Månedstrollenes bursdagsfest versjon 2 :)

Heisann! Det er onsdag, livet er fint så lenge jeg ikke sjekker kontoen eller tenker for mye på at det er flere måneder siden sist jeg vant nettkonkurranser OG flere dager siden sist jeg vant over moren min i Maxi-Yatzy og i går hendte det noe magisk. Du vet, de gangene da det plutselig ramler en ide ned i hodet ditt og du vet alt som skal skje og hvordan det skal ende og vips har du en klar ide til Nanowrimo (som er under en måned til, jeg gleder meg). Og egentlig startet jeg oktober med store ambisjoner og var sånn jaaa, jeg skal skrive en gotisk roman denne måneden OG tegne en tegning hver dag og planlegge Nanowrimo og fargelegge og få til alt, men så kom jeg fort på at jeg ikke klarer å gjøre alt. Å tegne og å fargelegge går greit, men å skrive en gotisk roman tror jeg at jeg dropper for jeg kan ikke skrive én bok og planlegge en annen samtidig og Nanowrimo er uansett viktigst, der har jeg allerede begynt å planlegge hva jeg har lyst til å bestille når jeg vinner ;) Men jeg fikk en ide om at jeg kunne bruke denne måneden til å skrive korte historier om karakterer jeg skal skrive om i november for å lære meg dem bedre å kjenne. Det virker som en fin løsning :)

Ellers er jeg veldig spent på Bienes Historie på Det Norske Teatret høsten 2020, noe som resulterte i en episk rant på Facebook i går, samtidig som jeg bekymrer meg for at det da dermed sannsynligvis ikke settes opp noen av "musikaler som ikke er satt opp i Norge som jeg VIL SE I NORGE" den høsten heller. Igjen, hvorfor kunne jeg ikke bare vært svensk eller dansk, de tar mye mer sjanser der enn her (eller i Tyskland, der har jeg lest at de virkelig er flinke til å satse på musikaler). Jeg må slutte å overtenke musikaler, men det kommer aldri til å skje. Og ellers handler livet om å lese, fargelegge og å kaste bort alt for mye tid på Youtube fordi jeg egentlig bare har lyst til å spille Nintendo Switch, men av ymse grunner er ikke det et fullgodt alternativ for tiden og da blir det "fargelegge mens jeg ser Youtube-videoer" i stedet. Og så er det noen ting som ikke ordner seg, men også noen ting som virkelig ordner seg riktig fint og utover det gleder jeg meg til Alnaelva-versjonen av Elvelangs i morgen, det blir i alle fall koselig og stemningsfullt <3

Her er et bilde fra forrige Elvelangs (den som var langs Akerselva):


Men nå tenkte jeg å poste en ganske laaaang historie her. For i juni skrev jeg historien "Månedstrollenes Bursdagsfest" og så delte jeg den med hun jeg har praksis hos tre dager i uka. Og så pratet vi litt om min utfordring som skribent, som er det at jeg er veldig dårlig til å redigere ting. Jeg bare skriver en historie og så skriver jeg en ny historie og så blir det jo mye skriving ut av det, men ikke noe som blir så gjennomarbeidet at det kan sendes til forlag. Så jeg fikk som utfordring å skrive et andreutkast om Månedstrollene og bursdagsfesten deres, noe som har vært noe av det vanskeligste jeg har prøvd på, men også veldig spennende. Og jeg vet ikke om andreutkastet rent faktisk er så mye bedre skrevet enn førsteutkastet, men jeg har fått noen tilbakemeldinger underveis, jeg har prøvd meg mer på dialoger enn jeg pleier og jeg syns det har blitt ålreit og har klare planer om å ta utgangspunkt i dette andreutkastet og skrive et tredjeutkast og. Fortsette å jobbe med historien til det blir så bra som mulig. Og dette er veldig langt, men jeg tenkte å poste andreutkastet mitt her nå, håpe at det faller i smak om noen leser det og så kommer neste innlegg på lørdag så da bables vi :)


Månedstrollene og bursdagsmysteriet

Det gikk rykter om skogen. Folk påsto at det spøkte der og at de av og til hadde hørt uforklarlige lyder som kunne komme av vetter eller troll. Og folk påstår jo så mye rart, men det unike i dette tilfellet var at de hadde rett for det var stadig vekk troll i denne skogen, mer spesifikt månedstroll. Disse trollene var små og sjarmerende, men også flinke nok til å gjemme seg til at få hadde sett dem og de få som hadde sett dem var flinke til å holde på hemmeligheter. Om de dog hadde måttet beskrive månedstrollene hadde de fortalt om vesener som liknet barn og lykketroll og som hadde svære neser, lange haler og rufsete nok hår til at det ikke ville overrasket en smule om man fant fuglereir og kinderegg i det. Og det var nettopp et av disse månedstrollene som man særlig ofte kunne høre mellom trærne og det var Junitrollet som hadde langt lyst hår, et stort smil og en sjelden evne til å bli venn med hvem det skulle være. Hun pratet like gjerne med den ene gatelykten som var bittelitt mindre enn alle andre gatelykter, og ekornet hun hadde døpt Ellef som bodde i det høyeste treet, men gladelig pilte ned for å lytte mens hun bablet i vei om alt mulig rart. Og hun var alltid, alltid glad og det er i grunnen her roten til hele denne historien ligger for hva gjør man om man alltid er glad og så plutselig ikke er det lenger likevel? Hva gjør man når det er som om en glede som setter alt i balanse mangler og verden heller er noenlunde på skrå i en stakket stund?
