Spider-Man og julenovelle =D
Heisann, jeg er fortsatt her. Utover det er livet fint selv om jeg bekymrer meg litt for økonomiske ting (ikke nok til at jeg ikke kommer til å bruke mer penger enn strengt talt nødvendig på blader jeg kan kose meg med i romjulen i morgen, men ja) og det føles som om alt kommer til å ordne seg for tiden. Dessuten har jeg vært flink til å skrive 1000 ord hver dag i over en måned nå og likevel funnet like mye tid til Nintendo, Netflix/Youtube og bøker så alt er mulig.
Ellers gleder jeg meg til i morgen fordi jeg endelig skal få sett Mary Poppins Returns på førpremiere på Odeon (da får jeg testet popcorn-en på Odeon i tillegg) og altså, det er jo ganske stor sannsynlighet for at jeg kommer til å elske den filmen tatt i betraktning alt det meget karolinske ved den. Anmeldelse kommer på lørdag antar jeg.
For øvrig er dette fint:
Det er James Corden, Lin-Manuel Miranda og Emily Blunt som går gjennom 22 film-musikaler på tolv minutter og jeg syns det er så fornøyelig og kult.
Fint er det ellers at jeg nå også har sett denne filmen:
Nå tenkte jeg å dele min anmeldelse og så har jeg en annen plan etterpå, selv om det gjør at dette innlegget risikerer å bli alt for langt. Pytt sann :)
Ellers skriver jeg jo julekalender, men i tillegg til det har jeg fortsatt en tradisjon jeg har hatt de siste årene med å skrive en julenovelle. Og den tenkte jeg å poste her sånn at flere har muligheten til å lese en uredigert, men koselig liten julehistorie i løpet av juleferien om de vil. God fornøyelse og så kommer neste innlegg til helgen :)
Ellers gleder jeg meg til i morgen fordi jeg endelig skal få sett Mary Poppins Returns på førpremiere på Odeon (da får jeg testet popcorn-en på Odeon i tillegg) og altså, det er jo ganske stor sannsynlighet for at jeg kommer til å elske den filmen tatt i betraktning alt det meget karolinske ved den. Anmeldelse kommer på lørdag antar jeg.
For øvrig er dette fint:
Det er James Corden, Lin-Manuel Miranda og Emily Blunt som går gjennom 22 film-musikaler på tolv minutter og jeg syns det er så fornøyelig og kult.
Fint er det ellers at jeg nå også har sett denne filmen:
Nå tenkte jeg å dele min anmeldelse og så har jeg en annen plan etterpå, selv om det gjør at dette innlegget risikerer å bli alt for langt. Pytt sann :)
Spider-Man:
Into the Spider-Verse
Min definitive
favoritt av alle superhelter er og forblir Spider-Man for der Batman er kul,
men litt for humørsyk og Superman er litt som Mikke Mus, dvs. en karakter som er
sjarmerende, men litt for perfekt til å holde på interessen, så er det noe mer
tilgjengelig med Spider-Man. Det er kanskje denne appellen ved Spider-Man som
gjør at det stadig lages nye filmer om ham selv om det føles litt unødvendig.
Uansett så hadde jeg
jo egentlig ikke tenkt å se «Spider-Man: Into the Spider-Verse», men så ble jeg
etter hvert litt nysgjerrig, mye takket være animasjonsstilen som fortonet seg
som veldig interessant fra første bilde jeg så. I tillegg dukket det opp
positive anmeldelser, jeg har gavekort på kino som må brukes opp innen 2019 og jeg
er veldig glad i popcorn og alt dette ligger til grunn for at jeg har sett ny
Spider-Man på kino i dag. Og å, denne filmen er faktisk ganske så super.
