Månedstrollenes bursdagsfest versjon 2 :)
Heisann! Det er onsdag, livet er fint så lenge jeg ikke sjekker kontoen eller tenker for mye på at det er flere måneder siden sist jeg vant nettkonkurranser OG flere dager siden sist jeg vant over moren min i Maxi-Yatzy og i går hendte det noe magisk. Du vet, de gangene da det plutselig ramler en ide ned i hodet ditt og du vet alt som skal skje og hvordan det skal ende og vips har du en klar ide til Nanowrimo (som er under en måned til, jeg gleder meg). Og egentlig startet jeg oktober med store ambisjoner og var sånn jaaa, jeg skal skrive en gotisk roman denne måneden OG tegne en tegning hver dag og planlegge Nanowrimo og fargelegge og få til alt, men så kom jeg fort på at jeg ikke klarer å gjøre alt. Å tegne og å fargelegge går greit, men å skrive en gotisk roman tror jeg at jeg dropper for jeg kan ikke skrive én bok og planlegge en annen samtidig og Nanowrimo er uansett viktigst, der har jeg allerede begynt å planlegge hva jeg har lyst til å bestille når jeg vinner ;) Men jeg fikk en ide om at jeg kunne bruke denne måneden til å skrive korte historier om karakterer jeg skal skrive om i november for å lære meg dem bedre å kjenne. Det virker som en fin løsning :)
Ellers er jeg veldig spent på Bienes Historie på Det Norske Teatret høsten 2020, noe som resulterte i en episk rant på Facebook i går, samtidig som jeg bekymrer meg for at det da dermed sannsynligvis ikke settes opp noen av "musikaler som ikke er satt opp i Norge som jeg VIL SE I NORGE" den høsten heller. Igjen, hvorfor kunne jeg ikke bare vært svensk eller dansk, de tar mye mer sjanser der enn her (eller i Tyskland, der har jeg lest at de virkelig er flinke til å satse på musikaler). Jeg må slutte å overtenke musikaler, men det kommer aldri til å skje. Og ellers handler livet om å lese, fargelegge og å kaste bort alt for mye tid på Youtube fordi jeg egentlig bare har lyst til å spille Nintendo Switch, men av ymse grunner er ikke det et fullgodt alternativ for tiden og da blir det "fargelegge mens jeg ser Youtube-videoer" i stedet. Og så er det noen ting som ikke ordner seg, men også noen ting som virkelig ordner seg riktig fint og utover det gleder jeg meg til Alnaelva-versjonen av Elvelangs i morgen, det blir i alle fall koselig og stemningsfullt <3
Her er et bilde fra forrige Elvelangs (den som var langs Akerselva):
Men nå tenkte jeg å poste en ganske laaaang historie her. For i juni skrev jeg historien "Månedstrollenes Bursdagsfest" og så delte jeg den med hun jeg har praksis hos tre dager i uka. Og så pratet vi litt om min utfordring som skribent, som er det at jeg er veldig dårlig til å redigere ting. Jeg bare skriver en historie og så skriver jeg en ny historie og så blir det jo mye skriving ut av det, men ikke noe som blir så gjennomarbeidet at det kan sendes til forlag. Så jeg fikk som utfordring å skrive et andreutkast om Månedstrollene og bursdagsfesten deres, noe som har vært noe av det vanskeligste jeg har prøvd på, men også veldig spennende. Og jeg vet ikke om andreutkastet rent faktisk er så mye bedre skrevet enn førsteutkastet, men jeg har fått noen tilbakemeldinger underveis, jeg har prøvd meg mer på dialoger enn jeg pleier og jeg syns det har blitt ålreit og har klare planer om å ta utgangspunkt i dette andreutkastet og skrive et tredjeutkast og. Fortsette å jobbe med historien til det blir så bra som mulig. Og dette er veldig langt, men jeg tenkte å poste andreutkastet mitt her nå, håpe at det faller i smak om noen leser det og så kommer neste innlegg på lørdag så da bables vi :)
Ellers er jeg veldig spent på Bienes Historie på Det Norske Teatret høsten 2020, noe som resulterte i en episk rant på Facebook i går, samtidig som jeg bekymrer meg for at det da dermed sannsynligvis ikke settes opp noen av "musikaler som ikke er satt opp i Norge som jeg VIL SE I NORGE" den høsten heller. Igjen, hvorfor kunne jeg ikke bare vært svensk eller dansk, de tar mye mer sjanser der enn her (eller i Tyskland, der har jeg lest at de virkelig er flinke til å satse på musikaler). Jeg må slutte å overtenke musikaler, men det kommer aldri til å skje. Og ellers handler livet om å lese, fargelegge og å kaste bort alt for mye tid på Youtube fordi jeg egentlig bare har lyst til å spille Nintendo Switch, men av ymse grunner er ikke det et fullgodt alternativ for tiden og da blir det "fargelegge mens jeg ser Youtube-videoer" i stedet. Og så er det noen ting som ikke ordner seg, men også noen ting som virkelig ordner seg riktig fint og utover det gleder jeg meg til Alnaelva-versjonen av Elvelangs i morgen, det blir i alle fall koselig og stemningsfullt <3
Her er et bilde fra forrige Elvelangs (den som var langs Akerselva):
Men nå tenkte jeg å poste en ganske laaaang historie her. For i juni skrev jeg historien "Månedstrollenes Bursdagsfest" og så delte jeg den med hun jeg har praksis hos tre dager i uka. Og så pratet vi litt om min utfordring som skribent, som er det at jeg er veldig dårlig til å redigere ting. Jeg bare skriver en historie og så skriver jeg en ny historie og så blir det jo mye skriving ut av det, men ikke noe som blir så gjennomarbeidet at det kan sendes til forlag. Så jeg fikk som utfordring å skrive et andreutkast om Månedstrollene og bursdagsfesten deres, noe som har vært noe av det vanskeligste jeg har prøvd på, men også veldig spennende. Og jeg vet ikke om andreutkastet rent faktisk er så mye bedre skrevet enn førsteutkastet, men jeg har fått noen tilbakemeldinger underveis, jeg har prøvd meg mer på dialoger enn jeg pleier og jeg syns det har blitt ålreit og har klare planer om å ta utgangspunkt i dette andreutkastet og skrive et tredjeutkast og. Fortsette å jobbe med historien til det blir så bra som mulig. Og dette er veldig langt, men jeg tenkte å poste andreutkastet mitt her nå, håpe at det faller i smak om noen leser det og så kommer neste innlegg på lørdag så da bables vi :)
Månedstrollene og bursdagsmysteriet
Det gikk rykter om skogen. Folk påsto at
det spøkte der og at de av og til hadde hørt uforklarlige lyder som kunne komme
av vetter eller troll. Og folk påstår jo så mye rart, men det unike i dette
tilfellet var at de hadde rett for det var stadig vekk troll i denne skogen,
mer spesifikt månedstroll. Disse trollene var små og sjarmerende, men også
flinke nok til å gjemme seg til at få hadde sett dem og de få som hadde sett
dem var flinke til å holde på hemmeligheter. Om de dog hadde måttet beskrive
månedstrollene hadde de fortalt om vesener som liknet barn og lykketroll og som
hadde svære neser, lange haler og rufsete nok hår til at det ikke ville overrasket
en smule om man fant fuglereir og kinderegg i det. Og det var nettopp et av
disse månedstrollene som man særlig ofte kunne høre mellom trærne og det var
Junitrollet som hadde langt lyst hår, et stort smil og en sjelden evne til å
bli venn med hvem det skulle være. Hun pratet like gjerne med den ene gatelykten
som var bittelitt mindre enn alle andre gatelykter, og ekornet hun hadde døpt
Ellef som bodde i det høyeste treet, men gladelig pilte ned for å lytte mens
hun bablet i vei om alt mulig rart. Og hun var alltid, alltid glad og det er i
grunnen her roten til hele denne historien ligger for hva gjør man om man
alltid er glad og så plutselig ikke er det lenger likevel? Hva gjør man når det
er som om en glede som setter alt i balanse mangler og verden heller er
noenlunde på skrå i en stakket stund?
