Smakebit på søndag og den demoniske tante Agatha :)

Heisann! Det er søndag, livet er fint og fra og med i morgen er det spådd flere dager på rad uten regn i Oslo og det føles sannelig på tide denne måneden. Ellers kan det hende det har skjedd et ørlite mirakel som ideelt sett kan føre nye Switch-kontroller inn i livet mitt til uka som at jeg kan spille Nintendo igjen snart, men vi får se. Her er en Spleis (jeg ikke tør å dele på Facebook) jeg har laget for å få råd til julegaver, hvis noen får lyst til å gi noe til den hadde det vært topp =D

Og ellers handler livet om å lese, fargelegge, tegne, se Grey's Anatomy, skrive og å planlegge Nanowrimo. Det handler også om å være veldig entusiastisk over dette klippet fra amerikansk Dancing with the stars fordi det er det nærmeste jeg har kommet å høre hele av en av sangene fra Frozen 2:



Frozen 2 har jo ikke norsk premiere før første juledag, men alt 15. november kommer cd-en og hvis den blir tilgjengelig på Spotify så kan du banne på at jeg kommer til å lytte sååå mye til den i det sekund muligheten byr seg. Det får så være om jeg spoiler ting, jeg gleder meg sånn, jeg er femåring-entusiastisk når det gjelder Disneyfilmer <3
*
I dag tenkte jeg å dele en novelle jeg har skrevet denne helgen, men før det skal jeg være med på smakebit på søndag og boka jeg leser nå er denne:


Dette er boka Evie and the Animals av Matt Haig og her er et kort synopsis:

Ten-year-old Evie has a talent. A SUPERTALENT. Evie can TALK to animals and HEAR their thoughts. Pretty amazing, isn't it? One day at school, Evie sets Kahlo the rabbit free from her too-small cage. Evie knows she's done A Good Thing . . . but it lands her in BIG trouble. Evie's dad and Granny Flora say her talent is a curse; she must never use it again. Until a year later pets on her street - including Lady Gaga the cat and a hamster named Cheryl - start disappearing. Evie is determined to find them. But it's dangerous for her to help. Because the villain has a talent of their own, and only wants to use it for evil . . . Can Evie save the pets before it's too late, even if it means DARING TO BE HERSELF?

Og jeg liker denne boka fordi det er Matt Haig som basically alltid skriver bra, dessuten er temaet "folk som kan snakke med dyr" et premiss som ofte funker fint fordi det er noe mange barn og voksne drømmer om å kunne. Utover det så er denne boka engasjerende, lettlest og fornøyelig og jeg tror den kan passe godt til barn i målgruppen den er skrevet for. 

For min del så syns jeg budskapet i denne boka likevel blir litt for tydelig. For det er et veldig klart budskap om å passe på dyr og miljøet i denne boka og det er ikke det at det ikke er viktig for det er det jo, men det er litt for tydelig og da føles det litt moraliserende. Samtidig så er jeg heller ikke målgruppen og for et barn på 9-12 år så tror jeg det som for meg fremstår som lite subtilt heller fremstår som inspirerende og det er jo bra. At jeg selv antakelig ville likt denne boka enda bedre om jeg faktisk var elleve år enn som voksen er jo egentlig en ganske positiv ting med en bok som har barn som målgruppe.

Her er en smakebit fra en scene i begynnelsen av boka der Evie prater (eller "prater" siden det er en slags mental prating på en måte som gir mest mening om man leser boka) med en fugl:

Evie tried not to feel sad. 'What's it like to fly, Beak?'
'It's the easiest thing in the world. If you have wings. It's like freedom. To be able to go up and down and side to side and anywhere you want, with the wind rushing through your feathers, eating whatever flying insects come your way. You would like it, Evie.' 
'I think I would. Apart from the eating insects part."

