Oppsummeringsinnlegg for august, Dogfight og Moulin Rouge: The Musical-høydepunkter :)
Heisann! Fin ting: man kan fortsatt lese en veldig kjekk og grundig musikalguide på bloggen min (jeg skulle ønske noen kunne fått bruk for den og anbefaler den til alle som vurderer å dra på teater denne høsten, men ikke er sikker på hva de vil se). En annen fin ting igjen er Moulin Rouge: The Musical =D Basert på filmen med samme navn har vi nå en musikal på Broadway med musikalcd tilgjengelig og ååå, det er så fint å lytte til <3
Den kuleste scenen i filmen er Tango Roxanne-scenen og jeg elsker hvordan denne sangen tolkes i den nye musikalversjonen for nei, Aaron Tveits stemme er ikke like dyp og fascinerende som stemmen til Argentineren i filmen, men det høres fortsatt fantastisk ut. Nå hjelper det at jeg i mange år har vært en smule betatt av Aaron Tveits stemme, men jeg syns dette er utrolig flott:
Og på et vis så kan man innvende at Aaron Tveit, som mange andre musikalskuespillere, nesten synger for pent, det er noe av nerven som forsvinner når det ikke er noe grums, men samtidig så er dette den typen stemme jeg elsker hos menn. Stemmer som er fløyel, som er så rene og klare og likevel har skarpe kanter fordi det er så tydelig diksjon og det ikke glir over i falsett i særlig stor grad (jeg er ikke særlig glad i falsett).
En annen sang jeg liker skikkelig godt på musikalcden er Chandelier:
Og for de som syns Roxanne-versjonen fra Broadway-versjonen blir for pen og polert så er dette perfekt for med Danny Burstein i spissen så har dette blitt en helt ny vri på Chandelier. Det er mer underholdende enn vakkert liksom og jeg fant et klipp med scenen rundt denne sangen i musikalen og det er et sånt øyeblikk som føles så opplagt i ettertid, som om det er den rammen det alltid burde ha vært rundt sangen.
Og så har vi Karen Olivo som Satine, eksempelvis i The sparkling diamond:
Og ikke bare kombineres enda flere sanger enn i filmen om mulig, men Karen Olivo fremfører det helt perfekt. Vokalen hennes er så god og samtidig har den særpreg og hun gir medleyen noe helt eget. Yay!
*
Men, jeg beklager, jeg skulle egentlig ikke obsesse over musikalcder, jeg skulle anmelde en teaterforestilling OG oppsummere august. Og jeg får vel sette i gang med sistnevnte siden jeg også skal lage middag og se Stjernekamp og spise masse smågodt denne kvelden ;)
Den kuleste scenen i filmen er Tango Roxanne-scenen og jeg elsker hvordan denne sangen tolkes i den nye musikalversjonen for nei, Aaron Tveits stemme er ikke like dyp og fascinerende som stemmen til Argentineren i filmen, men det høres fortsatt fantastisk ut. Nå hjelper det at jeg i mange år har vært en smule betatt av Aaron Tveits stemme, men jeg syns dette er utrolig flott:
Og på et vis så kan man innvende at Aaron Tveit, som mange andre musikalskuespillere, nesten synger for pent, det er noe av nerven som forsvinner når det ikke er noe grums, men samtidig så er dette den typen stemme jeg elsker hos menn. Stemmer som er fløyel, som er så rene og klare og likevel har skarpe kanter fordi det er så tydelig diksjon og det ikke glir over i falsett i særlig stor grad (jeg er ikke særlig glad i falsett).
En annen sang jeg liker skikkelig godt på musikalcden er Chandelier:
Og for de som syns Roxanne-versjonen fra Broadway-versjonen blir for pen og polert så er dette perfekt for med Danny Burstein i spissen så har dette blitt en helt ny vri på Chandelier. Det er mer underholdende enn vakkert liksom og jeg fant et klipp med scenen rundt denne sangen i musikalen og det er et sånt øyeblikk som føles så opplagt i ettertid, som om det er den rammen det alltid burde ha vært rundt sangen.
Og så har vi Karen Olivo som Satine, eksempelvis i The sparkling diamond:
Og ikke bare kombineres enda flere sanger enn i filmen om mulig, men Karen Olivo fremfører det helt perfekt. Vokalen hennes er så god og samtidig har den særpreg og hun gir medleyen noe helt eget. Yay!