*
Dagen Junitrollet oppdaget at noe var
galt var på mange måter sjeldent vakker. Det var en av de dagene i begynnelsen
av juni da man virkelig merket sommeren i lufta, og i så måte var det jo en
slik dag Junitrollet pleide å elske. Og likevel så føltes det en hel del som om
noe veldig viktig manglet. Junitrollet sukket. Hun likte ikke denne følelsen.
Hun ville boikotte selve ideen om denne følelsen faktisk for den kjentes litt
som når månedstrollene møttes for julefeiring og noen av dem spilte Yatzy og
hun tapte. Denne følelsen var litt som et Yatzy-tap, som når ting ikke går slik
det er ment til å gå og det alene er nok til å snu verden på hodet. Og det var
åpenbart for Junitrollet at det ikke var slik det var meningen at det skulle
være. Så hun hilste på ekornet og gatelykten, telte sommerfugler på busker som
senere ville fylles av bringebær og endte omsider opp ved stien der hun ofte
likte å spionere på mennesker som gikk langs den. Selv på dager som denne, da
skogsstien var tom, pleide det bare å være snakk om tid før noen dukket opp og denne
dagen var intet unntak. Lyden av stemmer tittet frem og Junitrollet forskanset
seg bak et tre der hun ikke ble sett, men med stort hell både kunne se og høre
de som gikk forbi. De to menneskene var et voksent menneske og et barn som
pratet høyt sammen og tydelig hadde det ordentlig trivelig. Og Junitrollet
merket seg et ord, et spesifikt lite ord som dukket opp flere ganger under
denne samtalen. Ordet var «bursdag» og ble sagt av barnet med en enorm entusiasme
som Junitrollet kjente igjen både hos seg selv på de aller fleste dager og hos
Oktobertrollet som var en verden av engasjement og engasjement landet noen
ganger på en øy av entusiasme. Den voksne av de to likte tydeligvis også ordet «bursdag»
og sa det med en slik stemme folk har når de smiler med stemmen, når man kunne
skrudd av alle andre sanser og likevel hørt gleden gjennom toneleiet. Junitrollet
konkluderte at et ord som gjorde noen så tilfredse måtte bety noe magisk, det
forekom henne som helt logisk. Og mens de to som gikk forbi også hadde nevnt
andre ord som «barnehage», «selskap» og «middag», så var det ordet «bursdag»
Junitrollet merket seg og grunnet over de neste minuttene.
Hun visste ikke hva bursdag var. Til
forskjell fra de andre månedstrollene bodde Junitrollet faktisk hos et
menneske, mer presist Mina Miseth (som gladelig hadde et lite troll boende hos
seg om det trollet også gjerne lagde både mat og kaker, og Junitrollet laget så
gjerne begge deler), men de hadde aldri pratet om dette ordet, det hadde liksom
aldri kommet opp. De pleide i grunnen ikke å prate så mye i det hele tatt, i
stedet var Mina hun som strikket og lyttet halvveis mens Junitrollet bablet i
vei om ting som gledet henne, noe som var et system de begge trivdes godt med.
Og likevel, Junitrollet innså nå at det tydeligvis hadde skjedd en feil her i
livet siden ingen altså hadde forklart henne hva denne fortryllende
bursdagstingen var, og hun besluttet at hun skulle finne ut av dette mysteriet
for det var plutselig klart for henne at det sikkert var dette som var
nøkkelen. Hvis hun fant ut hva en bursdag var og fikk feiret det selv så ville sikkert
den rare følelsen av at verden ikke lenger var i balanse gå over og vips ville
alt være som det skulle igjen. Vips ville Junitrollet igjen smile og være i
godt humør bestandig og hun merket at hun gledet seg til dette. Junitrollet og
smil og å hilse på en gatelykt mens det var det mest inspirerende i verden.
*
Om stahet hadde vært et vær så hadde det
vært regnet de dagene det faller tungt og trommende mot bakken eller hagl når
det er ilende og stikkende. Det var tordenværets selsomme temperament og vinden
når den var umulig å overse. Og om stahet hadde vært et månedstroll hadde det
vært Oktobertrollet for det var som om alt det bestemte i henne gjennomboret alt
ved henne. Oktobertrollet var et månedstroll som ikke klarte å gli inn i
mengden, det var noe i henne som måtte ta plass uansett, noe som var sterkt og unikt
og kanskje ikke lett håndterlig, men det gjorde liksom ingenting. Hun var mye
og ville mye og dypest sett handlet alt dette om en stahet som gjorde at hun
alltid, uten unntak, fikk det som hun ville fordi noe annet ikke var noe hun
anså som et mulig alternativ.
Denne dagen var det, etter Oktobertrollets
mening, kjedelig vær. Noen ville kalt det vakkert for solen skinte og at
sommeren nærmet seg var umulig ikke å merke, men Oktobertrollet likte stormene.
