Lyder jeg ikke kan høre og ymse annet :)

Heisann. Det er torsdag og livet er fint selv om jeg irriterende nok har vært forkjøla hele uka (er veldig mye bedre nå da, det er mest heshet som sitter igjen, noe som riktignok var ganske slitsomt i går siden stemme er noe man trenger når man er på jobb som telefonintervjuer, men det gikk). For jeg har fine planer på lørdag (biblioteket og spillkveld), Zelda er kos, jeg leser og skriver og ser tull og tøys på Youtube og det er allerede kun en uke til den siste offisielle vintermåneden begynner (verden er veldig pen og fredfull nå altså, men jeg gleder meg til vår likevel).

Og om noen her enda ikke har sett det fantastiske klippet med den superflinke gymnasten Katelyn Ohashi så kan dere se det nå:



Det er så kult og jeg elsker hvor mye hun virkelig koser seg samtidig som hun er virkelig dyktig :)

Ellers har jeg i dag lest litt i manuskriptet mitt fra Nanowrimo 2006 (det er faktisk det første året som var den ene gangen jeg skrev en Nanowrimo-historie jeg fortsatt har litt tro på selv om det er sært og rart og bare tanken på å redigere det skremmer meg) og smilt over morsomme elementer som at det var en verden kalt Melogh med der alt var dødt og øde, men ellers trygt utenom akkurat den niende november da gribber angrep hva enn det skulle være. Jeg må nok dele noen utdrag etter hvert kanskje for jeg syns det er mye der som er veldig fornøyelig :)
*
Men nok om det. Nå tenkte jeg å dele en anmeldelse av denne boka:

Her kommer min anmeldelse og så kommer neste innlegg på søndag.


Lyder jeg ikke kan høre av Eirin Gundersen

Diktene i Lyder jeg ikke kan høre handler om et urolig søskenforhold. Om en lillesøsters redsel og forvirring i møte med en brors psykiske sykdom, om tap av kontroll og om å se en av sine nærmeste gradvis forsvinne inn i et utilgjengelig mørke. Men de handler også om landskapene som omgir oss, om tryggheten hos en bestemor, om arv og tilhørighet, og om forsøket på å holde fast i historien og minnene.
En av de jeg skulle ønske jeg var like flink som er Eirin Gundersen når det kommer til skriving. For hun har et blikk og en formidlingsevne som gjør at alt føles nært og sårt på den aller beste måten. I tillegg er det et språk som gir meg lyst til å skrive selv og for meg er ikke skrivingen noe som kommer så naturlig som jeg skulle ønske. Og jeg vet det antakelig krever en del også for de som får det til å virke lett, men likevel. Eirin Gundersen er superflink. Også her.
Det første man merker seg med «Lyder jeg ikke kan høre» er tittelen, som er elegant og finurlig og helt perfekt. Det neste man merker seg er hvordan valget om å dele boka i tre deler, på samme måte som Eirin har gjort også i sine tidligere to diktsamlinger, funker ekstra godt her, mye fordi jeg føler de tre delene er ganske forskjellige selv om de kretser rundt den samme røde tråden som er søskenkjærlighet og minner. Og minner og historie syns jeg er noe som binder hele Eirins forfatterskap sammen, det er noe mange av Eirins tekster kretser rundt og jeg liker det veldig godt.
I «Lyder jeg ikke kan høre» er det ellers veldig mye fint. Her er noen eksempler:
«Noen ganger kan jeg se andre mennesker i henne, jeg hører dem i det hun forteller. De trer frem i kroppen hennes, betrakter meg fra et annet sted. Enkelte av dem er yngre enn hun har vært på lenge, andre er yngre enn meg. De lever under huden hennes, i blodet, bak alderen. De glimter til i øyeblikk, skinner gjennom, slik det også må finnes andre mennesker i meg; et barn eller ei gammel dame – de går strakt gjennom meg, som somre, elver, forskyver alt de kommer i kontakt med.»
*
«Når jeg skriver om oss, er det slik det var før; lyse sommernetter, iskrem på verandaen, pepperkakebaking før jul, stemmen din som leser for meg ved sengekanten.
Når jeg går gjennom det jeg har skrevet, er det annerledes; grov ull mot huden, skrubbsår etter sykkelvelt, skarpe steiner under føttene, stemmen din i fistel på den andre siden av veggen.
Når jeg snakker om oss er det nesten ingenting igjen.»
*
«Jeg står ved det åpne kjøkkenvinduet, kjenner vinden dra gjennom kroppen. Jeg er det yngste barnet, kjenner min egen rolle, innsiden av tennene og dette suget som ingen andre veit om.
En stor flokk med fugler gjør seg klar i meg, de vipper på grenene, spriker med fjærene, de venter på det rette øyeblikket før de letter og tar av.»
*
Jeg kunne lett sitert omtrent hele boka, men jeg skal la være. Uansett er dette jordnært og sanselig og nydelig, men også sårt fortalt om hvordan psykiske problemer hos en bror påvirker hele familien, påvirker alt.
Så ja, jeg likte denne boka. Med det sagt gjorde denne boka likevel ikke like sterkt inntrykk som Eirins tidligere bøker. Ikke fordi den var dårligere for det var den definitivt ikke, men jeg tror kanskje litt av greia var at jeg elsket snevene av naturvitenskap i de foregående bøkene som jeg merket litt mindre av her, jeg føler tekstene i «Lyder jeg ikke kan høre» var litt mer jordbundet om det gir mening. Men det kan også handle om tematikken og hvordan de andre diktsamlingene rett og slett hadde temaer som traff meg litt mer.
Uansett er jo det bare pirk og jeg finner ikke noe mer konkret å kommentere på siden dette i all hovedsak var en skikkelig fin leseropplevelse.
Terningkast 5!

Kommentarer

  1. Jeg har ikke fått lest denne ennå, men jeg har kjøpt den, og har selvfølgelig smugkikka i den allerede. Jeg har ingen grunn til å tru at dette er noe annet enn veldig, veldig bra. Og jeg tenker (med forbehold om at jeg altså ikke har lest den helt ennå) at dette med minner og oppvekst og familiehistorie også er temaer som har vært tydelige i de foregående bøkene hennes, og at dette også er en form for evolusjon. Jeg veit ikke, naturvitenskapen er kanskje ikke like uttalt her, men jeg føler at den absolutt er tilstede.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for kommentaren og du har helt rett i at det med minner og oppvekst og familiehistorie også er temaer som har vært tydelige i de forrige bøkene til Eirin, dessuten er naturvitenskap fortsatt til stede. Likevel føltes de forrige diktsamlingene litt mer flytende og sanselige, mens denne føltes mer konkret, mer jordfestet. Som med Eirins forrige bøker var denne veldig, veldig bra, de andre bare gjorde større inntrykk på meg. I bunn og grunn handler det jo bare om preferanser og jeg vil understreke igjen at jeg ikke syns denne boka er noe dårligere, den bare engasjerte meg litt mindre :)

      Slett
  2. Interessant anmeldelse. Den har blitt drøfta hos oss ettersom den jo faktisk er trukket tilbake, og omstendighetene rundt. Jeg har ikke lest forfatteren, og jeg håper naturligvis at dersom det kommer mer litteratur så stoler ho på seg selv igjen, og ikke føler behov for åpenbare lån.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg