Om kosedyrdetektiver og slikt :)

Ting som er teit: at jeg er sørpeforkjøla for øyeblikket (men på den positive siden så er det bare en forkjølelse og ikke Corona-viruset, som jo hadde vært uendelig mye mer upraktisk) og at det forrige innlegget mitt ikke ble kommentert siden jeg tok opp noen av bekymringene mine rundt Corona-viruset (jeg er så himla lei av å forholde meg til det, dessuten bekymrer jeg meg for at Eurovision skal bli avlyst for da blir jeg skikkelig nedstemt siden det er der mine prioriteringer ligger siden jeg er så veldig teit), så vel som å dele noen skikkelig fine melodier fra spillet A Hat in Time (som alle burde spille, det er så sjarmerende og kult og musikken og stemningen er awesome).

Ting som er fint: at livet inneholder bøker, fargelegging, kryssord og Nintendo som kan distrahere meg fra alle tingene som ikke går helt som jeg vil for tiden.

Ellers har jeg skrevet årets første påskekrim og den tenkte jeg å dele i dag. Først skal jeg bare poste dette:



Det er et vårbilde jeg tok i fjor og som jeg har med for å unngå at det blir for mye tekst. Og da tenkte jeg å poste en (av flere) påskekrim-historier jeg tenkte å dele i år. God fornøyelse og så kommer neste innlegg om noen dager :)