Hun likte når været gjorde motstand og var som en fiende å bekjempe gjennom
full og total stahet og nå var alt aldeles for lett, det var som stille vann,
som ilden når den var trygg og god i peisen hos Desembertrollet og bare
fortalte eventyr om at alt ville ordne seg til slutt.
Med alt dette tatt i betraktning var det
kanskje litt rart at det månedstrollet trivdes best sammen med var Junitrollet
som var så gjennomført blid og positiv og sikker på at alt ville ordne seg. Men
for Oktobertrollet ga det mening. I sentrum av en storm fantes det øyeblikk med
ro og Junitrollet var for Oktobertrollet det sentrumet, den trygge havnen som i
en liten stund fikk henne til å like glede og stillhet før hun stormet videre.
Inspirert av dette lette Oktobertrollet
frem Junitrollet og fikk henne med seg til kroken deres i skogen. Denne kroken
var ved et tjern dypt inne i skogen der det så lenge Oktobertrollet kunne huske
hadde stått en benk. Snart nok satt de to månedstrollene på denne benken, klare
for å småprate om sta eller glade ting.
«Heisann,» sa Junitrollet og prøvde å
høres eksepsjonelt blid ut, så blid faktisk at man ville sett bilde av henne i
et leksikon ved siden av ordet «blid» og så hadde det føltes helt på sin plass.
«Hei,» sa Oktobertrollet før hun bøyde
seg ned, plukket opp en optimal rund stein og kastet fiskesprett med den. Steinen
spratt bortover vannflaten og Junitrollet syntes det var noe lekent ved den,
noe lett og freidig som hun de fleste andre dager ville kjent seg igjen i. Oktobertrollet
plukket opp en ny stein og kastet den og Junitrollet tittet etter steinen med
et lengtende blikk som Oktobertrollet plutselig la merke til.
«Har du lyst til å være en fiskesprettende
stein selv?» spurte Oktobertrollet.
«Nei, men den virker så tilfreds,» sa
Junitrollet drømmende og ble stille et øyeblikk. Oktobertrollet betraktet henne
nysgjerrig før hun fikk noe eksplosivt i det brune blikket sitt. Hun så mot Junitrollet
med en intensitet som fikk Oktobertrollets røde hår og fregner til å sitre litt
ekstra og utbrøt, «du er ikke glad, dette er helt galt!»
«Jeg er da vel glad, jeg bare er litt
mindre glad enn vanlig,» sa Junitrollet før hun smilte et smil som liksom
skulle underbygge at hun var glad, at alt var som det skulle.
«Litt mindre glad enn vanlig er ikke bra
nok,» konstaterte Oktobertrollet og la til, «hva er det som mangler?»
«Jeg vet ikke hva som mangler, men jeg
hørte noen mennesker som gikk forbi nevne ordet bursdag og jeg tror det er
løsningen på alt,» sa Junitrollet.
«Bursdag?» stusset Oktobertrollet før
hun sa ordet høyt noen ganger der hun hele tiden endret hvordan hun sa ordet.
For hvordan man sa ordet «bursdag» var det ingen som hadde lært månedstrollene
og da måtte man prøve seg litt frem.
«Jeg vet ikke hva det er jeg heller,»
innrømmet Junitrollet, før hun la til, «men det høres litt julaftenaktig ut
gjør det ikke, det er et sånt ord som umulig kan bety noe fælt.»
Oktobertrollet sa seg enig i det.
«Jeg tror bursdag er noe jeg vil ha,» sa
Junitrollet drømmende før hun sendte et blikk mot tjernet som nesten umerkelig
gled over fra håpefullt til mer vemodig. Så var det som om Junitrollet tok seg
i det for hun spratt opp fra benken før hun sa, «men nok om det, jeg tenkte å
hilse på gatelykten og ekornet, det kan jo hende det gjør meg gladere det og.»
Like etter satt Oktobertrollet alene
igjen på benken og gjennomgikk en metamorfose. Tilsynelatende bare satt hun jo
der, men hadde man betraktet ansiktet hennes akkurat da ville man sett hvordan
det gled over fra forundring (angående hva denne mystiske greia en bursdag var),
til besluttsomhet. For akkurat slik Junitrollet hadde tenkt på bursdag som
nøkkelen til glede, tenkte Oktobertrollet at å finne ut hva en bursdag var
ville være nøkkelen til utfordring. Hun tenkte på hvordan hun tidligere samme
dag hadde tenkt at alt var for lett denne dagen; været som var solfylt og
trivelig og ikke bød på noe motstand, stemningen som var trygg og balansert og
uten frustrasjoner. En bursdag hørtes ut som et problem, tenkte hun og problemer
var fint for det kunne man løse. Problemer var som puslespill og labyrinter, de
hadde en ende der alt falt på plass, men «alt falt på plass»-delen var
morsommere fordi man hadde gjennomgått en utvikling. Og slik gikk det til at
Oktobertrollet besluttet at hun ikke bare skulle finne ut hva en bursdag var,
men de skulle ha det sammen, alle månedstrollene, og så ville Junitrollet bli
like glad som hun pleide å være og alt ville føles riktig igjen.
*
Novembertrollet trodde det var en helt
alminnelig junidag da det skjebnesvangre brevet kom. Som vanlig lå regnet som
et tungt lokk over Bergen by og alt var en verden av paraplyer, så med andre
ord var det ikke så rart at han hadde tenkt at alt var som vanlig. Men det Novembertrollet
ikke hadde tenkt på var at det var de tilsynelatende normale dagene som ofte
inneholdt de største overraskelsene, rett og slett fordi de skjebnesvangre
dagene var flinke til å kle seg ut og gli inn i mengden av normalitet. Så når
Novembertrollet tenkte tilbake på denne dagen føltes det skjebnesvangre den
hadde inneholdt straks som en ganske opplagt utvikling.
Uansett, dagen hadde startet grått, men
det i seg selv hadde ikke gjort Novembertrollet så mye. Han hadde gått en
spasertur, kledd i en enorm kåpe som skjulte ansiktet hans, halen og alle andre
tegn på at han var et slags troll, og grunnen til irritasjonen hans den dagen
var en mangel på tegn på at verden ville gå under. Novembertrollet var nemlig pessimist
inntil randen og godt forberedt på katastrofer og med det tatt i betraktning
følte han seg straks ganske mistenksom når katastrofene var vanskelige å se.