Flere smakebiter finnes hos Astrid Terese :)
*
Nå tenkte jeg å dele en novelle. For jeg er jo altså med på Inktober der man skal tegne noe basert på utfordringer hver dag. Og så har jeg noen dager prøvd å skrive historier eller kortprosa basert på utfordringene i stedet og det førte meg til å skrive en novelle basert på ordet "demon". Her har jeg skrevet om en jente på 13 år ved navn Marina og så finner hun, broren hennes Ludvig og kusinen Lotte-Lise (jeg følte meg veldig kreativ når jeg besluttet å vri på det oftere brukte navnet Lise-Lotte, men snu det i den langt mer sjeldent brukte andre veien i stedet) ut at Lotte-Lises mor Agatha er en demon og de beslutter å bevise det. Og så har jeg for en gangs skyld skrevet i jeg-form (noe jeg ikke gjør så ofte) og jeg syns det er mye her som ble fint. Jo da, jeg faller i noen av fellene jeg ofte faller i med å gjøre språket litt for skravlete, dessuten er det mye med logikken her som faller i gjennom om man tenker litt nøyere gjennom ting. Men sånn helhetsmessig så syns jeg at jeg har fått til å skrive en fin novelle som jeg tenker at jeg vil jobbe mer med og utvikle til noe skikkelig bra. Og jeg kan røpe at det er en twist her og en del av meg angrer litt på den fordi den gjorde novellen enda vanskeligere å skrive, men samtidig så hadde det vært mer kjedelig uten twisten syns jeg. Og sist, men ikke minst håper jeg at denne novellen kan gi noen lyst på kokosboller ;)

Nå poster jeg altså novellen min, god fornøyelse og så kommer neste innlegg om noen dager. Og jeg blir, som alltid, veldig glad for konstruktive tilbakemeldinger :)