I denne filmen
handler det om en ny Spider-Man ved navn Miles Morales som er en tenåringsgutt
som på samme måte som Peter Parker blir bitt av en radioaktiv edderkopp og får
unike krefter. Det viser seg at en oppfinnelse skurkene har gjør at flere
alternative universer smelter sammen (jeg klarer rett og slett ikke å forklare
det bedre) og det gjør at Spider-Man-versjoner fra andre dimensjoner havner i
vår dimensjon og må jobbe sammen og slikt. Og så er det en del annet som skjer
også, men jeg har ikke lyst til å gå så nøye inn på plottet, ikke minst fordi plottet
på mange måter var det som engasjerte meg minst.
Sant og si er nemlig
ikke storyen her den beste. Den er absolutt fin og spennende og tidvis rørende,
men det var ikke det som gjorde dette til en fin filmopplevelse for meg, men
heller at denne filmen er så stilfull. Det er for eksempel data-animert, men på
en måte som gjør at det minner mye om 2D-animasjon og seriøst, jeg elsker
looken her for det er som en blanding av en klassisk superhelt-tegneserie og
malerier på en måte som gjør at man nesten blir litt svimmel, men mest
fascinert for denne filmen er verdt å se bare for stilen.
Videre er det så
smart for her er det nok av referanser til tidligere Spider-Man-filmer og
liknende, men det er gjort på en måte der man henger med i svingene uansett hvor
oppdatert man er. Og jeg liker videre musikken, stemmegivningen og hvordan en versjon
av Spider-Man var en krim noir-aktig karakter i svart-hvitt som hadde skikkelig
kul stil. Dessuten er det fint å se en afro-amerikansk/latino Spider-Man, for
mange så tror jeg det kan bety mye å se.
Så ja, det er mye jeg
liker med denne filmen og uansett om man, som meg, i utgangspunktet har tenkt
at det kanskje er nok Spider-Man-filmer nå, så er dette utrolig god
underholdning. Med det sagt så er ikke dette en perfekt film, storyen er som
nevnt ikke den beste og på slutten blir det litt for masete, dessuten elsker
jeg animasjonsstilen, men i enkelte sekvenser blir det likevel litt slitsomt.
Og likevel, dette er
en film med et stort hjerte som åpenbart er laget med lidenskap og som man blir
riktig inspirert av og det er i bunn og grunn det som er det viktigste her for
meg.
Terningkast 5!
*Ellers skriver jeg jo julekalender, men i tillegg til det har jeg fortsatt en tradisjon jeg har hatt de siste årene med å skrive en julenovelle. Og den tenkte jeg å poste her sånn at flere har muligheten til å lese en uredigert, men koselig liten julehistorie i løpet av juleferien om de vil. God fornøyelse og så kommer neste innlegg til helgen :)
Det
fortryllede juletreet
Juletreet bare var
der en morgen i desember. Liksom plutselig og det var vel strengt talt et
grantre mer spesifikt, det er bare det at alle grantrær er ting man tenker på
som juletrær i desember, litt som en slags uskreven regel. Benken og
gatelyktene i parken var vel de eneste som hadde fått med seg at det på magisk
vis dukket opp helt ut av løse lufta. Et øyeblikk var det ikke noe grantre ved
siden av den hvite og gamle benken i Villbringebærparken og så, vips, sto den
der. Og for et fint tre det var. Det var kanskje ikke et riktig storslagent
tre, det var heller beskjedent i størrelse, men det var søtt og sjarmerende og
riktig elegant på sitt eget beskjedne vis. Dekket av snø var det også og det
var et eller annet med snøen som pynt som gjorde at de som gikk forbi treet
tenkte med seg selv at det i praksis egentlig var langt mer julete enn
juletrærne som snart ville fylle stuer verden rundt, som ville være flott
pyntet med alt fra lys og julekuler til pepperkaker og girlandere eller popcornstrenger,
men som likevel ikke ville smake jul med dette lille grantreet i parkens
selvfølgelighet.
