Spiritfarer og litt klaging :)

Heisann! Fin ting: det er den internasjonale "snakk som en pirat"-dagen i dag, dessuten har moren min bursdag :) Ikke så fin ting: jeg og moren min skulle feire dette med middag og brettspill hos broren min, noe som ikke ble noe av fordi jeg følte meg plutselig dårlig i stad og i pandemitider er det unødvendig å ta sjanser selv om jeg allerede føler meg mye mindre slapp. Men samtidig, i stad satt jeg og skalv på kafé og i det siste så har det vært mye rart. Jeg har følt meg i god form mesteparten av tiden, men det var en periode for noen uker siden der jeg måtte på do tilsynelatende hele tiden og i det siste har jeg fått mye mer kviser enn jeg pleier (og da på uvanlige steder som kjempesvære kviser i rumpa, sorry om dette er for mye informasjon) og så er det en finger som hovna opp skikkelig for en måned siden som nå har hovnet opp skikkelig igjen. Og det har liksom vært så mange slike småting de siste månedene og jeg har tenkt at det er psykisk fordi jeg takler at det er pandemi ganske dårlig og det kan godt hende det er det. Men mamma drøftet teorien om at jeg også kunne ha en betennelse i kroppen eller noe sånt og det kan jo være noe sånt som jeg har hatt noen måneder og så er jeg så flink til å late som og å fortrenge alt som er ubehagelig. Jeg vet ikke. Uansett er den nye planen for dagen at jeg drar til mamma klokka syv og så spiser vi middag og ser Stjernekamp sammen og tilbringer kvelden slik og hvis formen er bedre treffer vi kanskje broren min i morgen. Det kommer jo alltids nye muligheter, vi kan ta ting igjen senere :)

Uansett er dette en blogg der jeg burde tørre å være ærlig og fortelle om det også når det er ting som er teit i livet for jeg elsker å gi meg hen til optimisme og positivitet, men livet er mer enn det og mens jeg på mange måter tross alt har hatt et mindre kjipt 2020 enn mange andre, så er det ymse ting og tang som har frustrert.

Nok om det, her er en trailer for et spill jeg har blitt veldig glad i:

Jeg har også skrevet en slags anmeldelse av dette spillet fordi det har tatt over mye av livet mitt i det siste og fordi jeg syns dette er et sånt spill alle burde sjekke ut. God fornøyelse :)

Spiritfarer anmeldelse

Spiritfarer is a cozy management game about dying. You play Stella, ferrymaster to the deceased. Build a boat to explore the world, pick up spirits, and learn how to say goodbye to your cherished friends.

*

Et Switch-spill jeg leste om i august og skaffet fordi det hørtes interessant ut og jeg kunne ta meg råd til å bruke ca. 200 kr på et Nintendo-spill, var Spiritfarer, et spill jeg enda ikke har rundet, men som jeg tror jeg må skrive en slags anmeldelse av uansett fordi det har vært en helt unik opplevelse.

Først litt bakgrunnsinformasjon. Man kan få Spiritfarer til plattformene PC, Xbox One, PlayStation 4 og Nintendo Switch og spillet er som det påstår et spill om døden som i hovedsak faktisk er ganske koselig. Man spiller altså Stella som har jobben med å samle ånder som hun tar med på båten sin. Der lager hun mat til dem, løser oppgaver for dem og er venn med dem frem til de er klare for å si farvel og hun tar dem med til dødsriket. Og så reiser man rundt i en stor verden underveis, løser små minispill i ny og ne og ja, mesteparten av tiden har jeg likt dette spillet fordi det er veldig trivelig. Man har for eksempel en egen klemmeknapp og det er noe med det som føles så veldig riktig og trøstende i 2020. Dessuten er det karakterer man blir glad i som presenteres i dyreform og mens man vet at man vil måtte si ha det til dem til slutt, så er mesteparten av spillet ikke avskjeder, men bare ymse oppgaver og alt som skjer i verdenen og på båten. Og en kan innvende at man gjør mye av det samme, men enn så lenge har det ikke stagnert.

Og jeg liker det at man liksom glemmer litt at spillet handler om døden fordi spillet heller ikke fokuserer så mye på det mesteparten av tiden, men så er det også noe av det som gjør Spiritfarer til en så sterk spillopplevelse når man så må ta avskjed med noen og det gjør en veldig trist (og her kommer jeg til å spoile litt, sorry). Som med Alice som hadde form som et pinnsvin og var som en koselig gammel bestemor, men som sliter mer og mer med å bevege seg og på slutten også har Alzheimer. Eller som i stad der spillet for første gang fikk meg til å ta til tårene fordi en karakter ved navn Atul som man hadde hatt på skipet sitt lengst av alle plutselig forsvinner fra skipet og så finner man åndeblomsten hans som betyr at han bare har reist sånn plutselig sånn at man ikke får tatt farvel med ham på samme måte med alle de andre karakterene.

Og ikke alle karakterene er like lette å like nødvendigvis, dessuten er det småting som kan irritere; som at det tidvis tar veldig lang tid å lage mat eller som at noen av oppdragene ikke er like engasjerende. Men man blir så glad i musikken og stemningen og jeg tror dette er et sånt spill som vi fortjente i år.

Så hvis man vil ha et spill som kan være ganske trist, men som aller mest forteller en unik historie om døden og den siste tiden før den, så er dette et spill jeg virkelig anbefaler.

Terningkast 5!