En gatelykts dagbok og ymse annet :)

Heisann! Det er lørdag og her er et eksempel på min type humor:

For dagens ord på tegneutfordringen jeg er med på er "handy" og så leste jeg feil først, så jeg leste navnet "Mandy". Inspirert av det besluttet jeg å tegne en strekdame som synger karaoke og så viser karaokemaskinen feil og viser ordet "handy" i stedet for "Mandy" når strekdamen synger sangen "Oh Mandy" av Barrilow. Og det syns jeg var ganske gøy, selv om jeg dypsindig beklager hvilken sang du, kjære leser, antakelig har fått på hjernen nå ;)

Og ellers er det ikke så mye spennende å melde utenom at jeg er ganske lei av pandemien, men det var jeg allerede i mars, det var jeg jo strengt talt allerede før pandemien formelt begynte. Og det er jo lettere nå da jeg kan leve veldig nær opptil normalen sånn rent utover å vaske hender masse, holde en meters avstand og å holde meg hjemme om jeg føler meg småsyk (men jeg har bank i bordet følt meg helt frisk siden en tre dagers forkjølelse jeg hadde rett før pandemien begynte i mars), jeg mener nå kan jeg jo til og med gå på biblioteket og dra til forlagets kontor hele to dager i uka. Men det er hele tiden denne dårlige samvittigheten over å ta t-bane og vissheten om hvor fint det ville ha vært med Tony Awards for noen dager siden eller Oslo Comix Expo i disse dager og slike ting som har blitt forskjøvet fordi et teit virus som ikke en gang fantes for et år siden besluttet å ta over verden. Pandemi føles fortsatt som en veldig urettferdig ting, jeg syns ingen i verden helt fortjente at det var det vi skulle drive med i 2020. Og jeg er fortsatt optimist, jeg tror vi er ferdig med det verste og at sommeren kan bli ganske fin, men jeg lurer fortsatt på hvilket år 2020 hadde kunnet være om det fikk lov til å være et mer normalt og kjedelig år (noe det strengt talt var åpenbart at det ikke ville bli alt i januar da det drev med skogbranner i Australia og faren for at Trump skulle starte tredje verdenskrig).
*
Nok om det. Her er en fantastisk sang jeg kom over fra en Ever After-musikal med blant annet Sierra Boggess som enda ikke har egen musikalcd:



Denne sangen minner veldig mye om et par sanger fra Into the Woods og den er veldig morsom og sjarmerende. Dette er sangen "Cousin's Cousin" og jeg er herved fan :)

Og ellers tenkte jeg nå å dele litt skriving. For jeg får skriveoppgaver av hun som driver forlaget der jeg har praksis og denne uka utfordret hun meg til å skrive en historie i samme stil som boka "En pingles dagbok" der jeg fikk lese en av bøkene i serien som et eksempel. Og inspirert av det besluttet jeg å skrive om en uke i livet til en gatelykt naturlig nok. Jeg syns ikke historien min ble så fantastisk og det er ikke en sånn historie der det skjer så mye, men den har en slags humor i at det dukker opp magiske ting i parken der gatelykten står og så har han ikke referansene til å vite hva de magiske tingene er og da vet leseren mer enn fortelleren og slikt er litt artig. Uansett tenkte jeg å poste historien min i mangel på noe annet spennende å bable om og så kommer neste innlegg om noen dager og da kan det nok tenkes at jeg babler om filmen jeg skal se på kino i dag (og nå må jeg visst dra på kino minst en gang til innen 30. juni fordi de ga meg en gratis kinobillett for god innsats på jobb så om noen har noen ideer til hva jeg kan se på kino enten i løpet av neste uke eller uka etter så er det bare å komme med forslag).

En gatelykts dagbok – En uke i Leopolds liv der det dukker opp en fjøsnisse, en ufo, to feer, en drage, et par ninjaer, en vampyr og en heks i den rekkefølgen

9. juni

Jeg kaller meg Leopold. Andre kaller meg «en tilfeldig gatelykt de går forbi», om de kaller meg noe i det hele tatt, men jeg vet bedre. Med et navn som Leopold er man ment for noe mer. Ment for storhet. Leopold høres liksom lysende ut, navnet til noen som er sofistikert og elegant på et vis og det er litt den auraen jeg ønsker å ha. At jeg er belysende, ikke bare rent funksjonelt, men at man føler seg litt smartere av mitt nærvær.