Den første som
oppdaget grantreet, rent utover de nevnte gatelyktene og benken og de ikke
nevnte, men likevel viktige trærne i parken, var et ekorn. Få visste det utenom
ekornet selv, men det hadde et navn og det var Philip. Philip var et ganske så
rødbrunt lite ekorn som svinset rundt og tidvis irriterte seg over at han hadde
overhørt noen synge sangen om «Nøtteliten» siden den nå var noe ekornet hadde
på hjernen i tide og utide. Utover irritasjon over å få sanger på hjernen var
Philip likevel oftest temmelig tilfreds for han hadde det vanligvis skikkelig
fint. Han var et fritt og ubundet ekorn som anså hver dag som et
overflødighetshorn av muligheter og syntes verden var et særlig fint sted i
desember fordi snø var så gøy. Kaldt av og til var det jo, men Philip pleide å
kose seg så mye med å hoppe mellom grener og base i snøen at han snart nok
glemte at det var kaldt. Med andre ord hadde Philip en ganske super vinter og
denne dagen ble straks enda suprere enn vanlig. Det hendte nemlig noe man kunne
kalle et lite mirakel, i alle fall var det nok i samme nabolag. Det hadde
nemlig ikke ligget noe under grantreet da Philip først fant det, men da han skulle
til å forlate det for å fortsette dagen så lå det plutselig noe der. Og dette
noe var en gave.
Grantreet var et lite
og sjarmerende tilskudd til parken sånn Philip så på saken og det hadde på
ingen måte trengt å ha en gave i tillegg, men en gave lå altså under treet og
siden Philip var et temmelig intellektuelt ekorn som kunne lese så han at på gaven
var det skrevet «Til Philip». Frydefullt fornøyelig var det å få en liten gave
under et grantre helt sånn tilfeldig og Philip fikk raskt bitt i stykker en del
papir med sine sterke ekorntenner og fant der, til sin store glede, et skjerf.
Et sort- og gulrutet skjerf var det og med en selsom eleganse og snart nok var
det vel plassert rundt halsen på Philip som nå kunne fortsette å kose seg, men
med et varmende skjerf som hjalp en hel del mot kulden. Dette var for det
fortryllede grantreet (fordi det var en smule magisk om sant skal sies) bare en
begynnelse. Grantreet ville nemlig glede langt flere enn kun et lite og
gjennomsmart ekorn med «Nøtteliten» på hjernen.
*
Det var i grunnen
litt for få som gikk innom Villbringebærparken om vinteren, noe som i grunnen
var litt synd siden den var vel så fin da som om sommeren. Her lå snøteppet
over trær og jord og på toppen av gatelyktene lå snø plassert slik at det kunne
se litt ut som om alle parkens gatelykter for tiden pyntet seg med hvite
hatter. Og lyset om kveldene når gatelyktenes lys og månelyset sammen gjorde at
det var som om snøen glitret, som om den ikke bare var hvit, men også blålig og
frostskimrende. Alt for få så dette, men det gjorde også at det for de som
oppdaget parken om vinteren ble en ekstra unik og egen opplevelse.
Et annet aspekt med
parken var at dyrene som bodde der (ikke så mange, men noen for så vidt) var litt
mer smarte enn gjennomsnittet. De kunne for eksempel alle lese og der Philip
anså seg selv som forholdsvis intellektuell av den grunn var det slik fatt med
kråken Kornelius med K at han ikke bare anså seg selv som intellektuell, men
riktig dramatisk i tillegg. Høyverdig og elegant og perfekt for teateret, noe
ingen teatre så langt hadde skjønt. Kornelius hadde en liten bolig inne i et
tre i Villbringebærparken, men dagdrømte om rikdom. Helst skulle han nemlig
gjerne bodd i et slott. Utover det drømte Kornelius om å være en skuespiller og
han kunne riktignok ikke snakke andre språk enn kråkenes språk, men samtidig tenkte
han at det kunne ha vært en eksotisk opplevelse for mange med Shakespeare på kråkespråk.
