Cyrano og jeg og sånt :)

Heisann! Det er fredag, livet er ålreit og det er bare to uker nå til jeg skal ha sommerferie =D Yay! Og ellers så er det ikke så mye spennende å melde, men jeg fyller livet med bøker og Nintendo og det er kjekt.

Ellers har jeg ikke kommentert årets deltakere på Stjernekamp og det skal jeg herved gjøre noe med. For det første så gleder jeg meg, som alltid, til årets sesong, men jeg syns også at det er et i hovedsak fint cast. Jeg er litt usikker på henholdsvis Sandra Lyng (fordi hun virker utrolig sympatisk, men jeg har aldri følt at hun synger særlig bra), Alex Rosén (artig fyr med god energi i små doser, men ikke noen jeg forbinder med sang), Anita Hegerland (fordi hun var flink til å synge før, men det lille jeg har funnet av nyere klipp der hun synger har ikke overbevist like mye) og Vegard Bjørsmo (googlet ham og han er veldig søt, men jeg prøvde å lete opp klipp der han sang på Youtube og der fant jeg et klipp der han sang Feeling Good og det var ikke noe fint, samtidig så har jeg også funnet et klipp der han synger i samiske versjonen av Frozen 2 så vi får se). Men jeg har mye tro på Ingeborg Walther (har funnet flere klipp der hun synger skikkelig bra, den største faren er at hun kanskje kan bli for flinkis), Emil Solli-Tangen (han kan også gå i flinkisfellen, men at han kan synge bra er utvilsomt sant) og Knut Marius Djupvik (som eksempelvis har sunget i flere musikaler). De andre har jeg få meninger om fra eller til. Utover det så gleder jeg meg over den nye vrien i år med å ha egen sjanger i første show, for da får man høre alle på hjemmebane og det er bra. Jeg liker også sjangerne som er valgt i år generelt sett, men jeg syns det er litt synd at de i år har "musikal og filmklassikere" som sjanger, noe som gjør at musikal alene ikke er en sjanger (og man kan faktisk lure seg helt unna å synge musikalsang basert på den formuleringen av sjanger) og som minsker sannsynligheten for at i år skulle være året som oppfylte drømmen min om Hamilton på Stjernekamp. Imidlertid liker jeg at de også i år har MGP som sjanger og jeg er ellers happy over at storband er tilbake, dessuten er opera og hip hop forholdsvis tidlig. Yay! 

*

Og ellers var jeg på kino i går. Her er trailer for filmen jeg så:

Nå tenkte jeg å poste min anmeldelse og så bables vi om noen dager. :)

Cyrano og jeg

Siden jeg hadde en fribillett som måtte brukes innen 30. juni dro jeg på kino i går ettermiddag (en kino jeg for så vidt kun så vidt rakk fordi jeg hadde glemt at det ikke lenger går buss/trikk fra Oslo S til Birkelunden, slik det pleide før, så jeg måtte vente 14 min. på t-bane fra Oslo S til Carl Berner og deretter løpe til 21-buss til Sannergata, der jeg var fem minutter før filmen skulle starte) og så Cyrano og jeg. Og dette var en fin filmopplevelse.

Det handler om den mislykkede poeten Edmond Rostand, som i 1897 får tre uker på å skrive et teaterstykke der det eneste han vet er tittelen, Cyrano de Bergerac. Så handler det om skriving, teater, forviklinger og liknende i en film som handler om skapelsen av det som i ettertid nok har blitt en av fransk teaterverdens aller største suksesser.

Selv har jeg hatt lyst til, men aldri så langt sett Cyrano de Bergerac-stykket. Imidlertid liker forfatterspiren i meg godt filmer om å skrive og jeg elsker jo også teater og disse elementene var mye av grunnen til at jeg besluttet å se denne filmen. Som en bonus pleier jeg som regel å like franske filmer ganske godt og dette var intet unntak.

Og jeg likte denne filmen veldig godt. Den er sjarmerende og underholdende, Edmond er en karakter det er lett å relatere seg til og bli glad i og jeg likte stemningen og hvor sjarmerende denne filmen var veldig godt. Videre er det en del av meg som de siste månedene har blitt veldig rørt hver gang jeg ser teaterscener eller teaterpublikum på filmer fordi jeg savner å gå på teater så mye og denne filmen rørte den delen av meg også.

Med det sagt så tenker jeg jo at denne filmen tar noen snarveier til tider og at manuset sikkert kunne vært enda bedre skrevet enn det er, men dette er jeg villig til å tilgi. På samme måte gjør det meg ikke noe at denne filmen i det store og det hele er en ganske lett affære som aldri går skikkelig i dybden på noe som helst.

For selv koste jeg meg med denne filmen og den understreket bare videre hvor viktig teater er for meg. Videre fikk den meg til å drømme om å dra til Paris fordi jeg tror jeg kunne elsket omgivelsene der, det virker som en by med en estetikk som hadde passet meg særdeles godt. Om vi en dag er helt ferdig med pandemier håper jeg å oppleve Paris med mamma en gang, det hadde vært magisk.

Uansett er konklusjonen at jeg likte denne filmen. Terningkast 5!