Solvokteren, litt frustrasjon og det fine med å være så misfornøyd med Stjernekamp-finalistene at man boikotter finalen ;)
Det er mandag og akkurat nå koste jeg meg med dagens episode av 2 meter unna, noe jeg virkelig trengte siden jeg har vært ganske misfornøyd i dag. For jeg trodde egentlig i dag skulle bli en skikkelig slitsom mandag der jeg først hadde en avtale på sykehuset før jeg skulle på Stovner legesenter senere samme dag, men så er de ganske rotete på sykehuset og avtalen i dag ble endret til førstkommende onsdag. Og plutselig hadde jeg og mamma fryktelig god tid så vi dro en liten tur innom Strømmen Storsenter der jeg fikk spist min første Peppes-lunsj på over en måned, sånn i tillegg til at jeg brukte et gavekort på Ark Bokhandel på ting som en notatbok til å planlegge Nanowrimo i og nye tusjer til tegning og fargelegging. Deretter handlet vi før vi dro til sårbehandling der jeg fant ut at den hovne ankelen min fortsatt er såpass håpløs at jeg må være sykmeldt denne uka og. Dette har i dag ført til to gråtfylte sammenbrudd fordi greia nå er at jeg føler meg veldig frisk og opplagt og jeg er mye mindre slapp, men så er strekningen jeg er ment til å gå når ankelen er som den er såpass kort at jeg bare kan glemme å ta t-banen noe sted for eksempel. Og jeg har fortsatt dårlig samvittighet når det gjelder jobb fordi jeg aldri har opplevd å være opplevd å være mer syk enn småforkjøla før denne høsten, så å være borte fra jobb er uvant selv nå, men jeg prøver å tenke positivt og å huske på at det fine er at det i det minste er veldig koronavennlig å være stuck på Stovner. Dessuten vet jeg at ja, det er ting jeg ikke får gjort nå som jeg lengter etter (som å ta t-banen til Nydalen og spise lunsj eller middag der eller å dra på kino eller å legge planer for helger eller bare å få vært litt mer selvstendig enn jeg kan være nå), men jeg har en fæl tendens til å tenke at slik ting er akkurat nå er slik ting vil være for alltid fordi jeg lever så mye i øyeblikket, men det er ikke slik. Dette vil ikke være tingenes tilstand for alltid, jeg må bare være tålmodig litt lenger og gjøre det beste ut av situasjonen. Og så er jeg jo skikkelig heldig som kan bo hos moren min som har disket opp med masse supergode middager de siste to ukene og som hjelper meg med å sette meg inn i nye medisiner og i det hele tatt lar meg slippe å være for mye alene.
En trøst opp i alt sammen er det at jeg har gjort gode avtaler med forlaget der jeg har mentorprogram/praksis og fått litt ekstra ting å jobbe med sånn at jeg har noen ting jeg kan drive med hjemmefra henholdsvis onsdag og fredag. I tillegg skal jeg treffe Anitra fra forlaget for lunsj og møte på torsdag og det blir koselig.
Noe annet litt fint er det at jeg på lørdag var superskuffa over resultatet av Stjernekamp, men i ettertid har funnet ut at jeg egentlig ønsket meg litt en unnskyldning for å droppe å se finalen siden den krasjer med Halloween. Og for tiden bor jeg hos moren min fordi det er mest praktisk av ymse grunner, men nå er planen at jeg skal tilbringe akkurat lørdag kveld i egen leilighet der jeg skal kose meg med potetgull, smågodt og en av filmene Disney + påstår at passer på Halloween fordi jeg har lyst til å se noe som ikke nødvendigvis er så skummelt, men som har hekser og magi og en passende stemning likevel. Så skal jeg ha dus belysning, brus lett tilgjengelig og kanskje pynte meg med en heksehatt som bonusmateriale :) Det tror jeg kan bli fint nok.
*
Her er en fin bok jeg har lest:
Nå tenkte jeg å anmelde denne boka og så kommer neste innlegg om noen dager :)
Solvokteren
av Maja Lunde og Lisa Aisato
Solvokteren
er det neste, episke eventyret i årstidskvartetten, der bestselgeren
Snøsøsteren var den første.