Det er niende juni. At jeg hvilken dato det er, det er i grunnen ganske tilfeldig, men det er fakta at jeg vet det. Jeg hørte en person i desember nevne at det var julaften og siden da har jeg prøvd å ha en slags mental kalender oppe i hodet mitt for å holde styr på dagene. Det er niende juni, det er tirsdag, det er et par meitemarker å se selv om regnet fra dagen før og natta som var er over og jeg kan speile meg i en sølepytt som jeg gir navnet Elias. Elias viser meg at jeg er ganske fin; høy og lang og med en hengslete form for eleganse, akkurat slik en gatelykt skal være.

Dagen er ikke like fin som meg, men kanskje den vil bli det etter hvert. Jeg har troa.

*

9. juni natt

Det er mye bedre å være en gatelykt på kvelden enn på dagen for da lyser jeg. Og jeg vet ikke helt hvorfor jeg ikke lyser på dagen eller hva som gjør at jeg lyser når jeg gjør det, men akkurat nå lyser jeg opp i parken der jeg står ved siden av den ene benken der det veldig ofte sitter et kjærestepar eller det treet som hundene i nabolaget liker aller best å tisse på. Hvis akkurat det treet besluttet å bli superskurk som tok over all hundetiss i verden så ville det vært på god vei, det er bare sånn det er.

Oppe på himmelen er det en av de nettene der man både kan se månen og stjernene. Noen netter er enten eller og noen netter er ingen av delene, men i dag er stjernebilder og en rund måne som leker titt tei, som om jeg skulle være et lite barn det var lett å underholde og så var skyene som drev foran månen i ny og ne et teppe månen av og til gjemte seg bak. Før det så altså kunne titte frem. Titt tei.

Jeg titter på månen og legger derfor ikke merke til den lille fyren som tusler rundt i parken før det er nesten for sent. Han er ganske liten, med langt hvitt skjegg og en spiss lue på hodet og dette er en sånn natt som er så klar at jeg kan se at dette er en lue som i dagslys er like rød som brannbiler og rosene i det ene blomsterbedet. Han sender meg et lite smil før han iler videre for å drive med hva enn små og skjeggete menn i rødt driver med når det går mot natt og verden er den samme, men likevel helt annerledes.

*

10 juni

I går var det gråere vær enn det er i dag. Denne dagen skinner sola og sølepytten jeg nylig kunne speile meg i er borte, noe som er litt dumt. Det er litt fint å kunne speile seg i noe. Siden jeg ikke kan speile meg i noe følger jeg heller med på mennesker som går forbi. Det er flere av dem nå. For noen uker siden var det ganske få, men nå er det flere og det liker jeg, det er ellers lett å føle seg alene. En av menneskene har med seg en hund. Som hunder i parken flest tisser han på tissetreet like i nærheten og deretter bjeffer han et bjeff som jeg syns høres triumferende ut. Det er et sånt «jeg er kongen på haugen»-bjeff og jeg liker sånne bjeff, de gir meg lyst til å smile om jeg var en sånn gatelykt som kunne smile. Noe jeg ikke er, men jeg kan høre og se og lukte på et eller annet vis som ikke kan forklares og det er ganske kjekt.

Utover dagen begynner jeg å kjede meg litt. For det er en sånn dag der ingenting skjer liksom og jeg har nådd den konklusjon at omtrent alle dager er sånne dager om man er en gatelykt. Bare å være en gatelykt setter jo en del begrensninger i seg selv så i mitt neste liv håper jeg at jeg er en sommerfugl eller et ekorn, kanskje det ekornet som også bor i parken og som jeg gjerne skulle hatt muligheten til å prate med om masse interessant. Som duften i lufta etter at det har regnet eller hva slags nøtter ekornet mener har best konsistens.