Kornelius likte så godt å se det for seg: han på en stor scene med en helt egen
og personlig forestilling der han deklamerte monologer og leste sonetter og
ymse annet Shakespeare hadde skrevet på et kråkespråk som folk i fantasien hans
tenkte på som dypt rørende og fascinerende. Og applausen etterpå, den var det
Kornelius likte aller best å se for seg.
Og nå var det en
desemberkveld i parken, det var stille og ettertenksomt og stillheten ble kun
brutt av Kornelius som satt på toppen av en gatelykt og deklamerte Hamlets mest
kjente monolog på kråkespråk mens han nærmest ble rørt av seg selv og tenkte at
han åpenbart var et oppriktig begavet geni selv om det var synd at ingen andre
hadde skjønt det enn ham selv. Da Kornelius var skjønt ferdig med monologen sin
besluttet han å fly en liten tur og det var under denne turen han fant juletreet;
dette nye og fortryllende lille grantreet som bydde på så fine overraskelser.
Kornelius landet og spankulerte litt rundt treet mens han tenkte at det var
veldig fint. Så skulle Kornelius til å fly tilbake til treet han bodde i da han
plutselig fikk øye på noe som skinte og fant ut at dette var en gave og denne
gaven var altså til ham. På en måte føltes det veldig riktig med denne gaven
for Kornelius var om sant skulle sies litt fornærmet over at han aldri fikk
gaver, han syntes selv at han fortjente det en hel del. Samtidig kjente
Kornelius seg også ganske takknemlig for det var en så fin overraskelse med en
liten gave der ment for ham og han fikk åpnet gaven med nebbet sitt og fant et
sceneteppe som var akkurat perfekt størrelse til å henge det der han bodde, som
om bostedet hans var en scene. Det var en kreativ ide til en gave, men samtidig
helt perfekt fordi den kunne gi Kornelius en illusjon av å være på scenen i det
minste og om han ikke ville få oppfylt drømmen om teateret så kunne han leve
godt med illusjoner. Takknemlig tok Kornelius med sceneteppet hjemover mens han
inne i hodet sitt takket treet og håpet at det ville glede flere like mye som
det hadde gledet ham. Og kanskje var det noen som ville gå forbi treet
Kornelius bodde i en annen dag som ville se sceneteppet der og skjønne at de
gikk forbi en stor scenekunstner. Det var da lov å håpe på at så kunne være
tilfelle.
*
En ny desemberdag tok
til og himmelen gled sakte over fra dypeste blå til en rødoransjerosa fargepalett
før den omsider tydeligvis konkluderte med at den like godt kunne være lyseblå og
solfylt. Sånn sett var det en riktig fin dag som begynte og mens mange hastet
hit og dit fordi det var hverdag og de skulle på jobb eller på skolen eller andre
ting og tang, valgte Midolin å ta seg tid. Midolin visste aldri helt om hun
tenkte på seg selv som jente eller dame for hun var tjueto år og i så måte
voksen, men hun var liten for alderen med brunt hår og blå øyne og følte seg
generelt mer som en jente hver gang hun så seg selv i speilet. Samtidig ville
det vært feil å tenke på en mann på samme alder som en gutt og da burde det
strengt talt føles like feil kanskje å tenke på seg selv som jente selv om det Midolin
så for seg når hun hørte ordet «dame» var noe langt mer voksent og forstandig
enn henne selv. Uansett spilte det ikke så stor rolle, Midolin var bare flink
til å overtenke alt.
Midolin ante ikke om
å tenke for nøye og dypt om alt mulig rart var noe man kunne anse som et
talent. På en måte hadde det vært fint om man kunne regnet det som et talent siden
hun jo var ganske flink til det, men samtidig var talent noe som skulle være
positivt og det kom ikke noe særlig positivt ut av å overtenke, snarere tvert imot.
I stedet frustrerte det mest i lengden. Som nå. Det varen strålende vakker
desembermorgen og Midolin kunne ha gitt seg hen til det, men der hun gikk
gjennom parken tenkte hun heller på alt mulig rart i stedet. Tankene spant i
vei og det var i så måte man kanskje fikk det endelige og klareste beviset på
at juletreet var virkelig magisk for med en gang Midolin så det var det som om
tankene stoppet, som om alt stoppet faktisk.