*
Dagen Junitrollet oppdaget at noe var galt var på mange måter sjeldent vakker. Det var en av de dagene i begynnelsen av juni da man virkelig merket sommeren i lufta, og i så måte var det jo en slik dag Junitrollet pleide å elske. Og likevel så føltes det en hel del som om noe veldig viktig manglet. Junitrollet sukket. Hun likte ikke denne følelsen. Hun ville boikotte selve ideen om denne følelsen faktisk for den kjentes litt som når månedstrollene møttes for julefeiring og noen av dem spilte Yatzy og hun tapte. Denne følelsen var litt som et Yatzy-tap, som når ting ikke går slik det er ment til å gå og det alene er nok til å snu verden på hodet. Og det var åpenbart for Junitrollet at det ikke var slik det var meningen at det skulle være. Så hun hilste på ekornet og gatelykten, telte sommerfugler på busker som senere ville fylles av bringebær og endte omsider opp ved stien der hun ofte likte å spionere på mennesker som gikk langs den. Selv på dager som denne, da skogsstien var tom, pleide det bare å være snakk om tid før noen dukket opp og denne dagen var intet unntak. Lyden av stemmer tittet frem og Junitrollet forskanset seg bak et tre der hun ikke ble sett, men med stort hell både kunne se og høre de som gikk forbi. De to menneskene var et voksent menneske og et barn som pratet høyt sammen og tydelig hadde det ordentlig trivelig. Og Junitrollet merket seg et ord, et spesifikt lite ord som dukket opp flere ganger under denne samtalen. Ordet var «bursdag» og ble sagt av barnet med en enorm entusiasme som Junitrollet kjente igjen både hos seg selv på de aller fleste dager og hos Oktobertrollet som var en verden av engasjement og engasjement landet noen ganger på en øy av entusiasme. Den voksne av de to likte tydeligvis også ordet «bursdag» og sa det med en slik stemme folk har når de smiler med stemmen, når man kunne skrudd av alle andre sanser og likevel hørt gleden gjennom toneleiet. Junitrollet konkluderte at et ord som gjorde noen så tilfredse måtte bety noe magisk, det forekom henne som helt logisk. Og mens de to som gikk forbi også hadde nevnt andre ord som «barnehage», «selskap» og «middag», så var det ordet «bursdag» Junitrollet merket seg og grunnet over de neste minuttene.
Hun visste ikke hva bursdag var. Til forskjell fra de andre månedstrollene bodde Junitrollet faktisk hos et menneske, mer presist Mina Miseth (som gladelig hadde et lite troll boende hos seg om det trollet også gjerne lagde både mat og kaker, og Junitrollet laget så gjerne begge deler), men de hadde aldri pratet om dette ordet, det hadde liksom aldri kommet opp. De pleide i grunnen ikke å prate så mye i det hele tatt, i stedet var Mina hun som strikket og lyttet halvveis mens Junitrollet bablet i vei om ting som gledet henne, noe som var et system de begge trivdes godt med. Og likevel, Junitrollet innså nå at det tydeligvis hadde skjedd en feil her i livet siden ingen altså hadde forklart henne hva denne fortryllende bursdagstingen var, og hun besluttet at hun skulle finne ut av dette mysteriet for det var plutselig klart for henne at det sikkert var dette som var nøkkelen. Hvis hun fant ut hva en bursdag var og fikk feiret det selv så ville sikkert den rare følelsen av at verden ikke lenger var i balanse gå over og vips ville alt være som det skulle igjen. Vips ville Junitrollet igjen smile og være i godt humør bestandig og hun merket at hun gledet seg til dette. Junitrollet og smil og å hilse på en gatelykt mens det var det mest inspirerende i verden.
*
Om stahet hadde vært et vær så hadde det vært regnet de dagene det faller tungt og trommende mot bakken eller hagl når det er ilende og stikkende. Det var tordenværets selsomme temperament og vinden når den var umulig å overse. Og om stahet hadde vært et månedstroll hadde det vært Oktobertrollet for det var som om alt det bestemte i henne gjennomboret alt ved henne. Oktobertrollet var et månedstroll som ikke klarte å gli inn i mengden, det var noe i henne som måtte ta plass uansett, noe som var sterkt og unikt og kanskje ikke lett håndterlig, men det gjorde liksom ingenting. Hun var mye og ville mye og dypest sett handlet alt dette om en stahet som gjorde at hun alltid, uten unntak, fikk det som hun ville fordi noe annet ikke var noe hun anså som et mulig alternativ.
Denne dagen var det, etter Oktobertrollets mening, kjedelig vær. Noen ville kalt det vakkert for solen skinte og at sommeren nærmet seg var umulig ikke å merke, men Oktobertrollet likte stormene. Hun likte når været gjorde motstand og var som en fiende å bekjempe gjennom full og total stahet og nå var alt aldeles for lett, det var som stille vann, som ilden når den var trygg og god i peisen hos Desembertrollet og bare fortalte eventyr om at alt ville ordne seg til slutt.
Med alt dette tatt i betraktning var det kanskje litt rart at det månedstrollet trivdes best sammen med var Junitrollet som var så gjennomført blid og positiv og sikker på at alt ville ordne seg. Men for Oktobertrollet ga det mening. I sentrum av en storm fantes det øyeblikk med ro og Junitrollet var for Oktobertrollet det sentrumet, den trygge havnen som i en liten stund fikk henne til å like glede og stillhet før hun stormet videre.
Inspirert av dette lette Oktobertrollet frem Junitrollet og fikk henne med seg til kroken deres i skogen. Denne kroken var ved et tjern dypt inne i skogen der det så lenge Oktobertrollet kunne huske hadde stått en benk. Snart nok satt de to månedstrollene på denne benken, klare for å småprate om sta eller glade ting.
«Heisann,» sa Junitrollet og prøvde å høres eksepsjonelt blid ut, så blid faktisk at man ville sett bilde av henne i et leksikon ved siden av ordet «blid» og så hadde det føltes helt på sin plass.
«Hei,» sa Oktobertrollet før hun bøyde seg ned, plukket opp en optimal rund stein og kastet fiskesprett med den. Steinen spratt bortover vannflaten og Junitrollet syntes det var noe lekent ved den, noe lett og freidig som hun de fleste andre dager ville kjent seg igjen i. Oktobertrollet plukket opp en ny stein og kastet den og Junitrollet tittet etter steinen med et lengtende blikk som Oktobertrollet plutselig la merke til.
«Har du lyst til å være en fiskesprettende stein selv?» spurte Oktobertrollet.
«Nei, men den virker så tilfreds,» sa Junitrollet drømmende og ble stille et øyeblikk. Oktobertrollet betraktet henne nysgjerrig før hun fikk noe eksplosivt i det brune blikket sitt. Hun så mot Junitrollet med en intensitet som fikk Oktobertrollets røde hår og fregner til å sitre litt ekstra og utbrøt, «du er ikke glad, dette er helt galt!»
«Jeg er da vel glad, jeg bare er litt mindre glad enn vanlig,» sa Junitrollet før hun smilte et smil som liksom skulle underbygge at hun var glad, at alt var som det skulle.
«Litt mindre glad enn vanlig er ikke bra nok,» konstaterte Oktobertrollet og la til, «hva er det som mangler?»
«Jeg vet ikke hva som mangler, men jeg hørte noen mennesker som gikk forbi nevne ordet bursdag og jeg tror det er løsningen på alt,» sa Junitrollet.
«Bursdag?» stusset Oktobertrollet før hun sa ordet høyt noen ganger der hun hele tiden endret hvordan hun sa ordet. For hvordan man sa ordet «bursdag» var det ingen som hadde lært månedstrollene og da måtte man prøve seg litt frem.
«Jeg vet ikke hva det er jeg heller,» innrømmet Junitrollet, før hun la til, «men det høres litt julaftenaktig ut gjør det ikke, det er et sånt ord som umulig kan bety noe fælt.»
Oktobertrollet sa seg enig i det.
«Jeg tror bursdag er noe jeg vil ha,» sa Junitrollet drømmende før hun sendte et blikk mot tjernet som nesten umerkelig gled over fra håpefullt til mer vemodig. Så var det som om Junitrollet tok seg i det for hun spratt opp fra benken før hun sa, «men nok om det, jeg tenkte å hilse på gatelykten og ekornet, det kan jo hende det gjør meg gladere det og.»
Like etter satt Oktobertrollet alene igjen på benken og gjennomgikk en metamorfose. Tilsynelatende bare satt hun jo der, men hadde man betraktet ansiktet hennes akkurat da ville man sett hvordan det gled over fra forundring (angående hva denne mystiske greia en bursdag var), til besluttsomhet. For akkurat slik Junitrollet hadde tenkt på bursdag som nøkkelen til glede, tenkte Oktobertrollet at å finne ut hva en bursdag var ville være nøkkelen til utfordring. Hun tenkte på hvordan hun tidligere samme dag hadde tenkt at alt var for lett denne dagen; været som var solfylt og trivelig og ikke bød på noe motstand, stemningen som var trygg og balansert og uten frustrasjoner. En bursdag hørtes ut som et problem, tenkte hun og problemer var fint for det kunne man løse. Problemer var som puslespill og labyrinter, de hadde en ende der alt falt på plass, men «alt falt på plass»-delen var morsommere fordi man hadde gjennomgått en utvikling. Og slik gikk det til at Oktobertrollet besluttet at hun ikke bare skulle finne ut hva en bursdag var, men de skulle ha det sammen, alle månedstrollene, og så ville Junitrollet bli like glad som hun pleide å være og alt ville føles riktig igjen.
*
Novembertrollet trodde det var en helt alminnelig junidag da det skjebnesvangre brevet kom. Som vanlig lå regnet som et tungt lokk over Bergen by og alt var en verden av paraplyer, så med andre ord var det ikke så rart at han hadde tenkt at alt var som vanlig. Men det Novembertrollet ikke hadde tenkt på var at det var de tilsynelatende normale dagene som ofte inneholdt de største overraskelsene, rett og slett fordi de skjebnesvangre dagene var flinke til å kle seg ut og gli inn i mengden av normalitet. Så når Novembertrollet tenkte tilbake på denne dagen føltes det skjebnesvangre den hadde inneholdt straks som en ganske opplagt utvikling.
Uansett, dagen hadde startet grått, men det i seg selv hadde ikke gjort Novembertrollet så mye. Han hadde gått en spasertur, kledd i en enorm kåpe som skjulte ansiktet hans, halen og alle andre tegn på at han var et slags troll, og grunnen til irritasjonen hans den dagen var en mangel på tegn på at verden ville gå under. Novembertrollet var nemlig pessimist inntil randen og godt forberedt på katastrofer og med det tatt i betraktning følte han seg straks ganske mistenksom når katastrofene var vanskelige å se. For på mange måter hadde den siste tiden for hans del vært noe av det nærmeste han ville kalt en fin tid, han hadde liksom følt at alle systemer var i orden og at livet var meningsfylt til og med og denne følelsen, en følelse de fleste lengtet etter, var noe Novembertrollet fant urovekkende. Det kunne umulig vare.
Han gikk videre og prøvde å undertrykke ønsket om å danse, som av uante grunner dukket opp hos ham i øs pøs regnvær. Videre prøvde han å la være å smile selv om den overraskende kalde vinden som føltes stikkende og langt mer riktig på høsten enn nå da kalenderen viste tidlig sommer, ga ham lyst til å smile fordi det var slikt vær han likte. Vær som var tungt og grått og ubehagelig og som han kunne bli borte i. Vær som fikk ham til å føle at livet oppførte seg som det skulle og som han nettopp derfor likevel bekymret seg over.
Og det var derfor brevet i postkassen til biblioteket (som han visste at var til ham fordi det var tegnet en sur regnværssky på konvolutten) ga ham håp om at katastrofen han ventet på var på vei og han fikk rett. Der, i et brev som var sendt av Oktobertrollet, sto det at hun hadde bestemt at alle månedstrollene skulle finne ut hva en bursdag var og ha det sammen i slutten av måneden. Hun spurte ham om å komme til Oslo så fort han kunne fordi han var flink til å planlegge og ønsket ham sist, men ikke minst, en fin dag.