*

10 juni natt

Denne natten ser jeg ikke stjernene. De fleste netter ser jeg ikke stjernene egentlig, men denne natten hadde de nok gjemt seg selv hvis de egentlig var ment å være klare fordi det har dukket opp noe annet i stedet. Skjebnen må ha hørt meg da jeg ønsket meg at det skulle skje noe spennende for det er et rundt objekt over meg som jeg ikke helt kan definere. Og denne runde dingsen, som likner litt på frisbeen jeg av og til ser noen unggutter leke seg med når det er skikkelig sommer, har en slags summende lyd der den flyr over parken. Den eller det som kjører den runde dingsen liker helt tydelig ikke at benken rett ved meg er her, kanskje den har lyst på benken selv. Plutselig svever nemlig benken i løse lufta under en slags stråle som jeg er litt misunnelig på fordi det er en desto bedre stråle enn det lyset jeg gir. Og så trekkes benken oppover, oppover og så er den borte og åpenbart inne i dingsen som like etter flyr sin vei for å fange noe annet. Kanskje en ku eller en benk i et annet land. Jeg ender opp med å titte i retning der benken har stått så lenge jeg kan huske i en god stund etterpå og det føles litt vemodig. Så fort kan ting snu, så raskt kan verden endre seg. Plutselig står jeg ved siden av et tre hunder tisser på, men ikke en benk og på en måte er verden helt den samme, men likevel ikke. Og hvor benken er nå vil jeg aldri helt få svar på.

*

11 juni

Det er en ny dag, men det er noen dager der man er så distrahert at dag eller natt eller kveld eller morgen er noe man ikke tenker over. Og jeg tenker bare på benken nå, benken som var der og ikke lenger er der nå og som føltes som en venn. Det er et savn at den er borte og jeg ser at menneskene som er innom parken er litt forvirret selv over at benken er borte. Selv ekornet virker litt forfjamset og jeg føler det bare viser at de små ting er viktige. En benk kan være det viktigste av alt.

Etter hvert glir tankene mine i andre retninger. Jeg tenker på sola og hvordan det er så fint vær at jeg ser shorts og korte skjørt og noen som går forbi som spiser is fordi det er sånt vær iskrem hører hjemme i. Det er slike ting som gjør at jeg tenker at ting vil ordne seg, før det slår meg at bare den tanken alene sikkert betyr at det vil skje flere rare og sære ting sånn etter hvert. Jeg har ingen hatt, men hadde jeg hatt det skulle jeg holdt hardt på den for det er det man må i slike situasjoner.

*

11 juni natt

Det er en sånn natt der månen er litt ekstra klar og det er kanskje derfor jeg ser dem. De er to stykker og de ser ut som to veldig små mennesker med vinger og jeg har lyst til å vinke til dem eller på en annen måte vise dem at jeg ser dem og at jeg bryr meg om dem. Enn så lenge får jeg ikke vist det, men jeg prøver å tenke det så hardt at det merkes. De to flyvende vesenene har hver sin koffert og virker slitne, som om de har reist langt. Jeg prøver å tenke meg dem i andre omgivelser. På en øde øy ved siden av en palme, i en verden av is og vinterkulde mens pingviner trasker forbi, i en skikkelig storby der mennesker haster hit og dit. De kunne passet inn hvor som helst, men nå er de her og når de lander på toppen av meg føles det riktig. Nå har jeg noen som bruker meg som utkikkspost eller pauseplass og jeg vet ikke hvor lenge det varer, men jeg skal sette pris på det underveis.

Noe som kan være en time eller flere senere, jeg vet ikke, har de to bevingede miniatyrmenneskene fløyet videre. Og jeg skuer etter dem med blikket og tenker at alt reiser sin vei nå. Benken i går og nå disse flyvende vesenene. Og benken kunne jo ikke noe for det, men likevel. Ting endrer seg så fort og jeg er det konstante. Og jeg liker å være konstant, men det er sårt likevel. En dag skulle jeg veldig gjerne hatt muligheten til å reise fritt jeg og. Være noe mer enn kun en gatelykt i denne parken.