For på mange måter hadde den siste tiden for hans del vært noe av det nærmeste
han ville kalt en fin tid, han hadde liksom følt at alle systemer var i orden
og at livet var meningsfylt til og med og denne følelsen, en følelse de fleste
lengtet etter, var noe Novembertrollet fant urovekkende. Det kunne umulig vare.
Han gikk videre og prøvde å undertrykke
ønsket om å danse, som av uante grunner dukket opp hos ham i øs pøs regnvær. Videre
prøvde han å la være å smile selv om den overraskende kalde vinden som føltes
stikkende og langt mer riktig på høsten enn nå da kalenderen viste tidlig
sommer, ga ham lyst til å smile fordi det var slikt vær han likte. Vær som var
tungt og grått og ubehagelig og som han kunne bli borte i. Vær som fikk ham til
å føle at livet oppførte seg som det skulle og som han nettopp derfor likevel
bekymret seg over.
Og det var derfor brevet i postkassen
til biblioteket (som han visste at var til ham fordi det var tegnet en sur regnværssky
på konvolutten) ga ham håp om at katastrofen han ventet på var på vei og han fikk
rett. Der, i et brev som var sendt av Oktobertrollet, sto det at hun hadde
bestemt at alle månedstrollene skulle finne ut hva en bursdag var og ha det
sammen i slutten av måneden. Hun spurte ham om å komme til Oslo så fort han
kunne fordi han var flink til å planlegge og ønsket ham sist, men ikke minst,
en fin dag.
Novembertrollet leste gjennom brevet
noen få ekstra ganger, velvitende om at Oktobertrollet var veldig flink til å
få det som hun ville. Han konstaterte også at det var dette som nok var grunnen
til at han hadde kommet så nærme å ha det fint i det siste for dette brevet var
virkelig et tegn på en kommende katastrofe. Ikke fordi det nødvendigvis gjorde
ham så mye å dra til Oslo, det var upraktisk, men ville gå greit. Dessuten gjorde
det ham strengt talt heller ikke så mye å treffe de andre månedstrollene, det
var i grunnen ganske ok.
Katastrofen lå i ideen om å ha en
bursdag, et ord som hørtes ut som om det var noe veldig farlig og bekymrende. Novembertrollet
visste ikke hva en bursdag var, men det kunne umulig være særlig trivelig
konkluderte ham. Han sukket og hadde lyst til å rive seg i det sorte rufsehåret
sitt som ga ham noe distinkt Karius i Karius & Baktus-aktig før han fikk
lyst til å rive brevet i tusen biter og deretter tråkke på bitene før han gravde
dem ned. Alt dette for at brevet ikke lenger skulle eksistere og med det heller
ikke denne urovekkende planen om å gjøre bekymrende ting som å ha bursdager.
Så var det litt som om en ny tanke slo
ned i ham som et lynnedslag. En sånn plutselig ny ide som gjorde at noe av
bekymringen forsvant og det var ideen om at dette egentlig var fint nettopp
fordi det var en katastrofe. For katastrofer kunne han. Å forholde seg til
verden når han hadde det ganske fint var et lite mysterium, men som pessimist
var han vant med alt som gikk galt og feil og det var litt dette som gjorde at
han besluttet å komme seg til Oslo så fort som mulig. For nei, han hadde
fortsatt ingen tro på at en bursdag var noen god ide, men når det altså var
planen så skulle han i det minste ha plass på første rad mens verden gikk
under. Med en merkelig form for lettelse snek Novembertrollet, som bodde på
Bergen bibliotek, men var så flink til å gjemme seg at ingen visste om det, til
personalrommet der han lagde seg en vesentlig kopp kaffe som han tok med til
det ubrukte kottet der han leste en hel masse dystopier mens han tenkte dype, uutgrunnelige
tanker om alt som kunne gå galt her i verden.
*
Oktobertrollet frydet seg. Hun hadde
sendt brev til de andre månedstrollene og fortalt dem alt om planen om å ha en
bursdag og fått positivt svar fra flere. Septembertrollet for eksempel hadde fortalt
i et brev at hun og Februartrollet skulle komme med luftballongen sin fra
Tromsø noen dager senere. Septembertrollet hadde i tillegg informert om at hun
hadde lest i en hel masse bøker at bursdager innebar gaver og Oktobertrollet syntes
gaver hørtes ut som en kjekk greie. Marstrollet på sin side hadde sendt brev
fra en hytte på Stavern der han holdt til alle måneder utenom juli og
halvparten av august, og sagt at han kunne bidra med jordbærsyltetøy i tilfelle
de trengte det til et eller annet. Og Novembertrollet ankom med toget to dager
før og Oktobertrollet likte at han var der selv om han så langt hadde brukt
mesteparten av tiden i Oslo til å klage over at været var for fint. For juni
var fin disse dagene og mens Oktobertrollet generelt sett følte seg mer hjemme
når det stormet, var det noe med finværet nå som rammet inn all entusiasmen som
boblet i henne hver gang hun tenkte på at hun var i gang med et prosjekt som
hun antok at ville bli riktig supert. Bursdag hørtes rett og slett ut som en
ting som kunne ende opp med å bli veldig moro og hun gledet seg til å fortsette
prosjektet og finne ut mer.
Og det var derfor Oktobertrollet med
entusiasme møtte Novembertrollet den dagen for å planlegge akkurat hvordan
festen skulle være. For det var fortsatt et faktum at hun egentlig ikke visste
helt hva en bursdag var utenom at det var et arrangement og at det visstnok
innebar gaver. Og en del av Oktobertrollet følte av og til på usikkerheten det
ga at det fortsatt var mye hun ikke visste, men hun overså denne følelsen til
fordel for gleden over å være i gang med et spennende prosjekt. Med det sagt
innså hun at hun likevel måtte planlegge litt mer og da var Novembertrollet
kjekk å ha siden han var god på sånt. Dessuten var Oktobertrollet i så godt
humør at hun anså det som lite sannsynlig at Novembertrollet kunne ødelegge
stemningen på noe som helst vis hvor enn pessimist han var. Og dette var på
mange måter et nytt kapittel i en pågående saga om hvordan man ikke burde undervurdere
Novembertrollet. For han endte opp med å endre bildet en del.
«Heisann,» sa Oktobertrollet til
Novembertrollet, som allerede satt på benken ved tjernet i skogen da hun kom.