Novembertrollet leste gjennom brevet noen få ekstra ganger, velvitende om at Oktobertrollet var veldig flink til å få det som hun ville. Han konstaterte også at det var dette som nok var grunnen til at han hadde kommet så nærme å ha det fint i det siste for dette brevet var virkelig et tegn på en kommende katastrofe. Ikke fordi det nødvendigvis gjorde ham så mye å dra til Oslo, det var upraktisk, men ville gå greit. Dessuten gjorde det ham strengt talt heller ikke så mye å treffe de andre månedstrollene, det var i grunnen ganske ok.
Katastrofen lå i ideen om å ha en bursdag, et ord som hørtes ut som om det var noe veldig farlig og bekymrende. Novembertrollet visste ikke hva en bursdag var, men det kunne umulig være særlig trivelig konkluderte ham. Han sukket og hadde lyst til å rive seg i det sorte rufsehåret sitt som ga ham noe distinkt Karius i Karius & Baktus-aktig før han fikk lyst til å rive brevet i tusen biter og deretter tråkke på bitene før han gravde dem ned. Alt dette for at brevet ikke lenger skulle eksistere og med det heller ikke denne urovekkende planen om å gjøre bekymrende ting som å ha bursdager.
Så var det litt som om en ny tanke slo ned i ham som et lynnedslag. En sånn plutselig ny ide som gjorde at noe av bekymringen forsvant og det var ideen om at dette egentlig var fint nettopp fordi det var en katastrofe. For katastrofer kunne han. Å forholde seg til verden når han hadde det ganske fint var et lite mysterium, men som pessimist var han vant med alt som gikk galt og feil og det var litt dette som gjorde at han besluttet å komme seg til Oslo så fort som mulig. For nei, han hadde fortsatt ingen tro på at en bursdag var noen god ide, men når det altså var planen så skulle han i det minste ha plass på første rad mens verden gikk under. Med en merkelig form for lettelse snek Novembertrollet, som bodde på Bergen bibliotek, men var så flink til å gjemme seg at ingen visste om det, til personalrommet der han lagde seg en vesentlig kopp kaffe som han tok med til det ubrukte kottet der han leste en hel masse dystopier mens han tenkte dype, uutgrunnelige tanker om alt som kunne gå galt her i verden.
*
Oktobertrollet frydet seg. Hun hadde sendt brev til de andre månedstrollene og fortalt dem alt om planen om å ha en bursdag og fått positivt svar fra flere. Septembertrollet for eksempel hadde fortalt i et brev at hun og Februartrollet skulle komme med luftballongen sin fra Tromsø noen dager senere. Septembertrollet hadde i tillegg informert om at hun hadde lest i en hel masse bøker at bursdager innebar gaver og Oktobertrollet syntes gaver hørtes ut som en kjekk greie. Marstrollet på sin side hadde sendt brev fra en hytte på Stavern der han holdt til alle måneder utenom juli og halvparten av august, og sagt at han kunne bidra med jordbærsyltetøy i tilfelle de trengte det til et eller annet. Og Novembertrollet ankom med toget to dager før og Oktobertrollet likte at han var der selv om han så langt hadde brukt mesteparten av tiden i Oslo til å klage over at været var for fint. For juni var fin disse dagene og mens Oktobertrollet generelt sett følte seg mer hjemme når det stormet, var det noe med finværet nå som rammet inn all entusiasmen som boblet i henne hver gang hun tenkte på at hun var i gang med et prosjekt som hun antok at ville bli riktig supert. Bursdag hørtes rett og slett ut som en ting som kunne ende opp med å bli veldig moro og hun gledet seg til å fortsette prosjektet og finne ut mer.
Og det var derfor Oktobertrollet med entusiasme møtte Novembertrollet den dagen for å planlegge akkurat hvordan festen skulle være. For det var fortsatt et faktum at hun egentlig ikke visste helt hva en bursdag var utenom at det var et arrangement og at det visstnok innebar gaver. Og en del av Oktobertrollet følte av og til på usikkerheten det ga at det fortsatt var mye hun ikke visste, men hun overså denne følelsen til fordel for gleden over å være i gang med et spennende prosjekt. Med det sagt innså hun at hun likevel måtte planlegge litt mer og da var Novembertrollet kjekk å ha siden han var god på sånt. Dessuten var Oktobertrollet i så godt humør at hun anså det som lite sannsynlig at Novembertrollet kunne ødelegge stemningen på noe som helst vis hvor enn pessimist han var. Og dette var på mange måter et nytt kapittel i en pågående saga om hvordan man ikke burde undervurdere Novembertrollet. For han endte opp med å endre bildet en del.
«Heisann,» sa Oktobertrollet til Novembertrollet, som allerede satt på benken ved tjernet i skogen da hun kom.
«Hei,» sa han, før han la til, «vi har et problem.» Oktobertrollet lo litt for seg selv fordi det var så typisk Novembertrollet å være en smule overdramatisk, men så oppdaget hun ansiktsuttrykket hans og så at dette ikke var et «jeg er negativ så jeg ser et problem i alt, selv det som egentlig ikke er et problem»-problem, men et «dette er faktisk helt på ekte et problem»-problem.
«Hva er det?» sa Oktobertrollet nervøst mens hun følte seg litt redd for hva som ville komme.
«Etter at jeg kom til Oslo har jeg vært innom et bibliotek her og lest litt og det viser seg at bursdager feirer dagen man ble født. Og vi ble jo strengt talt ikke født, vi bare dukket opp, så vi har ikke rent faktisk noen dag å feire,» sa han alvorlig.
«Født?» sa Oktobertrollet forvirret og Novembertrollet sendte henne et desperat blikk, «jeg leste om det også og du vil virkelig ikke vite detaljer, det er innmari ekkelt. Men å være født gjør at man har en dag man kan feire med en bursdag og det har ikke vi,» forklarte Novembertrollet.
«Jammen, nå har jeg jo sendt brev og alt er i gang, jeg kan ikke stoppe dette nå,» sa Oktobertrollet frustrert.