*

12 juni

Det er en sånn dag man burde være glad, for det er sol og sommerlig og verden er et vakkert sted og jeg skulle ønske jeg visste hvor gleden bodde, men det gjør jeg ikke. Jeg ønsker meg et annet liv, å våkne en morgen og være et menneske eller en katt eller kanskje helst en fugl, en fugl som kunne fly over parken, se den ovenfra og merke seg detaljene. Se verden fra en annen vinkel og kanskje lære et og annet av det. Jeg liker egentlig så godt å være gatelykt, men det har vært lett å se begrensningene det gir de siste dagene, særlig når det skjer sånne magiske ting som de små flyvende menneskene med vinger på i natt eller den runde dingsen som stjal med seg benken for noen dager siden. Det er så mange eventyr rundt meg og jeg må stå stille, jeg har ikke noe annet valg enn å være en stille observatør fra sidelinjen som ikke egentlig tar del i noe som helst.

På den positive siden så prøver jeg å tenke på at jeg er viktig. For om sommeren er det kanskje ikke det største behovet for en gatelykt, men på mørke vinterkvelder kan jeg være et fyrtårn i mørket, en lysgivende vokter som viser vei. Og det er en trøst i å tenke på hvor essensiell en gatelykt kan være når jeg, som nå, føler meg lite viktig og som en brikke som tar for liten plass i det store puslespillet verden er.

*

12 juni kveld

Jeg prøver å føle meg litt ekstra som en Leopold den kvelden, litt ekstra som alt jeg legger i navnet. Det går litt sånn halvveis, men det går bra. Jeg prøver i alle fall. Og det er mens jeg prøver at det skjer noe nytt som er rart og magisk og ikke helt mulig å forklare og det er at jeg hører noe. Det er en rar lyd, en lyd som høres ut som vingeslag, men bare at det er høyere lyd denne gangen og jeg leter etter svar på lyden med blikket da jeg omsider ser noe som likner litt på en veldig stor firfisle med vinger. Denne skapningen kan virke skremmende sikkert for den er svær og mektig og ser ikke spesielt tilfreds ut, men jeg tenker at den aller mest er majestetisk, at den er litt kongelig der den lander der benken pleide å stå, før den spankulerer litt rundt i parken, pustende og pesende, men også interessert. Det er noe man finner i eventyr tenker jeg om skapningen, velvitende om at den er her høyst midlertidig. For alt er midlertidig for tiden, det har de to forrige nettene vist meg og jeg har ingen grunn til å tro at det ikke er noe med også denne bevingede og storslåtte skapningen som kan hende snart vil strekke ut vingene og fly opp og av sted, være som et løvetannfrø eller en såpeboble som man ser mindre og mindre av før man ikke ser det i det hele tatt.

Jeg har lyst til å be skapningen om å bli, be den skape seg et hjem her, kan hende sammen med ekornet eller akkurat den duen som av og til kurrer et og annet uvelkomment «god morgen»-kurr i ly av morgengry, men det kan jeg ikke. Derfor prøver jeg bare å nyte det så lenge skapningen er her og føle meg heldig og velsignet mens jeg later litt som om skapningen er her på grunn av meg, at jeg er en gatelykt den hadde veldig lyst til å treffe. Det er en fin ting å late som og den får meg til å føle meg mer tilfreds i en time eller kanskje to en tidlig sommernatt der et flott vesen med vinger er på besøk helt til det, som forventet, reiser videre.

*

13 juni

Flere folk er i parken i dag. De sitter på tepper med piknikkurver, de har shorts, t-skjorte og generelt sett lette klær fordi det er varmt og godt og noen spiser is, mens andre gjør det ikke. Jeg tenker på alt de ikke vet som jeg vet, som at det var en forvokst firfisle med vinger her i natt eller benketyven fra et par netter tilbake, som for alt jeg vet stjeler benker fra parker i Peru nå, hva vet vel jeg. Det er fint å vite ting andre ikke vet, være opplyst og ha hemmeligheter som jeg strengt talt ikke kunne delt selv om jeg ville det, men jeg vil ikke. Jeg liker å være alene om å vite om alle disse nattlige mysteriene som gjør at det nå er dag, men alt jeg tenker er at jeg gleder meg til det blir natt igjen. For denne natten er sikkert mystisk og magisk den og, det skulle ikke forundre meg og det vil jeg få med meg, det vil jeg se og være del av mens jeg føler meg som noe større enn meg selv.