Min demoniske tante Agatha

Tante Agatha tror ikke at noen vet det. Hun tror det er like hemmelig som neste lørdags Lotto-tall eller hvilken musikal Folketeateret skal sette opp i 2021. Og i mange tilfeller har faktisk Agatha fullstendig rett i tingene hun tror. Å ha rett om ting er generelt sett et av Agathas talenter. Unntaket er dette. Agatha tar nemlig fullstendig feil i at ingen vet det, vet at hun er en demon. Det vet nemlig både jeg og broren min og jeg vet at kusinen min Lotte-Lise vet det og, for det var hun som nevnte det først. Og er det noen som burde vite det så er det jo Lotte-Lise; som er Agathas datter og bor samme sted. Det er selvsagt sikkert lett for mange å virke smått demoniske en gang iblant, men noen ting kan ikke bortforklares.
Det som er rart er at pappa, som er Agathas søster, ikke er demonisk i det hele tatt, han virker i alle fall distinkt udemonisk, noe jeg en gang spurte ham om. Da ristet han på hodet og insisterte på at ingen i hans familie var demoniske, dessuten var det å i det hele tatt kalle noen for demonisk en smule dårlig gjort. Imidlertid nevnte han også at han og Agatha hadde forskjellige fedre, så om Agatha hadde noe som helst ved seg som kunne fremsto som annerledes var det nok der det kom fra og det fikk det til å høre underforstått ut som en innrømmelse. Og om han ikke innrømmet at han visste at Agatha var en demon og selv ville være med på å holde det hemmelig, så var det lett å tolke ordene hans som at han i det minste hadde en mistanke selv om at noe var unikt med tante Agatha, noe som altså godt mulig kan være nettopp det at hun er en demon.
Uansett, dette er jo min historie om å ha en demonisk tante og da er det min sannhet som gjelder og min sannhet er at de første mistankene mine kom julen for tre år siden. Jeg var da ti år og hadde gruet meg litt i og med at jeg hadde truffet Lotte-Lise sist to måneder tidligere under en familiemiddag i forbindelse med at faren min fylte førti. Det var like etter dessert at Lotte-Lise hadde fått med seg meg og broren min, Ludvig, på soverommet mitt, lukket døren godt og fortalt at hun hadde en hemmelighet som vi ikke kunne dele med noen, men som hun ikke orket å være alene om lenger. Så fortalte hun at hun hadde kommet frem til at Agatha var en demon, noe jeg må innrømme at jeg den gang bare lo av. For det høres jo sært ut når noen sier «du vet, tanta di, hun er en demon faktisk», det høres ut som om det er en sånn ting som sies av noen med alt for mye fantasi. Dessuten hadde og har Lotte-Lise litt for mye fantasi, slik har det alltid vært. Hun hadde en usynlig venn en periode da vi var fem, hun var i et halvt år som seksåring fullstendig overbevist om at hun hadde magiske evner og hver gang vi har gått små turer sammen og hun har sett noe som antakelig er et fly, men så er det så langt unna at man ikke kan si sikkert, da har hun konkludert at det er helt plent nødt til å være en ufo. Så, det var ingen grunn til at Lotte-Lise ikke også diktet opp dette. Og derfor prøvde jeg å holde meg litt unna henne under den julefeiringen to måneder senere, fordi alt jo tydet på at Lotte-Lise var litt for sær og fantasifull, dessuten var hun et år yngre enn meg og jeg var jo selv en forstandig og dypt intellektuell jente på ti år. Bare det at jeg var et tosifret tall år gammel sa sitt i grunnen.
Likevel var det nok noe med Lotte-Lises ord som hadde festet seg, i alle fall endte jeg hele den julaftenen opp med å følge litt ekstra med på Agatha (noe jeg senere fant ut at Ludvig gjorde og). For jeg hadde egentlig alltid oppfattet Agatha som litt rar, men jeg hadde alltid bortforklart det med at noen jo var litt mer merkelige enn andre. Dessuten hadde jeg lest mye astrologi det året og funnet ut at tante Agatha var vannmann med ascendanten i fisk, noe som gjorde henne til en utmerket kandidat for rarhet. Så det var i det hele tatt mye som kunne forklare Agathas mer underlige sider. Likevel fulgte jeg altså med og det første jeg oppdaget var Agathas tenner. Hun hadde et glippe mellom fortennene og jeg visste jo den gang veldig lite om demoner, men dette virket som en ting som var verdt å legge merke til, ikke minst fordi normalen så vidt meg bekjent var spissere vampyraktige tenner. I tillegg hadde Agatha alltid hatt øyne som i det rette lyset så rødbrune ut. Jeg hadde selv tenkt at det antakelig var lyset som gjorde det og at hun nok mer presist hadde røde øyne, noe som jo var desto mer normalt. Med Lotte-Lises ord friskt i minne så jeg dog nøyere etter og det var ikke til å komme bort i fra at Agathas øyne var og forble rødbrune. Og utover det var det sånne småting som at hun veldig ofte sa rare ord for seg selv som «kokosbolle» og «fotomodell», ord som det slo meg at godt mulig kunne være helt ordinære ord, men på et demonisk språk. Og selvsagt var jo ikke den gang helt sikker på noe, men en spire av en teori hadde grodd og de neste årene fulgte jeg nøye med på Agatha hver gang jeg traff henne og merket meg stadig flere tegn. Alt dette kulminerte i da vi noen måneder senere var på sommerferie med Agathas familie og jeg så en bok med tittelen «Det mystiske omkring deg og kunsten å leve med det» liggende på Agathas nattbord og konkluderte at dette bare understrekte en gang for alle at Agatha var demonisk. Skremt av dette lette jeg opp Lotte-Lise og unnskyldte at jeg ikke hadde vært så grei, men at jeg trodde henne nå.