«Kan vi ikke samles uten at det er bursdag? Bare samles fordi det er trivelig?» sa Novembertrollet og la til, «jeg liker meg jo best i Bergen, her regner det for lite, men å være sammen med flere månedstroll er verdt å holde ut finværet for.»
Oktobertrollet tenkte på det han sa. Så tenkte hun på Junitrollets inderlige ønske om en bursdag og hvordan hun visste at andre av månedstrollene alt var i gang med å ordne gaver og hun sukket tungt. Hun ville ikke gi opp nå, å gi opp noe som helst var det verste hun visste, men samtidig så hadde de ikke faktisk en spesiell dag å feire hvis det Novembertrollet sa stemte, noe det dessverre virket som det gjorde for hun visste at han ikke løy, han var kanskje negativ og sur, men han var også ærlig.
«Kanskje det går an å bare samles uten at det er for å feire bursdag?» sa hun endelig før hun sa, «unnskyld, jeg må bare sjekke en ting» fordi hun hadde lyst til å være alene.
Og plutselig virket alt mye mer håpløst enn det hadde virket bare en time eller to tidligere.
*
Novembertrollet så ut over tjernet mens han prøvde å overbevise seg selv om at han hadde gjort alt rett. For han hadde jo vært imot ideen om en bursdag i utgangspunktet, men da han kom til Oslo hadde han vært forberedt på å bli med på det, men klage hele veien og følge med på katastrofen. Det vil si, det hadde vært sånn frem til han leste om bursdag og skjønte at de faktisk ikke hadde en bursdag de kunne feire. Da hadde han følt at det som var rett og rimelig var å forklare det han hadde lest til Oktobertrollet selv om det ikke var så oppløftende for prosjektet.
Og likevel. Vanligvis når Novembertrollet delte ubehagelige sannheter føltes det som en lettelse etterpå, men akkurat nå følte han seg bare slem og som om han hadde ødelagt alt, ikke bare for Oktobertrollet, men også Junitrollet og de andre månedstrollene. Og han kunne jo forklart dem det han hadde lest, men der han satt og så utover tjernet slo det ham at han ikke skulle ha sagt noe i det hele tatt. Det ville ikke vært å lyve hvis ingen spurte ham direkte «har du lest om bursdager og funnet ut hva det egentlig er» og det var det ingen som ville ha spurt ham om siden det var Septembertrollet som var kjent som den store lesehesten blant månedstrollene. Han var kjent som pessimisten og det var få av de andre månedstrollene som en gang visste at han også var veldig glad i å gjøre research fordi en av de få tingene som ga ham glede i livet var å vite mye om ting. Novembertrollet sukket og innså, delvis motvillig, at han ønsket å få bursdagsprosjektet i gang igjen. Spørsmålet var hvordan. For han hadde sådd en ny tvil hos Oktobertrollet og det var et faktum fortsatt at månedstrollene ikke hadde noen bursdag og så tenkte han på dagen de hadde dukket opp og prøvde å huske den. Hvilken dag var det?
Månedstrollene hadde dukket opp først en gang ti år tidligere og deretter valgt sine plasser å bo og sine egne liv som de nå var godt vant med. Men en gang hadde de vært helt nye månedstroll på jorden. Ikke mindre, men absolutt mer uerfarne og han prøvde å huske når eventyret om månedstrollene virkelig hadde begynt. Og uansett hvor mye han prøvde å huske så kom han ikke på det. Novembertrollet hadde en fornemmelse av at det hadde vært på sommeren, ha kunne smått minnes en sommervind over månedstrollene den gangen da alt var nytt og selv han anså verden som full av muligheter, men han husket ikke datoen det var og han sukket en gang til.
Så kjente han noe vått. En enkelt dråpe først, men deretter flere og etter hvert var et varmt sommerregn i gang og med regnet kom en ide. Ideen om å gjøre en ting som egentlig var fundamentalt annerledes enn det han sto for. Han skulle lyve.
Novembertrollet spratt opp fra benken og brukte de neste ti minuttene på å lete etter Oktobertrollet før han fant trehytten der hun var. Han ropte navnet hennes uten at han fikk svar og klatret fort opp stigen til trehytten der han så at hun satt og gråt stille, et syn som for så vidt gjorde vondt å se og som gjorde ham enda mer sikker på at løgnen hans var det rette.
«Vi har en bursdag!» utbrøt han. Oktobertrollet hadde frem til da vært så langt borte i egne såre tanker at hun ikke hadde oppdaget at han kom, men nå snudde hun seg og så ham. Hun tørket fort tårene fra ansiktet og sa deretter «hæ?»
«Jeg har funnet ut at vi har en bursdag likevel. Eller i alle fall så godt som,» sa Novembertrollet og fortsatte alvorlig, «vi ble ikke født, men etter at du hadde gått kom jeg på at vi dukket opp den 28. juni så da er jo det på en måte bursdagen vår. Det er derfor den dagen vi må feire bursdag.»
«Er du sikker?» spurte Oktobertrollet og fikk noe håpefullt over blikket sitt.
«Bombe- og kanonsikker,» sa Novembertrollet og nikket for liksom å understreke denne sannheten.
«Så kult,» sa Oktobertrollet og smilte et sjeldent bredt smil som fikk Novembertrollet til å tenke at om alle bare alltid hadde smilt på den måten til ham kunne han nesten ha blitt deltids optimist. Bare deltids selvfølgelig, men likevel.
«Ja, så vi må komme ordentlig i gang med planleggingen. La oss møtes på benken i morgen og finne ut mer,» sa Novembertrollet. Oktobertrollet nikket og Novembertrollet dro. Så gikk han i regnet og følte seg litt ekstra snill før det slo ham at han nå trengte en riktig dose negativitet for å føle seg som seg selv igjen. Så han sparket hardt til et tre, fikk skikkelig vondt i stortåa og gikk videre i regnet mens han følte at dette ubehaget minnet ham på hvor teit verden var ment til å føles.