Det står et skilt der benken pleide å stå. Jeg kan ikke lese, men jeg går ut ifra at den beklager at benken mangler og opplyser om at det vil komme en ny benk sånn etter hvert. I alle fall håper jeg at det står noe sånt for det er det som det føles mest rett og rimelig. Og det trengs en ny benk her. En for kjærestepar eller den gamle damen som mater duene og gir dem navn og av og til sier «Peter» og så reagerer en av duene, som om den gjerne vil tenke på seg selv som en Peter, litt på samme måte som jeg tenker på meg selv som Leopold.

*

13 juni kveld

Mørkt er det den kvelden, mørkere enn junikvelder flest og det er en slags egen stemning som jeg vil kalle mystisk og urovekkende. Jeg føler meg observert og det i seg selv føles sært for det er vanligvis omvendt, jeg som observerer alt og alle andre uten at de får det med seg. Når jeg prøver å finne ut hvem som observerer meg tar det litt tid før jeg ser en mann kledd på heltid i svart, noe som ikke gjør at det er så rart at jeg ikke så ham først, han gikk jo litt i ett med natta. Snart oppdager jeg at dette på ingen måte er den eneste man finner i parken denne natta, i stedet er det flere, alle sammen kledd i svart og alle sammen like gjennomgående hemmelighetsfulle og villige til å gå i et med nattemørket. Man finner dem i trærne, bak andre gatelykter, deriblant den gatelykten jeg tenker på som Bernt og som jeg tror ville fortalt eventyr om elefanter på kino om han kunne snakke for han virker som typen til det, man finner andre mørkkledde personer bak trær og en som ikke står bak noe som helst, men som ser gjemt ut likevel på en eller annen merkelig måte. Det føles sannsynlig at det er langt flere av disse folka her enn jeg får med meg selv og det gjør meg urolig. Når de begynner å kaste noen rare små greier i retning hverandre, hopper og løper rundt som om de var sirkusartister og generelt sett virker som de har en vendetta imot alle andre i parken der og da, gjør det meg enda mer urolig. Slik holdes det på i en time der man egentlig kan bruke ordet «urovekkende» om det meste før de løper, hopper, danser og gjør saltoer ut av parken mens små greier noen av dem kastet ligger igjen og ikke er noe jeg får sett så nøye på, rent utover at de virker skarpe og uforsonlige. Jeg tenker at jeg liker tingene som har dukket opp andre netter bedre, det er noe jeg konstaterer demonstrativt.

*

14. juni

De som er i parken denne solfylte junidagen stusser over restene etter nattens besøkende og jeg ser en politimann som mumler for seg selv om at han skulle tro det hadde vært ninjaer her. Jeg aner ikke hva ninjaer er, men selve ordet høres ut som noe som er mer farlig enn trivelig og det virker generelt sett ikke helt som min greie. Fascinerende å tenke på er det likevel og det å tenke på det distraherer meg fra å tenke dypsindige tanker om hvor ensomt og kjedelig det kan være å være en gatelykt, noe som gjør dette til en distraksjon jeg setter pris på.

Jeg lurer på hva neste natt vil føre med seg for det kan være omtrent hva som helst. Det vil sikkert være interessant å finne ut.

Restene etter nattens besøkende er ryddet bort og man kan glemme helt at de var der om man vil, parken ser ut som om ingenting har hendt. Igjen sitter det mennesker rundt omkring, deriblant kjæresteparet som jeg observerer med en viss ekstra fascinasjon fordi jeg lurer på hvordan det er å bli elsket av noen eller for den saks skyld å bli elsket. Det er slike ting jeg ikke har noen som helst erfaring med og det virker som en fin ting å oppleve. Kjærlighet er et mysterium og jeg liker mysterier, i alle fall et par av dem. Kjæresteparet deler en pakning jordbær og et og annet kyss og jeg håper de blir en stund, noe de gjør. Til slutt går de likevel videre, hånd i hånd og jeg håper de har muligheten til å dele hele dagen sammen og deretter kvelden og til slutt natten der de kanskje kan titte opp mot stjernene før de letter etter videre stjernespill i den andres blikk.