Kosedyrdetektiven og musikalen som ble borte

Vilja Vildenvei hadde fem kosedyr som ble levende hver gang de var alene hjemme. Når familien Vildenvei dro på jobb eller hytta eller på ferie våknet disse fem kosedyrene til livet og da kunne alt skje. Og da også mysterier. Dette er en historie om et av disse mysteriene, mysteriet rundt det bortkomne musikalmanuset.
Og alt sammen startet i begynnelsen av påsken. Det var mandag, sola skinte og Pinguini betraktet det gjennom vinduet med en ettertenksom mine. Av de fem kosedyrene var han en pingvin og en riktig søt en også, særlig nå da han hadde en vidbremmet hatt litt på skrå og tittet ut på finværet med en viss skepsis. Pinguini tenderte mot å bli mistenksom når noe var veldig trivelig eller koselig eller fint, slik som været utenfor vinduet; det var en sånn ting som gjorde at han antok at det ville dukke opp en liten katastrofe eller noe i samme nabolag for å veie opp for all idyllen. Det fine var at om det dukket opp en utfordring, da var han parat. Pinguini var nemlig en skikkelig flink detektiv og han gledet seg til neste mysterium ville dukke opp. Og heldigvis for Pinguini sin del var et mysterium rett rundt hjørnet.
Det var fire andre kosedyr som også hadde våknet til livet dagen før, rett etter at familien Vildenvei hadde kjørt av gårde for å tilbringe de neste syv dagene på hytta med påskekos og hygge. Disse kosedyrene var skilpadden Sebastian (som hadde en lapp foran det ene øyet selv om han ikke trengte det, rett og slett fordi det passet veldig godt sammen med ambisjonene hans om å bli pirat), elefanten Ellef (som var stille og sjenert og som det hadde tatt litt tid før de fire andre kosedyrene hadde oppdaget at også ble levende siden han gjorde lite ut av seg), reven Ronja (som var alt hun var med ordet «veldig» foran, sånn at når hun var sta så var hun «veldig sta», når hun var kreativ var hun «veldig kreativ», også videre) og flamingoen Flora.
Og med flamingoen Flora, hvis fulle navn var Flora Florentina, noe hun var ganske stolt over, så handlet alt om dans og musikk. For noen hører musikk selv når det ikke er musikk i nærheten. De går en spasertur eller bare står og tenker på noe og plutselig fylles hjertet deres med en sang og de har bare lyst til å synge og danse og gi seg hen til alt sammen. Floras hjerte var fullt av musikk. Dette var musikk hun skrev ned i levende stunder og som hun satte sammen til en større helhet, mer spesifikt musikaler. For det var musikalkomponist Flora alltid hadde visst at hun var ment til å være og dette kulminerte i at hun benyttet sine levende øyeblikk til å skrive musikaler før hun tvang de andre kosedyrene til å være med på å sette dem opp med tekoppene som publikum. Tekoppene var aldri det spor levende, men det hjalp å ha en publikum, det gjorde at alt føltes mer seriøst. Dessuten visste Flora at de andre kosedyrene i utgangspunktet ikke nødvendigvis hadde så lyst til å være med på musikalene hennes, men hun visste også at de alltid endte opp med å kose seg. Så derfor. Og denne mandagen hadde hun etter en lang natt med skriving fullført nok en musikal som hun ga navnet «De to gatelyktene som fant ut at de elsket hverandre». Den handlet om akkurat det man forventet av å høre tittelen, den inneholdt fire sanger og den inneholdt fem roller, en til hver av kosedyrene. Flora frydet seg. Det ville bli så fint, så fint å sette opp en romantisk og søt liten musikal om gatelykter og kjærligheten, hva var vel ikke påsken ment for om ikke det.
*