*
Junitrollet var fortsatt litt mindre glad enn vanlig og nå hadde dette vært tilfelle i over en uke så hun hadde omsider konkludert med at hun antakelig var skikkelig syk. Og ingen av månedstrollene ble syk særlig ofte, men Junitrollet kunne ikke finne noen annen god forklaring på hvor mye hun var noe rart og annerledes som helt tydelig ikke var glad og som derfor føltes helt feil. Og igjen tenkte hun med et sukk på dette med bursdag, hvordan hun var sikker på at å oppleve en bursdag ville gjøre alt lettere igjen og hun sukket over tanken før hun tvang frem et ekstra bredt smil som hun tok med seg på besøk til gatelykten og ekornet som hun likte så godt. De var godt selskap begge to heldigvis og det hjalp litt. Så hørte hun navnet sitt og da det etter et lite øyeblikk var klart for henne at dette ikke skyldtes at ekornet plutselig hadde lært seg å snakke menneskespråk, skjønte hun at det kom fra noen andre og denne noen viste seg å være Oktobertrollet som kom gående mot henne.
«Heisann, hvordan går det?» spurte Oktobertrollet.
«Nja,» sa Junitrollet. Hun vurderte å utdype svaret sitt, men i ny og ne kan «nja» være veldig beskrivende, noen ganger kan såpass korte og greie ord føles som om de rommer så mye mer.
«Jeg skjønner,» sa Oktobertrollet. De to månedstrollene var stille et øyeblikk, litt som om de rette ordene hadde reist på ferie, men så la Junitrollet merke til Oktobertrollets smil.
«Hva er det?» spurte Junitrollet nysgjerrig.
«Jeg skal gjøre alt mye bedre,» sa Oktobertrollet bestemt, før hun la til, «eller ikke jeg spesifikt da, men det var min ide.»
«Hva i all verden prater du om?» spurte Junitrollet forvirret.
«Vi skal feire bursdag om ikke så lenge, 28. juni faktisk,» sa Oktobertrollet.
«Hvordan, hvorfor?» spurte Junitrollet forundret.
«Novembertrollet, som forresten er i Oslo nå, fant ut at vi dukket opp den datoen og det er den dagen man oppstår som feires når det er bursdagsfest. Så jeg har kontaktet alle de andre månedstrollene og de skal komme og så skal vi feire bursdag med en fest 28. juni, det blir så kos,» sa Oktobertrollet entusiastisk.
«Oi, så spennende,» sa Junitrollet og lyste opp der hun sto. De skulle ha en bursdag, det var akkurat det hun hadde ønsket seg og dette skulle de ha en uke senere. Så kom hun på noe.
«Men hvordan gjør man bursdag?» spurte hun.
«Jeg og Novembertrollet og kanskje mest ham fordi han liker å planlegge veldig godt, har lagt planer og hatt samtaler og researchet og funnet ut at på bursdager har man gaver og en fest, du vet sånn som vi har når det er jul. Og så har vi tenkt at vi kan spise noe godt når vi likevel samles og ellers tar vi det som det kommer,» forklarte Oktobertrollet. Junitrollet nikket. Hun kunne forstå dette og særlig det om å ta ting som det kom for Junitrollet var naturlig ganske så spontan.
«Oi, dette blir jo trivelig,» sa hun.
«Ja og så har jeg vært flink for jeg har holdt det skikkelig hemmelig for deg frem til nå og å holde ting hemmelig fortjener man medaljer for egentlig,» sa Oktobertrollet.
«Du har vært veldig flink,» sa Junitrollet. Så takket hun for informasjonen og sa at hun måtte være litt alene før hun gikk for seg selv til benken og tjernet der hun ropte, «ta den, dumme ikkeglede, nå kan du ha det så godt» og følte at livet var veldig balansert og kjekt etterpå.
*
Senere den dagen var Junitrollet hjemme hos Mina mens de spiste en middag Junitrollet hadde laget i stand. Eller det vil si, Mina spiste. Junitrollet på sin side var ganske opptatt av å smile hemmelighetsfulle smil for seg selv, noe hun gjorde såpass mye at Mina omsider mistet tålmodigheten og utbrøt, «hva er det?»
Junitrollet skvatt til, men så deretter Minas blanding av frustrasjon og nysgjerrighet tegnet frem i Minas ansikt og skjønte at det var på sin plass med en forklaring.
«Vi skal ha bursdag,» sa Junitrollet blidt.
«Hæ, hvordan?» sa Mina forfjamset.
«Novembertrollet, du vet han som jeg har fortalt deg at alltid er negativ og derfor åpenbart fra en annen planet personlighetsmessig enn meg, fant ut at vi dukket opp den 28. juni sånn at det på en måte er det som blir vår bursdag og så skal han og jeg og alle de andre ti månedstrollene møtes for å feire bursdag den dagen,» forklarte Junitrollet. Mina så fortsatt litt forvirret ut og Junitrollet sukket før hun fortalte hele historien om den manglende gleden og samtalen med Oktobertrollet og alt som hadde ført frem til denne bursdagsplanen. Da hun var ferdig nikket hun demonstrativt for å undertrykke alt hun hadde fortalt. Så tittet hun bort på Mina og forventet å se glede eller entusiasme eller fascinasjon, men så i stedet et ettertenksomt uttrykk.
«Junitrollet, husker du da jeg oppdaget deg og ikke ble overrasket?» spurte Mina omsider.
«Ja, men jeg har ikke tenkt så mye over det etterpå,» sa Junitrollet.
«Vel, grunnen til at jeg ikke ble overrasket er at hadde sett månedstrollene før. Den dagen da dere dukket opp for ti år siden var jeg i skogen og gikk en tur da jeg fikk en rar følelse av at noe magisk kom til å skje. Så gjemte jeg meg bak et tre og ventet mens jeg først følte meg litt teit. Men så, så dukket du og de andre månedstrollene opp. Og så betraktet jeg dere i smug i noen minutter mens dere prøvde å forstå at et nytt liv plutselig hadde begynt før jeg hørte en alarm fra mobilen min som minnet meg på en avtale jeg hadde senere samme dag. Dere så dere om, forvirret over lyden, men dere så ikke meg og jeg kom meg videre. I mange år senere lurte jeg på om den dagen var noe jeg hadde innbilt meg, at det var en rar drøm eller noe sånt, men så møtte jeg deg,» fortalte Mina.