*

14 juni kveld

Det tar lang tid før denne natta blir magisk, lenger enn ønskelig. Jeg har nesten blitt bortskjemt de siste nettene med at det skjer så fort, men denne natten er tom og stille og tilsynelatende helt alminnelig og jeg har nesten gitt opp da jeg hører en stemme. Stemmen tilhører en mann som er kledd i et elegant antrekk. Han ser ut som om han hører hjemme i en annen tid og han har noe tidløst ved seg og hadde det ikke vært for uttrykket hans ville jeg først og fremst beskrevet ham som «sofistikert», men uttrykket hans gir et annet inntrykk. Mannen ser sliten ut og oppriktig frustrert der han går rundt og av og til sier «kunne det ikke vært noe blod her, jeg trenger ikke så mye, men litt». Når mannen går forbi meg treffer lyset mitt akkurat slik at jeg ser at han har to skarpe tenner på hver sin side av munnen, så vel som at han er langt blekere enn folk flest og jeg finner disse tingene veldig besnærende. Og det er også besnærende når han kort etter å ha gått rundt her med stadige sukk over mangelen på blod, skifter ham til en flaggermus som flyr en liten loop over parken før den forsvinner inn i natten. Jeg stusser over forvandlingen, lurer på om det å forvandle seg fra menneske til dyr er noe flere mennesker har evnen til. Dette får meg til å føle at jeg må ha undervurdert mennesker skikkelig i lang tid og at det er noe som må endres på. Samtidig konstaterer jeg at evnen til forvandling ikke minsker muligheten til å være temmelig misfornøyd for den gledet åpenbart ikke nattens besøkende. Han virket mest sliten og lei og som om verden ikke spilte på samme lag som ham i det hele tatt. Det er ikke sånn jeg vil ha det.

*

15 juni

Plutselig regner det. Dager har gått med sol og varme og følelsen av sommer og så regnet, regnet som smaker høst og ettertenksomhet og duften av en verden i endring. Rundt omkring titter paraplyene frem, båret av folk som haster av sted, som om de vil komme seg inn igjen så fort som mulig. Men noen tar seg tid. Damen som mater duene går rolig og tilfreds under paraplyen, politimannen stopper opp når han tror ingen ser det og smiler et stort smil for seg selv. Jeg blir glad av de som liker regnet og som ser magien i en sølepytt eller dråpenes tipp tapp. Eller i det minste regnbuen etterpå.

Jeg lurer på om mannen fra i natt endte opp med å få tak i blod til slutt eller ei og om det er noe man egentlig skal ønske for ham at han fikk. Det er ikke så lett å vite. Hvorfor han var innom i det hele tatt vet jeg heller ikke. Uansett var han elegant og interessant nok og om det kommer noen i natt som er mer fascinerende blir kjekt å finne ut.

*

15 juni natt

Månen titter frem igjen og under den ser jeg noe fly den natten. Det er en dame på en sopelime og hun ler for seg selv, men det er ikke en sånn latter man blir oppmuntret av på den måten man ble av politimannens smil da det regnet. I stedet er det en latter som virker slem og skummel og hun ler den med en intensitet som i seg selv er fascinerende. Og jeg visste ikke at sopelimer kunne fly en gang, men de kan det åpenbart i enkelte tilfeller, noe som for alt jeg vet kan skyldes magi, men uansett årsak er usedvanlig og eventyraktig. Dette er en natt som inneholder en dame som flyr på sopelime over parken og hun reiser fort videre, er ikke ordentlig innom en gang, flyr bare over, men likevel føles det som et besøk og jeg håper hun ikke har noen planer som er riktig bekymrende for natten videre.

Det går noen timer og jeg får med meg det magiske øyeblikket der en natt glir over i dag, noe som ikke en gang er et øyeblikk, for det er mer gradvis. Som et øyeblikk føles det likevel, som et magisk øyeblikk. Og snart vet jeg at det er …

*

… 16 juni

Og med det så er det igjen en ny dag som våkner til livet, men det betyr også at det har gått en uke i livet mitt som har inneholdt mer magi og rariteter enn all den tid før. Noe som gjør meg spent på resten av sommeren for her kan alt skje og for alt jeg vet er neste magiske hendelse desto mer fascinerende enn alt før. Og da er det kanskje ikke så ille å være en gatelykt likevel for jeg får se alt, se alt andre ikke ser og som ville fascinert dem om de bare visste.

Det er det livet kanskje aller mest handler om.

***