«Hei,» sa han, før han la til, «vi har
et problem.» Oktobertrollet lo litt for seg selv fordi det var så typisk
Novembertrollet å være en smule overdramatisk, men så oppdaget hun ansiktsuttrykket
hans og så at dette ikke var et «jeg er negativ så jeg ser et problem i alt,
selv det som egentlig ikke er et problem»-problem, men et «dette er faktisk
helt på ekte et problem»-problem.
«Hva er det?» sa Oktobertrollet nervøst
mens hun følte seg litt redd for hva som ville komme.
«Etter at jeg kom til Oslo har jeg vært
innom et bibliotek her og lest litt og det viser seg at bursdager feirer dagen
man ble født. Og vi ble jo strengt talt ikke født, vi bare dukket opp, så vi
har ikke rent faktisk noen dag å feire,» sa han alvorlig.
«Født?» sa Oktobertrollet forvirret og
Novembertrollet sendte henne et desperat blikk, «jeg leste om det også og du vil
virkelig ikke vite detaljer, det er innmari ekkelt. Men å være født gjør at man
har en dag man kan feire med en bursdag og det har ikke vi,» forklarte Novembertrollet.
«Jammen, nå har jeg jo sendt brev og alt
er i gang, jeg kan ikke stoppe dette nå,» sa Oktobertrollet frustrert.
«Kan vi ikke samles uten at det er
bursdag? Bare samles fordi det er trivelig?» sa Novembertrollet og la til, «jeg
liker meg jo best i Bergen, her regner det for lite, men å være sammen med flere
månedstroll er verdt å holde ut finværet for.»
Oktobertrollet tenkte på det han sa. Så
tenkte hun på Junitrollets inderlige ønske om en bursdag og hvordan hun visste
at andre av månedstrollene alt var i gang med å ordne gaver og hun sukket tungt.
Hun ville ikke gi opp nå, å gi opp noe som helst var det verste hun visste, men
samtidig så hadde de ikke faktisk en spesiell dag å feire hvis det Novembertrollet
sa stemte, noe det dessverre virket som det gjorde for hun visste at han ikke
løy, han var kanskje negativ og sur, men han var også ærlig.
«Kanskje det går an å bare samles uten
at det er for å feire bursdag?» sa hun endelig før hun sa, «unnskyld, jeg må
bare sjekke en ting» fordi hun hadde lyst til å være alene.
Og plutselig virket alt mye mer håpløst
enn det hadde virket bare en time eller to tidligere.
*
Novembertrollet så ut over tjernet mens
han prøvde å overbevise seg selv om at han hadde gjort alt rett. For han hadde
jo vært imot ideen om en bursdag i utgangspunktet, men da han kom til Oslo
hadde han vært forberedt på å bli med på det, men klage hele veien og følge med
på katastrofen. Det vil si, det hadde vært sånn frem til han leste om bursdag
og skjønte at de faktisk ikke hadde en bursdag de kunne feire. Da hadde han
følt at det som var rett og rimelig var å forklare det han hadde lest til
Oktobertrollet selv om det ikke var så oppløftende for prosjektet.
Og likevel. Vanligvis når
Novembertrollet delte ubehagelige sannheter føltes det som en lettelse etterpå,
men akkurat nå følte han seg bare slem og som om han hadde ødelagt alt, ikke
bare for Oktobertrollet, men også Junitrollet og de andre månedstrollene. Og
han kunne jo forklart dem det han hadde lest, men der han satt og så utover
tjernet slo det ham at han ikke skulle ha sagt noe i det hele tatt. Det ville
ikke vært å lyve hvis ingen spurte ham direkte «har du lest om bursdager og
funnet ut hva det egentlig er» og det var det ingen som ville ha spurt ham om
siden det var Septembertrollet som var kjent som den store lesehesten blant månedstrollene.
Han var kjent som pessimisten og det var få av de andre månedstrollene som en
gang visste at han også var veldig glad i å gjøre research fordi en av de få
tingene som ga ham glede i livet var å vite mye om ting. Novembertrollet sukket
og innså, delvis motvillig, at han ønsket å få bursdagsprosjektet i gang igjen.
Spørsmålet var hvordan. For han hadde sådd en ny tvil hos Oktobertrollet og det
var et faktum fortsatt at månedstrollene ikke hadde noen bursdag og så tenkte
han på dagen de hadde dukket opp og prøvde å huske den. Hvilken dag var det?
Månedstrollene hadde dukket opp først en
gang ti år tidligere og deretter valgt sine plasser å bo og sine egne liv som
de nå var godt vant med. Men en gang hadde de vært helt nye månedstroll på jorden.
Ikke mindre, men absolutt mer uerfarne og han prøvde å huske når eventyret om
månedstrollene virkelig hadde begynt. Og uansett hvor mye han prøvde å huske så
kom han ikke på det. Novembertrollet hadde en fornemmelse av at det hadde vært
på sommeren, ha kunne smått minnes en sommervind over månedstrollene den gangen
da alt var nytt og selv han anså verden som full av muligheter, men han husket
ikke datoen det var og han sukket en gang til.
Så kjente han noe vått. En enkelt dråpe
først, men deretter flere og etter hvert var et varmt sommerregn i gang og med
regnet kom en ide. Ideen om å gjøre en ting som egentlig var fundamentalt annerledes
enn det han sto for. Han skulle lyve.
Novembertrollet spratt opp fra benken og
brukte de neste ti minuttene på å lete etter Oktobertrollet før han fant
trehytten der hun var. Han ropte navnet hennes uten at han fikk svar og klatret
fort opp stigen til trehytten der han så at hun satt og gråt stille, et syn som
for så vidt gjorde vondt å se og som gjorde ham enda mer sikker på at løgnen
hans var det rette.
«Vi har en bursdag!» utbrøt han.
Oktobertrollet hadde frem til da vært så langt borte i egne såre tanker at hun
ikke hadde oppdaget at han kom, men nå snudde hun seg og så ham. Hun tørket
fort tårene fra ansiktet og sa deretter «hæ?»
«Jeg har funnet ut at vi har en bursdag
likevel. Eller i alle fall så godt som,» sa Novembertrollet og fortsatte
alvorlig, «vi ble ikke født, men etter at du hadde gått kom jeg på at vi dukket
opp den 28. juni så da er jo det på en måte bursdagen vår. Det er derfor den
dagen vi må feire bursdag.»
«Er du sikker?» spurte Oktobertrollet og
fikk noe håpefullt over blikket sitt.