Det ble ettermiddag og Flora hadde innkalt de andre kosedyrene til et møte om noe skikkelig hemmelig. Sebastian sukket da Flora satte i gang for han hadde vært godt i gang med å lese «Skatten på Sjørøverøya» for n-te gang. Og å lese var faktisk litt vanskelig når man var et kosedyr for man var liten og myk og hadde i de fleste tilfeller ikke fingre eller annet som gjorde det lett å ha et godt grep om bøker, så Sebastian følte at det at han trasset seg gjennom alle utfordringer for å lese likevel bare var enda et bevis på at han hadde viljen man trengte for å bli en skikkelig flink pirat. For der Flora drømte om musikaler (og Sebastian for så vidt anså det som totalt unødvendig av henne å påstå at møtet var om noe hemmelig, når det var helt opplagt at det nok handlet om en ny musikal hun hadde skrevet og ville at de skulle sette opp), drømte Sebastian om de syv hav. Han leste alt han kom over om sjørøvere, han sang «Kaptein Sorte Bill» for seg selv når han ikke trodde at noen hørte det og han visste med hele seg at han var ment for noe mer enn bare å være et deltidslevende kosedyr. Han var ment til å være en sjørøver. Og akkurat denne vissheten gjorde at han sukket for her kunne han lest i vei om sjørøvere og riktig kost seg med det og i stedet måtte han være med på dette møtet om Floras nye musikal. Det var helt idiotisk bruk av tiden hans sånn Sebastian så det. Samtidig, hun kontrollsjekket jo ikke rent faktisk at han fulgte med så han kunne velge å drømme seg bort om han ville det og så kunne han bare lese manuset og bekymre seg for det siden. Å lese ville være en litt for tydelig markør på at han ikke fulgte med, men å drømme seg bort om et liv ute på havet var noe annet. Slik gikk det til at Flora så en smilende skilpadde og konstaterte at dette var et tegn på at han frydet seg vel så mye over musikalplanene som henne, uvitende da om at han hadde tankene et helt annet sted.
Samtidig satt Ellef og følte en gryende nervøsitet. Ellef var et godt over gjennomsnittet sjenert elefantkosedyr og han likte virkelig ikke ideen om å stå på en scene, hvor enn mye publikum etter sigende bare skulle være tekopper. Og mens Flora pratet i vei om musikalen de skulle sette opp sammen følte han seg mer og mer skeptisk til hele ideen, samtidig som den konfliktsky delen av ham visste at han ikke kom til å si fra at han egentlig hadde for stor sceneskrekk og sjenanse til å medvirke i ting som musikaler. Så hendte det noe positivt for Flora leste gjennom manuset sitt før hun plutselig utbrøt «hm.» Grunnen til at dette «hm»-et var en så fin ting skinte frem et minutt senere da Flora erklærte at de ikke kunne få manuset før neste dag siden hun hadde kommet over en logisk brist. Da Flora sa ordene «logisk brist» hørtes hun veldig alvorlig ut, som om det var det verst tenkelige for en av hennes musikal å inneholde. Ellef på sin side syns ikke det var så trist å høre at de skulle få manuset litt senere, snarere var det en oppmuntrende ting sånn han så det og han ga seg hen til et kort lite håp om at musikalen bare skulle bli avlyst før Flora sa, «ta det med ro, i morgen skal dere få musikalmanus alle som en og så kan musikalprosessen begynne. Dette blir så gøy!» Ellef sukket stille for seg selv. Musikalen var tydeligvis fortsatt i horisonten og han gruet seg.
En annen som gruet seg var Ronja. Ikke fordi hun hadde noe imot musikaler, men mer fordi hun aldri fikk den typen rolle hun ønsket seg i Floras musikaler. Ronja var et rødrev-kosedyr med melkehvit haletipp og store drømmer om å være hovedrollen eller i det minste den store skurken. Og i stedet ga Flora henne alltid rollen som servitør nummer to eller et tre i bakgrunnen eller noe annet smått og uvesentlig som man fikk lite ut av. Ronja fikk ikke en gang noen egen sang, noe Ellef vanligvis fikk selv om han a) sang dårligere enn Ronja og b) egentlig var aldeles for sjenert for å være med på musikaler i det hele tatt. Det var i det hele tatt veldig irrasjonelt og Ronja gruet seg til neste dag og å finne ut at hun igjen hadde en bitteliten og uvesentlig rolle. Og hun hadde spurt Flora pent om hun bare kunne få en litt større rolle en dag, ikke minst fordi hun faktisk var mye mer positiv til hele ideen om musikaloppsetninger enn både Ellef, Sebastian og Pinguini, og da hadde Flora bare sagt at hun gjorde de små rollene så bra så det var like greit at hun hadde dem, noe som var en veldig irriterende reaksjon. Ronja sukket. Hun håpet manuset tok fyr eller at det forsvant i løpet av natten sånn at hun slapp å irritere seg nok en gang over en altfor liten og alt for lite tilfredsstillende rolle. Det var jo alltids lov å håpe.
