Sagaen om en skikkelig lang, men også usedvanlig trivelig torsdag :)

Heisann! Jeg trodde ikke at jeg hadde så mye interessant å blogge om i dag, men så skjedde i går og i går var topp så nå skal jeg blogge om det som om i går var en episk historie (i tredjeperson) og dele bilder. Da setter jeg i gang, god fornøyelse :)

Sagaen om en skikkelig lang, men også usedvanlig trivelig torsdag

La oss begynne der alle historier med respekt for seg selv burde begynne, med begynnelsen. Det er nemlig ikke slik at alt som fortelles gjør dette, noen historier er lunefulle og det man tror er begynnelsen er det egentlig ikke, andre historier igjen begynner med slutten og i andre tilfeller er det flere ting som kunne vært begynnelsen, så forfatteren velger og man har ingen garantier for at hen har valgt rett. Denne historien derimot begynner enkelt og greit med begynnelsen og begynnelsen var å våkne, ta en dusj og kle på seg. Alt dette hverdagslige, ordinære ting som kunne gitt en utenforstående inntrykk av at dette var begynnelsen på en helt alminnelig dag. Sannheten var dog at denne dagen ikke var vanlig, ikke det spor og vår heltinne, Karoline, visste det til dels, samtidig som at det å vite noe sånn delvis ikke alltid er en forberedelse på det som kommer siden det ble en enda mer uvanlig dag enn forventet.

Uansett, Karoline pleide vanligvis å ha praksis på torsdager og praksis var oftest synonymt med å dra til et annet lokale og gjøre forlagspraksisoppgavedingser i rundt syv timers tid. Dette med å dra til et annet sted var til en viss grad fordi det er fint å komme seg ut, men også fordi Karoline kjente seg selv og da også hvordan det var for mange distraksjoner i egen leilighet. Det fantes Nintendo og andre fristelser overalt som gjorde det ekstra vanskelig å holde fokus, men når hun dro til (i denne uka var det snakk om Nasjonalbiblioteket) var det som å dra på jobb og på jobb var alt litt mer seriøst liksom. Imidlertid hadde Karoline nylig drevet med sånne praktiske ting som å vinne konkurranser og dette resulterte i at det lå to billetter til Idyll-premiere i billettluka på Lillestrøm Kultursenter som måtte hentes mellom 9-16 på en hverdag. Karoline hadde derfor gjort litt planlegging og avtalt å jobbe hjemmefra på formiddagen og få gjort alle de daglige praksisoppgavene sånn at hun på ettermiddagen kunne dra til Lillestrøm for å hente billetter og som bestemt, så gjort. Slik gikk det til at da klokka nådde 12 den formiddagen hadde Karoline alt sendt 15 mailer, skrevet to sider på et viktig prosjekt og i det hele tatt fått gjort så mye fornuftig at hun med god samvittighet begynte reisen i retning Lillestrøm og det var med denne reisen torsdagen begynte sin ferd i retning magi.

Lillestrøm stasjon ville den dagen bli eventyret om å ikke finne ut hvilket spor man måtte gå til for å ta buss til Furuset. Det ville bli eventyret om å titte innom Narvesen-butikker i håp om at et blad som skulle komme ut neste dag allerede sto fremme i hyllene og det ville bli eventyret om å endelig finne riktig spor, men skape forsinkelser som i en annen virkelighet kanskje faktisk ble skjebnesvangre, men i denne virkeligheten ikke ble det.

Før Lillestrøm stasjon ble alt det ble den dog noe annet, mer spesifikt en skolebolle og en Pepsi på kafé Garcon.

Det er en magi i stedene man vender tilbake til hver gang man er et sted, plassene som har blitt nære og magiske for en og som alltid føles som en klem. Garcon, som har mat og kafévarer, har for meg blitt det de gangene jeg drar til Lillestrøm. Og det hjelper at de har wifi og noen av dagens aviser og ingen som ser rart på deg hvis du velger å drikke Pepsi med sugerør fra en kopp om du føler for det, men likevel, Garcon fortalte Karoline at de neste timene ville bli finfine og timer ville det være nok av.