I stedet var alt
stille og hun betraktet treet i fascinasjon og konkluderte at det var vakkert.
På sin egen lille måte var det et flott tre og Midolin måtte smile for hun
hadde gått gjennom parken før, utenom ekornet og kråken var hun kanskje en av
dem som var i parken oftest faktisk, men dette treet var nytt og likevel føltes
det så riktig. Som om dette treet var noe parken hadde ventet på og nå var det
der og da var alt i balanse. Akkurat slik føltes det og Midolin smilte før hun fant
frem mobilen og tok et bilde av treet som hun kunne dele på Instagram eller
noe. Da Midolin hadde tatt bilde og skulle se på det la hun merke til noe på
bildet og dette noe var en gave. Midolin så bort på det ekte treet og ikke det
som fantes på bildet hennes og nå var den der på ekte og. Det lå en gave under
treet og som et slags underfundig mirakel sto navnet Midolin på gaven.
«Hvordan er dette
mulig?» mumlet Midolin ut i lufta, men så ble forundringen erstattet av nysgjerrighet
og hun åpnet gaven og fant en skisseblokk og en pakning fargestifter, noe som
straks ga henne tårer i øynene. For Midolin hadde en gang elsket å tegne. Hun
hadde ikke tegnet så mye de siste årene for det hadde vært så mye med skole og deretter
jobben hun hadde på postkontoret og så hadde hun ofte hatt nok med tankene
sine, men det hadde så lenge føltes som om noe manglet og når hun så
skisseblokken og fargestiftene var svaret klart som dagen. Midolin trengte å tegne
igjen. Og hun husket plutselig hvordan hun alltid hadde hatt det med å
overtenke alt, men så snart hun hadde tegnet så hadde alle bekymringer
forsvunnet. Da hadde hun bare blitt borte i å skape og det hadde føltes så
uendelig fint.
«Tusen takk,» sa Midolin
og hun visste ikke helt hvem hun takket. Treet kanskje eller skjebnen. Uansett
var det essensielle at hun nå straks visste hva hun skulle gjøre etter jobb i
dag og det var å dra hjem, lage seg en kopp med te og deretter tegne i timevis
mens ettermiddagen utenfor vinduet hennes gled over i kveld og videre over i
natt sånn at hun til slutt skulle se opp fra en tegning, se ut og se at
stjernene glitret for henne mens de fortalte eventyr om fremtidige dager da
tankesurr skulle stilne i freden som fantes når man bare tegnet og det var alt man
behøvde i verden.
Noe fikk Midolin også
til å si «vi sees» da hun så omsider gikk videre fordi hun strengt talt trengte
å rekke jobb. Og hun visste at det ikke var tilfelle, men der hun gikk videre
så Midolin for seg treet og at det løftet en gren og vinket. Det føltes som et
mulig scenario.
*
De neste dagene var
det få som kom innom parken. Ekornet og kråka var jo der og Midolin gikk
gjennom parken minst en gang hver dag og sa «hei» til treet mens hun håpet at
det på en eller annen rar måte hørte henne, men ellers var parken temmelig
forlatt, noe som sikkert må ha vært en smule ensomt for et lite juletre som
ikke ønsket annet enn å glede. Juletreet ga likevel ikke opp håpet for dagene
hadde ført julen nærmere, nære nok faktisk til at det var Julaften alt neste
dag. Og på en Julaften måtte vel muligheten til å glede noen være tilstede.
Og tenk så fint det
er å våkne på Julaften, velvitende kanskje om at man skal treffe familie og
kose seg og spise god mat, lytte til fin musikk og åpne gaver. Alle disse
tingene som kan skje resten av året og, men som likevel føles litt ekstra
spesielt og fint på Julaften. I parken var det også jul og som en forlengelse
av det magiske som hadde ført juletreet til parken så hadde det denne natten
skjedd noen flere julemirakler. Det var nemlig festet en sløyfe på hver av
gatelyktene og trærne var pyntet med julelys som ikke hadde vært der dagen før.