«Bombe- og kanonsikker,» sa
Novembertrollet og nikket for liksom å understreke denne sannheten.
«Så kult,» sa Oktobertrollet og smilte
et sjeldent bredt smil som fikk Novembertrollet til å tenke at om alle bare
alltid hadde smilt på den måten til ham kunne han nesten ha blitt deltids
optimist. Bare deltids selvfølgelig, men likevel.
«Ja, så vi må komme ordentlig i gang med
planleggingen. La oss møtes på benken i morgen og finne ut mer,» sa Novembertrollet.
Oktobertrollet nikket og Novembertrollet dro. Så gikk han i regnet og følte seg
litt ekstra snill før det slo ham at han nå trengte en riktig dose negativitet
for å føle seg som seg selv igjen. Så han sparket hardt til et tre, fikk skikkelig
vondt i stortåa og gikk videre i regnet mens han følte at dette ubehaget minnet
ham på hvor teit verden var ment til å føles.
*
Junitrollet var fortsatt litt mindre
glad enn vanlig og nå hadde dette vært tilfelle i over en uke så hun hadde
omsider konkludert med at hun antakelig var skikkelig syk. Og ingen av
månedstrollene ble syk særlig ofte, men Junitrollet kunne ikke finne noen annen
god forklaring på hvor mye hun var noe rart og annerledes som helt tydelig ikke
var glad og som derfor føltes helt feil. Og igjen tenkte hun med et sukk på
dette med bursdag, hvordan hun var sikker på at å oppleve en bursdag ville
gjøre alt lettere igjen og hun sukket over tanken før hun tvang frem et ekstra
bredt smil som hun tok med seg på besøk til gatelykten og ekornet som hun likte
så godt. De var godt selskap begge to heldigvis og det hjalp litt. Så hørte hun
navnet sitt og da det etter et lite øyeblikk var klart for henne at dette ikke
skyldtes at ekornet plutselig hadde lært seg å snakke menneskespråk, skjønte
hun at det kom fra noen andre og denne noen viste seg å være Oktobertrollet som
kom gående mot henne.
«Heisann, hvordan går det?» spurte
Oktobertrollet.
«Nja,» sa Junitrollet. Hun vurderte å utdype
svaret sitt, men i ny og ne kan «nja» være veldig beskrivende, noen ganger kan
såpass korte og greie ord føles som om de rommer så mye mer.
«Jeg skjønner,» sa Oktobertrollet. De to
månedstrollene var stille et øyeblikk, litt som om de rette ordene hadde reist
på ferie, men så la Junitrollet merke til Oktobertrollets smil.
«Hva er det?» spurte Junitrollet
nysgjerrig.
«Jeg skal gjøre alt mye bedre,» sa Oktobertrollet
bestemt, før hun la til, «eller ikke jeg spesifikt da, men det var min ide.»
«Hva i all verden prater du om?» spurte
Junitrollet forvirret.
«Vi skal feire bursdag om ikke så lenge,
28. juni faktisk,» sa Oktobertrollet.
«Hvordan, hvorfor?» spurte Junitrollet
forundret.
«Novembertrollet, som forresten er i
Oslo nå, fant ut at vi dukket opp den datoen og det er den dagen man oppstår
som feires når det er bursdagsfest. Så jeg har kontaktet alle de andre månedstrollene
og de skal komme og så skal vi feire bursdag med en fest 28. juni, det blir så
kos,» sa Oktobertrollet entusiastisk.
«Oi, så spennende,» sa Junitrollet og
lyste opp der hun sto. De skulle ha en bursdag, det var akkurat det hun hadde
ønsket seg og dette skulle de ha en uke senere. Så kom hun på noe.
«Men hvordan gjør man bursdag?» spurte
hun.
«Jeg og Novembertrollet og kanskje mest
ham fordi han liker å planlegge veldig godt, har lagt planer og hatt samtaler
og researchet og funnet ut at på bursdager har man gaver og en fest, du vet
sånn som vi har når det er jul. Og så har vi tenkt at vi kan spise noe godt når
vi likevel samles og ellers tar vi det som det kommer,» forklarte Oktobertrollet.
Junitrollet nikket. Hun kunne forstå dette og særlig det om å ta ting som det
kom for Junitrollet var naturlig ganske så spontan.
«Oi, dette blir jo trivelig,» sa hun.
«Ja og så har jeg vært flink for jeg har
holdt det skikkelig hemmelig for deg frem til nå og å holde ting hemmelig
fortjener man medaljer for egentlig,» sa Oktobertrollet.
«Du har vært veldig flink,» sa
Junitrollet. Så takket hun for informasjonen og sa at hun måtte være litt alene
før hun gikk for seg selv til benken og tjernet der hun ropte, «ta den, dumme
ikkeglede, nå kan du ha det så godt» og følte at livet var veldig balansert og
kjekt etterpå.
*
Senere den dagen var Junitrollet hjemme
hos Mina mens de spiste en middag Junitrollet hadde laget i stand. Eller det vil
si, Mina spiste. Junitrollet på sin side var ganske opptatt av å smile
hemmelighetsfulle smil for seg selv, noe hun gjorde såpass mye at Mina omsider
mistet tålmodigheten og utbrøt, «hva er det?»
Junitrollet skvatt til, men så deretter Minas
blanding av frustrasjon og nysgjerrighet tegnet frem i Minas ansikt og skjønte
at det var på sin plass med en forklaring.
«Vi skal ha bursdag,» sa Junitrollet
blidt.
«Hæ, hvordan?» sa Mina forfjamset.
«Novembertrollet, du vet han som jeg har
fortalt deg at alltid er negativ og derfor åpenbart fra en annen planet
personlighetsmessig enn meg, fant ut at vi dukket opp den 28. juni sånn at det
på en måte er det som blir vår bursdag og så skal han og jeg og alle de andre
ti månedstrollene møtes for å feire bursdag den dagen,» forklarte Junitrollet.
Mina så fortsatt litt forvirret ut og Junitrollet sukket før hun fortalte hele
historien om den manglende gleden og samtalen med Oktobertrollet og alt som
hadde ført frem til denne bursdagsplanen. Da hun var ferdig nikket hun
demonstrativt for å undertrykke alt hun hadde fortalt. Så tittet hun bort på
Mina og forventet å se glede eller entusiasme eller fascinasjon, men så i
stedet et ettertenksomt uttrykk.
«Junitrollet, husker du da jeg oppdaget
deg og ikke ble overrasket?» spurte Mina omsider.