Karoline hadde nemlig egentlig avtalt å dra til faren sin den ettermiddagen, men han hadde ringt og sagt at det ikke gikk likevel, noe som i bunn og grunn var like greit siden det hadde gitt Karoline bedre tid, så vel som muligheten til å legge en annen plan vi senere skal komme tilbake til.

Det gikk en snau time før Karoline forlot kafeen og gikk til kulturhuset der hun frydefullt fikk hentet billettene hun hadde vunnet og deretter hadde Karoline noen timer der hun kunne titte i butikker og gå rundt. Og det er noe eget med å ha noen slike timer for seg selv og disse var litt ekstra fine fordi solen skinte og livet lekte og for en liten stund var det mulig å glemme at ferien var over og hverdagen tilbake. I tre timer i Lillestrøm var det følelsen av en solfylt feriedag og noen ganger så er det akkurat det man trenger aller mest av alt.

Og det var dessuten å bruke et gavekort på Match på en t-skjorte, så vel som et skjørt som kunne ha vært både litt for gult og litt for søtt, om det ikke var for at det også hadde et ekstremt behagelig stoff og var et sånt skjørt som har innebygd underskjørt akkurat slik Karoline likte det.

Og så, en oase. Rett utenfor en Meny-butikk fantes en lekeplass for mennesker og en lekeplass for hunder og det fantes bord og stoler og til og med noe enda herligere:

To hengekøyer tett i tett bare var der. Klare for at hvem som helst kunne legge seg ned i noen minutter, vippe forsiktig og bare nyte sensommeren og verden som sto stille rundt en fordi det er noe med at virkeligheten ikke eksisterer helt på samme måte i en hengekøye. Man kan glemme alt man burde gjøre annerledes, alle måtene nyhetene deprimerer, alle måtene verden har gått bananas fordi man i noen minutter er utenfor tiden, utenfor virkeligheten. I alle fall falt det en fredfullhet over vår heltinne der hun lå og når hun snart nok reiste seg opp og inntok virkeligheten så var det på sett og vis med en slags forståelse av at alt ville ordne seg.

Og det fantes småfugler, søte småfugler som hun gladelig skulle hatt besøk av stadig vekk om hun bare hadde visst hva slags fuglemat hun kunne lagt i fuglematergreia hun fikk til jul som hun aldri hadde endt opp med å bruke fordi hun i alle fall ikke ville ha enda flere besøk av duene og måkene og de andre fuglene på Stovner som ikke ga henne den samme "å dette er så skjønt"-følelsen som hun fikk av for eksempel spurver.

Eventyret om den episke torsdagen fortsatte med en pizza på Peppes i kombinasjon med en brus, lesing av dagens aviser og internett på nettbrettet Karoline hadde med seg. Dessuten hadde hun med en bok, som alltid, og her kan man tipse om at se, denne boka = fin:

Det er boka "A semi-definitive list of worst nightmares" av Krystal Sutherland, det er en ungdomsbok som kombinerer mental helse og magisk realisme på originalt vis og det er en bok som er skrevet med en særhet og en skrivestil som Karoline fant og finner veldig appelerende.

Nok om det. Tiden fløy og eventyret som ble nevnt om å ikke finne riktig spor og å derfor bli forsinket ble snart nok aktuelt, men det ordnet seg. Og i ettertid ville Karoline lure på om det i en annen virkelighet kanskje fantes en Karoline som hadde måttet bli værende på Lillestrøm eller ta en annen buss til Oslo, alle måtene en historie kunne endt som ikke var den som det endte opp med her, men det spiller kanskje heller ingen rolle. I Karolines virkelighet kom hun seg til Furuset og der fantes det solsikker og et dilemma:

Dilemmaet var hva som var neste del av den episke torsdagen. Et aspekt som det her ikke har blitt fortalt om var nemlig noe som hendte få dager før, nemlig at Karoline leste om en spillkveld den torsdagen. Vår heltinne hadde lagt noen mål for høsten (få spilt mer brettspill, få flere bekjentskaper, lære seg noen få vegetariske retter som var enkle og greie og ga henne litt mer å velge mellom når hun lagde mat) og mål nummer to hadde fått henne til å melde seg inn i en Facebookgruppe der man kunne treffe andre jenter i Oslo som man kanskje kunne finne på ting sammen med. Og en av dem hadde en brettspillkveld den torsdagen som Karoline hadde vurdert å dra på før hun hadde regnet med at det ikke gikk fordi hun skulle til faren sin. Og så skulle hun jo ikke det, kvelden var en åpen bok, Karoline kunne velge å dra på spillkveld sammen med fem andre jenter som hun ikke kjente hjemme hos noen hun ikke kjente i et område der hun ikke var kjent. Og hun hadde tenkt å ta denne sjansen, men nå var hun forsinket og hun var på Furuset og det skulle straks begynne og vår heltinne lurte litt på om hun skulle gi opp.