Hvem som hadde ordnet dette ante ingen, men ekornet Philip og kråka Kornelius
tenkte begge at dette var på sin plass for de hadde alltid visst med seg selv
at parken de bodde i var der de hørte hjemme (hvor enn lite det hadde slottet
Kornelius dagdrømte litt om). Og utover dagen endte mange som ville gått rett
forbi parken med å gå innom eller gjennom den i stedet fordi de så lysene i
trærne og plutselig husket på hvor hyggelig parken var om sommeren. Så gikk de
inn i parken nå og så sløyfene på gatelyktene og det lille treet ved siden av
benken som av en eller annen grunn vekket den samme følelsen av nostalgi hos
nesten alle som så det (selv om hva folk la i den nostalgien selvsagt varierte
en del) og tenkte at de burde besøke parken oftere, også om vinteren, fordi det
var så fint, så inderlig skjønt.
Blant de besøkende i parken
den dagen var en liten familie bestående av Einar og Mathea og deres datter
Pernille på fem år. De var en familie der alle hadde rødt hår og fregner, så
vel som store doser fantasi og det var for dem enkelt å konkludere med at juletreet
som hadde dukket opp, så vel som julelysene i trærne og sløyfene på gatelyktene
skyldtes magi, noe de frydet seg over siden både Einar og Mathea alltid hadde drømt
om å oppleve noe magisk. Og de syntes jo at det var ganske magisk for så vidt
at de hadde funnet hverandre og fått en datter på fem år som pratet som en foss
og var nysgjerrig på alt, men dette i parken nå føltes magisk på en annen måte.
Magisk som i eventyr var dette og de kunne dele det med vesle Pernille, som på
sin side gikk rundt det lille treet og sang julesanger for seg selv fordi hun
likte så godt at det bare var bittelitt høyere enn henne mens mange andre trær
var ganske mye høyere enn det. Dette treet derimot kunne vært en venn i
barnehagen og det gjorde det til et mye bedre tre enn alle andre trær i verden.
Etter vers nummer tre
av «Jeg gikk meg over sjø og land» fikk Pernille plutselig øye på noe under
treet og ropte ivrig på foreldrene sine som kom bort for å finne ut hva det
var. De fant da ut at det nå tilfeldigvis lå tre gaver under treet, og hva
bedre var, på gavene sto deres navn.
«Hva i all verden?» sa
Einar usikkert, men Mathea lyste opp og klappet barnlig i hendene.
«Det er jo Julaften i
dag, om ikke det skal skje mirakler i dag, når skal de liksom skje da?» spurte
hun og Einar nikket for han måtte si seg enig i at hva dager angikk så var
dette en veldig ypperlig dag for mirakler.
Einar, Mathea og
Pernille åpnet gavene sine og det viste seg at Mathea hadde fått en sånn kule
man kunne riste på og se snøen falle (noe som i grunnen var ganske perfekt
siden Mathea samlet på slike snøkuler). Einar på sin side hadde fått en
strikkegenser som man med en gang kunne se at ville kle ham skikkelig godt og
Pernille hadde fått en eske som inneholdt et elefantkosedyr og en lapp om at
den var i en eske sånn at det ikke skulle være mulig å vite hva det var før man
åpnet pakken (noe som var en lur strategi for så vidt). Den lille familien
delte smil og glede over gaver for mens det ikke var slik at julen kun handlet
om gaver, så var det også sånn at det var veldig lett å bli glad over plutselige
overraskelser.
Når de dro videre var
det nesten litt vemodig og når det etter hvert ble tomt i parken rent utenom benker
og gatelykter, en kråke og et ekorn og så treet da fordi folk var opptatt med
julefeiringer og slikt føltes det enda mer sårt for treet som sto der igjen
alene.