«Ja, men jeg har ikke tenkt så mye over
det etterpå,» sa Junitrollet.
«Vel, grunnen til at jeg ikke ble
overrasket er at hadde sett månedstrollene før. Den dagen da dere dukket opp
for ti år siden var jeg i skogen og gikk en tur da jeg fikk en rar følelse av
at noe magisk kom til å skje. Så gjemte jeg meg bak et tre og ventet mens jeg
først følte meg litt teit. Men så, så dukket du og de andre månedstrollene opp.
Og så betraktet jeg dere i smug i noen minutter mens dere prøvde å forstå at et
nytt liv plutselig hadde begynt før jeg hørte en alarm fra mobilen min som
minnet meg på en avtale jeg hadde senere samme dag. Dere så dere om, forvirret
over lyden, men dere så ikke meg og jeg kom meg videre. I mange år senere lurte
jeg på om den dagen var noe jeg hadde innbilt meg, at det var en rar drøm eller
noe sånt, men så møtte jeg deg,» fortalte Mina.
«Ok,» sa Junitrollet med en rar
nervøsitet hun ikke helt kunne forklare.
«Den dagen har jeg aldri glemt. Det var
den 1. juli og solen stekte og i ettertid har jeg følt at det fine været var så
riktig for historier bør starte med et friskt snev av solskinn, det setter en
gjennomgående god stemning for alt som kommer etterpå,» sa Mina.
«Så vi har egentlig ikke bursdag 28.
juni likevel,» sa Junitrollet tenksomt.
«Ikke teknisk sett,» sa Mina og la til, «men
det spiller jo ingen rolle hvilken dag dere rent faktisk feirer bursdagen
deres, det viktigste er at dere har en fin fest sammen,» la hun til.
«For så vidt,» sa Junitrollet og
besluttet der og da at hun skulle late som Minas opplysning ikke hadde noe å si
for festen. Hun skulle kose seg med bursdagsfesten, ta ting som det kom og
riktig kose seg og så ville nok alt gå fint.
«Kan du fortelle litt om hva du har
gjort når du har feiret bursdager før?» spurte Junitrollet håpefullt.
«Ja gjerne,» sa Mina og fortalte i vei
om bursdager mens Junitrollet ivrig noterte tingene hun skrev. Samtidig prøvde
hun å undertrykke den lille stemmen inne i hodet hennes som prøvde å fortelle
henne at bursdagen ikke ville bli like fin som hun hadde tenkt nettopp fordi
den ikke ble feiret på 1. juli, som altså var den egentlige bursdagen til
månedstrollene. Junitrollet prøvde å late som om alt bare var fryd og gammen og
ikke en ubehagelig følelse av ambivalens som gjorde at gleden ikke var like
fullstendig som den hadde vært tidligere, ikke nå lenger. Og det føltes som om
hun ville klare å late som med hell.
*
Oktobertrollet hadde sett luftballongen
til Septembertrollet og Februartrollet gli over horisonten etter å ha hentet
Marstrollet i Stavern underveis. Hun hadde sett Julitrollet komme i en båt
trukket av en havfrue med sans for fart og spenning som han omsider hadde møtt
og som førte ham hvor det skulle være. Og hun hadde hørt Januartrollet klage
over at de ikke bare kunne ha bursdagen i januar fordi det beste han visste var
snø og det var noe som føltes uendelig feil etter hans mening med å feire en
bursdag uten å kunne lage en eneste liten snøball. Alt dette og en lett
sommervind som kilte seg frem rundt omkring, flere dager med sol og litt færre
av dagene med regn og juni omkring henne mens hun telte ned mot den 28. juni da
festen omsider skulle i gang. Det var som om det nærmest sitret i henne for nå
nærmet bursdagen seg så veldig og Oktobertrollet merket at hun var ganske
spent. Hun visste jo fortsatt ikke noe om hvordan dette ville gå. Jo da, de
hadde funnet ut hvor festen skulle være (hos Desembertrollet), de hadde funnet
ut at gaver hørte med, men at det var helt opp til hvert enkelt månedstroll hva
de ga og om de ga noen gaver i det hele tatt, Junitrollet hadde i samtaler med
Mina lært seg en bursdagssang som hun så hadde lært videre og som de kunne
synge fordi slikt tydeligvis også hørte med og det var så mye som så ut til at
det ville løse seg fint og likevel var det fortsatt mye som var og ville forbli
uvisst helt til etter festen var over, da de kunne tenke tilbake på alt sammen
og trekke selsomme konklusjoner. Så det var ikke det spor rart sånn sett at
Oktobertrollet var ganske så spent der hun gikk rundt og ventet på dagen som nærmet
seg sånn. Og mens Oktobertrollet i begynnelsen omtrent utelukkende hadde gledet
seg, var hun nå først og fremst nervøs og usikker for det var så mange måter
ting kunne gå galt. Alt sammen føltes plutselig så alt for spontant og hun
merket en slags uro som snek seg ubedt frem litt for ofte. For tenk om det ikke
ble så fint som det hørtes ut. Tenk om alt sammen snublet på målstreken eller
falt sammen som et korthus i siste liten. De var bare månedstroll, ikke magiske
og brilliante og kanskje bursdager krevde en større dose briljans, så vel som
magi, hun visste ikke. Oktobertrollet sukket, det var en så teit ting med livet
at man av og til ble usikker når det skulle vært sånn at man bare kunne kjøre
på og tenke positivt hele tiden. Sånn som med Junitrollet, eller sånn det hadde
vært med Junitrollet for det var jo med henne alt hadde begynt. Den dagen noen
uker tidligere da hun hadde fortalt at noe av gleden hun pleide å føle på hadde
gjemt seg litt og de hadde konkludert at løsningen på dette problemet var en bursdag.
Dette føltes så lenge siden, men var under en måned unna og det fascinerte Oktobertrollet
hvor stor forskjell et par uker kunne gjøre. Og det var omsider denne tanken på
å gjøre en forskjell, så vel som den gjennomborende staheten Oktobertrollet
alltid bar på som fikk henne til å skyve bekymringene bort og heller gi seg hen
til engasjement. Et engasjement som bare økte da hun kom til huset der festen
skulle være om veldig få dager, huset til Desembertrollet. Der var
Januartrollet og Septembertrollet i gang med å pynte i vei, Junitrollet sto på
kjøkkenet og bakte sjokoladekake og under et tre satt Julitrollet og fortalte
om sin herlige vår sammen med havfruevenninnen sin mens Augusttrollet lyttet
med et drømmende blikk som langt på vei fortalte at hun antakelig så for seg alt
Julitrollet fortalte som om det skulle vært del av en musikal. Det var så mye
liv og glede rundt omkring og Oktobertrollet kunne ikke annet enn å smile før
hun sa til seg selv, med så mye beslutsomhet som hun kunne, at alt ville gå
himla fint, fantastisk faktisk. Alt ville ordne seg, bursdagsprosjektet var
ingenting å bekymre seg for og livet var i grunnen aller mest finfint.