Hun kunne gått på bussen til Stovner. Hun kunne forklart det lett på Facebook, sagt det som det var og tenkt at hun kunne prøve igjen ved en senere anledning. Hun kunne dratt hjemover, sliten etter en lang, men herlig dag i Lillestrøm og tenkt at noen ganger er ikke noe "meant to be".

Karoline gikk på t-bane til Trosterud likevel. Hun kjøpte brownies og en brus, gikk seg vill på Trosterud i en halvtime og så var hun der. Hun var framme. Og på en måte så var det kanskje dette valget som ville gjøre at en fin dag ble til en episk dag for det er noe med det når man tar en sjanse. Når man gir blaffen i hvor sliten man er og hvor håpløs man føler seg i sosiale settinger og tenker at man i alle fall har lyst til å forsøke.

De neste tre timene handlet livet om å spise snacks og å drikke juice og en kopp te. Det handlet om å småprate sammen med jenter man ikke kjente og det handlet om å spille Cluedo og å finne ut at man ikke var særlig flink på Cluedo, men likte det likevel.

Plutselig var klokka halv ti på kvelden, spillet var ferdig og Karoline dro hjemover og hadde kommet halvveis ned en lang bakke i retning t-banen da hun oppdaget at posen med klærne hun hadde anskaffet var glemt igjen. For denne dagen var også et eventyr om å være vimsete og glemsk og å finne ut at ting kan ordne seg fint til likevel. Etter at posen var hentet var det tid for å omsider dra hjemover.

Og det var noe med himmelen den kvelden:

Trærne som var sorte omriss mot en oransjerosamarengs-himmel, skyene som var lillagrå og duse, naturen som fortalte egne eventyr om kveldsmagi og tryllestøv og vissheten om at denne dagen ikke hadde vært en vanlig torsdag, men en unik en. En sånn torsdag som føltes som en saga og som om den kunne blitt valgt ut som et øyeblikk i en musikal som det ble sunget om.

Og det var ikke det at alle ingrediensene i seg selv var så unike. Karoline hadde dratt til Lillestrøm før, hun hadde vært på kafé før og spist pizza før og til og med spilt brettspill eller gått seg vill i en halvtime før hun fant frem til et sted. Det unike var i at alt sammen var en del av den samme dagen og i så måte alt sammen et kapittel i boka om livet hennes. Og det var et sånt kapittel hun følte at hun ville huske og som hun som en forlengelse av det oppriktig ØNSKET å huske.

Og nå er dette en dag siden, kalenderen viser fredag og om noen timer er det jobb, men så etter det kommer helgen. Og det er bare en helg, en lørdag og deretter en søndag uten noen spesielle planer, en bok man er nesten ferdig med og en ny bok som settes i gang. Men det er en helg der man vet at torsdagen fantes, torsdagen da man fikk et siste snev av sommer før alt blir grå og kjipe regnværsdager, torsdagen da man tok sjanser og det lønte seg og torsdagen da man ble minnet på at dette kan livet være. Så lett og fint og eventyrlig.

Så ja, i går var fin og nå burde denne historien også ha respekt nok for seg selv til å ha en ordentlig avslutning, men jeg vet ikke hva slags slutt som føles mest riktig. Og kanskje spiller det heller ikke så stor rolle hvordan jeg avslutter. Kanskje kan jeg slutte med å ønske leseren en fin dag eller med et smil som ingen ser gjennom skjermen, men som jeg kan love at er der. Eller med en visshet om at dette også kan være en torsdag, noe jeg håper jeg kommer til å huske når virkeligheten er enda mer smaken av hverdag og ingentingvær og de første skjøre vindene som bærer med seg duften av høst...
*