*
Men, jeg beklager, jeg skulle egentlig ikke obsesse over musikalcder, jeg skulle anmelde en teaterforestilling OG oppsummere august. Og jeg får vel sette i gang med sistnevnte siden jeg også skal lage middag og se Stjernekamp og spise masse smågodt denne kvelden ;)
Oppsummeringsinnlegg for august 2019
Bøker
Bøker
- My boyfriend is a bear av Pamela Ribbon og Cat Ferris
Adorabel og rar grafisk roman om en dame som helt oppriktig talt er sammen med en bjørn og hvordan det byr på utfordringer og slikt. Terningkast 5!
- Mighty Jack av Ben Hatke
Lettlest og fengende grafisk roman. Det irriterer meg for øvrig litt at denne boka har kommet på norsk med tittelen "Jack i jungelen" siden det etter min mening ikke foregår i en jungel så den norske tittelen føles misvisende, men jeg tror strengt talt ikke målgruppen kommer til å bry seg. Terningkast 4!
- The Lost Girl av Anne Ursu
Fint fortalt om tvillinger, magi og tapte ting. Litt forglemmelig, men jeg merket meg et element som var at det sies om den ene av tvillingene at hun ser hele historien, når hun ser en ting så ser hun for seg en historie rundt tingen og ikke bare tingen rett foran seg og det var et så presist bilde som ga meg masse tanker. Terningkast 5!
- A semi-definitive list of worst nightmares av Krystal Sutherland
Engasjerende og herlig fortalt ungdomsbok som kombinerer magisk realisme og psykisk helse på virkelig eksemplarisk vis. En positiv overraskelse. Terningkast 5!
- Tiger Lily av Jodi Lynn Anderson
Nydelig og skjørt fortalt og riktig eventyrlig tolkning av historien om Peter Pan, Tingeling og Tiger Lily. Terningkast 5!
- Malamander av Thomas Taylor
Atmosfærisk og interessant, men litt distansert fortellerstil som trekker ned. Terningkast 4!
- The weight of the stars av K. Ancrum
Ikke så fengende og litt treg, men tidvis nydelig og et sjeldent tilfelle der slutten føltes helt perfekt. Terningkast 4!
-Boot av Shane Hegarty
Søt, engasjerende og sjarmerende robothistorie. Terningkast 5!
*
FILMER
- Spider-Man: Far from home
Tilfredsstillende og underholdende superheltfilm. Terningkast 5!
*
Og så var jeg på teater og så Dogfight for noen dager siden så nå kommer en anmeldelse av den og så kommer neste innlegg til uka. God fornøyelse :)
Dogfight på Riksscenen
To som absolutt må sies å ha lyktes godt
de siste årene er Pasek & Paul, som har hatt et fint musikalkomponist-samarbeid
som har resultert i bl.a. mange Tony Awards for musikalen Dear Evan Hansen. Før
den tid skrev de dog en annen musikal kalt Dogfight som er mindre kjent uten at
det stopper det fra å være en fantastisk musikal. Og nå har jeg sett den på
Riksscenen og det var så fint.
I all hovedsak foregår Dogfight 21.
november 1963 (noe som på ingen måte er en tilfeldig dato siden det er dagen
før president John F. Kennedy ble drept). Her følger vi Eddie Birdlace og hans
to kamerater Boland og Bernstein under deres siste natt før de utplasseres og
forlater USA for marinetjeneste i Vietnamkrigen. De beslutter å bruke kvelden
til å være med på en «dogfight», som er en konkurranse der hver mann legger inn
50 dollar i potten og så finner de en date til en fest og den som har med den
styggeste dama vinner hele potten. Eddie er, som de andre marinesoldatene, full
av entusiasme over prosjektet, men når han inviterer den sjenerte servitøren Rose,
får han dårlig samvittighet. Og så utvikler dette seg til en historie som forteller
om en uventet kjærlighetshistorie, den militære kulturen på 60-tallet og om å
lære at man ikke er udødelig.