Og over henne tittet sola frem bak en
sky, som om den ville understreke ordene hennes, understreke hvor sanne de var.
Og den viltre, lekende lille sommervinden kilte seg frem på ny.
*
En ting med bursdager er at måten man har
vokst opp med å feire den føles som regelen. Det er som om hele balansen i
verden er rokket ved når rutiner snus på hodet og derfor er det sikkert mange
som ville ristet på hodet over månedstrollenes bursdagsfest. For noen ville
problemet vært det manglende fokuset på gaver, så vel som hvordan gaver var det
månedstrollene gjorde seg ferdig med først og selv da var det bare noen av månedstrollene
som hadde gaver med. Hva angikk månedstrollene hadde gaver aldri vært blant det
mest essensielle selv når de feiret jul sammen så det ga mening for dem å gjøre
seg fort ferdig med den delen av alt sammen, men for andre igjen ville dette vært
særdeles ulogisk. Andre igjen ville sukket over at det hverken var pølser eller
pizza servert i bursdagen. I stedet spiste månedstrollene salat tilberedt av
Marstrollet, et månedstroll som var mest kjent for å sove og å drømme seg bort,
men som faktisk var villig til å ta en pause fra dette om han kunne gjøre sin
eneste andre hobby, nemlig altså å lage salater. Og det ble ikke lekt leker, det
var mer det voksne i kjedelige familieselskaper kalte mingling eller småprat. Utover
det så var det sikkert en hel masse uskrevne bursdagsregler som ble brutt og
som man kunne irritert seg over om man ikke hadde tatt seg tid til å se bort på
månedstrollene og sett en enda mer viktig sannhet; de hadde det kjempehyggelig.
De sang bursdagssangen Junitrollet hadde lært dem, de småpratet om løst og fast
og de spiste kaker og snacks og hadde en riktig fin dag sammen. Og da spilte
det kanskje ingen rolle at de ikke feiret bursdag «riktig» for de hadde det
tross alt koselig og kjekt og fikk solfylte timer til å fly mens de smilte fra
øre til øre.
Eller, det vil si, nesten alle smilte oppriktige
smil. Junitrollet derimot hadde det veldig fint, men hun kjente likevel på at
ikke alt var helt som det skulle være og hun visste ikke om det skyldtes den
hemmelige sannheten kun hun visste, nemlig at deres EGENTLIGE bursdag var 1.
juli eller om det skyldtes at hun hadde tatt feil og at det var noe helt annet
enn bursdag hun lengtet etter. Likevel var det ingen av de andre månedstrollene
som fikk med seg at Junitrollets smil ikke helt nådde øynene, i stedet koste de
alle seg, dagen fløy og snart nok var det kveld og festen var over og alt var tilsynelatende
i orden tross alt.
*
Den første julidagen gled frem over
horisonten med en lett ettertenksomhet som smakte blomsterdugg og bringebærsanger.
Vakker var denne morgenen og skjør, men det Junitrollet merket seg der hun lå
var de rare lydene rundt henne. Hun blunket noen ganger og satte seg omsider
opp i sofaen der hun sov hver natt og så Mina romstere rundt på kjøkkenet.
«Hva gjør du?» mumlet Junitrollet døsig
før hun strøk søvnen bort fra øynene.
«Å, det var ment til å være en
overraskelse,» sa Mina og la til, «ja, ja, jeg har laget frokost til deg.
Gratulerer med dagen!»
«Jammen, jeg og de andre månedstrollene
feiret jo bursdag for tre dager siden, vi er jo på en måte ferdig med
bursdagsting for i år,» sa Junitrollet.
«Jo da, men den egentlige bursdagen var
jo på sett og vis egentlig i dag så derfor tenkte jeg at jeg i dag kunne tilby
frokost og at vi kunne spille så mange runder Yatzy du bare vil for å feire det,»
sa Mina entusiastisk. Junitrollet var ikke vond å be.
De neste timene inneholdt frokost og fem
runder Yatzy der Junitrollet vant tre av dem. Deretter hadde ikke Mina noe
bestemt bursdagsprogram for resten av dagen, men Junitrollet var veldig
takknemlig og gikk ut i sola for å hilse på ekornet og gatelykten sin.
Og der hun gikk så var det noe som gikk
over. Den følelsen av noe som ikke var glede, denne følelsen som hun virkelig
ikke hadde likt og som hadde gjort at verden hadde føltes litt sårere og mer
vanskelig enn ellers gikk over. Borte var den, borte var alt som ikke var fint
og plutselig innså Junitrollet at det hun hadde ønsket seg mest tydeligvis hverken
var en episk bursdag eller en finfin fest. Det hadde vært trivelig og fint og
virkelig inspirerende, men det som var enda bedre var denne morgenen. Små mirakler
som en frokost servert på senga og noen som tok seg tid til å spille Yatzy,
slike enkle gleder som minnet henne på hvorfor hun gikk gjennom dagene som det
blideste og mest positive månedstrollet landet hadde å by på. Og juni hadde
vist henne at så mange brydde seg om henne og ville at hun skulle ha det bra og
så hadde alt kulminert i denne morgenen sammen med Mina og nå følte Junitrollet
seg som en detektiv som hadde løst et mysterium, selve mysteriet bursdag.
For kanskje var ikke en bursdag en fest,
ikke en gang en dag, men en følelse. Følelsen av en pause fra normalen, et øyeblikk
der man ble minnet på at man var til og feiret alt som hadde vært og alt som
ville komme. Og nå skulle Junitrollet hilse på et ekorn og en gatelykt og så
skulle hun, omsider, dra hjem og feire alt som føltes så inderlig fint akkurat
da med å lage pannekaker.
Og en solstrime lette seg vei mellom
trærne, fikk alt til å skinne og det var som om hele verden sa de uendelig koselige
ordene «gratulerer med dagen».
Kommentarer
Legg inn en kommentar