Men det var da ekornet
Philip, så vel som kråka Kornelius dukket opp for de ville feiret julen alene
ellers og hadde begge hver for seg kommet frem til at det ville være hyggelig å
feire julen sammen med det fortryllede juletreet i stedet. Og som tenkt så
gjort. Snart var ekornet og kråka i gang med å pynte juletreet med ting de hadde
kommet over. De hadde kanskje ikke kommet over noe ordentlig julepynt, men selv
pyntet av papirstrimler og en og annen kongle eller bananskall endte treet
likevel opp med å se ordentlig koselig ut etterpå. Akkurat slik et juletre
skulle være var det og så ble det jul også i parken.
Og tenk om man kunne
vært der da og sett en kråke og et ekorn forenes om å feire jul på tvers av språk
og dyreart, bare samlet fordi de ville dele julen med noen. Man kunne sett dem
danse rundt treet, man kunne sett kråka Kornelius deklamere monologer som
gjorde ekornet riktig rørt uansett om han ikke forsto et kvekk av hva Kornelius
sa og man kunne sett dem sitte etterpå og bare være under en veldig stjernehimmel
mens juletreet muntret dem opp en hel del. Slik kan en jul være, det går helt
an og de koste seg med det.
*
Alt tar slutt og også
Julaften og på et eller annet tidspunkt sovnet ekornet, så vel som kråka. Treet
på sin side var våkent og frydet seg over å ha oppmuntret noen med plutselige
overraskelser i en kort stund. Deretter ble fryden erstattet av et snev av
vemod. For dette var et magisk tre og også et tre som kunne tenke og også føle
et snev av sorg fordi alt tok slutt, også treets tid i parken. Treet hadde det
nemlig med å dukke opp i parker og andre steder der det var behov for det og nå
var dets opphold i Villbringebærparken over. Neste morgen ville besøkende i en
park i New York plutselig se et lite og søtt grantre som ikke hadde vært der
før. Nye mennesker og dyr ville kanskje finne gaver helt plutselig og
oppmuntres og overraskes i en ettertenksom romjulstid.
Slik kan det
forklares at da Philip og Kornelius våknet var verden den samme, men likevel
helt annerledes for treet var ikke der, ikke nå lenger. Sløyfene på gatelyktene
var der dog fremdeles og det samme var tilfelle med julelysene i trærne, men
treet var borte.
De neste dagene ble
dette etter hvert oppdaget av både Midolin og den lille familien, noe som
gjorde at de av og til følte et lite snev av melankoli som fikk andre til å spørre
om noe var galt. Akkurat det spørsmålet føltes det merkelig vanskelig å svare
på. Det gikk noen dager til og plutselig var det Nyttårsaften og da hendte et nytt
lite mirakel, nemlig at både den lille familien, Midolin, kråka og ekornet alle
fant postkort med navnene sine på da de på ulike tidspunkt i løpet av dagen
gikk forbi stedet i parken der treet hadde stått. Der sto det en kort hilsen om
at treet håpet at det hadde gledet dem og at det nå var på nye eventyr for å
glede andre i andre parker og på forsiden var det bilde av treet i nye
omgivelser.
Det hele fortonet seg
som et lite mysterium, men samtidig besluttet alle parter seg for å bare ta
ting som det kom mens de gledet seg over at treet hadde vært der for dem og at
det nå ville gjøre en forskjell for andre igjen.
Og kanskje dukker det
opp et lite tre i en skog eller utenfor en blokk en dag som virker litt ekstra
magisk. Da må du ikke gå forbi, men vente litt fordi det kan være fortryllende
og by på en liten gave om du vil. For alt er mulig med magiske juletrær og det
er den følelsen, følelsen av at alt er mulig jeg vil at du skal møte julen med.
Vennlig julehilsen
fra Karoline =D
Kommentarer
Legg inn en kommentar