*
Den kvelden hadde Pinguini en følelse av forventning som ofte kom når et mysterium var rett rundt hjørnet. Forventningen skinte frem i form av en lett iling og fikk ham til å undres på hva som ville skje. For han liksom bare visste at det ville skje noe og sakens kjerne var at han fikk rett.
Neste morgen våknet nemlig alle kosedyrene av et skrik som skyldtes at det hadde skjedd noe veldig skjebnesvangert. Alle manusene til Flora hadde forsvunnet og det hadde med andre ord skjedd et tyveri av verste sort. Og Pinguini fikk litt dårlig samvittighet for hans tanke var ikke «fillern» når tyverier hendte, men heller «oi, så spennende» siden han likte mysterier så godt. Og dette mysteriet var et han skulle løse med glans.
Pinguini fortalte dette til Flora som var helt ute av seg og utbrøt ting som «å, musikalen min med den fine stjernescenen og den romantiske duetten og gatelyktene, stakkars fine musikalen min» og «forbannet være denne tyven, hvis forbrytelse måtte han eller hun brenne for i all fremtid». Flora roet seg dog litt da Pinguini understreket en gang for alle at han var på saken og skulle løse mysteriet og han foreslo at hun kunne lese litt i boka «500 musikalcder alle burde lytte til før de dør» fordi han visste at det alltid var en bok som fikk henne i godt humør. Flora syntes selv at dette var en fin ide og slik gikk det til at hun tilbrakte dagen med å lese mens Pinguini var effektiv detektiv.
*
Pinguini visste med seg selv at han ikke var tyven (hva angikk musikaler anså han seg selv som en nøytral part og hadde ingen utpregede tanker om det hverken i positiv eller negativ forstand) og han antok at Flora sannsynligvis heller ikke stjal fra seg selv. Med andre ord var det tre mistenkte (eller fire om man regnet med Pikachu-kosedyret som også ble levende til tider, men som bare sa ymse varianter av navnet sitt og som han valgte å gå ut ifra at var uskyldig bare fordi Pikachu naturlig nok var litt umulig å utspørre siden man fikk veldig lite fornuftig ut av ham), nemlig Ellef, Ronja og Sebastian. Og da var det på sin plass å spørre dem ut, noe Pinguini brukte de neste timene til.
*
Han startet med Ronja.
«Heisann, jeg har innkalt deg til dette møtet i forbindelse med et tyveri av Floras musikalmanuskripter. Dette møtet betyr ikke at jeg tror du står bak, men du er en av de tre mistenkte i denne saken,» sa Pinguini.
«Har noen stjålet Floras manus?» sa Ronja og en instinktiv entusiasme snek seg inn i stemmen hennes, noe hun tok seg i for hun gjentok spørsmålet og prøvde nå å høres både rystet og uroet ut.
«Ja og det er en skam,» sa Pinguini.
Ronja nikket.
«Uansett,» sa Pinguini, «bare lurte jeg på om du gjorde noe spesielt i natt.»
«Jeg sov og drømte fine drømmer om å spille hovedrollen i en musikal,» sa Ronja.
«Er du ikke fornøyd med de rollene Flora skriver til deg?» spurte Pinguini.
«Ville du vært fornøyd med servitør nummer to?» sa Ronja trassig.
Pinguini tenkte seg om før han nikket, han hadde ikke hatt noe imot en liten rolle. Stor rolle eller liten rolle spilte liksom ikke så veldig stor rolle for ham så lenge man hadde det hyggelig sammen og de hadde det alltid hyggelig sammen når de satte opp Floras musikaler. Det var dette aspektet ved alt sammen, så vel som vissheten om hvor glad musikaler gjorde Flora, som gjorde at Pinguini likte musikalene hennes ganske mye mer enn Ronja, Ellef og Sebastian.
«Vel, jeg er ment for noe mer enn de små dusterollene,» sa Ronja, før hun la til, «men med det sagt så har jeg ikke stjålet manusene. Jeg kan være misfornøyd med dem, men det gjør meg ikke til et kosedyr som ville ha stjålet dem.»
«Har du noen teorier om hvem som står bak da?» spurte Pinguini.
«Kanskje Sebastian, jeg vet at han drømmer om å bli sjørøver og å være en tyv er absolutt et sted i samme nabolag,» sa Ronja.
«Interessant,» sa Pinguini. Like etter avsluttet de møtet for det var liksom ikke så mye annet å si.