«Ok,» sa Junitrollet med en rar nervøsitet hun ikke helt kunne forklare.
«Den dagen har jeg aldri glemt. Det var den 1. juli og solen stekte og i ettertid har jeg følt at det fine været var så riktig for historier bør starte med et friskt snev av solskinn, det setter en gjennomgående god stemning for alt som kommer etterpå,» sa Mina.
«Så vi har egentlig ikke bursdag 28. juni likevel,» sa Junitrollet tenksomt.
«Ikke teknisk sett,» sa Mina og la til, «men det spiller jo ingen rolle hvilken dag dere rent faktisk feirer bursdagen deres, det viktigste er at dere har en fin fest sammen,» la hun til.
«For så vidt,» sa Junitrollet og besluttet der og da at hun skulle late som Minas opplysning ikke hadde noe å si for festen. Hun skulle kose seg med bursdagsfesten, ta ting som det kom og riktig kose seg og så ville nok alt gå fint.
«Kan du fortelle litt om hva du har gjort når du har feiret bursdager før?» spurte Junitrollet håpefullt.
«Ja gjerne,» sa Mina og fortalte i vei om bursdager mens Junitrollet ivrig noterte tingene hun skrev. Samtidig prøvde hun å undertrykke den lille stemmen inne i hodet hennes som prøvde å fortelle henne at bursdagen ikke ville bli like fin som hun hadde tenkt nettopp fordi den ikke ble feiret på 1. juli, som altså var den egentlige bursdagen til månedstrollene. Junitrollet prøvde å late som om alt bare var fryd og gammen og ikke en ubehagelig følelse av ambivalens som gjorde at gleden ikke var like fullstendig som den hadde vært tidligere, ikke nå lenger. Og det føltes som om hun ville klare å late som med hell.
*
Oktobertrollet hadde sett luftballongen til Septembertrollet og Februartrollet gli over horisonten etter å ha hentet Marstrollet i Stavern underveis. Hun hadde sett Julitrollet komme i en båt trukket av en havfrue med sans for fart og spenning som han omsider hadde møtt og som førte ham hvor det skulle være. Og hun hadde hørt Januartrollet klage over at de ikke bare kunne ha bursdagen i januar fordi det beste han visste var snø og det var noe som føltes uendelig feil etter hans mening med å feire en bursdag uten å kunne lage en eneste liten snøball. Alt dette og en lett sommervind som kilte seg frem rundt omkring, flere dager med sol og litt færre av dagene med regn og juni omkring henne mens hun telte ned mot den 28. juni da festen omsider skulle i gang. Det var som om det nærmest sitret i henne for nå nærmet bursdagen seg så veldig og Oktobertrollet merket at hun var ganske spent. Hun visste jo fortsatt ikke noe om hvordan dette ville gå. Jo da, de hadde funnet ut hvor festen skulle være (hos Desembertrollet), de hadde funnet ut at gaver hørte med, men at det var helt opp til hvert enkelt månedstroll hva de ga og om de ga noen gaver i det hele tatt, Junitrollet hadde i samtaler med Mina lært seg en bursdagssang som hun så hadde lært videre og som de kunne synge fordi slikt tydeligvis også hørte med og det var så mye som så ut til at det ville løse seg fint og likevel var det fortsatt mye som var og ville forbli uvisst helt til etter festen var over, da de kunne tenke tilbake på alt sammen og trekke selsomme konklusjoner. Så det var ikke det spor rart sånn sett at Oktobertrollet var ganske så spent der hun gikk rundt og ventet på dagen som nærmet seg sånn. Og mens Oktobertrollet i begynnelsen omtrent utelukkende hadde gledet seg, var hun nå først og fremst nervøs og usikker for det var så mange måter ting kunne gå galt. Alt sammen føltes plutselig så alt for spontant og hun merket en slags uro som snek seg ubedt frem litt for ofte. For tenk om det ikke ble så fint som det hørtes ut. Tenk om alt sammen snublet på målstreken eller falt sammen som et korthus i siste liten. De var bare månedstroll, ikke magiske og brilliante og kanskje bursdager krevde en større dose briljans, så vel som magi, hun visste ikke. Oktobertrollet sukket, det var en så teit ting med livet at man av og til ble usikker når det skulle vært sånn at man bare kunne kjøre på og tenke positivt hele tiden. Sånn som med Junitrollet, eller sånn det hadde vært med Junitrollet for det var jo med henne alt hadde begynt. Den dagen noen uker tidligere da hun hadde fortalt at noe av gleden hun pleide å føle på hadde gjemt seg litt og de hadde konkludert at løsningen på dette problemet var en bursdag. Dette føltes så lenge siden, men var under en måned unna og det fascinerte Oktobertrollet hvor stor forskjell et par uker kunne gjøre. Og det var omsider denne tanken på å gjøre en forskjell, så vel som den gjennomborende staheten Oktobertrollet alltid bar på som fikk henne til å skyve bekymringene bort og heller gi seg hen til engasjement. Et engasjement som bare økte da hun kom til huset der festen skulle være om veldig få dager, huset til Desembertrollet. Der var Januartrollet og Septembertrollet i gang med å pynte i vei, Junitrollet sto på kjøkkenet og bakte sjokoladekake og under et tre satt Julitrollet og fortalte om sin herlige vår sammen med havfruevenninnen sin mens Augusttrollet lyttet med et drømmende blikk som langt på vei fortalte at hun antakelig så for seg alt Julitrollet fortalte som om det skulle vært del av en musikal. Det var så mye liv og glede rundt omkring og Oktobertrollet kunne ikke annet enn å smile før hun sa til seg selv, med så mye beslutsomhet som hun kunne, at alt ville gå himla fint, fantastisk faktisk. Alt ville ordne seg, bursdagsprosjektet var ingenting å bekymre seg for og livet var i grunnen aller mest finfint.