*
Og nå er dette to år siden, jeg er tretten år og Ludvig er ti år og om to dager skal mamma og pappa på helgetur til Kiel. I mellomtiden skal jeg og Ludvig sove hos Agatha og Lotte-Lise og da har vi planen klar. For vi har lest om demoner alle tre, lest om hvordan noen mennesker rett og slett ER demoniske, mens andre igjen som virker demoniske kanskje i stedet har fått kroppen overtatt av en demon. Kanskje var den egentlige Agatha fanget og så ble kroppen hennes brukt av en demon som var veldig flink til å virke normal, men som av og til endte opp med å si rare demoniske ord eller å le en riktig «bwahaha»-ende latter eller å altså ha rødbrune øyne og glippe mellom fortennene og ymse annet. Og om sistnevnte var tilfelle og den egentlige Agatha fantes inne i henne et sted, da var det jo ekstra viktig å gjøre noe for å redde henne, redde den kjære tanten min som kanskje var redd og fortvilet og bare lengtet etter at noen skulle hjelpe henne. Og det fine da var jo det at både jeg, Ludvig og Lotte-Lise var godt over gjennomsnittet flinke til å hjelpe folk så vi kunne løse dette, det var vi sikre på.
*
Planen vår var i grunnen ganske enkel. Agatha hadde et badekar, det pleide hun å ligge i sånn ca. en time hver lørdag og mens hun lå der så skulle vi skru ned temperaturen på badet. Vi skulle gjøre det så uendelig kaldt at demonen inne i Agatha, hvis hun hadde en demon inni i seg og ikke bare var demon selv, ble utdrevet av ren «frysegalskap». For alle oss barna virket det som en fin løsning for vi var vant med å sette aller mest pris på varme, jo varmere det var, jo mer hjemmekoselig var det, slik tenkte vi og alle andre forstandige folk og derfor virket planen vår som en enkel, men effektiv måte å få et håndfast bevis på at Agatha var så inntil de grader demonisk, basta bom.
Det ble kveld og klart for å sette planen i aksjon, men Lotte-Lise var litt nervøs.
«Tenk om det ikke virker. Og tenk om det blir for grusomt for oss å være i nærheten av badet når det blir så kaldt,» sa hun usikkert. Jeg forsto nervøsiteten hennes på begge punkter. Førstnevnte fordi vi jo ikke faktisk hadde noen garantier på at det ville utdrive demonen i Agatha. Sistnevnte fordi vi alltid hadde blitt oppfordret til å holde oss så varme som mulig, faren min for eksempel virket alltid like nervøs jeg og broren min skulle gå til skolen og det var vinter og ville alltid kontrollsjekke at vi var så godt kledd som mulig. For vi taklet kulde dårlig, men det hadde jeg i grunnen vendt meg til, det føltes som normalen egentlig.
Og dette fikk meg til å vie en tanke til hvordan det egentlig var litt mystisk hvor nervøs faren min ofte var om jeg og Ludvig var sammen med folk som ikke var vår nærmeste familie eller tante Agatha og kusine Lotte-Lise, men det var et mysterium for en annen anledning, nå var hovedattraksjonen å bevise en gang for alle at Agatha enten var en demon eller besatt av en demon.
«Det går nok fint,» sa jeg nå til Lotte-Lise. Og så nikket jeg en gang fordi jeg følte at om man nikket etter at man hadde sagt noe, da ble det understreket skikkelig, så skikkelig at det ikke kunne være annet enn både overbevisende og sant. Lotte-Lise smilte. Så gikk vi samlet, med Ludvig like bak, så stille vi kunne til den lukkede baderomsdøren. Der innefra kunne vi høre noe som for mange kunne ha hørtes ut som kattevræl, men som Lotte-Lise betrygget oss med at bare var Agatha som prøvde å synge opera fordi badet hadde så fin akustikk. Straks følte jeg et snev av sterk omtanke overfor Lotte-Lise for ikke bare måtte hun antakelig leve med å ha en demon under samme hustak, men hun måtte også takle grusomme forsøk på opera. Noe måtte definitivt gjøres her for selv hvis det skulle vise seg at Agatha ikke var demonisk, så var i alle fall syngingen hennes det og det i seg selv var jo ille nok. Jeg la en trøstende hånd på Lotte-Lises skulder som liksom skulle si «jeg er der for deg, kjære kusine, du skal ikke måtte bære denne smerten alene lenger». Jeg tror ikke den sa det for Lotte-Lise så bare rart på meg et øyeblikk, men noen ganger er det tanken som teller.
«Nå skrur jeg ned temperaturen,» sa jeg og satte i gang med det. I tillegg åpnet jeg døra og sa, «jeg beklager, tante Agatha, men dette er til ditt eget beste.» Det var en sånn greie ved siden av døra inn til badet og det fantes sikkert et ord for den greia, men det kom jeg ikke på. Men det vi barna visste var at den kunne gjøre det varmere og også kaldere og nå skrudde vi den så lavt vi kunne.
«Uæææh,» sa Agatha og grep et håndkle fra stabelen med håndklær i en hylle ved siden av badekaret som hun holdt foran seg for at vi ikke skulle se den nakne overkroppen sin.
«Hva er det dere driver med?» spurte Agatha deretter og la til, «her ligger jeg og tar mitt vanlige kveldsbad og så kommer dere her og kommer her. Skru opp temperaturen pronto og la meg være i fred og så kan vi prate om denne oppførselen når jeg er ferdig for nå er jeg ordentlig skuffet over dere alle tre.»
Jeg følte et snev av dårlig samvittighet og jeg så at det gled noe skyldsbetinget over ansiktene til Ludvig og Lotte-Lise og.
