første omgang, for jeg merker at jeg er så sliten og overveldet for tiden og at jeg har så mye å finne ut av i forhold til mat/helse/rutiner at det er mer enn nok. Likevel får jeg til en hel del for tiden. Som å søke jobber (fant en jobb som virka helt perfekt for noen dager siden og sendte en søknad i går) og som å finne ut av ting som har stresset meg mye i det siste (tror jeg veldig snart vil ha alt jeg trenger for å få sendt papirer for å forlenge leiekontrakten der jeg bor og jeg har kontaktet boligbygg angående hengsel-greiene på inngangsdøra mi som har gått i stykker). OG jeg pratet med veileder i Nav og hun som driver forlaget der jeg frem til helt nylig har hatt praksis og veilederen min nevnte noe innmari interessant. For i veldig mange jobber søker de en med bachelor-utdannelse, noe jeg ikke har. Og så har jeg vært redd for å starte på utdanning igjen fordi det gikk så dårlig sist og fordi jeg har vært redd for enda mer studielån. Veilederen min i Nav nevnte i går at om jeg søker utdannelse og kommer inn så kan det bli noe som blir del av Nav-systemet slik at jeg ikke trenger å ta opp nytt studielån og da virker det som en veldig smart tanke. For jeg er ikke den samme nå som jeg var da jeg prøvde bibliotekarstudiet i 2006. Jeg er mer tålmodig, mer konsentrert, mer villig til å endre meg og å lære nye ting og mer motivert og nå ble jeg skikkelig gira på å lese meg opp om studier og å finne noe å søke på =D 

Ellers så har jeg klart å konsentrere meg om ting litt bedre de siste dagene, noe som også har ført til at jeg har følt meg veldig kreativ. Dette resulterte i at jeg i stad så denne tweeten med en skikkelig søt scene og tenkte "dette hadde vært en fin scene i en musikal", før jeg deretter brukte en stund på å skrive denne scenen med tilhørende sang til. Nå tenkte jeg å poste filmen (hvis det går, hvis ikke finner man altså videoen ved tweeten) og teksten jeg skrev til i stad og så kommer neste innlegg når det passer seg sånn :)

Scene fra den ikke-eksisterende musikalen "Tiden etterpå", om gåsa fra spillet Untitled Goose Game etter at spillet er rundet.

Det er en stille og fredfull morgen, men Gåsa er urolig. I lang tid har hen hatt et mål i livet sitt og et mål alene: plage alle som bor i den idylliske småbyen der hen alltid har levd. Og nå har hen gjort det, hen har irritert den ene etter den andre og stadig fått det fint til og følt akkurat det som en bekreftelse: «ja, jeg ER ment til å være skikkelig plageånd, dette er det jeg er ment til å gjøre, heia meg». Gåsa føler at hen burde være fornøyd, men det er noe som mangler. For nå er alle plaget, alle oppdrag er løst og hva gjør man da? Gåsa aner ikke hva hen skal gjøre med livet sitt. Å bare være en gås føles ikke som nok. Det er sikkert fint og greit nok, men hen trenger noe mer, noe som gjør at alt stemmer. Og det at Gåsa ikke vet det gjør at hen står der og føler seg urolig og fylt av en tomhet som ikke er til å holde ut. Det er da Teddy dukker opp.

Teddy er en hund som bare har et ønske i livet og det er at alle skal ha det bra. Teddy er litt som en teddybjørn, derav navnet, og er en slik hund som er oppriktig forvirra hver gang eieren hans virker litt sliten eller trist fordi det virker helt irrasjonelt. Hvorfor i all verden kan man være noe annet enn glad i en verden der det finnes ekorn man kan jage, hundeben man kan spise og katter som man kan gi et bjeff som sier «husk at jeg er sjefen» før man løper sin vei fordi man vet at katter egentlig er sjefen og at om den katten kommer bittelitt for nærme kommer man til å tisse på seg? Og likevel, noen ganger er noen triste likevel og Gåsa ser trist ut. Gåsa ser ut som om den mangler noe essensielt i livet og Teddy føler seg usikker på hva han skal gjøre. Han snakker ikke gås-sk, han vet fra erfaring at det ikke alltid har virket når han har prøvd å trøste eieren sin og han føler seg veldig usikker for tenk om han gjør noe feil. Til slutt går han likevel bort til Gåsa, klatrer opp på ham og holder Gåsa om halsen mens han håper det trøster. For Gåsa burde ha det bra. Teddy har det alltid bra og da burde det gjelde Gåsa og.

Dette betraktes av Fortelleren. Som er litt som fortelleren i musikalen Into the Woods, bare at han slipper å dø. I stedet kan han betrakte ting fra utsiden mens han fascineres av det og nå fascineres han (og gledes) av å se begynnelsen på et vennskap. Vennskapet mellom Gåsa og Teddy; et vennskap Fortelleren føler at vil bli veldig viktig. Det føles allerede viktig nok til at han synger en skikkelig kort liten sang om det han ser og den går som følger. Deretter er scenen at vi ser Teddy trøste Gåsa mens Fortelleren synger en liten sang som er sånn her:

 

Alt kan begynne (melodi: alt frem til Alexander begynner å synge i sangen Dear Theodosia fra Hamilton)

 

Alt kan begynne med litt ensomhet

En ensom gås

En fremtid som er låst

Og som føles helt som om den mangler mening nå

 

Da kan en teddybjørn fort dukke opp

Og gi en klem

Litt som å komme hjem, tenk deg det

Et øyeblikk begynner slik

Et vennskap uten svik

 

Det er mye som vil være vrient

Ikke samme språk

Kanskje slit og ståk

 

Men det eneste vi vet i nuet

Er at det ordner seg

En gås, en hund og hei

Da vil nok alt gå bra

 

Alt etterpå

Ja da vil nok alt gå bra

Alt etterpå

*