Og over henne tittet sola frem bak en sky, som om den ville understreke ordene hennes, understreke hvor sanne de var. Og den viltre, lekende lille sommervinden kilte seg frem på ny.
*
En ting med bursdager er at måten man har vokst opp med å feire den føles som regelen. Det er som om hele balansen i verden er rokket ved når rutiner snus på hodet og derfor er det sikkert mange som ville ristet på hodet over månedstrollenes bursdagsfest. For noen ville problemet vært det manglende fokuset på gaver, så vel som hvordan gaver var det månedstrollene gjorde seg ferdig med først og selv da var det bare noen av månedstrollene som hadde gaver med. Hva angikk månedstrollene hadde gaver aldri vært blant det mest essensielle selv når de feiret jul sammen så det ga mening for dem å gjøre seg fort ferdig med den delen av alt sammen, men for andre igjen ville dette vært særdeles ulogisk. Andre igjen ville sukket over at det hverken var pølser eller pizza servert i bursdagen. I stedet spiste månedstrollene salat tilberedt av Marstrollet, et månedstroll som var mest kjent for å sove og å drømme seg bort, men som faktisk var villig til å ta en pause fra dette om han kunne gjøre sin eneste andre hobby, nemlig altså å lage salater. Og det ble ikke lekt leker, det var mer det voksne i kjedelige familieselskaper kalte mingling eller småprat. Utover det så var det sikkert en hel masse uskrevne bursdagsregler som ble brutt og som man kunne irritert seg over om man ikke hadde tatt seg tid til å se bort på månedstrollene og sett en enda mer viktig sannhet; de hadde det kjempehyggelig. De sang bursdagssangen Junitrollet hadde lært dem, de småpratet om løst og fast og de spiste kaker og snacks og hadde en riktig fin dag sammen. Og da spilte det kanskje ingen rolle at de ikke feiret bursdag «riktig» for de hadde det tross alt koselig og kjekt og fikk solfylte timer til å fly mens de smilte fra øre til øre.
Eller, det vil si, nesten alle smilte oppriktige smil. Junitrollet derimot hadde det veldig fint, men hun kjente likevel på at ikke alt var helt som det skulle være og hun visste ikke om det skyldtes den hemmelige sannheten kun hun visste, nemlig at deres EGENTLIGE bursdag var 1. juli eller om det skyldtes at hun hadde tatt feil og at det var noe helt annet enn bursdag hun lengtet etter. Likevel var det ingen av de andre månedstrollene som fikk med seg at Junitrollets smil ikke helt nådde øynene, i stedet koste de alle seg, dagen fløy og snart nok var det kveld og festen var over og alt var tilsynelatende i orden tross alt.
*
Den første julidagen gled frem over horisonten med en lett ettertenksomhet som smakte blomsterdugg og bringebærsanger. Vakker var denne morgenen og skjør, men det Junitrollet merket seg der hun lå var de rare lydene rundt henne. Hun blunket noen ganger og satte seg omsider opp i sofaen der hun sov hver natt og så Mina romstere rundt på kjøkkenet.
«Hva gjør du?» mumlet Junitrollet døsig før hun strøk søvnen bort fra øynene.
«Å, det var ment til å være en overraskelse,» sa Mina og la til, «ja, ja, jeg har laget frokost til deg. Gratulerer med dagen!»
«Jammen, jeg og de andre månedstrollene feiret jo bursdag for tre dager siden, vi er jo på en måte ferdig med bursdagsting for i år,» sa Junitrollet.
«Jo da, men den egentlige bursdagen var jo på sett og vis egentlig i dag så derfor tenkte jeg at jeg i dag kunne tilby frokost og at vi kunne spille så mange runder Yatzy du bare vil for å feire det,» sa Mina entusiastisk. Junitrollet var ikke vond å be.
De neste timene inneholdt frokost og fem runder Yatzy der Junitrollet vant tre av dem. Deretter hadde ikke Mina noe bestemt bursdagsprogram for resten av dagen, men Junitrollet var veldig takknemlig og gikk ut i sola for å hilse på ekornet og gatelykten sin.
Og der hun gikk så var det noe som gikk over. Den følelsen av noe som ikke var glede, denne følelsen som hun virkelig ikke hadde likt og som hadde gjort at verden hadde føltes litt sårere og mer vanskelig enn ellers gikk over. Borte var den, borte var alt som ikke var fint og plutselig innså Junitrollet at det hun hadde ønsket seg mest tydeligvis hverken var en episk bursdag eller en finfin fest. Det hadde vært trivelig og fint og virkelig inspirerende, men det som var enda bedre var denne morgenen. Små mirakler som en frokost servert på senga og noen som tok seg tid til å spille Yatzy, slike enkle gleder som minnet henne på hvorfor hun gikk gjennom dagene som det blideste og mest positive månedstrollet landet hadde å by på. Og juni hadde vist henne at så mange brydde seg om henne og ville at hun skulle ha det bra og så hadde alt kulminert i denne morgenen sammen med Mina og nå følte Junitrollet seg som en detektiv som hadde løst et mysterium, selve mysteriet bursdag.
For kanskje var ikke en bursdag en fest, ikke en gang en dag, men en følelse. Følelsen av en pause fra normalen, et øyeblikk der man ble minnet på at man var til og feiret alt som hadde vært og alt som ville komme. Og nå skulle Junitrollet hilse på et ekorn og en gatelykt og så skulle hun, omsider, dra hjem og feire alt som føltes så inderlig fint akkurat da med å lage pannekaker.
Og en solstrime lette seg vei mellom trærne, fikk alt til å skinne og det var som om hele verden sa de uendelig koselige ordene «gratulerer med dagen».

Kommentarer

Populære innlegg