Når Ronja hadde gått tenkte Pinguini at hun virket mistenkelig rett og slett fordi hun hadde virket glad over at manusene var stjålet, dessuten hadde hun definitivt et motiv i form av misnøyen rundt rollene hun fikk i Floras musikaler. Samtidig tenkte Pinguini at det kanskje nok ikke var Ronja rett og slett fordi det virket litt for opplagt om hun sto bak og det var denne tanken han tok med seg inn i sitt neste intervju, som var med Ellef.
*
«Hei, dette er bare en kort samtale fordi det i natt hendte en forbrytelse. Noen stjal Floras musikalmanus,» forklarte Pinguini.
«Å nei!» utbrøt Ellef og virket rent sjokkert over at noen i det hele tatt kunne tenke på å stjele noe.
«Det er sant dessverre. Og derfor må jeg prate med deg, Sebastian og Ronja, jeg håper det går fint,» sa Pinguini.
«Det er forståelig,» sa Ellef. Pinguini merket seg at Ellef likevel virket litt nervøs, men det trengte ikke å bety noe. Ellefs normaltilstand VAR nervøsitet så om han virket nervøs så var det i grunnen rent å forvente.
«Hva gjorde du i natt?» spurte Pinguini.
«Jeg så på stjernene og drømte meg bort frem til ganske sent og så gikk jeg og la meg,» sa Ellef.
«Så du noe mistenkelig?» spurte Pinguini.
«I grunnen ikke,» sa Ellef.
«Hva er ditt forhold til Floras musikaler?» spurte Pinguini.
«Vel, jeg syns de er fine, men jeg skulle ønske jeg kunne slippet å være med på dem. Jeg er ikke så veldig glad i å stå på en scene, jeg trives bedre som publikummer,» sa Ellef.
«Har du pratet noe med Flora om det?» spurte Pinguini.
«Nei, jeg vil ikke skape konflikt,» sa Ellef og grøsset, som om bare ordet «konflikt» i seg selv skremte ham.
«Jeg skjønner,» sa Pinguini.
«Har du noen teorier om hvem som står bak?» spurte Pinguini deretter.
«Nei, jeg kan ikke forstå at noen i det hele tatt kunne finne på å stjele noe,» sa Ellef.
«Takk for svarene dine,» sa Pinguini og like etter avsluttet de møtet.
Da Ellef hadde gått tenkte Pinguini over samtalen deres og hvordan Ellef virket ganske uskyldig. Man kunne jo selvsagt aldri vite med noen, men han fremsto ikke åpenbart som noen klassisk tyv, hvor enn lite han ønsket å være i rampelyset. Med det sagt var Ellef fortsatt en mistenkt og det husket Pinguini på før han bega seg ut på det siste intervjuet, denne gang med Sebastian.
*
«Heisann, i natt hendte det en forbrytelse. Noen stjal Floras musikalmanus og derfor skal jeg prate med Ellef, Ronja og deg, jeg håper det går bra,» sa Pinguini.
«Selvsagt,» sa Sebastian og smilte skjevt.
«Hva tenker du om musikalene til Flora?» spurte Pinguini.
«Bortkastet tid i og med at jeg er ment til å bli sjørøver og ikke musikalartist, men utover det er det vel greit,» sa Sebastian.
«Hva tenker du om at noen har stjålet manusene da?» spurte Pinguini.
«Det er jo ikke bra at vi har en tyv blant oss, for det er en ære i sjørøvervirksomhet, men tyveri er bare feigt,» sa Sebastian. Pinguini var ikke helt enig i denne konklusjonen, men han bemerket den ikke.
«Gjorde du noe spesielt i natt?» spurte Pinguini.
«Jeg sov, er det ikke det man gjør om natta?» spurte Sebastian, som om hele spørsmålet var idiotisk.
«Så du noe spesielt i går kveld som kan være interessant å vite?» spurte Pinguini.
«Niks,» sa Sebastian.
«Har du noen teorier om hvem som står bak?» spurte Pinguini.
«Nja, jeg har aldri stolt helt på Pikachu,» sa Sebastian og pekte mot Pikachu-kosedyret som svarte med et forvirret Pika?
«Jeg skjønner,» sa Pinguini.
Like etter avsluttet han møtet sitt med Sebastian uten å føle seg stort klokere. For han hadde merket seg at Sebastian hadde tatt ganske lett på tyveriet og han måtte innrømme at tyveri og sjørøvervirksomhet ikke var så fjernt fra hverandre, men utover det hadde han ikke noen grunn til å mistenke Sebastian. Han sukket. Det hele var og forble et mysterium.
*

Noen timer senere hadde Pinguini likevel et lite Eureka-øyeblikk der han innså at han hadde en ganske klar teori om hvem av henholdsvis Ronja, Ellef og Sebastian som sto bak. Og kanskje du kjære leser har en teori du og?


Kommentarer

Populære innlegg