Lilja har et vagt minne om sola, men verden slik hun er
kjenner den, er alltid regntung og mørk. Ingenting vil vokse i den våte jorda.
Hun bor sammen med bestefaren sin, som forsyner landsbyen med grønnsaker. En
dag glemmer han matpakka si, og da Lilja løper etter ham til drivhuset,
oppdager hun noe som skal forandre alt. Lilja får øye på en hemmelig sti inn i
skogen, inn dit ingen barn bør gå. Men Lilja er ikke som andre barn, hun
svelger frykten og følger stien inn blant de mørke trestammene. Der inne åpner
det seg en verden som kaster Lilja ut i et stort eventyr. Hun må møte sin
største frykt, men finner også kjærlighet og glede - og ikke minst et håp om
vår.
*
For to år siden leste
jeg Snøsøsteren, en bok jeg ble veldig glad i. Litt fordi Lisa Aisato nok er
yndlingsillustratøren min, hun har en stil som jeg virkelig elsker, og litt
fordi det var en utrolig flott bok med en sår historie, som jo da, nok var litt
for opplagt på sett og vis, men som likevel i hovedsak var særdeles
tilfredsstillende. Med andre ord var det ingen tvil om at jeg trengte den
frittstående oppfølgeren Solvokteren.
Der Snøsøsteren er en
vinterbok, så vel som en julekalenderbok, så er Solvokteren en bok om våren. Og
mens det er veldig mye jeg elsker med Solvokteren, så er det nok en på mange
måter litt svakere roman enn Snøsøsteren, ikke fordi den er dårligere skrevet
nødvendigvis, men fordi Snøsøsteren har en historie som jeg oppfatter som mer
klassisk og lett tilgjengelig. Samtidig så handler det også litt om at
Solvokteren for meg fremstår som en roman som vil mer, blant annet grunnet et
klarere klimafokus. Og mens klimafokuset ikke funker like godt hele veien, er
det likevel noe jeg vil berømme denne boka for å prøve på. En annen sentral
forskjell er at jeg leser denne boka mer som en fabel og et eventyr, der
Snøsøsteren tross magiske elementer var en langt mer realistisk roman. Noe som
også er noe som kan gjøre at Solvokteren ikke funker like godt for alle.
Og likevel, for meg
funket denne boka veldig godt. Ja, jeg ser svakheter ved denne romanen, som jeg
for så vidt alt har pekt på, men ååå, det er så mye med Solvokteren som er topp.
For det første er
Lisa Aisatos illustrasjoner også her vakkerhet deluxe. Det er bilder som får
meg til å føle så mye og som jeg får lyst til å rømme inn i og jeg fascineres
av hvor utflytende og likevel detaljerte disse bildene er; bilder som alene
gjør denne boka verdt å kjøpe.
Jeg syns også denne
boka er svært godt skrevet. Selv om Maja Lunde er en forfatter med mye suksess
så følte jeg at f.eks. Bienes Historie, som jeg leste i sommer, var en bok med
en bedre ide enn utførelse. Og generelt sett er ikke Maja Lunde en forfatter
som har fengt eller interessert meg så mye. Likevel, mens jeg ikke har noen
eksempler så syns jeg virkelig Solvokteren har veldig mange fine og nære øyeblikk
som er nydelig formidlet. Denne boka har et språk som er nært og presist og det
eneste man kan kommentere på er kanskje at det tidvis blir bittelitt for
overforklarende i ny og ne, men det er jeg villig til å tilgi, ikke minst med
en bok som denne, som tross alt er så godt ment.
For det er også noe
jeg elsker med både Solvokteren og Snøsøsteren, det er bøker som føles så
velmente og som om det aldri handlet om å skape en boksuksess, men å kombinere
gode historier som passer for hele familien med Lisa Aisatos herlige
illustrasjoner.
Og det er derfor jeg
ender opp med å gi en femmer til Solvokteren; en bok som ikke er perfekt, men
som har et viktig budskap og det pakket inn i en bok som både er fin å lese og
fin å se på. Yay!
Kommentarer
Legg inn en kommentar