«Unnskyld, men det var bare et eksperiment,» sa Lotte-Lise før hun overrasket meg med å gjøre noe jeg ikke hadde forventet. Hun gikk inn på badet og straks hun var der inne, inne i kulden begynte hun å skrike.
«Å nei, det var ikke slik jeg ville at du skulle finne det ut,» sa Agatha, men en del av meg og Ludvig enset nesten ikke ordene hennes, i stedet fulgte vi med på Lotte-Lise som fortsatte å skrike som om hun var besatt.
«Lotte-Lise!» utbrøt jeg og gikk inn og satte meg på gulvet ved siden av henne på badet der jeg selv straks kjente en intens smerte. Kulden der inne kjentes som piler mot huden, stikkende og skarp og jeg fortet meg ut og dro med meg Lotte-Lise. Agatha på sin side sukket og så reiste hun seg, fortsatt med håndkle foran seg og sa, «gi meg fem minutter til å tørke meg og kle på meg og så skal vi prate om alt sammen ute i stua. Og lag Lise-Lotte en kopp solbærtoddy, jeg lover at det vil hjelpe. Og kjære, alle tre, jeg er så lei meg, ingen av oss ville at dere skulle finne ut sannheten på denne måten.»
Fem minutter senere, kledd i en pyjamas med flamingoer på som jeg i andre tilfeller ville ledd av om jeg ikke var traumatisert av opplevelsen på badet, så fortalte Agatha oss sannheten. Den egentlige sannheten som var at hun slett ikke var en demon. Imidlertid var både Lotte-Lise, Ludvig og jeg demoner. Vi hadde det fra faren min sin mor, Cecilia. Agatha fortalte oss at vi hørte til en spesiell type demoner kalt Malakard som så ut som mennesker rent utover at de hadde røde øyne, vampyrtenner og en sterk allergi overfor kulde. Siden Agatha hadde en annen far enn faren min og det var en 50/50 sjanse for at et barn av en Malakard ble Malakard selv så var faren min demon, noe som også generelt sett var tilfelle med de fleste i familien min. Agatha var imidlertid IKKE demonisk og boka jeg hadde sett på nattbordet hennes var en av de mange bøkene hun leste for å leve med demoner i familien. For greit nok så var ikke Malakard den verste formen for demon å være; man måtte leve med å tåle kulde veldig dårlig og å ha røde øyne og vampyrtenner, men utover det kunne man i stor grad leve normale liv. Samtidig så var man likevel en form for demon og kunne ende opp med å påvirke livene våre sånn på sikt. Agatha fortalte at hun hadde pratet med broren sin og min mor (som også var Malakard-demon fordi det var masse Malakard-demoner i hennes familie og, det var visst på en juletrefest Landsforeningen for Malakard-demoner hun først hadde møtt faren min) om det mange ganger opp igjennom og at de hadde besluttet at jeg skulle få vite det først den dagen jeg ble konfirmert. Og det samme skulle være tilfelle med Lotte-Lise og Ludvig (som nå satt og strøk hånden sin over vampyrtennene sine gang på gang mens han tydeligvis prøvde å forstå at de på mange måter var et symptom på noe større enn han kunne ha ventet seg), vi ville finne det ut til slutt, men det var uheldig at det hendte på denne måten. Og selv tenkte jeg på alle tingene jeg hadde tatt for gitt opp igjennom som altså hadde vært tegn på at det var jeg og de fleste i familien min som var demoner. Det var rart og vanskelig å forstå.
«Finnes det noe annet uvanlig med å være en Malakard-demon?» spurte plutselig Lotte-Lise og Agatha tenkte seg om et øyeblikk før hun sa, «si ordet ‘kokosbolle’, Ludvig.»
Jeg kom der og da på at Agatha hadde sagt det ordet, dette rare og merkelige ordet som jeg hadde tolket som demonisk, men at det da ikke hadde hendt noe. Når Ludvig sa det nå, da hendte det dog noe merkelig og magisk.
«Kokosbolle,» sa Ludvig og straks lå en brun ting dekket av noe snøliknende smått og hvitt i hånden hans.
«Smak,» sa Agatha og etter å ha sendt dingsen i hånda et skeptisk og nervøst blikk lystret Ludvig og straks etter en bit lyste han opp, «dette var jo ordentlig godt.»
Jeg og Lotte-Lise sa deretter ordet «kokosbolle» selv og fikk hver vår like dings i hånden og Agatha smilte.
«Det er en av evnene jeg misunner Malakard-demonene, hver gang de sier ordet ‘kokosbolle’ så kan de trylle det frem. Og så er kokosboller veldig godt, men vi prøvde å holde det hemmelig at dere var spesielle og demoniske og har derfor holdt det unna dere, men nå er jo ikke det noen vits lenger,» forklarte Agatha og la til, «jeg liker å si ‘kokosbolle’ selv i håp om at det skal være et sånt demonisk trekk som kan smitte fra broren min, men det er nok ikke sånn dessverre.»
«Kokosbolle,» sa Lotte-Lise stille og tryllet frem en kokosbolle til som hun med et omsorgsfullt smil ga tante Agatha.
Og selv tenkte jeg at det nok ville ta tid å vende meg til at jeg selv og en hel masse folk fra familien min var og forble demoner, men så tenkte jeg at når vi kunne trylle frem kokosboller så ville nok alt gå bra.
Og om denne historien har noen konklusjon så vet jeg ikke helt hva det er, rent utover at kokosboller hjelper på det meste og at du nå burde skaffe deg en, sånn for sikkerhets skyld. Om ikke annet fordi det godt kan tenkes at din aversjon mot kulde, dine røde øyne og dine vampyrtenner, for ja, jeg vet at det sikkert sitter noen der ute som leser denne historien og nå stusser litt over ting de alltid har tatt som en selvfølge, har en naturlig forklaring. Kanskje er du Malakard-demon du og.