Selv har jeg likt denne musikalen i
mange år, men det var først da jeg så den på scenen torsdag kveld at jeg også
forstå appellen med selve plottet. For i utgangspunktet hørtes ikke selve
historien så interessant ut så det jeg likte før var sangene, ikke rammen rundt
dem. Men nå har jeg jo altså sett rammen rundt sangene og det er faktisk en virkelig
god historie og mye av grunnen til det er hvor tydelige Pasek & Paul er på
hvordan samfunnet var på 60-tallet. Bare ideen rundt å ha en konkurranse om å
ha den styggeste damen viser jo et kvinnesyn som på ingen måte er akseptabelt,
samtidig som man forstår hvor det kommer fra. Man forstår hvordan marinesoldatene
tror at de er helter som vil bli forgudet når de kommer tilbake fra krigen, man
forstår hvordan de har vokst opp med forbilder som har gitt dem følelsen av at
de må tøffe seg og gå litt for langt for å være kule. Man ser at de på en måte
er ofre for et spill de og, bare at de ikke ser det.
Og det er mye med dette som føles evig-aktuelt
og som også gjør det særdeles imponerende at Pasek & Paul skrev Dogfight
når de var i tjueårene (man kan ikke tenke for mye på at de er født i 1985 for
da føler man seg lett litt mislykket i forhold).
Samtidig: en historie kan være så god
den vil om ikke skuespillet også funker og når alt kommer til alt så er det
skuespillet som gjorde at jeg hadde det fantastisk på torsdag. For jeg likte
musikken i utgangspunktet og historien åpenbarte seg for meg underveis, men det
jeg først og fremst sitter igjen med er gleden over å ha sett helt fantastisk
skuespill. Og hele ensemblet er jo brilliant, men for å trekke frem noen
spesielt så vil jeg starte med Sigurd Vespestad Marthinussen som Eddie. Stemmen
hans er helt nydelig, den er fløyelsmyk og klar og en sånn stemme man vil
smelte inn i, dessuten er han også en god skuespiller og skaper den karakteren
som virkelig gjennomgår en stor utvikling fra a til å. Benedicte Søreng på sin
side har noe herlig genuint ved seg, man tror sånn på henne hele veien og når
hun også synger fint så er det jo topp. Videre har vi Tone Oline Knivsflå som
stjeler showet som Marcy og står i spissen for musikalens tittellåt og som
Eddies to kamerater Bernstein og Boland har vi Bendik Hvoslef-Eide og Endre
Skattum som har en scene særlig som viser hvor feil det var å sende uerfarne
unggutter til Vietnam og en krig som ble noe helt annet enn de nok forventet på
forhånd.
Og jeg elsker den enkle, men effektive
scenografien, jeg elsker hvordan det glir så sømløst fra scene til scene uten noe
ventetid og hvordan man merker det så godt at dette er skuespillere og et team
som virkelig brenner for materialet. Dette føles ikke som en musikal som er
valgt fordi den er kjent og trygt materiale der man er garantert godt billettsalg,
men som noen som virkelig elsker en mer ukjent musikal og vil at andre skal
oppdage den og. (Og hvis dette høres ut som et lite stikk til Folketeateret så
er det fordi det er det.) Det gir meg håp at salen var så full da jeg så
Dogfight fordi det viser at vi kanskje er flere som vil oppleve mer ukjent musikaler
på norske scener og ja, Dogfight var skikkelig bra. Så bra at det er synd at
det kun var fem forestillinger fordi jeg gjerne skulle tvunget alle som er litt
desillusjonerte eller skeptiske overfor musikalsjangeren til å se Dogfight og
med det oppdage at ja, dette kan en musikal være. Så skjørt og beskjedent og
likevel helt magisk.
Terningkast 6!
Morsomt at noen har lagd en musikal av Moulin Rouge, jeg tenker jo at det er en musikal i utgangspunktet ;) Nå fikk jeg forresten lyst til å se den igjen, for jeg har sett den, men det er mange år siden, og jeg husker veldig lite fra den.
SvarSlettGøy at du har fått sett Dogfight, og at den innfridde forventningene! Jeg merker jeg syns det er veldig stas på dine vegne at Riksscenen tør å satse litt utafor boksen. Jeg kjenner faktisk han som står bak scenografien, som også er han som spilte bakeren i Into the Woods-oppsetninga du så for ei stund siden :)
Moulin Rouge ER jo en musikal i utgangspunktet for så vidt, men det er kult med en Broadway-vri på materialet. Og Dogfight var topp, kult at du kjenner han som sto bak scenografien :)
Slett