Kommentarer

  1. Tack för smakbiten! Brukar gilla Matt Haigs böcker.

    SvarSlett
  2. Jeg liker også premisset "folk som kan snakke med dyr" :-) Så jeg skriver ned denne boken. Jeg har ikke lest noe av Matt Haig som jeg kommer på, så det blir interessant med en ny forfatter.
    Og fin novelle!
    Ha en riktig fin søndag!

    SvarSlett
  3. Jag har läst någon bok av Matt Haig som jag gillat, men den här har jag inte läst.

    SvarSlett
  4. Tack för smakebiten, den lät intressant!
    Och tack för novellen, det där köper jag rakt av - att en alltid ska ska kokosbollar hemma för säkerhets skull!

    SvarSlett
  5. Jag har läst Historieläraren av Haig och den tyckte jag var bra! Tack för smakbit!

    SvarSlett
  6. Verkar vara en mysig bok. Tack för smakbiten.

    SvarSlett
  7. Tänker på Historieläraren som jag tänkt läsa, men inte gjort än, när jag ser författarnamnet. Tack för smakbiten!

    SvarSlett
  8. Har ännu inte läst något av den författaren menhar en annan bok av honom i läsahögen.

    SvarSlett
  9. Vær så god angående smakebiten og takk til dere som kommenterte novellen, så fint at den falt i smak :)

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg